Antikkens olympiske leker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Discobolus» er en kopi av en gresk statue fra 400-tallet f.Kr. og representerer en diskoskaster fra de olympiske leker.
Palaestra ved Olympia, et sted dedikert til trening av brytere og atleter.

Antikkens olympiske leker, opprinnelig henvist til som olympiske leker (gresk: Ολυμπιακοί Αγώνες, Olympiakoi Agones) [1][2] var en serie atletiske konkurranser som ble avholdt mellom forskjellige bystater i antikkens Hellas. De begynte i 776 f.Kr. i Olympia i Hellas og ble feiret frem til 393 e.Kr. Det var i begynnelsen en festival eller en feiring til ære for guddommen Zevs, men senere ble atletiske tevlinger en del av feiringene, slikt som løping, spydkast, og bryting. Deltagere var representanter fra de greske bystatene og lekene var en av flere fellesgreske leker i antikkens Hellas. Ettersom leken i utgangspunktet for Zevs ga grekerne lekene en mytologisk opprinnelse. De første olympiske leker er tradisjonelt blitt datert til 776 f.Kr.[3] De fortsatte å bli feiret til Hellas kom inn under romersk styre og fram til keiser Theodosius forbød dem i 393 som en del av den politiske prosessen å fremme kristendommen som en statsreligion. Lekene ble før den tid holdt hvert fjerde år, en olympiade, som ble en måte beregne historisk tid for antikkens kronologer.

I løpet av feiringen av lekene ble det innført olympisk fred slik at deltakerne kunne reise fra deres byer og til leken i trygghet. Prisene for seierherrene var en krone av oliven- eller laurbær, men de ble ofte gitt ekstra privilegier når de kom tilbake til sin hjemby. Lekene ble et politisk virkemiddel for de enkelte bystatene for å sikre seg dominans over sine rivaler. Politikere kunne inngå politiske allianser under lekene, og i tider med krig kunne prester ofre til gudene for seier. Lekene var også medvirkende til spre hellenistisk kultur lands landene rundt Middelhavet. Lekene inneholdt også religiøse feiringer. Zevsstatuen i Olympia var en av oldtidens syv underverker. Statuen ble laget av den klassiske skulptøren Feidias rundt år 435 f.Kr., og ble oppreist i Zevs-tempelet i Olympia. Skulptører og poeter kom også til lekene for å vise fram eller framføre sine verker.

Antikkens olympiske leker hadde langt færre hendelser enn de moderne lekene, og kun frifødte greske menn hadde tov til å delta,[4] skjønt det var seierrike kvinnelige stridsvogneiere. Så som de møtte kriteriene for å være tilstede, hadde atleter fra enhver gresk bystat og kongerike tillatelse for å delta, skjønt hellanodikai (Ἑλλανοδίκαι, «dommere av grekere»), myndighetsrådet ved lekene, aksepterte Aleksander I av Makedonia å delta etter at han hadde bevist sin gresk herkomst.[5][6] Lekene ble alltid holdt ved Olympia framfor å bli flyttet mellom ulike lokaliseringer som er tilfellet ved de moderne olympiske leker. [7]


Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

En nøyaktig historisk opprinnelse til antikkens olympiske leker er ukjent, men flere legender og myter har overlevd. En av disse involverte Pelops, kongen av Olympia, som det ble ofret til under lekene. Den kristne Klemens av Alexandria antok at «[De] olympiske lekene er ikke noe annet enn begravelsesofringer til Pelops.» Myten forteller om hvordan Pelops overvant kong Oenomaos og fikk hånden til hans datter Hippodamia med hjelp fra Poseidon, hans gamle elsker, en myte som blir forbundet med det senere fallet til huset til Atrevs og lidelsene til Oedipus.

