Steineik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Steineik
Steineik (Quercus ilex)
Steineik (Quercus ilex)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Quercus ilex
L., 1753
Norsk(e) navn: Steineik
Hører til: eikeslekten,
bøkefamilien,
Fagales
Habitat: terrestrisk, på kalkrik og veldrenert jord i middelhavsklima
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for steineik
     subsp. ilex
     subsp. rotundifolia
innført og naturalisert

Steineik (Quercus ilex) er et eviggrønt, mellomstort tre av eikeslekten som er naturlig viltvoksende i middelhavsregionen. Arten tilhører seksjonen Quercus i eikeslekten, og har en tett og kuplet vekstform med en uregelmessig bueformet og ofte flerstammet krone. De øverste grenene er nesten loddrett oppstigende. Veden er hard og seig. Treet har frukter (nøtter) som modner i løpet av én sommer.

Tresorten ble første gang innført til Storbritannia i det 16. århundre. De første trærne som ble plantet fra nøtter i England, vokser fortsatt på den herskapelige grunnen som inngår i Mamhead Park i Devon. De betraktes som uvanlig fine eksemplarer; flere av disse trærne har blitt målt til en omkrets rundt stammen på 3 meter ved en høyde på 1 meter over bakken, og et av dem måler 4 meter i stammetverrmål. Trær av denne arten blir vanligvis 200−500 år gamle, men ett tre i MiloSicilia påstås å være 700 år gammelt.[1] Også en liten populasjon i fjellsidene ved landsbyen Wardija nord på Malta sies å være mellom 500 og 1 000 år gammel. Steineik er nasjonaltreet på Malta og var godt utbredt på øyene før den karthagiske perioden.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Steineik er et mellomstort, tørketolerant tre som kan bli opp mot 20−27 meter høyt. Det har mørkfarget bark og læraktige, eviggrønne blader. Barken er først matt og gråbrun med et lysebrunt hårlag. Senere blir den mørkebrun og glatt, og på gamle grener og stammer er den nesten sort og oppsprekket i små fine firkanter. Knoppene er spredtstilte, lysebrune og usedvanlig små.

Bladene sitter på treet i vanligvis 1−2 år og blir deretter erstattet av nye. De er stive og enten gulaktige eller sølvhvite ved løvsprettingen, men kort tid senere blir oversiden blank og mørkegrønn mens undersiden blir beigefarget (svak hvitgrå farge) og tett behåret med korte hår. Bladformen er svært variabel, og avhengig av treets alder og vekstforhold;[2] voksenformen har hele blader med oftest jevne bladkanter og med en lengde og bredde på henholdsvis 4−8 cm og 1−3 cm, mens bladene som sitter på de nedre grenene på yngre trær ofte er større (opp til 10 cm lange) og har tannede og til en viss grad taggete kanter. Sistnevnte bladegenskap er trolig en tilpasning for beskyttelse mot beitedyr. Bladene hos steineik kan være alt fra lansettformede til ovale. De store bladene nederst på treet ligner på bladene hos den meget vanlige kristtornen (Ilex aquifolium), som strengt tatt ikke er en eikeart. Det klassiske latinske artsnavnet for steineik er ilex, og kristtornens påfallende likhet med unge steineiketrær har gjort at kristtornslekten også har fått navnet Ilex.

Blomstringen finner sted forholdsvis tidlig på året, i april og mai, og gir rent hunnlige og rent hannlige rakler med reduserte blomster. Fruktene er (eike)nøtter som er halvveis dekket av fine, hårete og lysebrune skall. Eikenøttene modnes om høsten samme år som blomstringen, etter rundt seks måneder. De inneholder forøvrig store mengder av syren tannin, som spesielt enkelte dyr som for eksempel hund og hest er meget følsomme overfor. I høy dose kan den ha en dødelig virkning på disse dyrene.

Rotsystemet er kraftig med en dyptgående pælerot og store siderøtter som rekker langt rundt trestammen. Treet danner mykorrhiza med flere arter av trøffelsopp. Den årlige tilveksten av steineik er cirka 25 x 20 cm (høyde x bredde). Det tar 3−5 år fra frøet såes til treet bærer nøtter.

