Gallus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trebonianus Gallus
Gallienus
Trebonianus Gallus
Født 206
Død august 253
Terni
Myrdet
Navn før tiltredelse Trebonianus Gallus
Navn som keiser: Gaius Vibius Afinius Trebonianus Gallus Augustus
Regjerte 251–253 med Volusianus
Dynasti Soldatkeiser
Forgjenger Decius og Herennius Etruscus
Etterfølger Aemilianus

Trebonianus Gallus (latin: Gaius Vibius Afinius Trebonianus Gallus Augustus;[1][2] 206 – august 253), også kjent som kun Gallus, var romersk keiser fra 251 til 253, og styrte sammen med sin sønn Volusianus.

Gallus utropt som keiser av den romerske hæren etter keiser Decius døde i et slag mot goterne. Han fikk umiddelbart problemer; en pest brøt ut i Roma, krig mot både gotere og persere som invaderte Romerriket fra hvert sitt hold, dessuten gjorde guvernør Aemilianus opprør etter at hans soldater utropte ham som keiser og marsjerte Roma. Gallus og Volusianus ble drept av sine egne soldater.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Gallus ble født i Italia og kom fra en familie av respektert avstamming fra etruskisk senatorbakgrunn. Han hadde to barn fra sitt ekteskap med Afinia Gemina Baebiana: Gaius Vibius Volusianus, senere keiser, og en datter, Vibia Galla. Hans tidligste karriere var en typisk cursus honorum og i 250 ble utnevnt til guvernør av den romerske provinsen Moesia Superior, en utnevnelse som viste at keiser Decius hadde tiltro til ham.

Vekst til makt[rediger | rediger kilde]

Storstilt bronsestatue av Gallus, datert til hans tid som keiser, og det eneste bevarte bronsestatue i nær full støttelse fra 200-tallet (Metropolitan Museum of Art)[3]

I juni 251 ble Decius og hans sønn og medkeiser Herennius Etruscus drept i slaget ved Abrittus mot goterne som han hadde til hensikt å straffe for angrep inn i Imperiet. I henhold til rykter støttet av den samtidige greske historikeren Dexippus og Sibyllens orakler, skyldtes Decius' mislykkethet i stor grad til Gallus som hadde konspirert med goterne. I uansett tilfelle, da hæren hørte nyheten om keiserens død, utropte de Gallus til ny keiser, det til tross for Hostilianus, Decius' etterlatte sønn. Hærens handling, og det faktum at Gallus synes å ha stått på god fot med Decius' familie, gjør Dexippus' beskyldning usannsynlig.[4] Gallus trakk seg ikke fra å være keiser, men aksepterte den unge Hostilianus som medkeiser, kanskje for unngå problemene med ytterligere en innbyrdeskrig.

Engstelig for å sikre sin posisjon i Roma og stabilisere situasjonen ved grensen langs elven Donau, inngikk Gallus en fredsavtale med goterne. Avtalen sikret at goterne forlot romersk område, men fikk lov til å beholde sine fanger og sitt krigsbytte. I tillegg ble enighet om de ville bli betalt et årlig tilskudd.[5] Da han nådde fram til Roma ble Gallus' utnevnelse formelt bekreftet av det romerske senatet, og samtidig ble Gallus' sønn Volusianus utnevnt til cæsar (arveprins). Den 24. juni 251 ble Decius guddommeliggjort, men ved 15. juli samme år forsvant Hostilianus fra historien. Det er mulig at han døde av et utbrudd av pesten.[6]

Det er mulig at Gallus også beordret en form for forfølgelse av den nye religion kristendom som ikke ville være lojal til den romerske stat, men denne forfølgelsen var antagelig både lokal og lite koordinert.[7] Imidlertid er det to hendelser som er kjent for ettertiden: Kornelius, biskop av Roma og pave fra 251 og til sin død i 253, ble forvist til Centumcellæ i Latium. Hans etterfølger, Lucius I, rett etter at han ble valgt til pave, ble også forvist. Senere ble sistnevnte tilbakekalt til Roma under keisertiden til Valerianus.[8]

