Licinius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Licinius
CAESAR GAIVS VALERIVS LICINIVS AVGVSTVS
Licinius
Født ca 263[1]
Moesia Superior, i nærheten av Zaječar
Død 18. januar 325
Thessaloniki
Henrettet av Konstantin
Ektefelle Q238023
Barn Q166731
Statsborger i Romerriket
Navn før tiltredelse Gaius Valerius Licinianus Licinius
Navn som keiser: Gaius Valerius Licinianus Licinius Augustus
Regjerte 11. november 30818. september 324
Dynasti Konstantinske
Forgjenger Severus
Etterfølger Konstantin den store

Licinius (latin: Gaius Valerius Licinianus Licinius Augustus;[2] [3] ca 263325) var romersk keiser fra 308 til 324. For det meste av sin keisertid var han kollega og rival av Konstantin den store. Sammen med Konstantin var han med på å utsende Milanoediktet (Edictum Mediolanense) i 313 som offisielt ga kristne religiøs toleranse i Romerriket. Licinius var gift med Konstantins yngre halvsøster Konstantia for å stadfeste deres allianse, men det brøt ut krig mellom dem og Licinius ble til sist beseiret i slaget ved Chrysopolis. Der ble han henrettet på Konstantins ordre, som da ble enehersker over Romerriket.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Licinius.

Licinius kom fra beskjedne kår, født i en dakisk bondefamilie i Moesia Superior, [4] og i ung alder fulgte han sin barndomsvenn, den framtidige keiser Galerius, i krigen mot perserne i 298.[5] Han hadde Galerius tillit og i 307 ble han sendt som sendebud til Maxentius i Italia for å forsøke å få til en slags avtale med sistnevnte til tross for hans ulovlige politiske posisjon.[5] Galerius tiltrodde deretter styringen av de østlige provinsene til Licinius da han dro for selv å håndtere Maxentius etter Flavius Valerius Severus var død.[6]

Som keiser[rediger | rediger kilde]

Da Galerius reiste tilbake i Øst lot han Licinius bli opphøyd til rangen av augustus (keiser) i Vest den 11. november 308. Han mottok som sin umiddelbare kommando provinsene Illyricum, Trakia og Pannonia.[4] I 310 tok han kommandoen i krigen mot sarmatere, påførte dem et alvorlig nederlag og framsto som seierrik.[7] Da Galerius døde i mai 311 gjorde Licinius en avtale med Maximinus Daia om å dele de østlige provinsene mellom seg. Ved dette tidspunktet var Licinius ikke bare den offisielle keiser i Vest, men hadde også betydelige deler av de østlige provinsene som sine besittelser. Hellespont og Bosporos ble grensene eller skillelinjene mellom deres riker, og hvor Licinius styrte over de europeiske provinsene mens Maximinus tok de asiatiske.[4]

Systemet med flere samtidige keisere gikk tilbake til en idealistisk opplegg organisert av [[Diokletian|Diocletianus (død 311) da riket var blitt overveldende stort og truet fra mange kanter. Opplegget hadde sin hovedårsak i behovet for militært lederskap.[8] En allianse mellom Maximinus Daia og Maxentius tvang de to gjenværende keiserne til å inngå en formell enighet med hverandre.[6] Konstantin den store hadde åpenbart ikke til hensikt å dele riket med noen. Det var hans langsiktige mål, men i det umiddelbare trengte han Licinius som alliert. I mars 313 giftet Licinius seg med Flavia Julia Konstantia, halvsøster av Konstantin,[3] ved Mediolanum (dagens Milano). Licinius var nær femti år og hans brud var rundt atten. De fikk sønnen Licinius den yngre i 315. Licinius hadde riktignok en annen sønn, født av en slavekvinne og hans navn er ukjent.[4]

Deres ekteskap var anledningen for den felles bestemmelsen Milanoediktet (Edictum Mediolanense), forordning om religiøs toleranse, som gjenopprettet Galerius' tidligere edikt som tillot kristendommen å bli dyrket som religion i Romerriket.[4] I tillegg ga forordningen alle beslaglagte eiendommer og eiendeler tilbake til kristne menigheter og fritok det kristne presteskapet fra kommunale og sivile plikter.[9] Redaksjonen av ediktet som ble reprodusert av den kristne forfatteren Lactantius (som fulgte teksten påmontert av Licinius i Nicomedia den 14. juni 313 etter Maximinus' nederlag) benyttet seg av et nøytralt språk og uttrykte en vilje til å forsone «enhver guddom som måtte ha sete i himlene».[10]

