Claudius II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Claudius II
MARCVS AVRELIVS VALERIVS CLAVDIVS AVGVSTVS
Claudius II
Født 10. mai 213
Srem
Død januar 270
Q833060
Naturlig årsak
Statsborger i Romerriket
Navn som keiser: Marcus Aurelius Claudius Gothicus
Regjerte 268
270
Dynasti De illyriske keisere
Forgjenger Gallienus
Etterfølger Quintillus

Claudius II (latin: Marcus Aurelius Valerius Claudius Augustus;[1] [2] 10. mai 213 – januar 270), vanligvis kjent som Claudius Gothicus, var romersk keiser i to år, fra 268 til 270. I løpet av hans keisertid kjempet han med suksess mot alamannerne og fikk en knusende seier mot goterne i slaget ved Naissus. Claudius, som Maximinus Thrax før ham, var barbaropprinnelse. Etter et mellomspill med mislykkede aristokratiske romerske keisere siden Maximinus' død, var Claudius den første i en rekke tøffe soldatkeisere som til sist klarte å gjenopprette Romerriket fra krisen i det tredje århundret.[3] Han døde etter et pestutbrudd, kanskje Cyprianus' pest, som herjet Romerrikets provinser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og opphav[rediger | rediger kilde]

Claudius' opphav var Illyricum.[4] Han ble født den 10. mai 213,[2] og var enten fra Sirmium in Pannonia Inferior eller fra Naissus Dardania (i Moesia Superior).[5]

Militær karriere og forfremmelse[rediger | rediger kilde]

Claudius tjenestegjorde i den romerske hæren hele sitt voksne liv, og klatret i det militære hierarkiet fram til keiser Gallienus gjorde ham til kommandant av sitt elitekavaleri (hipparchos)[3] og til sist til sin nestkommanderende.[6] I september 268 opplyses det at ble han forfremmet til militær tribun[7] med den keiserlige hæren som omringet usurpatoren Aureolus i Mediolanum.[8] Midt under beleiringen sommeren 268 ble Gallienus myrdet. Det er ulike redegjørelser for mordet, men de fleste kildene er samstemte om at de fleste av hans egne folk ønsket ham død.[9] Soldatene utropte Claudius til ny keiser[2] og det var mistanke, men aldri bevist, at han var ansvarlig for mordet på Gallienus.[5] Claudius viste seg mindre blodtørstig da han ba senatet om å spare livene til Gallienus' familie og tilhengere. Claudius fikk den avdøde keiseren guddommeliggjort og gravlagt i en familiegrav ved Via Appia. Han var mindre høysinnet mot Romas fiender. Opprøreren Aureolus forsøkte å få til en avtale med den nye keiseren, men da han overga seg til Claudius ble han drept av pretorianergarden.

Det er mulig at Claudius sikret sin posisjon og respekt hos soldatene ved å være fysisk sterk og særlig grusom. Da han opptrådte som bryter på 250-tallet skal hans motstander ha tatt et ulovlig tak i skrittet hans under kampen og etter sigende skal Claudius ha slått ut tennene ut av sin motstander. En annen legende forteller at Claudius slo ut tennene (igjen) på en hest med ett eneste slag. [10]

Krigføring[rediger | rediger kilde]

Mynten Antoninianus preget av Claudius II

På den tiden da Claudius ble ny keiser var Romerriket i alvorlig far fra flere angrep, både innenfor som utenfor sine grenser. Den mest alvorlige av disse var invasjon av gotere i Illyricum og Pannonia. Selv om Gallienus allerede hadde påført dem nederlag i slaget ved Nestus[11] I 268 eller 269 møttes en stor gotisk hær Claudius' soldater i slaget ved Naissus (i dagens Serbia).[5] Sammen med sin kommandant for kavaleriet, Aurelianus, den framtidige keiser, ble goterne nedkjempet. Denne store seieren skaffet Claudius tilnavnet «Gothicus» («goternes erobrer»),[3] Goterne ble fordrevet tilbake over Donau av Aurelianus. Nær et århundre gikk før de igjen utgjorde en trussel mot Romerriket.[12]

På samme tid krysset en annen germanske stamme, alamannerne, over Alpene og angrep riket. Claudius reagerte raskt, omringet alamannerne i slaget ved innsjøen Benacus (Gardasjøen) sent på høsten 268, noen få måneder etter slaget ved Naissus.[13] For denne seieren ble han belønnet med tittelen «Germanicus Maximus».[5] Deretter vendte han oppmerksomheten mot det galliske riket, et utbryterrike i vest, styrt av en opprører for de siste åtte årene og besto mer eller mindre av Britannia, Gallia og den iberiske halvøy. Han vant flere seirer og tok snart kontrollen over Hispania og opp til elven Rhône i Gallia.[11] Det åpnet opp for den endelige ødeleggelsen av det gallisk riker under Aurelianus.[5]

Imidlertid levde ikke Claudius lenge nok til å kunne oppfylle sin målsetning om forene alle de tapte territoriene av Romerriket. Sent i 269 reiste han til Sirmium[2] og var forberedt på å gå til krig mot vandalene som herjet romerske områder i Pannonia.[13] Han ble isteden syk, muligens koppersykdom eller kanskje Cyprianus' pest, og døde tidlig i januar 270.[14] Det er muligens troverdig at han navnga Aurelianus som sin etterfølger, men han kan også selv ha grepet makte. Uansett tok hans bror Quintillus makten i Roma for en kortere tid. Senatet guddommeliggjorde umiddelbart Claudius som «Divus Claudius Gothicus».[15]

Religion[rediger | rediger kilde]

