Hopp til innhold

Heliogabalus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elagabalus
Heliogabalus
Fødtca. 203
Ukjent
Død11. mars 222
Roma
Drept av pretorianergarden
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk keiser (218–222)
  • romersk senator
  • Grand prêtre d'Élagabal (210-årenedate QS:P,+210-00-00T00:00:00Z/8 – 222) Rediger på Wikidata
EktefelleJulia Cornelia Paula (219–220) (avslutningsårsak: skilsmisse)[1]
Aquilia Severa (220–221) (avslutningsårsak: skilsmisse)[1]
Annia Faustina (221–222) (avslutningsårsak: skilsmisse)[1]
Aquilia Severa (222–222) (avslutningsårsak: død)[1]
Partner(e)Hierocles[1]
Zoticus[2]
FarSextus Varius Marcellus (familierelasjon: juridisk farskap)
Caracalla (omstridt, utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: genitor)
MorJulia Soaemias[3]
SøskenAurelia Antonina (omstridt, familierelasjon: halvsøster på fars side)
Alexander Severus (omstridt, familierelasjon: halvbror på fars side)
BarnAlexander Severus (familierelasjon: adoptivsønn)
NasjonalitetRomerriket
GravlagtTiber[4]
Navn før tiltredelseVarius Avitus Bassianus
Navn som keiser:Marcus Aurelius Antoninus Augustus
Regjerte8. juni 218 –
11. mars 222
DynastiDet severanske
ForgjengerMacrinus
EtterfølgerAlexander Severus
Heliogabalus på Commons
Se også liste over romerske keisere

Heliogabalus (latin: Marcus Aurelius Antoninus Augustus; født ca. 203, død 11. mars 222), også kjent som Elagabalus, var romersk keiser fra 218 til 222. Han tilhørte slekten det severanske dynasti, men var syrisk på morssiden, sønn av Julia Soaemias og Sextus Varius Marcellus. Tidlig i sin ungdom fungerte han som prest for solguden El-Gabal, som ble romanisert som Elagabalus Sol Invictus, i sin hjemby Emesa (dagens Homs). Da han ble keiser tok han navnet Marcus Aurelius Antoninus Augustus; navnet Elagabalus/Heliogabalus ble først benyttet etter at han var død.

I år 217 ble keiser Caracalla myrdet og erstattet av hans pretorianer-prefekt Marcus Opellius Macrinus. Caracallas tante på morssiden, Julia Maesa, klarte å få satt i gang et opprør i den tredje legion for å få sitt eldste barnebarn Heliogabalus erklært som keiser i hans sted. Macrinus ble beseiret den 8. juni 218 i slaget ved Antiokia, da Heliogabalus, knapt fjorten år gammel, ble keiser og innledet et keiserdømme som ble preget av omfattende kontroverser.

Heliogabalus viste manglende respekt for romerske religiøse tradisjoner og seksuelle tabuer. Han erstattet det tradisjonelle overhodet i den romerske gudeverden, Jupiter, med en mindre gud, Deus Sol Invictus (på gresk Helios, derav hans greske navn Heliogabalos) og tvang ledende medlemmer av Romas regjering til å delta i religiøse ritualer som feiret denne guddommen, personlig ledet av ham. Heliogabalus giftet seg hele fem ganger, øste fordeler på hoffmenn som skal ha vært hans homoseksuelle elskere, fikk laget en slags prompepute ved middagsfester[5][6] og det ble sagt at han prostituerte seg selv i det keiserlige palass. Hans antatte oppførsel skal ha opprørt pretorianergarden, senatet og folk flest.

Midt i en voksende opposisjon ble Heliogabalus, kun 18 år gammel, myrdet og erstattet av sin fetter Alexander Severus den 11. mars 222, i en konspirasjon som ble ledet av hans bestemor, Julia Maesa, og misfornøyde medlemmer av pretorianergarden.

Heliogabalus fikk et rykte blant sine samtidige for eksentrisk oppførsel, dekadanse og fanatisme, men som var like unormal og overdrevet som hans etterfølgere og politiske rivaler.[7] Dette var høyst sannsynlig en propaganda som ble videreført, og resulterte i at han hos de tidlige historikere ble betraktet som den mest foraktelige av alle romerske keisere. Eksempelvis skrev Edward Gibbon at Heliogabalus «overga seg til de simpleste gleder og uregjerlige raseri».[8] «Navnet Heliogabalus er merket i historien over alle andre» grunnet hans «unevnelig vemmelige liv», skrev den tyske historikeren B.G. Niebuhr.[9][10]

Familie

[rediger | rediger kilde]
Alter dedisert guden Elagabalus av Gaius Iulius Avitus Alexianus, ca 196/200
Byste av Heliogabalus, Nasjonalgalleriet i Oslo.

