Gallienus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gallienus
Gallienus
Gallienus
Født ca. 218
Falerii?
Død 268 (ca 50 år)
Mediolanum
Myrdet
Nasjonalitet Romerriket
Navn før tiltredelse Publius Licinius Egnatius Gallienus
Navn som keiser: Caesar Publius Licinius Egnatius Gallienus Augustus
Regjerte 253–260 med Valerianus;
260 med Saloninus
260–268 alene
Dynasti Soldatkeiser
Forgjenger Aemilianus
Etterfølger Claudius II

Gallienus (latin: Publius Licinius Egnatius Gallienus Augustus;[1] ca. 218268) var romersk keiser sammen med sin far Valerianus (Valerian) fra 253 til 260, og alene fra 260 til 268. Han styrte under krisen i det tredje århundret som nær førte til Romerrikets sammenbrudd. Mens Gallienus vant en rekke militære seirer klarte han ikke å forhindre at flere viktige provinser brøt ut av riket både i vest og øst.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Den nøyaktige fødselsdatoen til Gallienus er ukjent. Den greske kronikøren Johannes Malalas og Epitome de Caesaribus forteller at han var rundt femti år gammel da han døde, hvilket innebærer at han var født rundt 218.[2] Han var sønn av keiser Valerianus og Mariniana. Hans mor kan ha kommet fra senatorfamilie, muligens datter av Egnatius Victor Marinianus. Hans bror var Valerianus Minor. Inskripsjoner på mynter knytter ham med byen Falerii i Etruria, rundt 50 km nord for Roma. Det er mulig at dette stedet var hans fødested. Det var mange inskripsjoner relatert til hans mors familie, Egnatii.[3] Gallienus giftet seg med Cornelia Salonina rundt ti år før han ble keiser. Hun ble mor til tre sønner: Valerianus II, som døde i 258; Saloninus, som ble navngitt som medkeiser, og ble myrdet i 260 av hæren til general Postumus; og Marinianus, som ble drept i 268, kort tid etter hans far hadde blitt myrdet.[4]

Da Valerianus ble utropt til keiser den 22. oktober 253 anmodet han senatet om bekrefte forfremmelsen av Gallienus til titlene som Cæsar og Augustus. Han ble også forfremmet til Consul Ordinarius for 254. Som Marcus Aurelius og hans adopterte bror Lucius Verus hadde gjort et århundre tidligere, delte Gallienus og hans far riket. Valerianus dro øst for å demme opp for den persiske trusselen, og Gallienus ble igjen i Italia for å slå tilbake germanske stammer langs grensene ved Rhinen og Donau. Delingen av riket hadde blitt en nødvendighet grunnet dets enorme størrelse og de tallrike trusler mot det, og det krevde forhandlinger med fiender som krevde å kommunisere direkte med keiseren.

Tidlig styre og opprøret til Ingenuus[rediger | rediger kilde]

Gallienus tilbrakte det meste av sin tid i provinsene i området langs Rhinen (Germania Inferior, Germania Superior, Raetia, og Noricum), skjønt det er bortimot sikkert at han besøkte området ved Donau og Illyricum i løpet av 253 til 258. I henhold til Eutropius og Aurelius Victor, var han særlig energisk og suksessfull i å forhindre angrep på de germanske provinsene og Gallia, til tross for svekkelsene som forsaket av Valerianus' marsj i Italia mot Aemilianus i 253.[5] I henhold til numismatisk kunnskap synes det som om han vant flere seirer der,[6] og en seier i romerske Dakia som kanskje også kan bli datert til denne perioden. Selv den fiendtlige latinske tradisjonen har tilskrevet suksess til ham ved denne tiden.[7]

I 255 eller 257 ble Gallienus gjort til konsul igjen, noe som antyder at han kortvarig besøkte Roma ved disse anledningene, skjønt ingen nedtegnelser er bevart om det.[8] I løpet av hans opphold ved Donau, kanskje i tiden 255 eller 256, utropte han sin eldre sønn Valerianus II til Cæsar og således offisielt gjorde ham til sin arving. Gutten ble antagelig med på Gallienus krigstokt ved denne tiden og da Gallienus bevegde seg vest for provinsene ved Rhinen i 257, ble han igjen ved Donau som en personifisering av den keiserlige autoritet.[9]