En annen myte forteller om helten Herakles som vant et løp ved Olympia og så beordret at løpet skulle gjenoppleves hvert fjerde år, mens andre hevder at Zevs innsatte festivalen etter at han beseiret titanen Kronos. Enda en myte forteller at kong Ifitos av Elis konsulterte Pythia, orakelet i Delfi, for å forsøke å redde sitt folk fra krig i det 9. århundre f.Kr. Profetinnen rådet ham til å organisere lekene til ære for gudene. Den spartanske motparten til Ifitos bestemte seg så for å stoppe krigen under disse lekene som ble kalt olympiske etter helligdommen Olympia hvor de ble avholdt. Den mest brukte fortellingen var at Herakles feiret rengjøringen av kong Augias' staller ved å bygge Olympia med hjelp fra Athene. Uansett hva opphavet var, lekene ble holdt for å være ett av de to sentrale ritualene i antikkens Hellas, det andre var de eleusinske mysterier.

Historie[rediger | rediger kilde]

Lekene startet først i Olympia i Hellas, en helligdom for de greske gudene nær byene Elis og Pisa, begge i Elis på halvøya Peloponnes. Helligdommen til Zevs huset en tolv meter høy statue i elfenben og gull av Zevs, far til de greske gudene, laget av Feidias. Denne statuen var en av antikkens syv underverker.

De olympiske lekene ble holdt med fire års mellomrom, og senere henviste grekernes metode for å telle årene til lekene når de brukte begrepet olympiade for perioden mellom to leker. Historikeren Eforos som levde i det 4. århundre f.Kr. skal ha oppfunnet bruken av olympiader til å telle årene, omtrent på samme måte som vi i dag bruker f.Kr. og e.Kr. Tidligere brukte hver gresk stat sine egne dateringssystemer, noe som fortsatte for lokale hendelser. Dette førte til forvirring når en prøvde å bestemme datoer. Diodorus Siculus sier at der var en solformørkelse i det tredje året i den 117. olympiade, noe som må være formørkelsen i 310 f.Kr. Dette gir oss en dato (midt på sommeren) i 776 f.Kr. for det første året i den første olympiade. Men det er uenighet blant forskere om lekene virkelig begynte på denne tiden eller ikke.

«Exedra» reservert for dommerne ved Olympia på den sørlige delen av stadionet.

Den eneste konkurransen som ble avholdt til å begynne med ifølge Pausanias, var stadion–løpet, et løp på rundt 190 meter, målt etter føttene til Herakles. Ordet stadion kommer fra dette løpet til fots.

De tidlige lekene skal også ha vært stedet hvor den greske tradisjonen med at atletene konkurrerte nakne først ble introdusert i 720 f.Kr., enten av spartanerne (og særlig Akanthos) eller av den megariske Orsippos.

Flere grupper kjempet om kontrollen over helligdommen, og dermed lekene, for prestisje og politisk fordel. Pausanias skriver at i 668 f.Kr. ble Feidon av Argos utropt av byen Pisa til å erobre helligdommen fra byen Elis, noe han gjorde og så personlig kontrollerte lekene det året. Året etter tok Elis tilbake kontrollen.

Den athenske forfatteren Xenofon gav i 364 f.Kr. en samtidig beretning om et eleansk angrep under femkamp–finalen til selve lekene, da pisanerne igjen hadde kontrollen. I løpet av natten konstruerte de forsvarende arkadiene defensive palisader. Eleanerne trakk seg tilbake etter å ha sett styrken på festningsverket morgenen etter.

De heraiske leker, de første godkjente konkurransene for kvinner som ble avholdt i et stadion, har forbindelse med konflikten mellom Elis og Pisa. De bestod opprinnelig kun av løpsdistanser på samme måte som for mennenes konkurranser. Noen tekster, inkludert Pausanias Beskrivelse av Hellas fra ca. 175, sier at Hippodameia samlet en gruppe kjent som «de seksten kvinnene» og gjorde dem til administratorer av de heraiske lekene av takknemlighet for hennes ekteskap med Pelops. Andre tekster indikerer at de seksten kvinnene var fredsforhandlere fra Pisa og Elis, og på grunn av deres politiske kompetanse ble administratorer for lekene.