Mynt preget av Trebonianus Gallus

Som sin forgjengere hadde Gallus ikke lett styre. I øst gjorde en adelsmann fra Antiokia ved Orontes ved navn Mariades opprør og begynte å herje romerske områder i Syria og Kappadokia før han flyktet til det persiske Sasanideriket. Gallus beordret sine tropper å angripe perserne, men den persiske herskeren Sjafur invaderte Armenia og utraderte en stor romersk hær som ble overrasket ved syriske Barbalissos i 253. Syria var deretter forsvarsløs og perserne angrep og erobret alle romerske militære utposter, og herjet de store byene, inkludert Antiokia, uten vanskeligheter.[9] De persiske invasjonene ble gjentatt året etter, men denne gangen møtte han motstand, ledet av Uranius Antoninus, en prestekonge som opprinnelig het Sampsiceramus, fra Emesa (dagens syriske by Homs). Uranius Antoninus tvang Sjafur og hans persiske hær på retrett. Oppmuntret av denne suksessen utropte han seg selv til keiser.[7] Samtidig hadde Gallus nye problemer ved de europeiske grensene. Ved Donau var skytiske stammer blitt rastløse til tross for fredsavtalen som var inngått i 251. De invaderte Anatolia fra sjøveien, brente det store Artemistempelet i Efesos og reiste deretter tilbake dit de kom fra med stort bytte. Nedre Moesia ble også invadert tidlig i 253. [10] Aemilianus, guvernør av Moesia Superior og Pannonia, tok initiativ til slå tilbake og beseiret angriperne.

Død[rediger | rediger kilde]

I hæren hadde misnøyen vokst med Gallus, og soldatene utropte Aemilianus til ny keiser. Med en usurpator som truet hans keisertrone, forberedte Gallus på å forsvare sin rett. Han tilkalte flere legioner og beordret forsterkninger fra Gallia under ledelse av Publius Licinius Valerianus om å komme til Roma. Til tross for disse forholdene marsjerte Aemilianus inn i Italia for å slåss for sitt krav på tronen og møtte Gallus ved Interamna (dagens italienske by Terni) før Valerianus hadde kommet fram. Hva som egentlig skjedde er ikke klart.[11] Senere kilder hevdet at etter et innledende nederlag ble Gallus og Volusianus drept av sine egne soldater. [10] eller at Gallus ikke møtte Aemilianus i det hele tatt da hans egen soldater gikk over til hans side.[12] Hva som er klart er at både Gallus og Volusianus ble drept i august 253.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Southern (2004): The Roman Empire From Severus To Constantine, s. 75
  2. ^ På klassisk latin ville Gallus' navn ha blitt skevet CAIVS VIBIVS AFINIVS TREBONIANVS GALLVS AVGVSTVS.
  3. ^ Bronze portrait of Trebonianus Gallus, 05.30
  4. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 247–248.
  5. ^ Bowman et al (2005): The Cambridge Ancient History, s. 39–40.
  6. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 248.
  7. ^ a b Bowman et al (2005): The Cambridge Ancient History, s. 40.
  8. ^ Bowman et al (2005): The Cambridge Ancient History, s. 636.
  9. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 248–249.
  10. ^ a b Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 252.
  11. ^ Bray (1997): Gallienus, s. 38, for begge versjoner av fortellingen og deres kilder.
  12. ^ Bowman et al (2005): The Cambridge Ancient History, s. 41.
  13. ^ Bray (1997): The Roman Empire at Bay, s. 38.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bray, John (1997): Gallienus: A Study in Reformist and Sexual Politics, Wakefield Press, ISBN 1-86254-337-2
  • Bowman Alan K.; Garnsey, Peter; Cameron, Averil, red. (2005): The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193–337, Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8.
  • Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, Routledge, ISBN 0-415-10058-5.
  • Southern, Patricia (2004): The Roman Empire From Severus To Constantine, Routledge.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Trebonianus Gallus – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Soldatkeiser
Forgjenger:
Decius
251253
Medkeiser(e):
Hostilianus (251)
Volusianus (251-253)
Etterfølger:
Aemilian
Romerriket