Urnes stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Urnes stavkyrkje)
Gå til: navigasjon, søk
Urnes stavkirke
Urnes stavkirke
Sted Ornes
Byggeår Omtrent 1140
Endringer 1600-tallet: forlengelse av koret mot sør, 1665: hvelvet himling av tre over alteret, 1700-tallet: vinduer
Arkitektur
Periode Romansk
Arkitekt Ukjent
Teknikk Stavkirke
Materiale Tre
Takrytter Over skipet
Portal Vestportal fra eldre kirke, innsatt som nordportal
Kor Smalere enn skipet, stavbygd. Korskille fra 1699–1701, koråpningen 180 cm bred
Skip Hevet midtrom med omgang rundt midtrommet
Kirkerommet
Prekestol 1693–95
Døpefont Dåpsfat fra 1640
Alter Altertavle 1699: Jesus på korset med jomfru Maria og døperen Johannes
Diverse Kalvariegruppe over koråpningen fra 1150, 50 terningkapiteler med utskårne bilder av fabeldyr og plante-ornamentikk
Wikimedia Commons Urnes stavkirke på Commons

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke i Norge.

Kirken er datert til rundt 1140, og selv om dateringen er usikker, er den en av de eldste stavkirkene. Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste, som en av de to første norske oppføringene.

Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen, og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger.

Dateringer[rediger | rediger kilde]

Siden kirken trolig består av elementer av ulik alder og gjenbruk av materialer, er det ikke likefram å fastsette en nøyaktig kronologi for kirken.

C-14-dateringer av tre prøver tatt i 1974 er utført i Trondheim.[1] Prøvene ga alderen til år 995 pluss minus 75 år, år 850 pluss minus 150 år og år 965 pluss minus 75 år. Disse prøvene tilsier en stor sannsynlighet for at minst en av prøvene er eldre enn år 1000.

Det er også gjort flere årringsdateringer (dendrokronologi) av tømmer. Den eldste daterte tømmerstokken i kirken begynte å vokse i år 765.[2] Deler av kirken inkludert nordveggen med sine utskjæringer, var gjenbrukt materiale. De yngste av disse tømmerstokkene ble felt omkring 1070. Dette er det eldste norske kirkemateriale som er datert på denne måten.[3] Tømmeret som er brukt til å sette sammen dagens kirke, er hogd i årene fra 1129 til 1137, og kirken kan derfor være bygd omkring år 1140.[4]. Det var også to bjelker i kirken som ikke var i bruk, men var lagret i kirken. Der er de ytterste årringene fra år 946 og 950. Her var uheldigvis ikke de ytterste årringene bevart.[5]

Utsmykningen av kapitelene dateres ut fra stilen til andre halvdel av 1100-tallet.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tegning av F.W. Schiertz til I. C. Dahls stavkirkebok, Dresden 1837
Portal i nordveggen, opprinnelig vestportal i den eldre stavkirken på samme sted
Biskop eller muligens abbed på et kapitel på en av stavene. Hallvard Magerøy[7] meinte at “biskopen” kunne være Sankt Antonius.
Kapitel med Kentaur
Kapitel med planteornamentikk
Urnesmadonnaen i Bergen Museum

Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Nyere forskning har påviset at det har stått tre kirker på tuften tidligere,[8] og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge.

Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter de to tidligste kirkene på stedet, som må ha vært stolpekirker.

Urnes I[rediger | rediger kilde]

I 1956 ledet Håkon Christie utgravningen i Urnes kirke i forbindelse med reparasjonsarbeider. Under utgravinger under gulvet ble funnet rester, i form av stolpehull, etter et tidligere bygg, Urnes I. I noen av stolpehullene som ble avdekket rester etter treverk og i flere av stolpehullene sto fortsatt steinpakning som støttet stolpen igjen. Stolpehullenes plassering i forhold til hverandre gir et bilde av et karakteristisk kirkebygg med skip og kor. Den tidligere bygningen har hatt samme orientering som dagens stavkirke, men har vært noe mindre. Bygningen synes å ha vært delt inn i to rom med ulik størrelse. Et stort rom i vest og et mindre i øst. Ut fra grunnplanet ble det slått fast at bygningen var en kirke med skip og kor. Skipet har vært ca. 6,5 m lang og ca. 5 m bredt, mens koret har vært på ca. 3 x 3 m. Kirken har da hatt et skip på 32,5 m². Både nord- og sørveggene i kirken har hatt samme konstruksjon. Skipets langvegger hadde begge stolperekker av fem stolper, hvorav to av stolpene i hver rekke var hjørnestolper i skipet. Vestveggen bestod av fire stolper som var plassert slik at det var et større mellomrom midt på veggen. Dette mellomrommet har blitt tolket som inngangen til kirken. Det var relativt få rester etter koret som ble avdekket ved skipets østvegg, men funnet av korets hjørnestolper gjør det mulig lage et omriss av hele kirken. Kirken er meget nøyaktig planlagt og konstruert for midtaksen i bygget går fra midt i den antatte inngangen i vest til midt i åpningen for koret i øst. Inne i kirkens skip ble det funnet fire stolpehull. Hvilken funksjon disse stolpene kan ha hatt er usikkert, men Christie mente at ut fra stolpehullenes størrelse har stolpenes oppgave vært mer enn å holde taket i skipet. Han ser for seg at stolpene kan ha gått opp over skipstaket og vært bærere for et høyere tak over sentralrommet.[9]