Maximinus Daia hadde i mellomtiden besluttet å angripe Licinius. Han forlot Syria med rundt 70 000 menn, han nådde fram til Bithynia, men dårlig vær langs veien hadde i stor grad svekket hæren. I april 313 krysset han Bosporos og fortsatte mot Byzantium, den gang fortsatt en liten by og ikke den kommende hovedstaden. Byen ble holdt av Licinius' soldater. Fryktløs tok han byen etter en beleiring på 11 dager. Han forflyttet seg deretter til Heraclea Sintica, som ble erobret etter en kort beleiring, og dro videre med sine styrker til den neste utposten. Licinius var ivrig etter å vise sin allianse med Konstantin og som sin nye svoger svingte han også kampfaner med kristne symboler. Maximinus Daia hadde sverget i Jupiters navn å fjerne kristendommen fra sine besittelser. Bannerne indikerte at krigen også var en hellig krig.[11]

Licinius' hær var langt mindre, kanskje rundt 30 000 soldater,[12] Licinius ankom Adrianople omtrent samtidig som Daia fortsatt beleiret Heraclea. Før den avgjørende slaget skal Licinius i henhold til senere kristne propagandister ha hatt en visjon om en engel som kom til ham med en bønn og han deretter gjentok for sine soldater.[13] Den 30. april 313 møttes de hærene i slaget ved Tzirallum (ved dagens tyrkiske by Çorlu). Til tross for at Licinius var underlegne i antall, synes det som om hans militære dyktighet og erfaring, foruten fastheten i hans soldater, endret utløpet på kampen. Mot slutten av dagen hadde Daias styrker blitt knust og jagd på flukt.[11] Daia kastet av seg sin keiserlige purpurkappe og i enkle klær flyktet han for livet og kom seg på rask tid 250 km av sted til Nicomedia. I den tro at han fortsatt kunne snu nederlaget om til seier besluttet han å stoppe Licinius ved de kilikiske portene ved å etablere sine befestninger der. Men Licinius' hær brøt gjennom og tvang Daia på ny flukt, denne gangen mot Tarsus hvor han ble fanget inne i august 313. Da Maximinus Daia innså at han var fortapt svelget han gift. Imidlertid hadde han spist sitt siste store måltid rett før, noe som forhindret giften å virke etter hensikten. Den kristne forfatteren Lactantius har fortalt at det tok ham fire dager å dø, og med synlig glede over hedningens pinsler, har han i detaljer fortalt hvordan han rev ut sine egne øyne.[11] Licinius sørget for å drepe Daias to yngre sønner, begge under ni år, og drukne hans hustru. Han drepte også tre andre mulig fordringshavere til keisertronen for å være sikker, alle barn av døde keisere.[14]

Da Konstantin allerede hadde knust sin rival Maxentius i 312 kunne de to gjenværende keiserne dele Romerriket mellom seg. Som et resultat av denne enigheten ble Licinius augustus i Øst mens den andre var tilsvarende augustus i Vest. Licinius umiddelbart dro østover for å ta seg av en annen trussel, denne gangen fra det persiske Sasanideriket.[6]

Konflikt med Konstantin[rediger | rediger kilde]

Skulpturportretter av Licinius (venstre) og hans rival Konstantin (høyre).