En gang mellom 258 og 260, den nøyaktige datoen er uklar, mens Valerianus var distrahert med den pågående østlige invasjonen av områdene til Sjahpur I av Persia, og Gallienus var opptatt med sine problemer i vest, grep Ingenuus sjansen og utropte seg selv til keiser. Han var antagelig guvernør av en eller flere av provinsene i Pannonia.[10] Valerianus II hadde antagelig dødd ved Donau, mest sannsynlig i 258.[11] Ingenuus kan ha vært ansvarlig for den ulykken. Alternativt var nederlaget til Valerianus II og at han ble tatt til fange i slaget ved Edessa vært hva som utløste de påfølgende opprørene til Ingenuus, Regalianus, og Postumus.[12] I uansett tilfelle reagerte Gallienus så raskt han bare kunne. Han etterlot sin sønn Saloninus som Cæsar (arveprins) ved byen som i dag er Köln, under oppsyn av Albanus (eller Silvanus) og det militære lederskapet under Postumus. Deretter hastet han av sted til Balkan, og tok med seg sitt nye kavalerikorps (comitatus) under ledelse av Aureolus[13] og beseiret Ingenuus ved Mursa (i dagens Kroatia)[14] eller Sirmium.[15] Seieren må hovedsakelig tilskrives bruken av kavaleriet og dens dyktige hærfører. Ingenuus ble drept av sine egne soldater eller begikk selvmord ved drukne seg etter at hans hovedstad Sirmium falt.[16]

Alamannernes invasjon[rediger | rediger kilde]

Gallienus' avbildning på segl av lær.

Mellom 258 og 260 kom det betydelige invasjoner av alamannerne og andre germanske stammer,[17] antagelig grunnet det vakuum som ble etterlatt da soldater ble trukket ut for å bekjempe Ingenuus. Frankerne brøt gjennom nedre Rhinen, invaderte Gallia, og en del nådde så langt sør som Hispania, og herjet Tarraco (dagens Tarragona).[18] Alamannerne invaderte, antagelig gjennom Agri Decumates (et område mellom øvre Rhinen og øvre Donau),[19] sannsynligvis fulgt av juthungere.[18] Etter å ha herjet Germania Superior og Raetia (deler av sørlige Frankrike og Sveits), gikk de inn i Italia, den første invasjonen av den italienske halvøya, med unntak av de mest fjerne nordlige regionene, siden kartagiske Hannibal rundt 500 år tidligere. Da germanerne nådde utkanten av Roma, ble de slått tilbake av en improvisert hær samlet av det romerske senatet, bestående av lokale tropper (antagelig pretorianergarden) og krigere fra den sivile befolkningen.[20] Da germanerne trakk seg tilbake gjennom nordlige Italia ble de brutt og beseiret i slaget ved Mediolanum (i nærheten av dagens by Milano) av hæren til Gallienus som hadde marsjert fra Gallia, eller fra Balkan etter å ha tatt seg av frankerne.[20] Dette slaget var avgjørende og alamannerne kom ikke til å forstyrre Romerriket igjen i løpet av de neste ti årene. Juthungerne greide å krysse Alpene med deres krigsbytte og fanger fra Italia. [18][21] En moderne historiker har foreslått at initiativet til senatet førte til sjalusi og mistenksomhet fra Gallienus, og bidro til at han stengte senatorer ute fra posisjoner som militære ledere.[22]

Opprøret til Regalianus[rediger | rediger kilde]

På omtrent samme tid utropte Regalianus, en militær leder i Illyricum, seg som keiser. Årsakene for dette opprøret er uklare, og bortimot den eneste kilden til disse hendelsene er Historia Augusta, som er generelt en upålitelig kilde. Det er mulig at årsaken var misnøye blant de sivile og militære som følte at forsvaret av provinsen ble neglisert.[23]