Urnes II[rediger | rediger kilde]

Det har vært diskusjon rundt antallet kirker som har stått på Urnes. Kristian Bjerknes argumenterte for at det må ha vært to tidligere kirker som har stått på stedet før stavkirken ble bygget. Han mener å finne bevis for dette i noe av det materialet som er gjenanvendt i stavkirken. Blant annet er det benyttet to sviller i stavkirken som han mener må stamme fra en annen tidligere bygning. Også Christie var klar over svillene, men mener at de ikke kan stamme fra stolpekirken, Urnes I, siden denne kirken hadde jordgravde stolper og dermed ikke sviller. Bjerknes mener derfor at svillene var et bevis for at det har eksistert en annen kirke, Urnes II, som ble bygget etter Urnes I, men før stavkirken. Bjerknes argumenterer for at Urnes II trolig hadde jordgravde hjørnestolper mens svillene var en del av veggkonstruksjonen, noe som forklarer de eldre svillene som ikke synes å ha vært laget i forbindelse med stavkirken. Bjerknes mente ut fra studiet av svillene som var brukt i Urnes II, at skipet i denne kirken minst var på 5,8 x 8,2 m, noe som gir et rom på ca. 47,5 m², men det kan også ha vært større..[10]

Urnes III[rediger | rediger kilde]

Knud J. Krogh mente i 2011 at den tredje forløperen for den nåværende kirken ble reist tidligst omkring 1070, men kanskje noe senere.[11] Han mente at funnene viste at denne tredje kirken på Urnes hadde staver i hjørnene, og at disse og ytterveggenes utfyllende planker sto på sviller med rektangulært tverrsnitt, som lå «på flask» på en grunnmur av stein. Deler av svillene er bevart fordi de ble brukt som grunnstokker under den nåværende stavkirken. Skipet hadde en lengde på minst 7,2 meter og en bredde på ca. 5,2 meter, og høyden fra svillenes underkant til toppen av gavlen var 8,5–9 meter. Inntil skipets østvegg var koret tilbygget. Det hadde lavere vegger og høyere gulvnivå enn skipet. Bredden var rundt 3,5 meter, men lengden er ukjent.[12]

Dagens kirke (Urnes IV)[rediger | rediger kilde]

Skipets vestfront var rikt utsmykket med treskurd i urnesstilportalplankene, på ytterligere en planke på hver side av portalen, og på hjørnestolpene. Over portalåpningens nivå løp en sammenhengende frise med utskåren dyreornamentikk i hele veggens bredde, sammenbundet med utskjæringene på portalplankene, de to øvrige plankene med dekor, og hjørnestolpene.[13] Det var dessuten utskåret dekor i lavere relieff på skipets vestgavl og på gavlen i korets østvegg. Alle disse dekorerte bygningsdelene er i behold, men beskåret, fordi de ble gjenbrukt i den nåværende stavkirken.

