Otho

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otho
MARCVS SALVIVS OTHO CAESAR AVGVSTVS
OthoDen.jpg
Født 25. april 32[1]
Ferentinum, Etruria
Død 16. april 69
Brixellum, sør for elven Po
Selvmord
Statsborger i Romerriket
Navn før tiltredelse Marcus Salvius Otho
Navn som keiser: Marcus Salvius Otho Caesar Augustus
Regjerte 15. januar 69 - 16. april 69
Dynasti Intet (de fire keiseres år)
Forgjenger Galba
Etterfølger Vitellius

Otho (latin: Marcus Salvius Otho Caesar Augustus;[2][3] 28. april 3216. april 69) var romersk keiser i tre måneder, fra 15. januar til 16. april 69. Han var den andre keiseren i året med de fire keisere. Etter sigende for å spare Romerriket for en opprivende innbyrdeskrig begikk han selvmord da hæren til Vitellius nærmet seg.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Fødsel og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Otho tilhørte en gammel og adelig etruskisk familie som nedstammet fra fyrster i Etruria og bosatt i Ferentinum (dagens Ferento i nærheten av Viterbo) i Etruria.

Marcus Salvius Otho ble født i Ferentium (dagens Ferento i nærheten av Viterbo) i sørlige Etruria i år 32. Hans familie hadde gamle etruskisk røtter, men tilhørte ikke det gamle aristokratiet, men hadde oppnådd politisk framgang under keiserne. Hans bestefar hadde blitt opphøyd fra samfunnsklassen equites («de som stilte med hest i krig») og til rangen av senator av Augustus, og kom til å bli romersk konsul. Hans far oppnådde status som patrisier under Claudius. [4]

Otho var i begynnelsen en av de unge, uvørne, festglade adelige som Nero omga seg med. [5] Dette vennskapet kom til en brå slutt i 58 på grunn av Othos hustru, adelskvinnen Poppaea Sabina. Otho hadde introdusert sin vakre hustru for keiseren da Poppaea hadde insistert, og hun innledet et seksuelt forhold som til sist ført til hennes for tidlige død. Etter i hemmelighet å ha posisjonert seg som keiserens elskerinne, skilte hun seg fra Otho og fikk Nero til å sende ham vekk som guvernør av den fjerne provinsen Lusitania (tilsvarer dagens Portugal). Deretter ble hun Neros andre hustru i 62.

Galbas opprør og død[rediger | rediger kilde]

Otho ble værende i provinsene i ti år, og hans administrasjon var preget av en moderasjon som var uvanlig for tiden. [6] I Roma begikk Nero selvmord i juni 68. Da hans naboguvernør i Hispania Tarraconensis, Galba gjorde opprør, var Otho den første som erklærte sin støtte. Otho fulgte ham til Roma i juli, [6] og han vant deretter lojaliteten til sine tropper da han viste omtanke for deres anstrengelser da han marsjerte til Roma sammen med dem.[4] Galba ble keiser så snart han nådde Roma. Othos motiver var utvilsomt den ydmykelse og behandling som han hadde mottatt fra Nero, men han var også motivert av personlige ambisjoner. Galba var en eldre mann, og Otho, oppmuntret av astrologers forutsigelser, forventet å etterfølge ham som keiser.[6]

Galba hadde vært i Roma i ikke mer enn to måneder da troppene i øvre Germania den 1. januar 69 nektet å erklære sin troskap til ham og isteden fulgte soldatene stasjonert i nedre Germania i å utrope deres hærfører Aulus Vitellius som deres nye keiser. For vise at han fortsatt styrte valgte Galba sin etterfølger Piso Licinianus. Han nedstammet fra edel slekt, Pompeius og Crassus var blant hans forfedre, men han manglet helt militær eller administrativ erfaring. Det betydde lite for soldatene, eller det romerske senatet, men det gjorde Otho rasende.[7]