En fortelling skrevet av Aurelius Victor, forfatter av en kortfattet historie om det romerske keiserriket, De Caesaribus, hevdet at Claudius hadde konsultert De sibyllinske bøkene før hans krig mot goterne. Han gir hentydninger om at Claudius «gjenopplevde tradisjonen til Decii». Aurelius Victor viser oppfatningene til senatet overfor Claudius' forgjenger Gallienus som altfor slapp i sin religiøse politikk.[16]

Forbindelse til den konstantinske dynasti[rediger | rediger kilde]

Historia Augusta, som er i stor grad er lite troverdig, hevdet at Claudius og Quintillus hadde en annen bror ved navn Crispus. Gjennom den yngre broren hadde Claudius en niese ved navn Claudia som etter sigende skal ha vært gift med Eutropius, og ble mor til Konstantius Klorus, far til Konstantin den store.[17] Historikerne oppfatter dette som en genealogisk fabrikasjon med den hensikt å knytte familien til Konstantin til en velrespektert keiser.[5]

Sankt Valentinus[rediger | rediger kilde]

Claudius Gothicus har blitt knyttet til sankt Valentinus (eller Valentin) siden middelalderen. Samtidige nedtegnelser av helgenens dåder ble antagelig ødelagt under kristenforfølgelsene under Diokletian tidlig på 300-tallet.[18] En fortelling om hans martyrium ble nedtegnet i Passio Marii et Marthæ, et verk utgitt på 400- ellet 500-tallet.[18][19] Moderne historikere er samstemte i at fortellingene fra denne perioden er umulig å verifisere.[18][19] Legenden referer til en «keiser Claudius», men den første Claudius (død 54 e.Kr.) bedrev ingen forfølgelser av kristne, og referansen er således antatt å kunne mene Claudius II, selv om denne keiseren tilbrakte det meste av sitt tid utenfor sitt rike.[18] Helgenlegenden ble gjenfortalt i senere tekster. I Nürnbergkrøniken fra 1493 lar keiseren en romersk prest bli martyr under en generell forfølgelse av kristne. Teksten hevder at sankt Valentinus ble slått med køller og til sist halshogd for å gitt hjelp til kristne i Roma.[18] Legenda Aurea fra 1260 forteller hvordan sankt Valentinus ikke ville å fornekte sin kristne tro for en «keiser Claudius» i år 270 og ble derfor halshogd.[19] Ettersom den 14. februar markerer Valentinsdagen, en dag avsatt av den kristne kirke til minne om denne romerske presten og legen, men den historiske troverdigheten er tvilsom.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I klassisk latin ville Claudius' navn bli skrevet som MARCVS AVRELIVS VALERIVS CLAVDIVS AVGVSTVS.
  2. ^ a b c d Jones & Martindale (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, s. 209
  3. ^ a b c Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 90
  4. ^ Flere keisere i sen Romerriket var fra Illyria, blant annet Claudius II Gothicus.
  5. ^ a b c d e f Weigel, Richard D. (2001): Claudius II Gothicus (268-270) i: De Imperatoribus Romanis
  6. ^ Zozimus 1, 40, 2.
  7. ^ Se SHA, Vita Claudii, 14. Det er et tvilsomt at Claudius ble militær tribun på den tiden da Gallienus ble myrdet. Ved denne tiden var den militære tribun vanligvis kommandanten av en legionær kohort eller en ala (militær enhet) av støttekavaleriet. For at Claudius skal ha blitt framhevet til dette nivået fra det nivået han tidligere hadde, hipparchos av kavaleriet og nestkommanderende av den keiserlige hær, ville antyde en alvorlig konflikt mellom ham og Gallienus. Det er ikke umulig, men det er ingen antydninger til det i kildene, selv Zozimus som er merkbart kjølig mot Claudius, gir antydninger til dette. Den mest sannsynlige forklaringen for denne antydningen er forfatteren av Historia Augusta, som skrev på 300-tallet etter Konstantins reform av hæren, ikke hadde noen fornemmelse hva begrepet «tribun» innebar for dette århundret.
  8. ^ Aurelius Victor, 33
  9. ^ Potter, D.S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, s. 264
  10. ^ Meijer (2004): Emperors Don't Die in Bed.
  11. ^ a b Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 109
  12. ^ Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 95
  13. ^ a b Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 110
  14. ^ Historia Augusta, sitat: «Now when the war with the Goths was finished, there spread abroad a most grievous pestilence, and then Claudius himself was stricken by the disease, and, leaving mankind, he departed to heaven, an abode befitting his virtues.»
  15. ^ «Claudius II (Gothicus)», Tribunes and Triumphs
  16. ^ Curran (2000): Pagan City and Christian Capital, s. 15
  17. ^ Historia Augusta, Claudius, 13:2
  18. ^ a b c d e Oruch, Jack (juli 1981): «St. Valentine, Chaucer, and Spring in February» i: Speculum 56.3, s. 535.
  19. ^ a b c Kelly, Henry (1986): Chaucer and the cult of Saint Valentine, BRILL, s. 49
  20. ^ Larue (1999): «There They Go Again!».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Weigel, Richard D. (2001): «Claudius II Gothicus (268 -270)», De Imperatoribus Romanis.
  • Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD 260-395, Cambridge University Press.
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge.
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Curran, John R. (2000): Pagan City and Christian Capital: Rome in the Fourth Century. Oxford: Clarendon.
  • Larue, Gerald A. (september 1999): «There They Go Again!» i: The Humanist 1
  • Meijer, Fik (2004): Emperors Don't Die in Bed. London: Routledge.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Claudius II – bilder, video eller lyd



SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Illyriske keisere
Forgjenger:
Gallienus
268270 Etterfølger:
Quintillus
Romerriket