I den største portalen i sør står det med runer «St Nicolaus kirke». Det viser nok til helgen kirken ble vigd til. Over runene står det et kryss, trolig fra innviingen av kirken.[14]

Den nåværende kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i middelalderen var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en visitasreise. Da nevnes urnespresten Sira Ærlender. Kirken er også beskrevet i Bjørgyndar Kálfskinn (fol.37) fra ca. 1360. Man tror at Gaut av Ornesi kan ha vært byggherre. Han og de to sønnene hans Jon Gautson og Mundan Gautson skal ha vært kong Magnus Erlingsson (1161–1184) sine mest betrodde menn. Det er også en runeinnskrift med navnet «Gaute» i Urneskirken.[15]

Etter reformasjonen ble kirken i Hafslo hovedkirke, og kirkene i Urnes og Solvorn ble annekskirker under denne. Presten Christoffer Munthe kjøpte kirken ved kirkesalget i 1723, og den var i privat eie til den ble solgt til menigheten i 1850. Fortidsminneforeningen overtok den i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med klausulen at menigheten fortsatt skulle få bruke kirkegården som gravplass og ha rett til å bruke kirken til gudstjenester to ganger i året.

Bevarte deler fra eldre kirker[rediger | rediger kilde]

Portalen som er satt inn i veggen på nordsiden, var tidligere hovedportalen, vestportalen, i den eldre kirken fra ca. 1070–80. Det har vært gjort en rekke forsøk på å tyde ikonografien, og man tror det kan være ormer som slynger seg oppover. Nederst står et dyr med fire føtter som biter i ormen. En vanlig tolkning er at dette symboliserer kampen mellom ondt og godt. Dyret er blitt tolket som en stilisert løve. I kristen ikonografi er løven et symbol for Kristus som har seiret over det onde, ormen. I tillegg til portalen er det i nordveggen bevart to utskårne tiler som opprinnelig sto i forløperkirkens vestfront. Korets nordøstre hjørnestav sto opprinnelig i sydvestre hjørne av den eldre kirkens skip. Skipets vestgavl og korets østgavl med utskåren dekor skriver seg likeledes fra forløperen til den nåværende kirken, men begge ble beskåret slik at deler av dyrefigurene gikk tapt.

Urnesstil[rediger | rediger kilde]

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner, og at portalen gir et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette bygningsdelen i denne stilen som er bevart. Utenom denne er stilen brukt på bygningsdeler i Torpo stavkirke og finnes også på beitskiene ved inngangen til Bjølstad kapell, som må skrive seg fra en tidlig stavkirke.[16]

Byggehistorie[rediger | rediger kilde]

Urnes stavkirke er bygget som en langkirke med et rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Både skipet og koret har hevet midtrom. En antatt opprinnelig apside ble revet og koret ble utvidet mot øst omkring 1600. Den eldste kjente takrytteren ble satt opp i 1663, men ble fornyet både i 1685 og 1703. I 1902 ble kirken restaurert, og de dekorerte gavlene ble bordkledd for å hindre at de skal bli ødelagt.

Fra middelalderen er store deler av konstruksjonen bevart: grunnstokker, sviller, hjørnestaver, omgangens tiler og stavlegjer. Takkonstruksjonen og de hevede midtrommene med staver og avstivningssystem er også opprinnelige.

For forklaring og tegning av bygningsdeler, se Stavkirke.

Under golvet[rediger | rediger kilde]

Utgravingene under gulvet i stavkirken viste at bakken under koret til Urnes I hadde blitt gravd bort og en steinfylling lagt ned før eller i forbindelse med byggingen av kirken.

Steinfyllingen kan ha dannet gulvet i koret. Under denne steinfyllingen ble det funnet rester av en grav. Det var bare nedre delen av graven som ble funnet, en årsak til dette kan være at den øvre delen har blitt skrapt bort da gravearbeidet i forbindelse med steinfyllingen. Graven kan dermed med stor sannsynlighet regnes som eldre enn kirken. Christie påpeker også at dersom steinfyllingen skulle være lagt ned etter at Urnes I ble bygget betyr nødvendigvis ikke det at graven også er yngre enn kirken. Dersom graven er yngre, tyder plasseringen i skipet på at den har tilhørt en velstående person og Christie så det som lite sannsynlig at man senere ville ødelagt en slik grav. To graver som ligger helt i kanten av østveggen på skipet Urnes I kan også ha vært nedlagt før kirken. De ligger delvis under skipet til den nåværende stavkirken og er derfor eldre enn denne. Den nordre av de to gravene går til og med litt inn under østveggen til Urnes I, mens veggen også kan spores i graven. Det kan derfor virke som om graven var på plass før kirkeveggen, men den kan også være fra samme periode som kirken. I tillegg påpekte Christie at to graver som ligger vest for Urnes I, trolig har gått litt inn under den vestre veggen til Urnes I. En grav har også blitt forstyrret da den nordvestre stolpen, fra stolperekkene inne i kirken, ble satt ned.[17]