Herodes den store ga i 12 f.Kr. finansiell støtte til lekene for å sikre deres fremtid.

De olympiske lekene var del av de panhellenske leker, fire separate leker som ble holdt med toårige eller fireårige intervaller, men arrangert slik at der var minst ett sett med leker hvert år. De olympiske lekene var de viktigste og mest prestisjefylte av disse.

Tilslutt ble de olympiske leker forbudt av enten Theodosius I i 393 eller hans barnebarn Theodosius II i 435 i en kampanje for å innføre kristendom som statsreligion. Stedet Olympia ble værende til et jordskjelv ødela det i det 6. århundre.

Øvelser[rediger | rediger kilde]

I motsetning til dagens olympiske leker, var det bare frie menn som snakket gresk som fikk delta i antikkens leker. De var i en viss grad «internasjonale», på den måten at de inkluderte atleter fra de forskjellige greske bystatene. Etterhvert kom det også med deltagere fra greske kolonier, noe som utvidet lekene til kystene av Middelhavet og Svartehavet.

For å kunne være med i lekene måtte en kvalifisere seg og få sitt navn nedskrevet i listene. Det ser ut til at kun unge mennesker fikk delta, siden den greske forfatteren Plutark forteller at en ung mann ble forkastet siden han virket for moden, og kun etter at hans elsker snakket med kongen av Sparta som antagelig gikk god for hans ungdommelighet, fikk han tillatelse til å delta. Før han kunne delta måtte enhver deltaker avlegge ed foran Zevs–statuen der han sa at han hadde trent i ti måneder.

Hoplitodromos

I løpet av årene som gikk ble det lagt til flere øvelser: boksing (pygme/pygmakia), amatørbryting (pale), pankration (regulatert fullkontaktskamp, lignende dagens MMA), stridsvognløp, flere andre løpsøvelser (diaolos, hippios, dolikos og hoplitodromos), i tillegg til femkamp som bestod av bryting, stadion, lengdehopp og diskos (de tre siste var ikke egne øvelser).

De olympiske lekene startet opprinnelig med en øvelse, stadionløpet. Stadionløpet var mellom 180 og 240 meter i lengde. Den faktiske lengden er ukjent, siden baner funnet på arkeologiske steder, i tillegg til nedskrive bevis, gir motstridende svar. Løperne måtte passere fem påler som delte banene: En ved starten, en annen ved mål og tre påler i mellom. Det var nok å passere den siste pålen først for å vinne løpet. Diaolos, eller tostadionsløpet, ble introdusert i 724 f.Kr. i de 14. olympiske lekene. Løpet var rundt 400 meter langt, og forskere diskuterer om løperne hadde individuelle vendepåler eller om løperne nådde en felles påle, vendte og løp tilbake til start. Dolikos ble introdusert i 720 f.Kr. Separate beretninger gir motstridende svar på den faktiske lengden av dolikos. Den gjennomsnittlige lengden som blir oppgitt var rundt 18–24 runder, eller rundt 4,8 km. På samme måte som dagens maraton var løpets start og mål i stadionet, mens løpsruten gikk gjennom det olympiske området. Ruten gikk ofte forbi viktige templer og statuer i helligdommen.

Den siste løpsøvelsen som ble lagt til det olympiske programmet var hoplitodromos, eller hoplittløpet, i 520 f.Kr. Løperne løp 1500 meter på stadion i full eller delvis krigsutsrustning der de bar et skjold og i tillegg var utstyrt med enten beinskinner eller en hjelm. Øvelsen utviste den militære kapasiteten til de forskjellige bystatene som deltok, siden utstyret veide mellom 25 og 30 kg, og la vekt på fart og utholdenhet som trengtes i krig. På grunn av utstyrets vekt, var det enkelt for løperne å miste skjoldet sitt eller snuble over falne konkurrenter. På vasemalerier som avbilder øvelsen, vises noen løpere som hopper over mistede skjold.