Konstantin hadde ventet på den rette anledningen på å få fjernet Licinius. Han hadde inngått allianse for å unngå å kjempe mer enn én krig om gangen. Med Maximinus Daia og Maxentius fjernet sto turen for Licinius. Han trengte ikke å støtte seg på de kristne for å gå etter sin svoger, men da Licinius ga ham den perfekte anledning for å få fjernet sin med-keiser, passet det ham utmerket å benytte seg av den kristne saken. Licinius anklaget kristne ved sitt hoff for å drive spionasje for hans kollega i Vest, noe de uten tvil også gjorde, og han kastet dem ut. Konstantin umiddelbart utropte at Licinius forfulgte kristne og hadde forbrutt Milanoediktet, og marsjerte hæren østover.[15]

De to herskerne møttes i slag to ganger. Konstantin var seirende i slaget ved Cibalae i Pannonia den 8. oktober 314, omtrent 350 km innenfor Licinius' besittelser. [4] Tilsynelatende trakk begge herskerne seg tilbake og lot som situasjonen var midlertidig avgjort, og delte formelt konsulembetet i 315, men det var bare en utsettelse. Året etter brøt krigen ut på nytt da Licinius utnevnte Valerius Valens som med-keiser.[3] De møttes i et nytt slag på sletten av Mardia (også kjent som Campus Ardiensis) i Trakia. Igjen ble keiserne tilsynelatende forsonte, og for å vise god vilje lot Licinius sin medkeiser Valens bli henrettet.[5]

I løpet av de neste ti årene opprettholdt de to keiserne en urolig fredsavtale. Licinius var opptatt med krigføring mot sarmatiske angripere i 318, men spenningen steg igjen i 321 da Konstantin forfulgte en del sarmatere, som hadde herjet områder i hans del av riket, over Donau og inn i det som formelt sett var Licinius’ område.[4] Da han gjentok dette ved en annen invasjon, denne gangen ved gotere som herjet Trakia, klagde Licinius at den andre hadde brutt avtalen dem imellom.

Konstantin kastet ikke bort tid, men angrep selv. Licinius’ flåte på rundt 350 skip ble beseiret av Konstantins flåte i 323. Deretter, i 324, erklærte Konstantin igjen krig, fristet av Licinius’ «høye alder og upopulære laster».[6] De møttes i slaget ved Adrianople den 3. juli 324, omtrent på samme sted hvor Licinius hadde seiret over Maximinus Daia, men denne gangen gikk han selv på et tungt nederlag.[15] Licinius flyktet og fant tilflukt bak festningsmurene av Byzantium.[4] Samtidig led Licinius’ tilsynelatende overlegne flåte et nederlag i slaget ved Hellespont mot Crispus, Konstantins sønn og arving, og det fikk Licinius til å trekke seg tilbake til Bithynia hvor han nederlagsdømt gjorde siste motstand. Slaget ved Chrysopolis, ikke langt fra Khalkedon, ble utkjempet den 18. september samme år, og nederlaget var så stort at det førte til at Licinius underkastet seg og overga seg. Hans medkeiser Sextus Martinianus ble drept, men hans eget liv ble spart da Konstantins søster Konstantia tryglet på hans vegne. Konstantin lot ham bli internert i Thessaloniki.[3]

Konstantin var endelig enehersker av Romerriket. Hans første oppgave var å forene den kristne kirke som var delt mellom den katolsk ortodoksi og arianismen, delt i spørsmålet om Jesus' guddommelighet. Den nikenske trosbekjennelse ble den eneste kristne rettroenhet og ble forfattet og vedtatt under konsilet i Nikea i 325. Arius måtte rømme til Midtøsten, så langt unna Konstantins rike han kunne, men arianismen forsvant ikke, den gikk under jorden og hadde sine forkjempere. En av dem var keiserens søster Konstantia. Hun kan ha vært motivert av bitterhet. I 325, noen måneder etter konsilet i Nikea brøt Konstantin sitt løfte til sin søster og lot Licinius bli hengt etter nakken til han døde. For at det ikke skulle være noen igjen å kreve tronen, sendte han Konstantias og Licinius’ ti år gamle sønn, og sin egen nevø, til galgen.[16]

Ettermæle og karakter[rediger | rediger kilde]

Licinius og hans sønn og arving preget på gullmynt.

Konstantin gjorde alt han kunne for å svartmale Licinius ettermæle. Et virkemiddel var å få spredt fortellinger om Licinius’ påståtte grusomhet. Det ble sagt at han hadde fått drept Severianus, sønn av keiser Severus, foruten også Candidianus, sønn av Galerius.[6] I tillegg kom henrettelsen av hustru og datter av keiser Diocletian, som hadde flyktet fra hoffet til Licinius før tatt til fange ved Thessaloniki. Licinius var en hard hersker, slik også Konstantin var det, men ansvaret for mange av mordene kan nok i like stor grad skyldes Konstantins keiserlige propaganda.

