Veøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 62°40′19,538″N 7°25′31,386″Ø

For herredet Veøy, se Veøy.
Veøya, sett fra øst. Middelalderkirken kan skimtes til høyre i bildet.
Presteboligen på Veøya, senere bolig for Wilhelm Coucheron-Aamot. Nå fraflyttet.
Interiør og altertavle, Veøy gamle kirke. 1967.

Veøya er en liten øy i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal, i Molde kommune. Den er litt over 1 km2. Øya var Norges første landskapsvernområde, og bygningene der eies i dag av Romsdalsmuseet. Ordet er norrønt for «hellig» og navnet Veøy betyr den hellige øya eller øya med helligdommen. «Ve» ble brukt i førkristen tid. Øyas to deler forbindes av et smalt eid som tidligere var sjøbunn. I middelalderen var det en kaupang eller kjøpstad på øya, og flere bygårder er nevnt i dokumenter fra middelalderen. Det er påvist det som kan være kristne graver fra 900-tallet, Brit Solli konkluderer med at de tidligste kristne begravelsene kan ha vært på midten av 900-tallet.[1]

Veøy (i ubunden form) er navn på et tidligere herred, som blant annet innbefattet Veøya. 1. januar 1965 ble kretsene Sekken, Veøya og Nesjestranda overført til Molde, mens resten av Veøy ble slått sammen med andre nedlagte kommuner til den nye Rauma.

Historie[rediger | rediger kilde]

Øya lå strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod en kaupang der, Romsdals første tettsted – et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum.[1]

Veøya nevnes av Snorre i forbindelse med Slaget ved Sekken i 1162 der kong Håkon Herdebrei falt mot Erling Skakke. I 1375 ble en kongens gård på Veøy nevnt, dette var trolig en handelsgård som samtidig var innsamlingssted for skatter og avgifter. [1] Kaupangen hadde på det meste rundt 300 innbyggere, men tapte sin betydning mot slutten av middelalderen.

På Veøya bor det ikke lenger mennesker. De gjenstående bygningene er Veøy gamle kirke og tilhørende prestegård. Kirken ble tatt ut av bruk i 1907 og ny kirke oppført på Sølsnes.[1] Presteboligen var fra 1905 bolig for marineløytnant og forfatter William Coucheron-Aamot (1868–1948) og familie etter at han kjøpte den på auksjon. Hans sønn Wilhelm Coucheron-Aamot (1899–1990) testamenterte i 1990 prestegården til Romsdalsmuseet. Middelalderkirken eies av Molde kommune og er under kirkelig administrasjon. Den er fortsatt i bruk som kirke enkelte dager i året, som i pinsen.

Arkeologiske utgravninger[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske utgravninger i 1990–92, ledet av Brit Solli, avdekket levninger fra sent 1100- og tidlig 1200-tall. Blant funnene er en gullring med en inskripsjon som muligens skal tolkes Eric entre amis et je suis drue amie, A.M. («Erik mellom venner, og jeg er trofast venninne, Ave Maria.»)

I Storsandvika sør på øya er det påvist åtte gravrøyser. Det er også påvist andre gravrøyser inkludert på en holme mellom Veøya og Sekken. Gravrøysene lå trolig nær en tidligere strandlinje i bronsealderen. Det er også påvist gravrøyser fra steinalder eller eldre bronsealder på et platå.[1]

Tusen år – ein sommardag[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Edvard Hoem skrev i forbindelse med Molde bys 250-årsjubileum i 1992 teaterstykket Tusen år – ein sommardag, som ble framført på Veøya, og Hoem brukte ringen som gjennomgangstema.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Hansen, Margareth (2014). Fire kirkesteder i Romsdal. Bergen: Universitetet i Bergen. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]