Heliogabalus ble født rundt 203[11] som Varius Avitus Bassianus til familien til Sextus Varius Marcellus og Julia Soaemias Bassiana. Hans far var opprinnelig et medlem av ridderklassen equites, men ble senere forfremmet til rang av senator. Hans bestemor Julia Maesa var enke etter konsul Julius Avitus, søster av Julia Domna, og svigerinne av keiser Septimius Severus.[12] Julia Soaemias var kusine av den romerske keiseren Caracalla. Andre slektninger omfattet hans tante Julia Avita Mamaea og onkel Marcus Julius Gessius Marcianus og deres sønn Alexander Severus. Heliogabalus' familie holdt arverettigheter til presteskapet for den lokale solguden El-Gabal, som Heliogabalus ble yppersteprest for i byen Emesa (dagens by Homs) i den romerske provinsen Syria.[11]

Guddommen Elagabalus ble opprinnelig æret i Emesa. Navnet er en latinsk utgave av syriske Ilāh hag-Gabal, som er avledet fra Ilāh («gud») og gabal («fjell» (sammenlign med hebraiske גבל gəbul, og arabiske جبل, jabal)), hvilket ga resultatet «guden i fjellet», gudens manifestasjon i Emesa.[13] Kulten rundt guddommen spredte seg til andre deler av Romerriket i løpet av 100-tallet. Eksempelvis har en dedikasjon blitt funnet så langt unna som i Woerden i Nederland.[14] Guden ble senere importert og assimilert med den romerske solguden, som var kjent som Sol Indiges under den romerske republikk og som Sol Invictus på 100- og 200-tallet.[15] Avitus tilpasset navnet på guden for å bli titulert som Elagabalus.[16]

Vekst til makt

[rediger | rediger kilde]

Da keiser Macrinus kom til makten, undertrykte han trusler mot sitt styre fra familien til den drepte forgjengeren Caracalla ved å sende dem i eksil — Julia Maesa, hennes to døtre, og hennes eldste barnebarn Heliogabalus — til deres eiendom i Emesa i Syria.[11] Straks hun kom fram til Syria begynte hun å konspirere sammen med Gannys, sin evnukkrådgiver og Heliogabalus' lærer, for å få veltet Macrinus og innsatt sitt fjorten år gamle barnebarn som keiser.[11] Elagabalus og hans mor var enige og annonserte (de løy) at han var den illegitime sønnen av Caracalla grunnet den lojaliteten som romerske soldater og senatorer hadde sverget til keiseren.[11] Etter at Julia Maesa brettet ut sin rikdom til tredje romerske legion ved Raphana sverget de troskap til Heliogabalus. Ved soloppgang den 16. mai 218 erklærte Publius Valerius Comazon Eutychianus, kommandant av legionen, ham til keiser.[17] For å styrke sin legitimitet gjennom ytterligere propaganda tok Heliogabalus navnene til Caracalla, Marcus Aurelius Antoninus.[18]

Som svar sendte Macrinus sin pretorianerprefekt Ulpius Julianus til regionen med en kontingent tropper som han mente var kraftig nok til å knuse opprøret. Imidlertid slo denne militærstyrken seg snart sammen med Heliogabalus' fraksjon og under kamphandlingene vendte den seg mot sine egne kommandanter. Offiserene ble drept og Julianus' hode ble sendt tilbake til keiseren.[19] Macrinus sendte da brev til senatet hvor han fordømte Heliogabalus som den «Falske Antoninus» og hevdet at han var sinnssyk.[20] Både konsulene og andre høyrangerte medlemmer av Romas lederskap fordømte ham, og senatet erklærte til sist krig mot både Heliogabalus og Julia Maesa.[21]

Macrinus og hans sønn, svekket av deserteringen til den andre legion grunnet bestikkelser og løfter satt ut av Julia Maesa, ble beseiret den 8. juni 218 i slaget ved Antiokia av tropper kommandert av Gannys.[19] Macrinus flyktet mot Italia, forkledd som en hoffmann, men ble senere fanget opp i nærheten av Khalkedon og henrettet i Kappadokia.[19] Hans sønn Diadumenianus, sendt til trygghet til hoffet i Partia, men ble tatt til fange ved Zeugma i Kommagene (dagens sørlige Tyrkia) og drept.[19]

Heliogabalus erklærte datoen for seieren ved Antiokia som begynnelsen på sitt styre og tok keiserlige titler uten at senatet hadde godkjent dem,[22] noe som var en overtredelse av tradisjonen, men som ble en vanlig praksis blant keiserne på 200-tallet. Brev med forsoning ble levert til Roma som ga amnesti til senatet og anerkjente lovene, men fordømte samtidig administrasjonen til Macrinus og hans sønn.[23] Senatorene svarte med å anerkjenne Heliogabalus som keiser og aksepterte hans krav om å være sønn av Caracalla.[24] Caracalla og Julia Domna ble begge erklært guddommeliggjorte av senatet, både Julia Maesa og Julia Soaemias ble opphøyd til rangen av Augustæ,[25] og minnet om Macrinus og Diadumenianus ble fordømt og bakvasket av senatet.[22] Den tidligere kommandanten av tredje legion, Comazon, ble utpekt til leder av pretorianergarden.[26]

Keiser

[rediger | rediger kilde]

Første år

[rediger | rediger kilde]
En denarius bestilt av Heliogabalus, med hans likhet.

