Berg-og-dal-bane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En berg-og-dal-bane er en populær attraksjon utviklet for fornøyelsesparker. Den første berg-og-dal-banen ble patentert allerede i 1885 av LaMarcus Adna Thompson^[1].

Berg-og-dal-banen er et spor lagt etter spesielle mønster i oppover- og nedoverbakke for å gi passasjerene en følelse av fart og spenning. Sporene trenger ikke nødvendigvis å være lagt i en komplett sløyfe, selv om noen entusiaster mener at en sann berg-og-dal-bane skal være det. De fleste berg-og-dal-baner har vogner for to, fire eller seks passasjerer i hver, og noen ganger er disse vognene koblet sammen til tog.

Innhold 1 Forskjellige typer 2 Mekanikk 2.1 Blokker 3 Sikkerhet 4 Historie 5 Berg-og-dal-baner i Norge 6 Berg-og-dal-banerekorder 6.1 Høyeste berg-og-dal-baner i stål 6.2 Høyeste berg-og-dal-baner i tre 6.3 Høyeste fall på en berg-og-dal-bane av tre 6.4 Raskeste berg-og-dal-baner 6.5 Lengste berg-og-dal-baner 6.6 Høyeste vertikale loop 6.7 Antall berg-og-dal-baner i en park 7 Flere bilder av berg-og-dalbaner 8 NM i berg og dalbane 9 Referanser 10 Litteratur 11 Eksterne lenker

[rediger] Forskjellige typer

Berg-og-dalbaner deles opp i to hovedgrupper, baner av tre og baner av stål. Trebanene gir gjerne en røffere opplevelse med flere rystelser og flere negative g-krefter, mens stålbanene kjennetegnes ved glatte bevegelser og designvariasjonene som gjør det mulig med looper, inverteringer, korketrekkere med mere.

Variasjonene innen stålbanedesign er mange. I tillegg til at elementene på banen varierer er det også forskjellige måter å sitte i vognen som alle gir en helt egenartet opplevelse.

• Gulvløs berg-og-dal-bane. I denne typen sitter man i stoler med fri utsikt ned.
• Stående berg-og-dal-bane. Designet for at passasjerene skal stå oppreist under turen.
• Invertert berg-og-dal-bane. Her henger vognene under sporet.
• Flygende berg-og-dal-bane. I denne typen blir man spent fast i liggende stilling i vogner som henger under sporet.
• Fjerde dimensjons berg-og-dal-bane. På denne banen roterer vognene rundt i tillegg til å følge kurvene på banen.

Det er også variasjoner i kjøreretning og om banen kjører en sløyfe eller følger sitt eget spor tilbake til stasjonen. Det kan legges inn vannhinder og noen ganger kjører to vogner på parallelle spor for å simulere en kappkjøring.

I tillegg til dette har man varianter som er nært beslektet med berg-og-dal-banen, men som ikke kan sies å være ekte vare. Eksempler på dette er forskjellige utgaver av tømmerrenna, hvor man sitter i en slags båt i en berg-og-dal-banelignende løype med rennende vann, og bobsled-baner hvor man sendes utfor en bakke på et spor eller i en «tube» i en slede utstyrt med bremser.

[rediger] Mekanikk

Vognene på en typisk berg-og-dal-bane er ikke selvgående. Vognene trekkes isteden opp av en kabel eller kjetting til den første toppen på berg-og-dal-banesporet. Den potensielle energien blir til kinetisk energi når vognene setter utfor den første nedoverbakken. Kinetisk energi konverteres tilbake til potensiell energi idet vognene beveger seg oppover den neste bakken mot den andre toppen. Denne energien er nødvendigvis noe mindre ettersom en del blir tapt som følge av friksjon. Vognene fortsetter så ned igjen, og opp, og så videre.

En godt designet berg-og-dal-bane vil ha nok kinetisk energi til å fullføre en hel runde for så å bli bremset helt opp og dyttet inn på stasjonen på slutten.

Ikke alle berg-og-dal-baner fungerer på denne måten. På noen baner blir vognene 'skutt' ut av stasjonen (f.eks. ved hjelp av hydraulikk eller trykkluft), andre blir heist opp av kabler eller kjetting og så sluppet ned igjen samme vei som de ble heist opp. Disse banen går gjerne fram og tilbake i samme spor isteden for å gjøre en runde rundt en komplett sløyfe.

