Torpo stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°39′50″N 8°42′30″Ø

Torpo stavkirke
Torpo stavkirke
-
Sted Torpo
Byggeår ca. 1195
Viet til St. Margareta
Arkitektur
Periode Romansk
Teknikk Stavkirke
Materiale Tre
Wikimedia Commons Torpo stavkirke på Commons

Torpo stavkirke er en stavkirke av borgundtypen, med hevet midtrom. Den står på Torpo i Ål kommune i Buskerud. I 1880 ble det reist en ny kirke i laftekonstruksjon med bordkledning rett nord for stavkirken etter tegninger av arkitekt F. von der Lippe.

Foto av Axel Lindahl fra ca. 1885–1890
Vestportalen
Sørportalen

Historie[rediger | rediger kilde]

Hallingdal tilhørte Stavanger bispedømme i middelalderen, og Torpo var hovedkirken i et prestegjeld med Ål og Hemsedal som annekser, og sete for prosten i øvre del av dalen. Etter reformasjonen ble Torpo anneks til Ål. På det nåværende kirkestedet kan det ha stått en eldre kirke. Da koret i stavkirken ble revet i 1880, ble det funnet et stykke av en planke med treskurd i urnesstil, som kan ha tilhørt en portal i denne eldre kirken.

Stavkirka er antatt bygd omkring år 1195 (tømmeret er datert til 1192 ved dendrokronologi (årringsdatering), men trolig er kirka først oppført noe senere). Den er den eldste bygningen i hele Hallingdal. Den eldste skriftlige kilden som omtaler kirken, er et diplom fra 1310, beseglet av «sira Biarnar a Thorpom». Deler av kirkekonstruksjonen kan være 50–100 år eldre enn resten av kirka. Dette kan indikere at det har stått en tidligere bygning der, kanskje ei tidligere kirke med jordgravne stolper.

Stavkirka på Torpo er den eneste bevarte stavkirke fra middelalder i Hallingdal, og kun den ene av to kirker i dalen som overlevde. Den andre er Gol stavkirke, som nå står på Norsk FolkemuseumBygdøy i Oslo. I tillegg er det blitt oppført en kopi av Gol stavkirke på ei tomt nær Pers HotellGol.

Ved det store kirkesalget i 1723 kom stavkirken i privat eie, men den ble kjøpt av kommunen i 1875. Det var først planen å utvide den med et tilbygg mot øst, men i 1879 ble det istedet besluttet å modernisere den innvendig med bl.a. ny himling og galleri. Fortidsminneforeningen protesterte mot slik vandalisering, og kommunen vedtok da å bygge en helt ny kirke. Mens den var under oppføring sommeren 1880, ble koret i stavkirken revet. Samme høst fikk Foreningen kjøpe skipet for 280 kroner mot å vedlikeholde det på stedet.

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Av den opprinnelig stavkirken er bare skipet bevart etter at koret med apsis ble revet i 1880. Langt tidligere forsvant svalgangene som omga skip og kor.

Indre stolpereisning

Torpo stavkirke er av type B med indre stolpereisning rundt et hevet midtrom, omgitt av en omgang med lavere tak. Midtrommet er omgitt av 14 staver som står på en ramme av grunnstokker. Konstruktivt har den mange likhetstrekk med den revne stavkirke i Ål og med kirkene i Sogn, og den blir gjerne regnet med i Borgund-gruppen. I Torpo kirke danner stavene rundt midtrommet tette kolonnader rundt alle fire sider, ingen av dem er utvekslet, slik det ble gjort i mange kirker av samme type. Nedre del er frittstående. Omtrent ved halve høyden er stavene utstyrt med romanske terningkapiteler. De danner vederlag for parstilte bueknær, som sammen fremstår som rundbuer, ca. 1 m høye. Over denne illuderte arkaden blir stavene holdt sammen av en tang; to bjelker forbundet med trenagler. Over tengene er utskårne andreaskors innfelt mellom stavene, og over disse kommer en ny buerekke under svillestykkene som bærer ytterveggene i midtrommet. Øverst avsluttes stavene av stavlegjen som bærer midtrommets tak. Det har fem sperrebind med samme utforming som i andre kirker av borgundtypen.

Spor i skipets østvegg viser at kirken opprinnelig hadde et smalere kor enn det som ble revet i 1880, ca. 4,6 meter bredt. Allerede i middelalderen ble det smale koret revet og erstattet av et i samme bredde som skipet, med nær kvadratisk grunnplan, avsluttet med en noe smalere apside.

Rundt hele kirken har det opprinnelig gått svalganger, også etter at koret ble utvidet. De hadde antagelig dvergarkader (som i Borgund stavkirke) men ble revet tidlig på 1800-tallet.

For forklaring av faguttrykk se tegning på Stavkirke

Eksteriør[rediger | rediger kilde]

Takene var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifertekking tidlig på 1800-tallet. Ytterveggene (omgangsveggene) har stående planker eller tiler med not og fjær, satt inn i rammer av sviller, hjørnestaver og stavlegjer. Midtrommets vegger over omgangstakene har også stående tiler mellom stavene, og i hvert felt er det små runde glugger, de eneste opprinnelige lysåpningene, bortsett fra dørene. Vinduer fikk kirken etter reformasjonen; de eldste ble trolig innsatt over omgangstaket.