Regalianus holdt makten i rundt seks måneder og utstedte mynter med sitt portrett. Etter en del suksess mot sarmatere, ble hans opprør beseiret ved at en invasjon av roksolanere, muligens en skytisk folkegruppe, strømmet inn i Pannonia. Regalianus selv ble drept da barbarene erobret byen Sirmium.[24] Det er blitt foreslått at Gallienus selv fikk roksolanere til å angripe Regalianus, men andre historikere avviser dette forslaget.[25] Det er også foreslått at invasjonen ble til sist slått ned av Gallienus i nærheten av Verona, og at han selv ledet gjenoppbyggingen av provinsen.[26]

Valerianus fanget og Macrianus' opprør[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Publius Licinius Gallienus

I øst ble Valerianus møtte med alvorlige vanskeligheter. Grupper av scythai, skytere, begynte med maritime angrep mot den romerske Pontos_(oldtidsrike)#Romersk_provins Pontus, som lå ved sørkysten av Svartehavet i hva som i dag er Tyrkia. Etter å ha herjet provinsen bevegde de seg sørover til Kappadokia. En romersk hær fra Antiokia ledet av Valerianus forsøkte å hindre dem, men mislyktes. I henhold til Zosimus ble denne hæren rammet av en pest som svekket den. I denne tilstanden måtte hæren slå tilbake en ny invasjon av provinsen Mesopotamia som ble begått av Sjahpur av det persiske Sasanideriket. Denne invasjonen skjedde antagelig tidlig på våren 260.[27]

Den romerske hæren ble beseiret i slaget ved Edessa, og Valerianus ble tatt til fange av fienden. Sjahpurs hær herjet Kilikia og Kappadokia i Anatolia (dagens Tyrkia), og herjet i henhold til Sjahpurs egne inskripsjoner, hele 36 byer. Det var en motoffensiv av den romerske offiseren Balista (også kjent som Callistus), en myndighetsperson og skatteinnkrever ved navn Fulvius Macrianus, levningene av den romerske hæren i øst, og Odenathus og hans kavaleri fra Palmyra, som klarte å demme opp for Sjahpurs angrep.[28] Perserne ble drevet tilbake, og i denne suksessen utropte Macrianus sine to sønner Quietus og Macrianus (tidvis feilstavet Macrinus) som keisere.[21] Det ble preget mynter med deres bilder i de store byene i øst som inkerte anerkjennelse for tilranelsen av keisermakten. De to Macriani etterlot Quietus, Ballista, og antagelig Odenathus til å ta seg av den persiske trussel mens de invaderte Europa med en hær på rundt 30 000 menn, i henhold til Historia Augusta. I begynnelsen møtte de ingen opposisjon.[29][30]

Legionene i Pannonia gikk over til opprørerne. Gallienus sendte sin dyktige kommandant mot opprørerne, og et avgjørende slag ble utkjempet antagelig i Illyricum (skjønt Zonaras lokaliserte det til Pannonia) våren eller tidlig på sommeren 261. Uansett detaljene, avgjørelsen var at opprørerne ble beseiret og overga seg. Deres to ledere ble henrettet.[31]

I kjølvannet av slaget hadde opprøret til Postumus allerede begynt. Gallienus hadde derfor ikke tid til å bry seg om de øvrige opprørerne, Balista og Quietus. Han kom til en avtale med Odenathus, som vendte tilbake fra seierrikt angrep på perserne. Odenathus mottok tittelen dux Romanorum og beleiret opprørerne i Emesa (dagens by Homs i Syria). Til sist ble Quietus drept av folket i Emesa, og Odenathus fikk arrestert og deretter henrettet Balista i november 261.[32]

Opprøret til Postumus[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget ved Edessa, mistet Gallienus kontroll over provinsene Britannia, Hispania, deler av Germania, og store deler av Gallia da enda en general, Postumus, erklærte sitt eget rike, det som ble kalt for det galliske riket. Opprøret sammenfalt delvis med opprøret til Macrianus i øst. Gallienus hadde plassert sin sønn Saloninus og hans verge Silvanus i Colonia (dagens Köln) i 258. Postumus hadde kommandoen over troppene ved bredden av Rhinen, beseiret en del germanske angrep og tok besittelse i deres rikdommer. Istedenfor å tilbakelevere det, foretrakk han å fordele det blant sine egne soldater og ble således populær. Da Silvanus fikk høre dette krevde han at krigsbytte skulle overleveres til ham. Postumus lot som om han underkastet seg, men soldatene hans gjorde opprør og utropte ham til keiser. Under hans kommando beleiret de Köln, og etter en del uker åpnet forsvarerne byportene og overleverte Saloninus og Silvanus til Postumus som fikk dem henrettet.[33] Dateringen av disse hendelsene var lenge usikre,[34] men en inskripsjon som ble avdekket i 1992 ved Augsburg indikerer at Postumus ble utropt som keiser ved september 260.[35] Postumus krevde konsulskap for seg selv og en av sine medarbeidere, Honoratianus, men han forsøkte aldri å fjerne Gallienus eller invadere Italia.[36]