[rediger] Blokker

De fleste større berg-og-dal-baner har muligheten til å kjøre to eller flere tog samtidig. Disse banene bruker et blokksystem som forhindrer togene fra å kollidere. I et slikt system er banen delt inn i flere seksjoner eller blokker. Kun et tog om gangen kan komme inn på en blokk. På enden av hver blokk er det en seksjon hvor vognene kan stoppes om nødvendig (enten ved å hindre at et tog forlater stasjonen, ved å skru på bremser eller ved å stoppe en heis). Sensorer ved enden av hver blokk oppdager at et tog passerer slik at datamaskinen som styrer berg-og-dal-banen vet hvilke blokker det er tog på. Hvis datamaskinen oppdager et tog som er på vei inn i en blokk hvor det er et tog fra før bruker den de metoder den har til disposisjon for å hindre at det skal kunne komme inn på denne seksjonen.

Dersom styringsenheten skulle hindre et tog vil det føre til en kjedeeffekt når flere tog må stoppe på slutten av hver blokk. For å unngå dette problemet følger operatørene faste prosedyrer for når et nyoppfylt tog skal slippes ut av stasjonen. Et vanlig mønster, brukt på berg-og-dal-baner med to tog er å holde tog 1 (som nettopp har fullført runden) rett utenfor stasjonen, slippe tog 2 (som er fylt opp mens tog 1 tok runden), for så å slippe tog 1 inn for å slippe av passasjerene.

[rediger] Sikkerhet

Berg-og-dal-baner er ment å føles «farlige», men statistisk sett er de svært trygge. Det amerikanske Consumer Product Safety Commission anslo at 134 fornøyelsesparkgjester ble brakt til sykehus i USA i 2001 som følge av skader de pådro seg på attraksjoner i fornøyelsesparker. I gjennomsnitt omkommer to mennesker per år. Ser man dette i lys av at ca 319 millioner mennesker besøkte fornøyelsesparker i 2001 (i følge en undersøkelse bestilt av fornøyelsesparkselskapet Six Flags) er sjansene små for å bli alvorlig skadet. Undersøkelsen konkluderte med at sjansen er en til en og en halv milliard for å omkomme som følge av en tur i en berg-og-dal-bane. Skadetallene for barnevogner, tyggegummi, golf og hagemøbler er større enn for attraksjonene i fornøyelsesparker. Det er faktisk større risiko for å bli skadet i trafikken på vei til en fornøyelsespark en i en av attraksjonene i parken^[2]. Og det er ikke uvanlig at fornøyelsesparkene betaler høyere forsikringspremie for karusellene enn for berg-og-dal-banene.

Allikevel skjer det ulykker av og til. I mange av tilfellene skyldes ulykkene at enten passasjerer eller ansatte ikke følger sikkerhetsrutinene, men en sjelden gang kan også mekaniske feil være årsaken. Et eksempel på dette var da et rustent ledd i en kjedelås brøt av i den første oppoverbakken på Lisebergsbanan og et togsett raste tilbake til stasjonen hvor et annet togsett var i ferd med å slippe av passasjerene^[3].

I Norge er det Park- og tivolitilsynet som stiller vilkår og kontrollerer sikkerheten på berg-og-dal-banene og andre attraksjoner i fornøyelsesparkene. Virksomheten utøves av det private selskapet Det Norske Veritas på oppdrag fra Statens bygningstekniske etat.

[rediger] Historie

De tidligste forløperne til berg-og-dal-bane vi kjenner til er de russiske sledeturene som om vinteren ble kjørt over spesialbygde snøhauger vinterstid, spesielt rundt St. Petersburg. Disse snøhaugene ble vanligvis bygd mellom 20 og 25 meter høye, og med en 50 graders fall.

Mot slutten av 1700-tallet var dette så populært at driftige sjeler andre steder begynte å kopiere idéen, men i en utgave tilpasset litt varmere forhold. Det ble nå brukt vogner med hjul dratt langs skinner. Et selskap som med hell forsøkte seg på dette var Les Montagnes Russes à Belleville som drev et slikt spor i Paris fra 1812. Det første sporet med en loop ble sannsynligvis også bygd i Paris etter engelsk design i 1846. En slede med hjul med plass til en person gikk gjennom en loop med en diameter på ca fire meter. Ingen av disse banene gikk i sløyfe, men var spor med begynnelse og slutt. Den dag i dag bruker franskmennene begrepet montagnes russes (russiske fjell) når de refererer til berg-og-dal-baner (se artikkelen på fransk Wikipedia).

De første berg-og-dal-banene i USA dukket opp i 1880-årene og var basert på sikksakktog, og ble drevet av togselskap i helgene når passasjertallene ellers var lave på de vanlige togene. De første berg-og-dal-banene med en komplett sløyfe kom i 1884, og i 1885 introduserte Phillip Hinkle konseptet med en «heisbakke» (lift hill).

