Wienerklassisismen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Klassisk musikk | |
| Middelalder | (476 – 1400) |
| Renessanse | (1400 – 1600) |
| Barokk | (1600 – 1760) |
| Wienerklassisisme | (1730 – 1820) |
| Romantikk | (1815 – 1910) |
Wienerklassisismen er symfonisk musikk fra andre halvdel av 1700-tallet med sentrum for komponister i Wien i Østerrike.
[rediger] Bakgrunn
Etterhvert som kirken mistet mer av sin politiske og kulturelle maktposisjon i Europa på midten av 1700-tallet førte det til større handlefrihet for den verdslige musikken i innhold, tema og uttrykk. Det kom til spesielt til uttrykk i tysk-østerriksk orkestermusikk som ble uttrykk for den nye borgerlige kulturen.
Epoken har fått navn etter byen som først og fremst er blitt assosiert med denne musikken: Wienerklassisismen og strekker seg anslagsvis fra år 1750 til 1820. Stilepoken kalles for rokokko og forklares ved at folk flest foretrakk lettere og lystigere stykker fremfor den overdådige og storslåtte musikken under barokken. Rokokkoen var en reaksjon mot barokkens pompøse, mektige og overdådige stiltrekk. Under rokokkoen ble musikken renere, enklere, klarere og mer intim. Klaveret eller pianoet har mye av æren for at overgangen gikk så raskt. I motsetning til spinett og cembalo kan musikeren lettere variere styrkegraden.
Under barokken var operaen viktig, men først og fremst for aristokratiet. Det nye borgerskapet som vokste fram ville bli underholdt og den gamle operaen passet ikke inn i opplysningens idealer. I stedet ble en lettere og mer elegant opera dyrket,den såkalte komisk opera (opera buffa).
Wienerklassisismen er preget av den helt spesielle formen på sonatene og besto ofte av tre deler; eksposisjon, gjennomføring og reprise (repetisjonsdel). De viktige stilartene var klaversonate, strykekvartett, solokonsert med orkester, og symfoni.
Mange komponister tilhørte Wienerklassisismen, men det er spesielt tre navn som skinner blankere enn andre:
I tillegg dukket Franz Schubert (1797-1828) opp på slutten av epoken.
[rediger] Ekstern lenke