Steineik trives godt i varme, kystnære og forholdsvis høytliggende strøk, som her på fjellet Montserrat i Spania

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det finnes to underarter av steineik:

  • Quercus ilex ilex. Denne underarten er viltvoksende i den nordlige og østlige delen av artens utbredelsesområde, det vil si fra den nordlige delen av Den iberiske halvøya og Frankrike østover til Hellas og Tyrkia. Bladene er smale. Eikenøttene er 2 cm lange og har en bitter smak.
  • Quercus ilex rotundifolia (syn. Q. rotundifolia, Q. ballota). Denne underarten vokser naturlig i den sørvestlige delen av artens utbredelsesområde, det vil si i det sørvestlige Frankrike, Andorra, den sentrale og sørlige delen av Den iberiske halvøya og i det nordvestlige Afrika. Bladene hos denne underarten er bredere. Eikenøttene er 2,5 cm lange, spiselige og velsmakende, samt mangler den vanlige bitre smaken.

Habitat og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Steineik trives i varme, vintermilde strøk med middelhavsklima og fuktig, kalkrik og veldrenert jord, hvor den danner plantesamfunn med blant annet pinje, strandfuru og atlasseder. Arten kan vokse i høyder helt opp mot 1 400 meter over havet, men tåler ikke å stå i kaldt innlandsklima.

Arten er utbredt på Balearene, Korsika, Sardinia, Sicilia, Malta, i Libya, Tunisia, Algerie, Marokko, Portugal, Spania, Frankrike, Italia, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Albania, Hellas og i Tyrkia. Dessuten er arten naturalisert i andre deler av verden der det finnes middelhavsklima. Med den globale oppvarmingen er steineik i ferd med å vokse frem vilt i England. Arten truer det biologiske mangfoldet i Storbritannia og er listet opp som en fremmed art. Steineik kan også klare seg i de mildeste delene av Norge.

I sanddynene langs atlanterhavskysten i den franske regionen Poitou-Charentes finnes steineik sammen med blant annet liguster, gulltorn, Centaurea aspera (en art av knoppurtslekten), Daphne gnidium (en art av tysbastslekten), rød skogfrue, Phillyrea angustifolia (en art i oljetrefamilien), strandfuru og Clematis flammula (en art i klematisslekten).[3]

Den eksakte herdigheten på Q. ilex rotundifolia er ukjent. Underarten vokser dog ofte i forholdsvis stor høyde over havet og i svalere trakter innenfor sitt utbredelsesområde, noe som tyder på at den nok også kan være ganske vinterherdig.

Det finnes en krysning mellom steineik og sommereik som er kjent som Turners eik (Quercus × turneri) og som anses for å være herdigere enn ren steineik. Det finnes noen relativt store eksemplarer av Turners eik i blant annet Skåne. Turners eik er ikke helt eviggrønn og mister ofte en del av bladene frem mot våren. Bladfellingen er avhengig av hvor kald vinteren har vært. I beste fall sitter bladene igjen til høsten året etter. Forskjellen i herdighet mellom Turners eik og herdigere varianter av steineik er dog ikke så stor.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Modne eikenøtter på et tre på Korsika

Steineiketrær gir et godt virke og eikenøttene kan anvendes som føde for svin, som senere danner grunnlag for produksjon av serranoskinke. Eikenøttene hos underarten Q. ilex rotundifolia er spiselige selv for mennesker og benyttes i Spania til å fremstille en likør som blir kalt «bellota», som ganske enkelt betyr eikenøtt. Nøttene kan spises ristet eller som malt til mel. Videre kan nøtter som er kokt i vann bli brukt til et medisinsk formål, nemlig desinfisering av sår. Trær av denne arten har lenge vært brukt som tømmer og ved, til vognbygging, redskaper, vintønner og trekullfremstilling.

Siden steineik holder seg grønn hele året, er tresorten relativt mye brukt som prydtre og høy hekk i hager rundt om i middelhavsområdet og også i andre kystnære deler av Vest-Europa med milde vintre. Som et prydtre danner det et pittoresk rundt hode med lavthengende grener. Treets størrelse og stabile eviggrønne egenskap gir det et imponerende arkitektonisk særpreg, noe som igjen gjør det til et verdifullt innslag i mange ulike by- og hagemiljøer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artikkel om treet (på italiensk)
  2. ^ a b Weber, Hans Christian (2006). Flora of the Maltese Islands. Margraf Publishers. s. 184. ISBN 82-573-0948-6. 
  3. ^ Réseau Partenarial des Acteurs du Patrimoine Naturel: Biodiversité en Poitou-Charentes (på fransk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]