Heliogabalus og hans følge tilbrakte vinteren 218 i Bitynia ved Nikomedia,[24] hvor keiserens religiøse tro for første gang framsto som et problem. Den samtidige historikeren Dio Cassius forslo at Gannys faktisk ble drept av den nye keiseren ettersom han forsøkte å tvinge Heliogabalus til å leve «i måtehold og forsiktighet». [27] For å hjelpe romerne til å tilpasse seg ideen om å ha en orientalsk prest som keiser, fikk Julia Maesa gjort et maleri av Heliogabalus i prestekappe, som ble sendt til Roma og hengt over en statue av gudinnen Victoria i senatets hus.[24] Dette satt senatorene i en vanskelig situasjon, ved at de måtte gjøre ofringer til Heliogabalus hver gang de ofret til Victoria.

Legionærene var forferdet over hans oppførsel og de begynte raskt angre på beslutningen om å støtte ham som keiser.[28] Mens Heliogabalus fortsatt var på reise til Roma, brøt det ut kortvarige opprør av fjerde legion, utløst av Gellius Maximus, og tredje legion, som selv hadde vært ansvarlig for å gjøre Heliogabalus til keiser, under kommando av senator Verus.[29] Opprøret ble raskt slått ned og tredje legion ble oppløst.[30]

Da følget nådde fram til Roma høsten 219 ble Comazon og andre allierte av Julia Maesa og Heliogabalus gitt mektige og lukrative posisjoner, da til stor misnøye hos de senatorer som mente at de ikke var respektable nok.[31] Etter at hans tid som pretorianerprefekt var over, kunne Comazon tjene som byprefekt av Roma tre ganger, og som romersk konsul to ganger.[26] Heliogabalus kom snart til å devaluere den romerske valuta. Han minsket sølvverdien av denarius fra 58 % til 46,5 % — den faktiske sølvvekten gikk ned fra 1.82 gram til 1.41 gram. Han inndro også antoninianus i løpet av denne perioden i Roma.[32] Heliogabalus forsøkte å få sin antatte elsker, vognkjøreren Hierocles, erklært som cæsar.[33] En annen påstått elsker, atleten Aurelius Zoticus, ble utpekt til den ikkeadministrative, men innflytelsesrike posisjonen som cubicularius.[34] Hans tilbud om amnesti til det romerske lederskapet ble høyt verdsatt, skjønt juristen Ulpianus ble forvist.[35]

Forholdet mellom Julia Maesa, Julia Soaemias, og Heliogabalus var godt i begynnelsen. Hans mor og bestemor ble de første kvinnene som fikk lov komme inn i senatet,[36] og begge fikk senatortitler: Soaemias opprettet tittelen av Clarissima og Maesa den mer ortodokse Mater Castrorum et Senatus.[25] Mens Julia Maesa forsøkte å posisjonere seg selv som den virkelige makten bak tronen og til sist som den mektigste kvinnen i verden, viste Heliogabalus seg å være svært uavhengig, gjorde som han ville og var helt umulig å kontrollere.

Religiøse kontroverser

[rediger | rediger kilde]
Romersk aureus som avbildet Heliogabalus. Motsatte side leste Sanct Deo Soli Elagabal (Til den hellige solguden Elagabal), og viste en hestespann på fire, stridsvogn av gull som fraktet den hellige steinen til tempelet Emesa.

Med styret til Septimius Severus hadde soldyrkelsen økt over hele Romerriket.[37] Heliogabalus så muligheten til å installere El-Gabal som den fremste guddommen i den romerske gudeverden. Guden ble omdøpt til Deus Sol Invictus, i betydningen Gud den ubeseirete Sol, og plassert over selveste Jupiter.[38] Som et tegn på foreningen med den romerske religion ga Heliogabalus enten Astarte, Minerva, Urania, eller en form for kombinasjon av de tre, til El-Gabal som hustru.[39]

Han framprovoserte ytterligere bestyrtelse da han giftet seg med vestajomfruen Aquilia Severa, og hevdet at ekteskapet ville frambringe «gudelignende barn».[40] Dette var et skamløst brudd på romersk lov og tradisjon, som holdt fast ved at enhver vestalinnene som hadde noen form for seksuell omgang skulle bli levende begravd.[41]

