Gjemsø kloster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen handler om herregården og virksomheten ved Gjemsø kloster i Skien. For å lese om middelalderens Gimsøy kloster på samme sted, se det.

Gjemsø kloster var navnet på både herregårdsbygningene som lå på Klosterøya i Skien i Telemark, på de tilhørende godseiendommene rundt om i Telemark, og på den forretningsvirksomheten som ble drevet derfra fra slutten av 1600-tallet til 1897.

Dagens skrivemåte er Gimsøy for bydelen som omfatter Klosterøya med mer, samt for klosteret i middelalderen. Den lokale uttalen er likevel Gjemsø.

Gjemsø kloster i Adelers tid, fra Telemark Museum, Søndre Brekke gård

Bebyggelsen på Klosterøya[rediger | rediger kilde]

Bebyggelsen var varierende i tiden mellom reformasjonen og unionskongens salg av godskomplekset i 1662. Bygningene på stedet brant i 1546 og da sto det igjen bare en stor låve med fjøs. Ved midten av 1600-tallet hadde lensherren Sivert Urne foreslått for kongen å bygge ny lensherreresidens på Klosterøya, men han fikk avslag. I stedet bygde Urne selv «it Smucht lidett Stuehus» der, foruten et stort ridehus i bindingsverk (opplysninger bl.a. i Sørensen, side 297).

På et kart fra 1600-tallet er hovedgården tegnet som et innelukket, borgliknende anlegg: fire fløyer med tårn og omgitt av befestninger. Bygging av et slik anlegg er imidlertid ikke kjent. Det var riktignok på den tid planer om å bygge en residens for lensherren der, men dette ble ikke gjort før lensordningen opphørte.

Sogneprest Baar i Solum innberettet i 1744 at «en statelig ny Træe Bygning» ble oppført på Klosterøya (opplysninger bl.a. i Sørensen, side 297). Denne herregården som var bygd i tre, ble ombygd på 1800-tallet, den brant i 1885 og ble senere ikke gjenoppført.

Gjemsø kloster ca. 1850 malt av Paul Linaae.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Gjemsø klosters virksomheter og eiendommer ble administrert fra hovedgården på Klosterøya. Eiendomskomplekset var krongods fra reformasjonen og inntil 1662. Da ble det overdratt til general og lensherre i Bratsberg, Jørgen Bjelke, som dekning av de store beløpene som kronen skyldte ham. Han solgte i 1666 eiendommene til visestattholder Frederik Gabel som samme år solgte dem til admiralen Cort Adeler som var født i Brevik og hadde familie i distriktet. Eiendommene ble deretter eid av hans etterkommere i flere generasjoner.

Kammerherre Fredrik Georg Adeler solgte i år 1800 sine jord- og skogeiendommer i Øvre Telemark, sammen med diverse sagbruk, tomter med videre i Solum og Skien, til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (død 1828). Denne kjøpte i 1823 av Adelers enke også hovedgården Gjemsø kloster med Bratsberg, Follaug og en rekke eiendommer i Skien, Solum og Gjerpen. Da Didrichs sønn Hans Blom Cappelen døde i 1846, fortsatte enken Benedicte Cappelen virksomheten under firmanavnet «Hans Cappelens Enke». Hennes sønner Didrik Cappelen (1836-1914) og Hans Cappelen (1842-1924) overtok det hele da hun trådte ut i 1873, og de avsluttet virksomheten i 1897 etter at aktivaene var solgt.

Eierliste[rediger | rediger kilde]

  • Middelalderen: Kirken
  • Fra reformasjonen til 1662: Kronen
  • 1662 – 1665: Lensherre Jørgen Bjelke
  • 1665: Stattholder Frederik Gabel
  • 1665 – 1675: Generaladmiral Cort Adeler
  • 1675: Amtmann Nils Adeler
  • 1675 – 1692: Anna Pelt, enke etter Cort Adeler
  • 1692 – 1726: Stiftamtmann Fredrik Christian Adeler
  • 1726 – 1766: Stiftamtmann Fredrik Adeler
  • 1766 – 1810: Stiftamtmann Fredrik Georg Adeler
  • 1800 – 1828: Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen kjøpte Gjemsø klosters sagbruk og eiendommer i Øvre Telemark
  • 1810 – 1816: Geheimkonferensråd Fredrik Adeler eide hovedgården og eiendommer i Grenland
  • 1816 – 1823: Enken Bertha Adeler født Moltke
  • 1823 – 1828: Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen kjøpte resten av eiendommene, men bodde der aldri selv
  • 1828 – 1846: Konsul Hans Blom Cappelen som bodde på herregården med sin familie
  • 1846 – 1860: Firmaet Hans Cappelens Enke: Benedicte Cappelen født Cappelen
  • 1860 – 1873: Firmaet Hans Cappelens Enke: Benedicte og sønnen brukseier Didrik Cappelen
  • 1873 – 1897: Brødrene Didrik Cappelen og ingeniør Hans Cappelen