Under golvet i Urneskyrkja ble det i 1902 og i 1956/57 funnet mange mynter. De var spredd over hele kirken. Det er funnet i overkant av 200 norske og utenlandske mynter. Myntene har er fra hele middelalderen. To av myntene er norske penninger fra Harald Hardrådes regjeringstid, 1046–1066, mens den tredje er en dansk mynt fra Hedeby laget av den danske kongen Hardeknut (1035–1045). Fra disse myntene er det et sprang i tid på over hundre år frem til neste periode med mynter. De to myntene fra Harald Hardrådes tid kan være med og gi en indikasjon om alderen på Urnes I eller Urnes II. En av myntene ble funnet i jorda under steinfyllingen som Christie mener er eldre enn eller samtidig som konstruksjonen av Urnes I. Han mener at denne mynten må ha havnet i jorda på det tidspunktet steinfyllingen ble laget for dersom denne ene mynten falt ned i dette jordlaget under utgravingen ville det være sannsynlig at det også hadde skjedd med flere og yngre mynter. En medisinsk avhandling frå 1300-tallet fortalte at nedgraving av mynter hjalp mot kramper; så det kan ha vært råd mot ulike sykdommer som gjorde at dei havnet der. En har mange mynter frå kong Sverre sin periode som konge frå 1177 til 1202. Det kan være at de er ofret av Gaute eller av familien hans. På slutten av 1200-talet eide baronen Bjarne Erlingsson gården Ornes. Det kan være at Bjarne eller noen i slekta hans som stod bak. Av 236 mynter er de aller fleste fra før 1349 og bare 10 % fra perioden 1349–1600. Det kan være et tegn på mindre penger blant folk og mindre handel. Fra perioden 1349–1600 ser en at flertallet av mynter er utenlandske.[18]

Interiør[rediger | rediger kilde]

Interiør Axel Lindahl

Interiøret i kirken bærer preg av en rekke ombygginger, men også mye av middelalderens interiør er intakt.

Middelalder[rediger | rediger kilde]

16 søyler med terningkapiteler skiller midtrommet fra sideskipene, seks på nordsiden, seks på sørsiden og to på hver av tverrveggene. Mellom søylene er arkadebuer plassert, disse sørger også for avstiving av bærekonstruksjonen. Kapitelene er utskåret med fabeldyr som kentaurer og griffer, ryttere, fugler, forskjellige dyr (til og med en kamel), Samson og løven, bladranker etc. Mest kjent er løven som Fortidsminneforeningen bruker som symbol.

Det er uvanlig at terningkapiteler er utskåret. I andre kirker er de som regel glatte. En teori er at de må ha bakgrunn i steinarkitektur. Et eksempel på romanske kapiteler i europeisk sammenheng er krypten i Canterburykatedralen.[19] Problemet i norsk sammenheng er at få romanske steinkirker med sikker datering er bevart i Norge. Kanskje er dette et av de fineste norske eksemplene på spesielle trekk i romansk steinarkitektur.[20] Et forbilde kan være kapitelene i Stavanger domkirke, som har relieffer som minner om Urneskapitelene. Andre forbilder kan være hentet fra miljøet rundt Nidarosdomen i det 12. århundre. Den seneste forskningen daterer kapitelene til 2. fjerdedel av det 12. århundre.[21]

Over koråpningen henger et krusifiks flankert av jomfru Maria og Johannes, en kalvariegruppe. Denne er en av de fineste som er bevart fra romansk tid. I koret står også en bispestol som kan ha vært brukt ved skriftemål.

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Det som preger synsintrykket, er skråstiverne som ble nødvendige etter ombygginger på 1600-tallet. En rekke bygningsdeler ble satt inn, og på grunn av dette var det nødvendig å bygge om deler av middelalderinteriøret.

I koret er et veggmaleri fra 1607 som viser Jesus og de tolv apostlene. Maleriet har inskripsjoner, ornamenter, planter og blomster. Det er på hvit bunn med sterke farger. Årstallet finner vi i et felt på sørveggen. Agnette Mohn skrev [22] at Urnesmaleren viser "sitt frodige, livskraftige talent med utpreget sans for de få, skarpe kontrastenes dekorative virkning". Det er trolig den samme maleren som i 1608 malte takmaleriene i Lom kirke. Arne Kvitrud mente at arbeidet ble betalt av Gjøde Pedersen som en forsoning for et drap i 1607.[23]