Et overdådig tempel kalt Elagabalium ble bygget mot østfasaden av Palatinerhøyden for å huse El-Gabal, som ble representert av en svart kjegleformet meteorittstein fra Emesa.[24] Historikeren Herodianus skrev at «denne steinen er dyrket som om den var sendt fra himmelen. På den er det en del mindre fremspringende stykker og markeringer som er pekt ut og som folket vil like å tro er et grovt bilde av solen ettersom dette er hvordan de ser dem.»[11] For å kunne bli yppersteprest for sin nye religion fikk Heliogabalus seg omskåret.[38] Han tvang senatorene til å se på mens han danset rundt alteret tilhørende Deus Sol Invictus til lyden av trommer og cymbaler,[24] og ved hver solverv om somrene holdt han en festival viet guden som ble populær hos massene på grunn av den gratis maten som ble delt ut.[39] I løpet av festivalen plasserte Heliogabalus steinen fra Emesa på en stridsvogn dekorert med gull og juveler mens han paraderte gjennom byen.

En stridvogn med seks hester fraktet helligdommen, hestene var store og plettfritt hvite, med kostbare ornamenter av gull. Ingen holdt i remmene, og ingen red stridsvognen; kjøretøyet ble eskortert som guden selv var vognkusk. Heliogabalus løp baklengs foran vognen med ansiktet mot guden og holdt i hesteremmene. Han gjorde hele reisen på denne bakvendte måten, ansiktet vendt mot ansiktet til sin gud.[39]

De mest hellige gjenstander fra den romerske religionen ble overført fra deres respektive helligdommer til Heliogabalium, inkludert Store Mor, ilden til Vesta, skjoldene til Salii og Palladium, slik at ingen annen gud, unntatt El-Gabal skulle bli dyrket og beæret.[42]

Sex/kjønnskontroverser

[rediger | rediger kilde]
Romersk denarius avbilder Aquilia Severa, den andre hustruen Heliogabalus. Ekteskapet førte til offentlig raseri ettersom Aquilia var vestalinne, sverget ved romersk lov til sølibat for 30 år.

Heliogabalus' seksuell orientering og kjønnsidentitet er kilde til mye kontrovers og diskusjon. Heliogabalus giftet seg og skilte seg fra fem kvinner,[40] tre av dem er kjente. Han første hustru var Julia Cornelia Paula,[39] den andre var vestalinnen Julia Aquilia Severa.[39] I løpet av et år hadde han forlatt henne og giftet seg med Annia Aurelia Faustina,[39] en etterkommer av Marcus Aurelius og enke etter en mann som nylig var blitt henrettet av Heliogabalus. Han vendte tilbake til Severa mot slutten av året,[40] men i henhold til Dio Cassius, synes hans mest stabile forhold ha vært med en vognkjører, en blond slave fra Karia ved navn Hierocles, som han refererte til som sin ektemann.[33] Augustansk historie hevder at han også giftet seg med en mann ved navn Zoticus, en atlet fra Smyrna, i en offentlig seremoni i Roma.[43] Dio Cassius rapporterte at Heliogabalus kunne sminke øynene sine, fjerne hår og benytte seg av parykker før han prostituerte seg selv i vertshus og horehus,[44] og selv i det keiserlige palass:

Til sist satte han seg i et avsides rom i palasset og der begikk han sine usømmeligheter, sto alltid naken i døra til rommet, slik som skjøger gjør, og ristet på gardinet som hang fra gullringer mens han med en myk og smeltende stemme kom med oppfordringer til de som passerte.[45]

Herodianus kommenterte at Heliogabalus skjemte ut sitt naturlige gode utseende ved å ha på altfor mye sminke.[39] Han var beskrevet som å ha blitt «lykkelig over å bli kalt for en elskerinne, hustru, dronningen til Hierocles» og det ble sagt at han tilbød store summer til den lege som kunne utstyre ham med kvinnelige kjønnsorganer.[34] Av den grunn har Heliogabalus ofte blitt karakterisert av moderne forfattere som transperson, mest sannsynlig transkjønnethet.[46][47]

Fallet fra makten

[rediger | rediger kilde]

