Postmoderne musikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Postmoderne musikk er musikk i kunstmusikktradisjonen laget i den postmoderne perioden. Det beskriver også musikk som er påvirket av estetiske og filosofiske trender innen postmodernismen. Som estetisk bevegelse oppstod postmoderne musikk delvis som reaksjon mot modernismen i musikken, men postmoderne musikk er ikke primært i opposisjon til modernismen, men kan ses både som brudd med og fortsettelse av modernismen. Postmodernister stiller spørsmål ved definisjoner og kategorier innen tradisjonell og moderne kunstmusikk,[1] omfavner pluralisme og er nært knyttet til globalisering. Polystilisme er et sentralt kjennetegn ved postmoderne musikk, og postmodernister ser musikken som del av kulturelle, sosiale og politiske kontekster og er mer opptatt av musikkens kontekst og lytteren enn av musikk som et autonomt felt.

Den postmoderne holdningen til musikk[rediger | rediger kilde]

Postmodernisme er ikke en distinkt musikalsk stil, men beskriver den postmoderne epokens musikk, det vil si kunst som kommer etter og reagerer mot modernismen.

Fredric Jameson kaller postmodernisme «den dominerende logikken i senkapitalismen», og ser postmoderne kultur som nært knyttet til globaliseringen.[2] David Beard og Kenneth Gloag mener at i musikken er postmodernisme ikke bare en holdning, men en uunngåelighet i et fragmentarisk kulturelt klima.[3] Så tidlig som 1938 skrev Theodor Adorno om en trend mot oppløsning av «et kulturelt dominant sett av verdier».[3]

Postmoderne musikk er mer knyttet til funksjon og virkningene av globaliseringen enn til en bestemt reaksjon, bevegelse eller holdning.[3] Jameson mener det postmoderne kan forstås som et forsøk på tenke samtiden historisk i en tid som har glemt hvordan man tenker historisk i utgangspunktet.[2]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske komponisten Jonathan Kramer (1942–2004) hevdet at postmodernisme, også i musikken, ikke først og fremst er en «stil» slik den trer frem på overflaten eller en historisk periode, men en «holdning». Kramer foreslo 16 typiske (subjektive) kjennetegn på postmoderne musikk, «musikk forstått i en postmoderne forstand, eller som fremkaller postmoderne lytterstrategier, eller gir postmoderne lytteropplevelser, eller tilkjennegir postmoderne komposisjonspraksiser». Ifølge Kramer[4] er postmoderne musikk:

  1. ikke bare en avvisning av modernisme eller dets videreføring, men har karakter av både brudd med og fortsettelse av modernismen
  2. på et eller annet nivå eller vis ironisk
  3. respekterer ikke grensene mellom sonoritet og fortidens og samtidens prosedyrer
  4. utfordrer grensene mellom «høy» og «lav» musikk
  5. er kritisk til dogmer om strukturell enhet
  6. stiller spørsmål ved gjensidig utelukkelse av elitære og populistiske verdier
  7. unngår totale former (ønsker f.eks. ikke rent tonale eller rent serielle verk, eller verk skrevet rigid etter en bestemt skole, slik som modernismen)
  8. anser ikke musikk som autonom, men som del av kulturelle, sosiale og politiske kontekster
  9. lar seg inspirere av og siterer andre tradisjoner og kulturer
  10. anser teknologi som ikke bare en måte musikk kan lagres og mangfoldiggjøres på, men som del av musikkens essens og dens produksjon
  11. omfavner motsetninger
  12. er skeptisk til binære inndelinger
  13. omfavner fragmentarisme og diskontinuiteter
  14. omfavner pluralisme og eklektisme
  15. gir rom for ulike betydninger og flere temporaliteter
  16. finner mening og struktur i lyttere, mer enn i komponister, fremføringer og noter

Litteraturprofessoren Daniel Albright (1945–2015) oppsummerte hovedtendensene i musikalsk postmodernisme som:[5]

  1. Bricolage («sammensatt av det som var tilgjengelig»)
  2. Stilblanding
  3. Tilfeldigheter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rosenau, Pauline Marie. 1992. Post-Modernism and the Social Sciences: Insights, Inroads, and Intrusions. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-08619-2ISBN 0-691-02347-6.
  2. ^ a b Jameson, Fredric. 1991. Postmodernism, or, the Cultural Logic of Late Capitalism. Durham: Duke University Press. ISBN 0-8223-0929-7ISBN 0-8223-1090-2
  3. ^ a b c Beard, David, and Kenneth Gloag. 2005. Musicology: The Key Concepts. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-31692-7.
  4. ^ Kramer, Jonathan. 2002. «The Nature and Origins of Musical Postmodernism». I Postmodern Music/Postmodern Thought, red. Judy Lochhead og Joseph Aunder, 13–26. New York: Routledge. ISBN 0-8153-3820-1.
  5. ^ Albright, Daniel. 2004. Modernism and Music: An Anthology of Sources. University of Chicago Press. ISBN 0-226-01267-0.