Etter hvert som populariteten til berg-og-dal-banene økte tok også eksperimenteringen med banenes dynamikk av. Så tidlig som i 1880-årene utforsket man konseptet med en vertikal loop, og i 1895 så den første av sitt slag dagens lys i Sea Lion Park i Brooklyn, New York. Like etter kom Loop-the-Loop i Columbus, Ohio. Disse banene var utrolig farlige, og mange passasjerer fikk nakkeslengskader. Begge ble relativt raskt demontert, og det skulle gå et halvt århundre før berg-og-dal-baner dukket opp igjen. Vel å merke i en litt tryggere utgave.

I 1912 ble den første underfriksjonsbanen utviklet. Underfriksjon vil si at det er et sett med hjul også på undersiden av skinnene, noe som gjør at vognen ikke hopper av sporet (se bilde). Økt sikkerhet bidro til enda større popularitet, og snart var det berg-og-dalbaner over hele USA og resten av verden.

Alle de tidlige berg-og-dal-banene ble laget av tre, og mange av banene fra tidlig på 1900-tallet er fortsatt i drift i dag. Den eldste banen som fortsatt går er Leap the Dips i Lakemont Park i Pennsylvania, bygget i 1902.

Den store depresjonen markerte slutten på den første gullalderen for berg-og-dalbanene. Fornøyelsesparker over hele verden gikk inn i en mørketid som skulle vare helt fram til 1972, da The Racer ble bygd i Kings Island i Ohio. Denne banens umiddelbare suksess regnes av mange som starten på berg-og-dal-banenes andre gullalder, som fortsetter helt fram til i dag.

I mellomtiden introduserte Disneyland i 1959 en helt ny type berg-og-dal-bane med The Matterhorn Bobsleds. Som den første berg-og-dal-bane konstruert i stål var den et gjennombrudd i berg-og-dal-baneteknologi. I motsetning til de gamle trebanene kunne en bane i stål bøyes i alle retninger, og plutselig kunne designerne legge inn looper og korketrekkere og mange andre detaljer når de designet berg-og-dal-baner. De fleste moderne berg-og-dal-baner som bygges i dag er laget av stål, men trebaner bygges også innimellom.

Teknologiske framskritt og ønsket om å ha den største, raskeste eller villeste berg-og-dal-banen gjør at grensene den dag i dag stadig flyttes for berg-og-dal-banene som produseres.

[rediger] Berg-og-dal-baner i Norge

I tillegg til de omreisende tivoliene er det to parker som kan skilte med berg-og-dal-baner i Norge. Kongeparken utenfor Stavanger har Svalbardekspressen, en 207 meter lang familiebane. De hadde også en berg-og-dal-bane med loop som het Grizzly, men denne var bare i drift i 2004.

Etter at Speedmonster åpnet i Tusenfryd i april 2006 kan denne parken tilby 6 forskjellige berg-og-dal-baner. De varierer i lengde og fart fra Den aller minste, som Tysenfryd selv påstår er verdens minste berg-og-dal-bane, til Thundercoaster, som er en av Europas største berg-og-dalbaner i tre. Tusenfryd ligger i Ås kommune utenfor Oslo.

[rediger] Berg-og-dal-banerekorder

[rediger] Høyeste berg-og-dal-baner i stål

Dette er de høyeste berg-og-dal-banene i stål med en komplett sløyfe. Årstallene i parentes indikerer når banen var den høyeste.

1. Kingda Ka i Six Flags Great Adventure, New Jersey, USA, 139m / 456 fot (mai 2005 - nå)
2. Top Thrill Dragster i Cedar Point, Ohio, USA, 128 m / 420 fot (mai 2003 - mai 2005)
3. Steel Dragon 2000 i Nagashima SpaLand, Japan, 97 m / 318 fot (august 2000 - mai 2003). Merk: Denne banen er ikke lenger i drift.
4. Millennium Force i Cedar Point, Ohio, USA, 94.5 m / 310 fot (mai 2000 - august 2000)
5. Thunder Dolphin i LaQua Korakuen Park, Japan, 80 m / 263 fot
6. Fujiyama i Fuji-Q Highland, Japan, 79 m / 259 fot

[rediger] Høyeste berg-og-dal-baner i tre

Dette er de høyeste berg-og-dal-banene i tre med en komplett sløyfe.