I 221 hadde Heliogabalus' eksentriske oppførsel, særlig hans forhold til Hierocles,[33] i økende grad opprørt soldatene i pretorianergarden.[31] Da Julia Maesa oppfattet at keiserens populære støtte raskt forsvant, besluttet hun at han og hans mor, som hadde oppmuntret hans religiøse aktiviteter, måtte bli erstattet.[31] Som alternativer vendte hun seg til sin andre datter Julia Avita Mamaea og hennes sønn, den tretten år gamle Severus Alexander. Hun overbeviste Heliogabalus om å utnevne sin fetter som sin arving. Alexander ble gitt tittelen cæsar og ble med-konsul det samme året.[31] Imidlertid angret Elagabalus dette opplegget da han mistenkte at pretorianergarden foretrakk hans fetter framfor ham selv.[48] Etter flere mislykte forsøk på å få tatt livet av Alexander, fjernet Heliogabalus alle titlene til sin fetter, tilbakekalte hans stilling som konsul, og lot ryktet om at han lå for døden, for å se hvordan pretorianergarden ville reagere.[48] Et opprør brøt ut, og garden krevde å få se Heliogabalus og Alexander i Castra Praetoria.[48] Keiseren bøyde seg, og den 11. mars 222 presenterte han sin fetter sammen med hans mor Julia Soaemias. Da soldatene ankom begynte de å hilse Alexander med høye rop mens de overså Heliogabalus. Han beordret da at alle de som hadde deltatt i opprøret skulle arresteres og henrettes.[48] Isteden angrep pretorianergarden Heliogabalus og hans mor:

Så han gjorde et forsøk på å flykte, og ville ha kommet unna et sted ved å bli plassert i en kiste om han ikke hadde blitt oppdaget og slått i hjel, 18 år gammel. Hans mor, som omfavnet og klynget seg tett til ham, døde med ham; deres hoder ble hogd av og deres kropper, etter å ha blitt avkledd, ble først dratt over hele byen, og deretter ble morens kropp kastet til side et eller annet sted mens han ble kastet i elven.[49]

I kjølvannet av Heliogabalus' død ble mange av hans følgesvenner og assosierte også drept eller avsatt, inkludert Hierocles og Comazon.[49] Hans religiøse kunngjøringer ble tilbakestilt og El-Gabal ble returnert til Emesa.[50] Kvinner fikk igjen forbud mot å overvære møter i senatet,[36][51][52] og damnatio memoriae — sletting en person fra alle offentlige nedtegnelser — ble bestemt om ham.[53]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Historiografi

[rediger | rediger kilde]
The Roses of Heliogabalus, maleri ved Lawrence Alma-Tadema, 1888

Mange nedvurderende, baktalende og falske historier har sirkulert om Heliogabalus, og hans eksentriske påfunn kan ha bli overdrevet. Den mest berømte av disse, udødeliggjort i et maleri fra 1888, er at han neddynget sin middagsgjester til døde med en mengde av «fioler og andre blomster» sluppet ovenfra.[54]

Historia Augusta

[rediger | rediger kilde]

Kilden til mange av historiene om Heliogabalus' skjørlevnet er Historia Augusta, den Augustianske historie, som åpenbar ikke er troverdig i sine detaljer.[55] Historia Augusta ble sannsynligvis skrevet mot slutten av 300-tallet under styret til keiser Theodosius den store,[56] og består like mye av forfatterens egne påfunn som historiske kilder. Livet til Heliogabalus slik det er beskrevet i Historia Augusta er antatt å være hovedsakelig ren diktning.[57] Kun seksjonene 13 til 17, som beskriver Heliogabalus' fall, tillegges noen historisk verdi.[58]

Dio Cassius

[rediger | rediger kilde]

Kilder som er mer pålitelige enn Historia Augusta omfatter de samtidige historikerne Dio Cassius og Herodianus. Cassius levde fra andre halvdel av 100-tallet og en tid etter 229. Han var født i en patrisierfamilie, og tilbrakte det meste av livet i offentlig tjeneste. Han var senator under keiser Commodus og guvernør i Smyrna i Anatolia etter at Septimius Severus var død. Etterpå tjenestegjorde han som erstatterkonsul (consul suffectus) i tiden rundt 205, og som prokonsul i den afrikanske provinsen og i Pannonia. Alexander Severus vurderte ham høyt og gjorde ham til konsul igjen. Cassius' Romersk historie strekker seg nesten over et millennium, fra ankomsten til Aineias i Italia og fram til år 229. Som en samtidig av Heliogabalus er Cassius' redegjørelse av hans styre betraktet som mer troverdig enn Historia Augusta, skjønt det skal bemerkes at Cassius tilbrakte en større del av denne perioden utenfor Roma, og måtte således støtte seg til annenhånds informasjon da han skrev sitt historieverk. I tillegg var det politiske klimaet i kjølvannet av Heliogabalus' styre, foruten også hans egen posisjon i regjeringen til Alexander, likeledes påført restriksjoner til hvilken grad hans fortelling er sannferdig.[59]

Herodianus

[rediger | rediger kilde]
Medaljong med Elagabalus, Louvre.