Døpefatet er fra 1640, og ble gitt av Berent Nagel og Mette Søfrensdatter på Kroken. Kalken var fra 1648, men er senere gitt til Solvorn kirke. Bildet i skipet ved prekestolen ("Isbildet"), er fra 1665 og var en gave fra Jan Jansen Teiste, Maren Pedersdatter er trolig laget av Lambert van Haven i Bergen (født 1630 død 1695).[24] Kirken har tre innrammede bilder, hvorav to henger i koret. Det minste er fra 1688 og viser Jesus på korset. Det har innskriften I.C.S og A.I.D, som nok viser til ekteparet Jens Christensen og Anna Jacobsdatter på Fuhr. Det største bildet er signert «KLS», er malt i 1678 og er trolig en kopi av et Rubens bilde. Det viser Jesus som bærer korset.[25]

Gjenstander som før var i kirken[rediger | rediger kilde]

I Bergen Museum finnes noen gjenstander fra Urnes stavkirke. Museet oppbevarer et munkehode fra ca. 1200 som enten kan ha stått på lokket til døpefonten eller som kan ha tilhørt en helgenfigur. Det finnes også en treskulptur fra ca. 1180 som man trodde forestilte St. Olav, men nyere forskning har gitt andre muligheter. En ny teori er at det kan være en fremstilling av Jesusbarnet, og at den kan ha sittet på fanget til en tapt madonnafigur.

Praktstykket fra Urnes er madonnafiguren fra ca. 1150–1200. Sannsynligvis har den hatt et Jesusbarn sittende på fanget, men dette er nå forsvunnet. Figuren har romanske trekk, den er mindre levende, mer langstrakt og mer stilisert enn madonnaen fra Hove kirke. Det antas at den ble skåret i Bergen, selv om den viser påvirkning fra engelsk kirkekunst.

Restaurering og bevaring[rediger | rediger kilde]

UNESCOs verdensarv
Urnes stavkirke
Urnes stavkirke
Land Norge Norge
Sted Luster
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979. Referansenr. 58.
Kriterium I, II, III
Se også Verdensarvsteder i Norge
Eksterne lenker

Da Fortidsminneforeningen overtok bygningen, stod den overfor spørsmålet om hvordan kirken skulle bevares: Skulle den tilbakeføres (restaureres) til antatt opprinnelig tilstand, eller skulle den bevares slik var ved overtagelsen? Hopperstad stavkirke er et eksempel på en slik tilbakeføring. I første omgang ble arkitekt Blix spurt om han ville arbeide på kirken. Han hadde nok å gjøre i Vik, der han arbeidet med Hove kirke, og siden det ikke var enkelt å reise mellom stedene, ville han ikke påta seg oppdraget. Dette førte til at arbeidet med tilbakeføring ikke ble påbegynt. Flere forslag til restaurering og tilbakeføring ble utarbeidet, men ingen av dem ble gjennomført. I 1902 ble kirken forsiktig istandsatt av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Etter forrige århundreskifte kom det også nye ideer om bevaring av bygninger. De skulle ikke lenger tilbakeføres til opprinnelig eller eldre tilstand, men bevares slik de stod. I dag (2005) utføres stort sett bare reparasjoner og konserverende inngrep på bygninger når det er nødvendig for å hindre forfall. Når reparasjoner finner sted, prøver man å ta vare på alle perioders bidrag til helheten. Det sees som viktigere å beskytte det overleverte monumentet enn å rekonstruere det. Fra 2008 til 2010 ble gulvet og fundamentet i kirken restaurert, etter at den begynte å synke på nordsiden.[26] [27] Etter initiativ frå Riksantikvaren fikk Marit Bøen i 2009 Kongens fortjenestemedalje i sølv for arbeidet som tilsynshavar ved Urnes stavkirke.

I 1979 ble Urnes stavkirke ført opp på UNESCOs verdensarvliste, under de kulturelle kriteriene I, II og III. Den ble dermed ett av de to første verdensarvstedene i Norge, sammen med Bryggen i Bergen. UNESCO trekker fram at kirken er et enestående eksempel på tradisjonell skandinavisk trearkitektur, at den representerer tømmerbyggingstradisjonen som spredte seg over hele Vest-Europa under middelalderen, samt at den inneholder dekorative og bygningselementer som ble gjenbrukt fra en annen stavkirke bygd om lag hundre år tidligere.[28]

Sagn[rediger | rediger kilde]

