Vågå kirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Vågå kirke | ||
 |
||
| (2008-07-04) | ||
| Generelt | ||
| Sted: | Vågåmo, Vågå, Norway | |
| Byggeår: | 1625-1627 | |
| Endringer: | 1758 (korskillet) | |
| Arkitektur | ||
| Teknikk: | Stavverk/lafteverk | |
| Materiale: | Furu/malmfuru | |
| Tårn: | Oktagonalt | |
| Skip: | Korskirke | |
| Kirkerommet | ||
| Prekestol: | ca. 1630 | |
| Døpefont: | 1100-tallet | |
| Alter: | 1674/1675 | |
Vågå kirke (Vågåkyrkja) omtales av og til som ei stavkirke, men er vel egentlig ikke det, selv om deler av bygningsmaterialene er stavkirkematerialer. Kirken ble bygget som korskirke i bindingsverkskonstruksjon på begynnelsen av 1600-tallet og står i Vågåmo i Gudbrandsdal, som ligger i Vågå kommune i Oppland.
Innhold |
[rediger] Historie
Opprinnelig var Vågå kirke ei stavkirke fra perioden 1150–1200, men endrede behov for bygdas befolkning førte til at kirken ble fullstendig ombygd omkring 1625–1627. Byggmester var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedemarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Hans «varemerke» var det oktagonale klokketårnet med fire småspir plassert i hvert hjørne av tårnfoten. Han utførte også de store ombygningsarbeidene på Ringebu stavkirke i 1630–1631. I 1634/1635, og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Det kan også ha vært han som bygget om og utvidet Fåvang kirke omkring 1627–1629, selv om tårnkonstruksjonen ved denne kirken ikke passer til hans varemerke.
Kirken ble gjenoppbygd av materialer fra den gamle stavkirken, og trolig andre nedrevne stavkirker fra dalen. Den gamle sørportalen og endel skurd fra den opprinnelige stavkirken er også benyttet i den nye kirken, blant annet endel utskårne veggplanker.
[rediger] Interiøret
Korskillet ble ble skåret og malt i 1758 og er trolig gjort av Østen Kjørren, som samme året også renoverte akantusskurden på altertavlen.
Døpefonten er fra 1100-tallet og regnes som kirkens eldste inventar. Mønsteret på denne samsvarer med mønsteret man kjenner fra et kjede funnet i et vikingeskip. Mønsteret på foten av døpefonten mener man kommer fra Irland, antagelig også kommet hit itl landet gjennom vikingene.
I kirken finnes også et 13 cm stort gotisk krusifiks fra 1200-tallet.
Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Skråstad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren[1].
Prekestolen skal være gjort i forbindelse med eller like etter ombyggingen av kirken, men dateres gjerne til ca. 1630. Også den har akantusskurd. Bildene rundt om på prekestolen viser til bilder fra Jesu liv.
Orgelet er det nyeste i kirken. Det kom til i 2002. Orgelet har 1200piper.
Akantus[2] er et eget begrep innen Gudbrandsdalens folkekunst. Renessansens bruk av akantusmotivet var som ganske spinkle ranker, der stengelen dominerer mer enn bladverket. Opphavet til dette treskurdmotivet er en enkel tistellignende ugrasplante (Acanthus mollis) fra middelhavsområdet.
[rediger] Kirketuften
Selve kirkegården er i seg selv en severdighet, med en rekke gravsteder fra 1700-tallet. Her finner man også graven til den sagnomsuste Jo Gjende (1794–1884).
[rediger] Referanser
[rediger] Litteratur
- Hosar, Kåre; Maihaugens årbok, 1991
- Hosar, Kåre; Maihaugens bok om handverk 2000