Da informasjonen om mordet på hans sønn nådde Gallienus, begynte han å samle styrker for å møte Postumus. Invasjonen til Macriani tvang ham til å sende Aureolus med en stor styrke for slå opprøret ned. Det etterlot ham med for få soldater til konfrontere Postumus. Etter en del innledende nederlag, beseiret Aureolus opprørerne og vendte tilbake til Gallienus og Postumus ble forvist. Aureolus fikk ansvaret å jage ham, men han lot bevisst Postumus slippe unna og samle nye styrker.[37] Gallienus vendte tilbake i 263[38] eller 265[39] og omringet Postumus i en gallisk by. Under beleiringen ble Gallienus alvorlig skadet av en pil og måtte forlate slagmarken. Stillstanden fortsatte fram til hans senere død,[40] og det galliske riket forble uavhengig fram til 274.

Opprøret til Aemilianus[rediger | rediger kilde]

I 262 begynte myntprodusentene i Alexandria igjen å prege mynter for Gallienus, demonstrerte at Egypt igjen hadde kommet inn under hans kontroll etter at opprøret til Macriani var slått ned. Våren 262 ble byen preget av stor urolighet som følge av et nytt opprør. Opprøreren denne gangen var prefekten i Egypt, Lucius Mussius Aemilianus, som allerede hadde gitt sin støtte til Macriani. Brevvekslingen til biskop Dionysius av Alexandria har gitt en fargerik kommentar til den mørke bakgrunnen for invasjonen, innbyrdeskrigen, pesten og sulten som preget denne tidsalderen.[41]

Da han visste at han ikke kunne ha råd til å miste kontrollen over de livsviktige kornlagrene i Egypt, sendte Gallienus sin general Theodotus mot Aemilianus, antagelig via sjøveien. Det avgjørende slaget skjedde antagelig i nærheten av Theben, og det resulterte i et klart nederlag for Aemilianus.[42] I tiden etter ble Gallienus konsul ytterligere tre ganger, i 262, 264, og 266.

Invasjoner, opprør og død[rediger | rediger kilde]

Arco di Gallieno, eller Gallienus' bue i Serviusmuren i Roma 262. Dedikert til framfor bygget av Gallienus.

I årene 267–269 invaderte gotere og andre germanske stammer grensene i et stort antall. Kildene er meget forvirrende i dateringen av disse angrepene, deltagerne og deres mål. Moderne historikere er ikke en gang i stand til å klargjøre om det var to eller flere angrep, eller kun ett langvarig. Det synes som at, i begynnelsen, et betydelig sjøangrep ble ledet av herulere begynte nord i Svartehavet og førte til at mange byer i Hellas ble herjet, blant dem Athen og Sparta. Deretter skal en enda mer tallrik hær ha kommet i andre bølge sjøveien. Romerne bekjempet angriperne til sjøs først. Gallienus' hær vant deretter et slag i Trakia, og keiseren selv jagde barbarene. I henhold til en del historikere ledet han en hær som vant det store slaget ved Naissus, skjønt de fleste historikere mener at seieren må tilskrives hans etterfølger Claudius II.[43]