En annen samtidig av Heliogabalus var Herodianus, en romersk sivil tjenestemann. Hans verk Historien til Romerriket siden Marcus Aurelius, ofte forkortet til Romersk historie, er en øyevitneredegjørelse av styret til Commodus frem til begynnelsen av Gordianus III. Hans verk overlapper i stor grad med Cassius' historieverk, men tekstene synes å være uavhengig av hverandre.[60] Selv om Herodianus ikke er regnet som like troverdig som Cassius, gjør hans mangel på litterære og lærde fordringer ham mindre subjektiv enn senatorhistorikere. Herodianus er vurdert som den viktigste kilden til de religiøse reformene som skjedde i Heliogabalus' styre, hvilket har blitt bekreftet av moderne numismatikk[61][62] og arkeologiske bevis.[63]

Edward Gibbon

[rediger | rediger kilde]

Den innflytelsesrike engelske historikeren Edward Gibbon (1737–94), særlig kjent for sin bitende litterære stil, skrev:

Å blande sammen sesong og klima, å leke med pasjoner og fordommene til hans subjekter, og å velte hver naturlig lov og sømmelighet, var i antall blant hans mest yndige underholdninger. En lang kjede av konkubiner, og en rask etterfølgelse av hustruer, blant dem også en vestajomfru, ranet med makt fra hennes hellige tilholdssted, var utilstrekkelig til å tilfredsstille avmakten i hans lidenskap. Herren av den romerske verden affekterte å kopiere skikkene og klærne til den kvinnelige kjønn, foretrakk håndteinen framfor septeret, og vanæret de vesentlige verdigheter til riket ved å spre dem blant hans tallrike elskere; en av dem var offentlig gitt tittelen og autoriteten til keiserens, eller, som han mer passende titulerte seg selv, keiserinnens ektemann. Det kan synes trolig at lastene og tåpelighetene til Heliogabalus har blitt smykket av fantasien, og svertet av fordommer. Dog, hvis vi begrenser oss til de offentlige scener vist fram for det romerske folk, og bekreftet av samtidens historikere, deres uutsigelige skjensel overgår en hvilken som helst annen tidsalder eller land.[8]

Heliogabalus, den første som ved denne feminine vane [å kle seg i silke], hadde besudlet verdigheten til en keiser og en mann.[64]

Elagabalus i senere kunst

[rediger | rediger kilde]
Elagabalus (med skjegg!) på et veggmaleri i festningen Forchtenstein

Grunnet disse fortellingene ble Heliogabalus noe av en helt for den dekadente bevegelse på slutten av 1800-tallet.[47] Han dukker opp på mange malerier og i mange dikt som symbolet på den amoralske estetiker. Hans liv og vesen har inspirert eller i det minst delvis preget en rekke kjente kunstverk, blant annet følgende:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Irydion (1836), et skuespill av Zygmunt Krasiński.
  • William Wilson (1839) av Edgar Allan Poe åpner med en allusjon til Heliogabalus' ondskap.
  • L'Agonie («Sjelekval») (1889), en roman av den franske forfatter Jean Lombard
  • Sun God (1904), en roman av den engelske forfatter Arthur Westcott[65]
  • De Berg van Licht («Lysets fjell») (1905), en roman av den nederlandske forfatter Louis Couperus
  • Algabal (1892–1919), en samling dikt av den tyske poeten Stefan George
  • The Amazing Emperor Heliogabalus (1911), en biografi av John Stuart Hay
  • St. Dorothy, et dikt av Algernon Charles Swinburne, som viser til helgenens martyrium under keiser Gabalus
  • Héliogabale ou l'Anarchiste couronné («Heliogabalus, eller den kronete Antikrist») (1934), et essay av den franske surrealisten Antonin Artaud
  • La Lotería en Babilonia («Lotteriet i Babylon») (1941), en novelle av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, som har referanse til biografen «Livet til Antoninus Heliogabalus».
  • Bekjennelser av en maske (1958), en roman av den japanske forfatteren Yukio Mishima. I en scene sammenligner fortelleren sine egne motiver for å kle seg i kvinneklær i ungdommen med de til «Heliogabalus, keiser av Roma i dens periode av forfall som ødela de gamle guder, den dekadente, bestialske monark...»
  • Family Favourites (1960), en roman av den britisk-argentinske forfatteren Alfred Duggan. Heliogabalus er fortalt gjennom øynene til den trofaste galliske livvakten som en vennlig og sjarmerende estetiker, personlig lett å like, men mangler politisk dyktighet. Romanen ender med at fortelleren bemerker vemodig at selv om «min elskede herre» aldri kan bli sluppet inn hos gudene da hans legeme ble ødelagt framfor å ble gitt en behørig begravelse, «selv om han er omgitt av demoner, vil hans skjønnhet og sjarme få dem til å elske og tjene ham.»
  • Super-Eliogabalo (1969), en roman av den italienske forfatteren Alberto Arbasino
  • Boy Caesar (2004), en roman av den engelske forfatteren Jeremy Reed
  • Being an Account of the Life and Death of the Emperor Heliogabolus, en tegneserieskisse av forfatteren Neil Gaiman