Den kvadratiske takrytteren har hjelm med valmtak og øverst et åttekantet spir.

Interiør[rediger | rediger kilde]

Interiørdetaljer

Da Fortidsminneforeningen overtok kirken, ble alt inventar fra tiden etter reformasjonen fjernet. Bare de middelalderske benkene langs omgangens yttervegger er bevart.

I østveggen står fremdeles den stengte åpningen til det revne koret, overdekket med en bue i hele skipets bredde. I hjørnestavene er det innhogg som må være rester av sidealtere fra tiden før koret ble utvidet.

Gulvet har brede, telgjede planker liggende på falser i grunnstokkene. I midtrommets gulv er innskåret omrisset av et menneske i legemsstrørrelse med fotenden mot østre grunnstokk og hodet vendt mot vest. Det antas å være markeringen av en grav, og en ubekreftet teori er at en Stavangerbiskop skal ha vært gravlagt her.

Baldakin[rediger | rediger kilde]

I østre del av skipet ble det mot slutten av 1200-tallet bygget et lektorium, med et gulv hvilende på bjelker spent mellom de tre østre stavene, og et rekkverk mot den åpne delen av skipet. Over lektoriet ble det bygget en baldakin i form av et rundbuet tønnehvelv av tre i skipets fulle bredde. På hvelvet og endeveggen mot øst finnes godt bevart malt dekor fra middelalderen, utført i limfarger. Mot endeveggens bakgrunn av diagonale bånd med blomsterdekor i mellomrommene står to figurgruppe. På venstre side Ecclesia (kirken] med korsfane og kalk, deretter Maria nærmest midten, på høyre side av midten følger Johannes og ytterst Synagoge. Over begge grupper svever engler med røkelseskar.

Hvelvet har et rikt billedprogram med den tronende Kristus i midten, omgitt av evangelistsymbolene. På begge sider flankeres han av friser med de tolv apostler. Nederst følger friser i to høyder med scener fra den hellige Margaretas martyrium. Hun blir pint og forsøkt henrettet av den forsmådde hedenske frier Olybrius, en prefekt i tjeneste hos keiser Diokletian. Men flere av hans grusomme henrettelsesforsøk mislykkes, Margareta reddes ved gjentatte undre, inntil hun til slutt blir halshugget. Olybrius selv blir imidlertid tatt av djevelen. Margareta av Antiokia, ifølge legenden død år 305, skal ha vært en av de 14 nødhjelperne.

Runeinnskrifter[rediger | rediger kilde]

På en brystning som tidligere har sittet over den revne korskilleveggen, står følgende runeinnskrift: «Torolf gjorde denne kirke – Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolf – Tore ristet – Olav». Torolf må ha vært byggmesteren og de andre hans svenner. Denne Torolf var antagelig også mesteren for den revne Ål stavkirke, hvor en lignende innskrift fantes: «Torolf gjorde denne kirke. Geirstien var medarbeider og Gunnar, Vidar, Eyvind, Eirik, Gunnar. Nå har jeg ristet alles navn – Alv var og med». Torolf er en av de få navngitte stavkirkebyggerne vi kjenner. Han var åpenbart en ekspert som kanskje reiste rundt og tok oppdrag, og som fikk hjelp av lokale tømrere. Ingen navn utenom hans er felles for begge kirkene.

På en av stavene på midtrommets sørside er innrisset: «Tormod S..sson på Torpo gjorde meg». Det finnes også andre mindre inskripsjoner flere steder i kirken.

Kirkegård og omgivelser[rediger | rediger kilde]

Før sto det også en laftet støpul (et frittstående lite klokketårn) nord for kirken. Denne vises på en blyanttegning fra 1855 av arkitekt Georg Andreas Bull. Den ble revet i 1880 da den nye kirken ble oppført. Rester av grunnmuren antas å være i behold under gulvet i den nye kirken.

I nordvestre hjørne av tunet til nabogården, tidligere en prestegård kalt Torpo, lå Kyrkjestugu, en gammel tømmerbygning som ble brukt til oppholdsrom for kirkefolket. Den ble i 1880 solgt og flyttet til en plass i Torpo, men ble i slutten av 1970-årene kjøpt av Fortidsminneforeningen, flyttet og gjenreist nordvest for stavkirken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dietrichson, Lorentz: De norske Stavkirker, Kristiania og Kjøbenhavn 1892 s. 276-280.
  • Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino, Stavkirker, Oslo 1994. ISBN 82-504-2072-1
  • Christie, Håkon: Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene, i Fortidsminneforeningens Årbok 1978.
  • Christie, Sigrid og Håkon: Torpo kirke, i Norges kirker – Buskerud, Oslo 1981 bind 1, s. 116-145. ISBN 82-05-13123-6
  • Weisser-Svendsen, Eva Andreassen; Middelaldermaleriet i Torpo stavkirke , Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]