Eiendommer og virksomhet[rediger | rediger kilde]

Gjemsø kloster bestod i hovedsak av disse eiendommene og virksomhetene:

  • Jord- og skogeiendommer fra Adelers tid og tidligere. De var opprinnelig på ca. 300 000 mål (dekar) i øvre, østlige del av Telemark. I tillegg var det eiendommer på ca. 100 000 mål i samme områder, som ble kjøpt av Cappelen. I året 1892 utgjorde dette rundt 130 gårds- og bruksnummer i Tinn, Gransherad og Lisleherad.
  • De syv «Klostersagene» og tolv sagbruk i Skien
  • Vindalen, Kjerringteigen samt flere andre eiendommer i Solum, blant annet «Lilleklosteret» der bygningene eksisterer fortsatt: i alt ca. 2 000 mål jord og 4 000 mål skog.
  • Smiøya med møllebruk i Skien.
  • Sjøboder og bygård i Skien.
  • Hovedgården på Klosterøya med et større jordbruk og hageanlegg, driftsbygninger og andre bygninger, blant annet portstuer og «Lagaardgården» som eksisterer fortsatt. Hovedgården brant i 1885 og ble ikke gjenoppført.
  • Bratsberg, Follaug, Strømdal, Venstøp nordre, Hyni og flere andre gårder, gårdparter og skogeiendommer i Gjerpen. Disse ble fraskilt godset ved arveoppgjøret etter Didrich von Cappelen etter hans død i 1828.
  • Solum kirke med leieinntekter og avgifter fra mange gårder. Kirken ble i 1854 forært til sognet av Benedicte Cappelen.
  • Virksomheten omfattet i Cappelens tid også skipsrederi med 4-5 skip (skonnerter og brigger), blant annet «Baron Holberg», «Castro», «Tichborn», «Victory», «Begeda», «Bellona», «Diana» og «Winterflid» som fraktet emigranter til USA.
  • Skipsverft og skipsbyggeri på Klosterøya.
  • Aksjer i blant annet dampskipet «Statsraad Stang» og Feilbergs Trykkeri i Skien

Skogsdrift, sagbruk og trelasthandel[rediger | rediger kilde]

Hovedvirksomheten var trelasthandelen og det som hørte sammen med denne, det vil si skogsdriften, tømmer med fløting, sagbruk og salg med eksport på skip fra Skien, særlig til England. Skogeiendommene ble drevet av bøndene på stedet og de bodde som brukere og festere på gårdene. Bøndene hogde og leverte tømmeret samt handlet med godsets eiere. I perioder kjøpte imidlertid eierne inn like mye trevirke fra andre bønder som det eierne fikk ut av godsets egne skoger. Firmaet hadde i 1880 rundt 100 arbeidere på sagbrukene og andre steder i Skien.

Siste tiår[rediger | rediger kilde]

Brødrene Didrik og Hans Cappelen gjorde en betydelig investering i «Haukerås bruk», Oklungen i Eidanger, men den endte med å bli verdiløs i 1891. Brødrene ville utvide sin industrivirksomhet da de i 1893 begynte å få oppført fabrikkbygninger på Klosterøya. Meningen var å produsere kausdisk soda, «blekepulver og alkalier» ved elektrolyse. Brødrene arbeidet intenst med å danne et eget aksjeselskap med norske og utenlandske aksjonærer. Fabrikkbygningene viste seg imidlertid å være dårlig egnet, og ingen andre interessenter gikk inn med kapital. De store investeringene gikk dermed tapt.

I mars 1897 søkte Didrik og Hans Cappelen firmaets kreditorer om en privat akkord. Dette gikk kreditorene med på. Brødrene antok at firmaets aktiva hadde en verdi som klart oversteg passiva, slik at det ikke var noen underbalanse. Et hovedproblem var imidlertid at aktivaene hovedsakelig var faste eiendommer som ikke kunne selges raskt uten tap. Markedssituasjonen var svært presset, salgene av aktivaene tok tid og de faste eiendommene ble solgt for cirka halvparten av de bokførte verdiene. Hele firmaets egenkapital viste seg å være tapt, akkorden ble gjennomført med 15 % dekning til de uprioriterte kreditorer og firmaet opphørte.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]