Malerier

[rediger | rediger kilde]
«Heliogabalus, solens yppersteprest», maleri av Simeon Solomon, 1866

Musikk

[rediger | rediger kilde]
  • Eliogabalo, en opera av barokkomponisten Francesco Cavalli (1667).
  • Heliogabale, en opera av den franske komponisten Déodat de Séverac som hadde premiere i 1910.
  • Heliogabalus Imperator, orkesterverk av den tyske komponisten Hans Werner Henze (1972).
  • Eliogabalus, et album av rockegruppa Devil Doll (1990).
  • Six Litanies for Heliogabalus, av komponisten og saksofonisten John Zorn (2007).

Danse

[rediger | rediger kilde]

Film

[rediger | rediger kilde]

Drama

[rediger | rediger kilde]

Ord

[rediger | rediger kilde]
  • Det spanske ordet heliogábalo betyr «person overveldet av fråtseri».[66]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Roman History[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Historia Augusta[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ ESBE / Julia Syrians[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Ball, Warwick (2001): Rome in the East: the transformation of an empire. London New York: Routledge. ISBN 0415243572. s. 412
  6. ^ Icks, Martjin (15. september 2011): «The Crimes of Elagabalus» i: Literary Review.
  7. ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay: Ad 180–395. Routledge. ISBN 0-415-10057-7.
  8. ^ a b Gibbon, Edward: Decline and Fall of the Roman Empire, bind 1, kapittel 6.
  9. ^ Niebuhr, B. G.: History of Rome, s. 144 (1844). Heliogabalus' lyter var «Altfor avskyelige til selv å antyde dem».
  10. ^ I den norske utgivelsen av Illustrert Vitenskaps historiemagasin, nr. 6 2012, side 60, videreføres de samme mytene og listet Heliogabalus som den fjerde verste herskeren i Europas historie. Adolf Hitler er ikke på denne listen.
  11. ^ a b c d e f Herodianus: Roman History V.3 Arkivert 4. november 2015 hos Wayback Machine.
  12. ^ Dio Cassius: Roman History LXXIX.30
  13. ^ Lenormant, Francois (1881): «Sol Elagabalus» i: Revue de l'Histoire des Religions 3: 310.
  14. ^ «An Early Dedication to Elagabal» hos Livius.org; inskripsjonen er i dag i Woerdens bymuseum.
  15. ^ Devlaminck, Pieter (2004): «De Cultus van Sol Invictus: Een vergelijkende studie tussen keizer Elagabalus (218–222) en keizer Aurelianus (270–275)» (nederlandsk). University of Ghent.
  16. ^ «Biography of Elagabalus», Catholic Encyclopedia
  17. ^ Cassius Dio: Roman History LXXIX.31
  18. ^ Dio Cassius: Roman History LXXIX.32
  19. ^ a b c d Herodianus: Roman History V.4 Arkivert 20. august 2007 hos Wayback Machine.
  20. ^ Cassius Dio: Roman History LXXIX.36
  21. ^ Cassius Dio: Roman History LXXIX.38
  22. ^ a b Cassius Dio: Roman History LXXX.2
  23. ^ Cassius Dio: Roman History LXXX.1
  24. ^ a b c d e Herodianus: Roman History V.5 Arkivert 18. august 2007 hos Wayback Machine.
  25. ^ a b Benario, Herbert W. (1959): «The Titulature of Julia Soaemias and Julia Mamaea: Two Notes» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (Transactions and Proceedings of the American Philological Association, Vol. 90) 90: 9–14. doi:10.2307/283691. JSTOR 283691.
  26. ^ a b Cassius Dio, Roman History LXXX.4
  27. ^ Cassius Dio: Roman History LXXX.6
  28. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 5
  29. ^ Cassius Dio: Roman History LXXX.7
  30. ^ Zoonen, Lauren van (2005): «Heliogabalus» Arkivert 9. juni 2016 hos Wayback Machine., Livius.org
  31. ^ a b c d Herodianus: Roman History V.7 Arkivert 22. august 2007 hos Wayback Machine.
  32. ^ Tulane University "Roman Currency of the Principate" Arkivert 10. februar 2001 hos Wayback Machine.
  33. ^ a b c Dio Cassius: Roman History LXXX.15
  34. ^ a b Dio Cassius: Roman History LXXX.16
  35. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 16
  36. ^ a b Augustan History, Life of Elagabalus 4
  37. ^ Halsberghe, Gaston H. (1972): The Cult of Sol Invictus. Leiden: Brill. s. 36.
  38. ^ a b Cassius Dio, Roman History LXXX.11
  39. ^ a b c d e f g Herodianus: Roman History V.6 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  40. ^ a b c Dio Cassius: Roman History LXXX.9