En annen måte å sverte Licinius på var å framstille ham som en fiende av kristendommen. Det var ikke tilfelle. Samtidige bevis antyder at han var en engasjert tilhenger av den kristne tro.[3] Han hadde støttet Milanoediktet og gitt kristne tilbake rettigheter i sin halvdel av riket. Han benyttet også kristne symboler på sine krigsfaner, og forsøkte å regulere affærene til det kristne presteskapet, akkurat som Konstantin gjorde. Hans hustru var en henført kristen,[17] og det er også mulig at Licinius lot seg døpe,[3] mens Konstantin ikke lot seg døpe før han lå på sitt dødsleie.

Kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea, som skrev under Konstantins styre, formidlet Konstantins propaganda, lot Licinius anklage for å ha utvist kristne fra hoffet, blandet seg inn i kirkens interne prosedyrer og organisering, hvilket også Konstantin gjorde.[18] I henhold til Eusebius var Licinius en mann som hyklet sympati for kristendommen, men som til sist avslørte sin blodtørstige hedenske vesen og ble første stoppet av den rettskafne Konstantin.[3] Etter hans død ble hans minne merket med skjensel; hans statuer ble revet ned og til sist ble ved edikt alle hans lover og juridiske domsavgjørelser opphevet. [6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adkins, Lesley; Adkins, Roy (1998): Handbook to life in ancient Rome. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-512332-8, s. 31
  2. ^ I klassisk latin ville navnet hans bli skrevet som GAIVS VALERIVS LICINIANVS LICINIVS AVGVSTVS.
  3. ^ a b c d e f g Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors. s. 125.
  4. ^ a b c d e f g h DiMaio, Michael, Jr. (1997): «Licinius (308–324 A.D.)»
  5. ^ a b c Jones, A.H.M.; Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395. s. 509.
  6. ^ a b c d e f Gibbon, Edward (1776): «Chapter XIV» i: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. Bind II.
  7. ^ Lendering, Jona: «Licinius». Livius.org.
  8. ^ Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin, s. 302-303
  9. ^ Carrié, Jean-Michel; Rousselle, Aline (1999): L'Empire Romain en mutation: des Sévères à Constantin, 192-337. Paris: Éditions du Seuil. ISBN 2-02-025819-6. s. 228
  10. ^ Lactantius: De Mort. Pers., kapittel 48, Internet History Sourcebooks Project, Fordham University
  11. ^ a b c Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, s. 4
  12. ^ Kohn, George Childs (2006): Dictionary Of Wars, 3. utg., Checkmark Books, s. 398.
  13. ^ Carrié, Jean-Michelle & Rousselle, Aline (1999): L'Empire Romain en Mutation: de Sévères a Constantin (192-337) , s. 229
  14. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World, s. 6
  15. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World, s. 7
  16. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World, s. 11
  17. ^ Leithart, Peter J. (2010): Defending Constantine: The Twilight of an Empire and the Dawn of Christendom, s. 101
  18. ^ Gearey, James Richard (1999): «The Persecution of Licinius» (PDF), se kapittel 4.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Canduci, Alexander ([1940] 2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9
  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton
  • DiMaio, Michael, Jr. (1997): «Licinius (308–324 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  • Gearey, James Richard (1999): «The Persecution of Licinius» (PDF). MA thesis, University of Calgary
  • Gibbon, Edward (1776): «Chapter XIV» i: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. Bind II.
  • Leithart, Peter J. (2010): Defending Constantine: The Twilight of an Empire and the Dawn of Christendom. Intervarsity Press , Downers Grove, IL:, ISBN 978-0-8308-2722-0
  • Jones, A.H.M.; Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395. s. 509.
  • Pears, Edwin (Januar 1909): «The Campaign against Paganism A.D. 324.» i: The English Historical Review 24 (93), s. 1–17.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Licinius – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Tetrarkiet
Forgjenger:
Severus
308324
Medkeiser(e):
Galerius (308-311)
Konstantin den store (308-324)
Maximinus Daia (310-312)
Valerius Valens (316-317)
Martinianus (324)
Etterfølger:
Konstantin den store
Romerriket