I 268, ved en tid før eller kort tid etter slaget ved Naissus, ble Gallienus' autoritet utfordret av Aureolus, kommandanten av kavaleriet stasjonert i Mediolanum (Milano), og som hadde ordre om vokte for invasjon fra Postumus fram til de siste dagene av hans opprør, og deretter synes å ha krevd tronen for seg selv.[44] Det avgjørende slaget skjedde ved det sted som i dag heter Pontirolo Nuovo i nærheten av Milano. Aureolus ble klart beseiret og drevet tilbake til Milano hvor han forskanset seg.[45] Gallienus beleiret byen, men ble myrdet under beleiringen. Det er ulike redegjørelser av mordet, men de fleste kildene er samstemte at de fleste av Gallienus' myndighetspersoner ønsket ham død.[46] I henhold til Historia Augusta, en upålitelig historie sammenstilte lenge etter hendelsene,[47] ble en konspirasjon ledet av hærførerne Aurelius Heraclianus og Lucius Aurelius Marcianus. Sistnevntes rolle er ikke bekreftet av andre kilder.

Cecropius, kommandant av soldater fra Dalmatia, spredte ryktet at styrkene til Aureolus var i ferd med å forlate byen, og Gallienus forlot sitt telt uten livvakter, kun for å bli slått ned av Cecropius.[48] En versjon hevder at Claudius ble valgt til keiser av konspiratørene, en annen at han ble valgt av Gallienus mens han døde. Historia Augusta var opptatt av å etablere et tvilsom avstamning fra Claudius og til det konstantinske dynasti, noe som kan forklare hvorfor historieverket ikke involverer Claudius i mordet. Andre kilder, som Zosimus og Johannes Zonaras,[49] forteller at konspirasjonen var organisert av Heraclianus, Claudius, og Aurelianus.

I henhold til Aurelius Victor og Zonaras, da senatet i Roma hørte at Gallienus var død, ble det beordret å henrette hans familie, inkludert hans bror Valerianus og sønnen Marinianus, og i tillegg deres støttespillere. Deretter fikk senatet beskjed fra Claudius om spare deres liv og utlyse Gallienus som gud.[50]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gallienus' ettermæle ble ikke godt behandlet av antikkens forfattere,[51] delvis grunnet at Gallia og Palmyra løsrev seg fra Romerriket, og hans manglende evne til å vinne disse områdene tilbake. I henhold til den moderne forskeren Patricia Southern blir han langt mer positivt vurdert.[52] Han frambrakte blant annet en del nyttige reformer.