Et sagn forteller at det ved kristendommens innførelse bodde to kjemper på hver sin side av Lusterfjorden. De bygget hver sin kirke. Kjempen i Solvorn så at kirken i Urnes ble finere enn hans egen og ble så sint at han kastet en stein etter den. Steinen traff ikke, og kjempen i Urnes sendte en stein tilbake som falt ned ovenfor Solvorn kirke. Begge steinene skal fortsatt finnes som bautasteiner.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ STEINAR GULLIKSEN, REIDAR NYDAL og FRED SKOGSETH: TRONDHEIM NATURAL RADIOCARBON MEASUREMENTS VIII, RADIOCARBON, VOL. 20, No. 1, 1978, side 105-133. Prøvene er T-1776 "From N end of W nave raft beam", T-1777 "From NE post in chancel, used in an older building" og T-1778 "From roof boarding, in nave".
  2. ^ Tora Saltnes: Eldgammelt tømmer dateres på året, forskning.no, 14.11.2002 - http://www.forskning.no/artikler/2002/november/1037115493.46.
  3. ^ http://www.ntnu.no/gemini/2009_spring/news-in-brief.htm
  4. ^ Krogh 2011 s. 214
  5. ^ Sæbjørg Walaker Nordeide: The Viking Age as a Period of Religious Transformation: The Christianization of Norway from AD 560 to 1150/1200 (Studies in Viking and Medieval Scandinavia), 2011.
  6. ^ Bergendahl Hohler, 1975.
  7. ^ Magerøy Hallvard : Urnes stavkyrkje, Ornes-ætten og Ornes godset, Historisk Tidsskrift nr 2, Oslo, 1988
  8. ^ Krogh 2011 s. 10
  9. ^ Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, Masteroppgave i arkeologi Institutt for arkeologi, konservering og historie, UNIVERSITETET I OSLO, Vår 2009 med referanse til Christie, Håkon (1959): Urnes stavkirkes forløper. Belyst ved utgravninger under kirken. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 49-73. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
  10. ^ Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, Masteroppgave i arkeologi Institutt for arkeologi, konservering og historie, UNIVERSITETET I OSLO, Vår 2009 med referanse til Bjerknes, Kristian 1959 Urnes stavkirke. Har det vært to bygninger forut for den nuværende kirke? I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 75-96. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
  11. ^ Krogh 2011 s. 10 og 211-215
  12. ^ Krogh 2011 s. 166-173
  13. ^ Krogh 2011, s. 18-73
  14. ^ Arne Kvitrud: LUSTER I PERIODEN FRA ÅR 600 TIL 1349, Stavanger, 1998.
  15. ^ Olsen Magnus og Aslak Liestøl : Norges innskifter med de yngre runer, bind IV, Oslo, 1957.
  16. ^ Hohler 1981s.261 Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
  17. ^ Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, Masteroppgave i arkeologi Institutt for arkeologi, konservering og historie, UNIVERSITETET I OSLO, Vår 2009 med referanse til Christie, Håkon (1959): Urnes stavkirkes forløper. Belyst ved utgravninger under kirken. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 49-73. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.
  18. ^ Svarstad Carsten: Myntfunnnene fra Urnes Stavkirke, Foreningen til Norske Fortidsminnemerkes Bevaring Årbok, Oslo, 1961.
  19. ^ kunsthistorie.com: Galleri på kunsthistorie Canterbury
  20. ^ Anker, 1997 s. 60. Det er enighet blant mange forfattere om at terningkapiteler stammer fra steinarkitekturen. Se også Hohler, 1999 s. 71.
  21. ^ Hohler, 1999 Bind 1. side 240
  22. ^ Mohn Agnette : Rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og barokk, Bergen Historiske Forenings Skrifter, Bergen, 1938 side 254 og 275-280.
  23. ^ Arne Kvitrud: LUSTER PÅ 1600-TALLET. Stavanger, 1998.
  24. ^ Harry Fett: Norges kirker i det 16de og 17de aarhundrede, Kristiania, 1911, side 127.
  25. ^ Arne Kvitrud: LUSTER PÅ 1600-TALLET, Stavanger, 1998.
  26. ^ http://www.ntnu.no/gemini/2009_spring/news-in-brief.htm
  27. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/pressesenter/pressemeldinger/2010/solheim-til-luster-for-a-markere-restaur.html?id=613099
  28. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Urnes stavkirke
  29. ^ Dietrichson, 1892 omtaler sagnet på side 212 med Nicolaysens bok «Norske Bygninger» som kilde.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]