  41. ^ Plutark: Parallel Lives, Life of Numa Pompilius, 10
  42. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 3
  43. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 10
  44. ^ Dio Cassius: Roman History LXXX.14
  45. ^ Dio Cassius: Roman History LXXX.13
  46. ^ Benjamin, Harry; Green, Richard (1966): The Transsexual Phenomenon, Appendix C: Transsexualism: Mythological, Historical, and Cross-Cultiral Aspects. New York: The Julian Press, inc. Arkivert fra originalen den 17. juli 2007.
  47. ^ a b Godbout, Louis (2004): «Elagabalus» Arkivert 14. august 2007 hos Wayback Machine.. GLBTQ: An Encyclopedia of Gay, Lesbian, Bisexual, Transgender, and Queer Culture. Chicago: glbtq, Inc.
  48. ^ a b c d Herodianus: Roman History V.8 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  49. ^ a b Cassius Dio, Roman History LXXX.20
  50. ^ Herodianus: Roman History VI.6 Arkivert 20. august 2007 hos Wayback Machine.
  51. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 4
  52. ^ Hay, J. Stuart (1911): The Amazing Emperor Heliogabalus. London: MacMillan. s. 124. Arkivert fra den 2. februar 2008.
  53. ^ Augustan History, Life of Severus Alexander 1
  54. ^ Augustan History, Life of Elagabalus 21
  55. ^ Syme, Ronald (1971): Emperors and biography: studies in the «Historia Augusta». Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814357-5. s. 218.
  56. ^ Cizek, Eugen (1995): Histoire et historiens à Rome dans l’Antiquité. Lyon: Presses universitaires de Lyon. s. 297.
  57. ^ Syme, Ronald (1971): Emperors and biography: studies in the «Historia Augusta». Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814357-5. s. 263.
  58. ^ Butler, Orma Fitch (1910): «Studies in the life of Heliogabalus». University of Michigan studies: Humanistic series IV, New York: MacMillan), s. 140.
  59. ^ Syme, Ronald (1971): Emperors and biography: studies in the «Historia Augusta». Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814357-5. ss. 145–146
  60. ^ Lendering, Jona (2004): «Herodian». Livius.org.
  61. ^ Cohen, Henry (1880–1892): Description Historiques des Monnaies Frappées sous l’Empire Romain (8 bind). Paris. s. 40.
  62. ^ Babelon, Ernest Charles François (1885–1886): Monnaies Consulaires II. Bologna: Forni. ss. 63–69.
  63. ^ Corpus Inscriptionum Latinarum, CIL II: 1409, 1410, 1413 og CIL III: 564–589.
  64. ^ Gibbon, Edward: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel XL.
  65. ^ The Sun God
  66. ^ heliogábalo i Diccionario de la Real Academia Española.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder
  • Benjamin, Harry (1966): The Transsexual Phenomenon. New York: The Julian Press, inc. ISBN 0-446-82426-7. Arkivert fra originalen
  • Birley, Anthony (1976): Lives of the Later Caesars. Harmondsworth: Penguin. ISBN 0-14-044308-8.
  • Frey, Martin (1089): Untersuchungen zur Religion und der Religionspolitik des Kaisers Elagabalus. Stuttgart.
  • Grant, Michael (1997): The Roman Emperors. Barnes & Noble. pp. 126–130. ISBN 0-7607-0091-5.
  • Gualerzi, Saverio (2005): Ne Uomo, Ne Donna, Ne Dio, Ne Dea: Ruolo Sessuale E Ruolo Religioso Dell'imperatore Elagabalo. Bologna: Patron. ISBN 88-555-2842-4.
  • Halsberghe, Gaston H. (1972): The Cult of Sol Invictus. Leiden: Brill. s. 36.
  • Icks, Martijn (2008): Images of Elagabalus. Nijmegen: Radboud Universiteit. ISBN 978-90-902367-9-7.
  • Icks, Martijn (2008): «Heliogabalus, a Monster on the Roman Throne: The Literary Construction of a 'Bad' Emperor» i: Ineke Sluiter & Ralph M. Rosen (red.): Kakos: Badness and Anti-value in Classical Antiquity (Leiden/Boston: Brill) (Mnemosyne: Supplements. History and Archaeology of Classical Antiquity, 307)
  • Krumeich, R.: «Der Kaiser als syrischer Priester: Zur Repräsentation Elagabals als sacerdos dei Solis Elagabali» i: Boreas, 23-24, 2000-2001, 107-112.
Biografiske skisser
Bilder


  Romersk keiser  
Severanske dynasti
Forgjenger:
Macrinus 		218–222 Etterfølger:
Alexander Severus
Romerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heliogabalus&oldid=24216622»