1. Son of Beast i Paramount's Kings Island, Ohio, USA, 66 m / 218 fot med et 65 meters fall.
2. Colossos i Heide-Park, Tyskland, 60 m / 196 fot med et 48 meters fall
3. El Toro i Six Flags Great Adventure, New Jersey, USA, 57 m / 188 fot med et 53 meters fall
4. Rattler i Six Flags Fiesta Texas, USA, 54 m / 179 fot med et 38 meters fall
5. The Voyage i Holiday World & Splashin' Safari, Indiana, USA, 53 m / 173 fot med et 47 meters fall

[rediger] Høyeste fall på en berg-og-dal-bane av tre

1. Son of Beast i Paramount's Kings Island, Ohio, USA, 65 m / 214 fot
2. El Toro i Six Flags Great Adventure, New Jersey, USA, 53 m / 176 fot
3. Colossos i Heide-Park, Tyskland, 48 m / 159 fot
4. Mean Streak i Cedar Point, Ohio, USA, 47 m / 155 fot
5. The Voyage i Holiday World & Splashin' Safari, Indiana, USA, 47 m / 154 fot
6. Rattler i Six Flags Fiesta Texas, USA, 38 m / 124 fot

[rediger] Raskeste berg-og-dal-baner

Dette er verdens raskeste berg-og-dal-baner. Parentesene angir når de var raskest.

1. Kingda Ka i Six Flags Great Adventure, New Jersey, USA, 206 km/t (mai 2005 - nå)
2. Top Thrill Dragster i Cedar Point, Ohio, USA, 193 km/t (mai 2003 - mai 2005)
3. Dodonpa at i Fuji-Q Highland, Japan, 172 km/t (desember 2001 - mai 2003)
4. Superman The Escape i Six Flags Magic Mountain, California, USA, 161 km/t (mars 1997 - desember 2001)
5. Tower of Terror i Dreamworld, Queensland, Australia, 161 km/t

[rediger] Lengste berg-og-dal-baner

1. Steel Dragon 2000 i Nagashima SpaLand, Japan, 2479 m / 8133 fot. Merk: Denne banen var lenge stengt som følge av en ulykke, men ble gjenåpnet i 2006.
2. Daidarasaurus i Expoland. 2340 m / 7677 fot

[rediger] Høyeste vertikale loop

1. Viper i Six Flags Magic Mountain, California, USA, 42 m / 140 fot
2. Dominator i Geauga Lake & Wildwater Kingdom, Ohio, USA, 41 m / 135 fot

[rediger] Antall berg-og-dal-baner i en park

1. Six Flags Magic Mountain, California, USA, åpnet den 17. berg-og-dal-banen i 2006.
2. Cedar Point, Ohio, USA, åpnet den 17. berg-og-dal-banen i 2007.

[rediger] Flere bilder av berg-og-dalbaner

SuperSplash i Tusenfryd	SpeedMonster i Tusenfryd	Batman the Ride i Six Flags Magic Mountain, California, USA	Tornado i Avonturenpark Hellendoorn, Nederland
Limit i Heide-Park, Tyskland	Schwarzkopf Olympia Looping i Tyskland	Typhoon i Bobbejaanland, Belgia	Top Thrill Dragster i Cedar Point, Ohio
Superman la Atracción de Acero i Movie World, Spania	Nemesis:Inferno i Thorpe Park, England	Colossus i Thorpe Park, England	Fornøyelsesparken Cedar Point i Ohio, USA
Jerudong Park Playground i Brunei	Fornøyelsesparken Gröna lund i Stockholm, Sverige.	Dæmonen i Tivoli, København, Danmark	Wilde Maus i Luxembourg Schueberfouer
Big Thunder Mountain Railroad i Walt Disney World	Mozaic Garden i Japan	Boomerang i Wild Adventures, Georgia, USA	Nemesis i Alton Towers, England

[rediger] NM i berg og dalbane

I 2007 arrangert Tusenfryd i samarbeid med Radio 1 Norgesmesterskap i berg-og-dal bane kjøring. I en uke konkurrerte 8 deltakere fra Norges 4 største byer om tittelen som Norgesmester i berg og dalbane. Da seieren ble avgjort hadde de to seigeste finalistene gjennomgått

• 2050 KM i berg og dalbane
• vektløs 21.100 ganger
• opp/ned 1.935 ganger
• 3G eller mer 2.400 ganger

Vinneren ble Odd-Ivar Østlund Donjem fra Trondheim

[rediger] Referanser

1. ^ Berg-og-dal-banepatenter
2. ^ Om sikkerhet på berg-og-dal-baner (fra about.com)
3. ^ Dagbladet om Lisebergulykken

[rediger] Litteratur

• Glømmen, Jon E. «"The ultimate ride" : høyere, fortere, sprøere» I: Kapital, nr 21 (2002)
• Weper, Torsten. «Villere, fortere sikrere» I: Illustrert vitenskap, nr 8 (2004)

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Roller coaster – bilder, video eller lyd

• Den Norske Berg-og-Dalbane Klubben
• Coasterimage: Bilder av berg-og-dal-baner fra hele verden
• Screamscape: Nyheter fra verdens fornøyelsesparker
• Roller Coaster DataBase: Her kan du søke på over 3000 berg-og-dal-baner i verden
• Themeparkreview: Masse bilder og filmer. Arrangerer dessuten gruppeturer