Galbas konsul Titus Vinius hadde foreslått Otho, men Galba mente at Otho hadde en slapp moral. Den krenkede Otho besluttet at det krevdes direkte innvirkning for at astrologene skulle få rett. Ikke bare var Otho populær i hæren, men Galba var tilsvarende avskydd. Det var ikke vanskelig for ham å involvere pretorianergarden (keiserens spesialstyrke av livvakter) mot Galba. Den 15. januar 69 ble Otho til deres leir hvor han ble værende mens deler av garden red inn til Roma og oppsøkte Galba ved Forum Romanum. Galba ble hakket til døde i gaten av et titalls soldater. Vinius ble også drept til tross for at han ropte ut at Otho ikke hadde beordret hans død. Av alle keisernes livvakter var det bare en som våget å stå opp mot morderne, centurion Sempronius Densus. Bevæpnet med kun en dolk stilte han seg opp mot soldatene og fordømte deres forræderi. Da ga Piso Licinianus tid til å flykte og han løp inn i tempelet til vestalinnene. Soldatene lot seg ikke forhindre av helligdommens ukrenkelighet, fant ham og trakk ham ut i gaten hvor de drepte ham.[4] Soldatene tok mot deres hoder tilbake til Otho som i henhold til Tacitus «studerte ofrenes mishandlete hoder med merkverdig ondskapsfullhet, som om hans øyne ikke kunne drikke seg utørst».[8] Et hundre og tjue soldater krevde æren for å ha drept Galba og Licinianus og forventet å bli belønnet. Det ble satt opp en liste med deres navn, men da Otho senere ble avsatt av Vitellius, fant den nye keiseren listen og beordret dem alle henrettet.

Foran de avhogde hodene hyllet soldatene Otho som den keiseren, og et hjelpeløst senat belønnet den samme kvelden Otho med de keiserlige titlene.[7]

Som keiser[rediger | rediger kilde]

Idealiserende statue av Othe, Louvre.

Det er ikke mulig rekonstruere en detaljert kronologi for Othos korte styre på åtte og en halv uke som keiser, fra 15. januar til 15. mars. Ved å ha vært vitne til hvordan Otho ved mord hadde tatt makten og minnet om ham som en tidligere venn av Nero, gjorde at senatet vurderte den nye keiseren med dyp mistenksomhet. Hans første oppgaver var å sikre makten og forsøke å forsone ulike grupperinger. Han fortsatte innynde seg hos pretorianergarden samtidig som han forsøkte å vinne over senatet ved å følge en streng konstitusjonell linje og ved å opprettholde bemyndigelsene for konsuler som ble fremmet av Nero og Galba. I provinsene er det en del indikasjoner på at han forsøkte utjevne for Galbas gjerrighet ved å være mer sjenerøs med statsborgerskap. Provinsene sverget lojalitet til ham. På tempelveggene i Egypt ble han avbildet som farao. Han synes generelt opptatt av ikke å støte fra seg noen. [7] Et tegn på at han ville vinne over gjenværende tilhengere av Nero, beordret Otho at den døde keiserens statuer skulle restaureres. Han gjeninnsatte en del av Neros myndighetspersoner,[4] inkludert den unge kastrerte gutten Sporus som Nero hadde giftet seg med,[9] og den påtenkte fullførelsen av Domus Aurea, som Nero hadde igangsatt, ble annonsert.

Ytterligere politiske beslutninger stoppet opp da nyheten nådde Roma at hæren i Germania ikke bare hadde erklært Vitellius, hærføreren for hæren i nedre Germania, for ny keiser, men han marsjerte allerede med hæren mot Italia. Etter forgjeves å forsøke å vinne Vitellius over på sin side ved å tilby ham en andel av Romerriket, måtte Otho forbedre seg på krig. Fra fjerne regioner kunne han ikke forvente hjelp, men legionene i Dalmatia, Pannonia og Moesia stilte seg på hans side, og pretorianergardens kohorter var i seg selv en formidabel styrke.[6] Otho hadde tilgjengelig fire legioner fra Pannonia og Dalmatia, tre legioner fra Moesia, og hans egen keiserlige følge på rundt 9000 soldater. Vitellius' egne tropper utgjorde til sammen rundt 30 000 soldater, som ble delt i to, ledet av Aulus Caecina Alienus og Fabius Valens, bestående av henholdsvis rundt 15 000 og 20 000 hver for seg.[7]

Den 14. mars begynte Otho, uforferdet av varsler og profetier, å marsjere nordover i spissen for sine tropper for å hindre Vitellius' hær å komme inn i Italia, men han var for sent ute. Isteden måtte troppene bli stasjonert i Placentia og holde linjen ved Poelven. Othos fremste hær, ledet av Gaius Suetonius Paulinus, forsvarte Placentia og beseiret Alienus, som Vitellius hadde sent over Alpene. Men deretter ankom Fabius Valens' hær, som hadde tatt omveien via Gallia.[6]