Boksing ble mer brutalt i løpet av århundrene. Til å begynne med brukte bokserne mykt lær til å dekke fingene med, men brukte etter hvert hardt lært som av og til inneholdt metall.

I kappløp med stridsvogner var det ikke rytteren, men eieren av vognen og hestene som ble regnet som deltakeren, slik at en mann kunne få flere enn en av topplasseringene. Stadig flere øvelser betydde at festivalen vokste fra en til fem dager der tre ble brukt til konkurranser. De andre to ble dedikert religiøse ritualer. På avslutningsdagen var der en bankett for alle deltakerne som bestod av 100 okser som ble ofret til Zevs på lekenes første dag.

Vinneren av en olympisk øvelse fikk en olivengren og fikk ofte mye ære i hele Hellas og særlig i sin hjemby hvor han ofte fikk store summer penger (athenere fikk 500 drakmer, en liten formue). Skulptører laget statuer av olympiske mestre og poeter sang oder til deres ære for penger.

Det er ofte sagt at kriger ble stoppet under lekene, men dette er ikke sant.[trenger referanse] Men atletene som ofte var soldater, fikk forlate hæren for å delta i lekene og ble garantert fritt leide gjennom fiendtlig territorium.

Deltakelse i lekene var begrenset til mannlige atleter, den eneste måten kvinner fikk delta, var å stille med hester i ridekonkurranser. I 396 f.Kr. og igjen i 392 f.Kr. vant hestene til den spartanske prinsessen Kyniska fire–hesters–løpet.

Atletene konkurrerte som oftest nakne, ikke bare siden været tillot dette, men også siden festivalen var ment å feire den menneskelige kropp. Olivenolje ble noen ganger brukt av konkurrentene, ikke bare for å holde huden glatt, men for å vise et appellerende utseende. Deltakerne kan ha brukt kynodesme for å holde fast penis.

Kjente atleter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ὀλύμπια, Liddell, Henry George; Scott, Robert: An Intermediate Greek–English Lexicon hos Perseus Project.
  2. ^ Ὀλυμπιάς Liddell, Henry George; Scott, Robert: An Intermediate Greek–English Lexicon hos Perseus Project.
  3. ^ «History», Olympic Games. Arkivert fra originalen den 9. august 2016.
  4. ^ Sansone, David (2003): Ancient Greek civilization, Wiley-Blackwell, s. 32
  5. ^ Errington, Robert Malcolm (1990): A history of Macedonia, University of California Press, s. 3
  6. ^ Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): A Companion to Ancient Macedonia, Wiley-Blackwell, s. 16
  7. ^ «The Ancient Olympics», Perseus Project, Tufts University. Arkivert fra originalen den 10. februar 2010.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Young, David C. (2004): A Brief History of the Olympic Games (PDF). Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-1130-5.
  • Miller, Stephen G. (2006): Ancient Greek Athletics. Yale University Press. ISBN 0-300-11529-6.
  • Golden, Mark, Sport and Society in Ancient Greece, Cambridge University Press, 1998.
  • Mallwitz, Alfred (1988): «Cult and Competition Locations at Olympia» i: Raschke, Wendy J., red.: The Archaeology of the Olympics. The Olympics and other Festivals in Antiquity, Madison, s. 79-109.
  • Miller, Stephen (1975): «The Date of Olympic Festivals» i: Mitteilungen: Des Deutschen Archäologischen Instituts, Athenische Abteilung, 90, s. 215-237.
  • Raschke, Wendy J., red. (1987): The Archaeology of the Olympics: the Olympics and Other Festivals in Antiquity, Madison, Wisconsin: Wisconsin University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]