Han bidro til militærhistorie som den første som benyttet seg av hovedsakelig kavalerienheter, comitatenses (senere palatini), som kunne bli sendt hvor som helst i Romerriket på kort varsel. Denne reformen skapte sannsynligvis en presidens for framtidige keisere som Diokletian og Konstantin den store. Biografen Aurelius Victor rapporterte at Gallienus nektet senatorer å bli militære kommandanter.[53] Denne politikken underminerte senatorenes makt da mer dyktige equestriske kommandanter kunne bli forfremmet. I Southerns vurdering bidro disse reformene og minskningen av senatorenes makt til ikke bare Aurelianus redde riket, men de gjorde også Gallienus til en av keiserne mest ansvarlig for konsolideringen av Dominatet (den siste epoken av Romerriket), sammen med Septimius Severus, Diocletian, og Konstantin.[54]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gallienus' fullstendige tittel ved hans død var IMPERATOR CAESAR PVBLIVS LICINIVS EGNATIVS GALLIENVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS GERMANICVS MAXIMVS PERSICVS PONTIFEX MAXIMVS TRIBUNICIAE POTESTATIS XVI IMPERATOR I CONSUL VII PATER PATRIAE, «Keiser Cæsar Publius Licinus Egnatius Gallienus Gudfryktige Heldige Uerobrede Augustus Germanic Maxim Persic Tribunikalsk Makt 16 ganger Keiser 1 gang Konsul 7 ganger Far av Fedrelandet».
  2. ^ Det er enighet blant historikerne at han var rundt 35 år gammel da han ble keiser i 253, se Bray, J. (1997): Gallienus, s. 16
  3. ^ Syme, R. (1983): Historia Augusta Papers, Oxford, s. 197.
  4. ^ Bray, J. (1997): Gallienus, s. 49–51
  5. ^ Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 33
  6. ^ Andreas Alfoldi nevner fem i The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions, Numismatic Chronicle, 1959, opptrykk New York, Attic Books, 1977, ISBN 0-915018-28-4.
  7. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 56–58
  8. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 56
  9. ^ Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 21–22.
  10. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 57; Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 22, mener at han også hadde ansvar for Moesia.
  11. ^ Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 22.
  12. ^ For en meget gjennomgående presentasjon av ulike vurderinger, se Bray (1997): Gallienus, s. 72-73; også, Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 230, note 34
  13. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 74–75
  14. ^ Aurelius Victor, 33,2; Orosius: Historiæ adversus Paganos, 7.10; Eutropius 9.8
  15. ^ Zonaras, 12.24
  16. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 76; Fitz, Jeno (1966): Ingenuus et Régalien, Coll Lat. 81, s. 44.
  17. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 47
  18. ^ a b c Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 34
  19. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 78
  20. ^ a b Bray (1997): Gallienus, s. 79
  21. ^ a b Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 256
  22. ^ Duruy, Victor (1886): Empire History of the Roman Empire, bind VI, del II, London, s. 418
  23. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 82, 83
  24. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 83
  25. ^ Nagy, T. (1962): Les moments historiques de Budapest, bind II. For førstnevnte og Fitz, Jeno (1966): Ingenuus et Régalien, Coll Lat. 81, s. 50, for sistnevnte, som sitert i Bray (1997): Gallienus, s. 83
  26. ^ Fitz, Jeno (1976): La Pannonie sous Gallien, Coll. Lat. 148, s. 5–81, som sitert i Bray (1997): Gallienus, s. 83
  27. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 255
  28. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 255–256.
  29. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 142
  30. ^ Historia Augusta, The two Gallienii, II.6
  31. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 143–144
  32. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 144–145
  33. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 133
  34. ^ Älfoldi, Andreas (1959): «The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions» i: Numismatic Chronicle, nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): Gallienus, s. 359, note 5
  35. ^ Bakker, Lothar (1993): «Raetien unter Postumus. Das Siegesdenkmal einer Juthungenschlacht im Jahre 260 n. Chr. aus Augsburg» i: Germania 71, , s. 369–386.
  36. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 260
  37. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 136–137
  38. ^ Älfoldi, Andreas (1959): "The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions" i: Numismatic Chronicle, nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): Gallienus, s. 359, note 27
  39. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 263
  40. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 138
  41. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 146
  42. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 147
  43. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 279–288; Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 109. Se også Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 215; Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 266; Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths, University of California Press, ISBN 0-520-06983-8, s. 54
  44. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 290–291
  45. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 292
  46. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 264
  47. ^ Syme (1968): Ammianus and the Historia Augusta
  48. ^ Historia Augusta, The two Gallieni, XIV.4–11
  49. ^ Zosimus i.40; Zonaras xii.25
  50. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 307–309; Watson (1999): Aurelian and the Third Century, 41–42
  51. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 2.
  52. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 3.
  53. ^ Aurelius Victor: De Caesaribus, 33–34
  54. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 2-3, 83.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Blois, Lukas de (1976): The policy of the emperor Gallienus, Brill, Leiden, ISBN 90-04-04508-2
  • Bray, John (1997): Gallienus : A Study in Reformist and Sexual Politics, Wakefield Press, Kent Town, ISBN 1-86254-337-2
  • Drinkwater, John F. (1987): The Gallic Empire. Separatism and Continuity in the North-Western Provinces of the Roman Empire A.D. 260–274. Franz Steiner Verlag, Wiesbaden, ISBN 3-515-04806-5
  • Lissner, Ivar (1958): Power and Folly; The Story of the Caesars. Jonathan Cape Ltd., London.
  • Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, Routledge, Oxon, ISBN 0-415-10058-5
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge, London and New York.
  • Syme, Ronald (1968): Ammianus and the Historia Augusta, The Clarendon Press, Oxford.
  • Syme, Ronald (1983): Historia Augusta Papers, The Clarendon Press, Oxford, ISBN 0-19-814853-4
  • Watson, Alaric (1999): Aurelian and the Third Century, Routledge, Oxon, ISBN 0-415-30187-4
  • Weigel, Richard D. (1998): «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)» i: De Imperatoribus Romanis.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Gallienus – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Soldatkeiserne
Forgjenger:
Aemilianus
253268 Etterfølger:
Claudius II
Romerriket