Vitellius' hærfører var innstilt på et avgjørende slag, slaget ved Bedriacum, rundt 35 km øst for Cremona, og de hadde fordel ved at Othos leir var delt og preget av ubesluttsomhet. Othos mer erfarne kommandanter vektla viktigheten av å unngå konfrontasjon, i det minst inntil legionene fra Dalmatia kom fram, men Othos eldre bror Titianus og Proculus, prefekt for pretorianergarden, støttet Othos utålmodighet, og skjøv all opposisjon til side, og beslutet å avansere.[6]

Otho selv forble bak med en betydelig reserve ved Brixellum på sørbredden av Po. Hans hær krysset Po og slo leir ved Bedriacum, en liten landsby ved Via Postumia som lå på ruten for legionene fra Dalmatia. De etterlot en sterk avdeling for forsvare leiren, og fortsatte langs Via Postumia mot Cremona. En kort distanse fra byen møtte de uforventet troppene til Vitellius. Othos soldater kjempet desperat, men ble tvunget til å flykte tilbake til leiren ved Bedriacum. I henhold til Cassius Dio ble rundt 40 000 menn drept i kampene. Den neste dagen kom Vitellius' hær fram til Bedriacum, og Othos hær overga seg og sverget lojalitet til Vitellius.[6]

Død[rediger | rediger kilde]

Medaljong av Otho, ca. 1550.

Da nyheten om nederlaget nådde Otho ved Brixellum dagen etter forsto han at han var beseiret. En ny runde med kamp ville involvere ikke bare en betydelig omgruppering av gjenværende soldater, men en blodig borgerkrig om Vitellius' hær nådde Roma. Han rådet sine venner og familie om ta forholdsregler for sin egen trygghet og trakk seg deretter tilbake til sitt som for sove. Tidlig om morgenen den 16. april 69 stakk han selv til døde med en dolk.[4]

Det er spekulert at det var ikke bare nederlaget ved Bedriacum som hadde fått ham til å begå selvmord, men kanskje også en form for storsinn, at han ønsket å spare sitt land fra opprivende innbyrdeskrig. Den romerske poeten Martialis hyllet senere Otho for at han ofret seg selv for å spare sitt land.[10]

Hans gravbål ble utført øyeblikkelig. En enkel gravstein ble reist til hans ære ved Brixellum med en enkel inskripsjon; "Diis Manibus Marci Othonis." Da han døde var han to uker unna sin 37. fødselsdag. Han hadde vært keiser i knappe tre måneder. I henhold til Suetonius ble han beskrevet som en liten mann med bein som stakk ut på hver side. Han var forgjengelig nok til at han fikk hårene på kroppen plukket av tjenere, og bar en parykk for å skjule sitt tynne hår. Juvenalis i et avsnitt i sine satirer, nevnte Otho som forgjengelig, som dekket ansiktet med sminke for å se bra ut.[11] Som keiser hadde han styrt med mer visdom enn noen hadde forventet. [4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Suetonius: Otho 3.2
  2. ^ I klassisk latin ville Othos navn ha vært skrevet MARCVS SALVIVS OTHO CAESAR AVGVSTVS.
  3. ^ Suetonius: The Twelve Caesars, oversatt av Robert Graves; revidert og med noter av James B. Rives. Se note 4
  4. ^ a b c d e f «Marcus Salvius Otho», Roman Empire
  5. ^ Suetonius: The Twelve Caesars. Penguin. ISBN 978-0-14-045516-8. s. 255–262
  6. ^ a b c d e f g «Otho», NNDB
  7. ^ a b c d Donahue, John: «Otho (69 A.D.)»
  8. ^ Cornelius Tacitus: The Histories, «The Murder Of Galba» (12-50)
  9. ^ Champlin, Edward (2005): [Nero]. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01822-8, s. 145.
  10. ^ Martialis: Epigramer, VI.32.
  11. ^ Juvenalis: Satire II

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Donahue, John (1999): «Otho (69 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  • Greenhalgh, P.A.L. (1975): The Year of the Four Emperors. New York
  • Murison, Charles L. (1993): Galba, Otho and Vitellius: Careers and Controversies. Hildesheim
  • Perkins, Caroline A. (1993): «Tacitus on Otho» i: Latomus 52, s. 848-855
  • Smith, Mahlon H. (2008): «Otho», oppslag i Historical Sourcebook

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Otho – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
De fire keiseres år
Forgjenger:
Galba
6969 Etterfølger:
Vitellius
Romerriket