Syndflod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Avbildning av Noahs ark som lander på en fjelltopp, fra en nordfransk jødisk bok på 1200-tallet.
«The Deluge» - «Oversvømmelsen», av John Martin, 1834. Olje på lerret. Yale University.

Syndflod er en oversvømmelse som utsletter store deler av jordens befolkning. Mest kjent er beretningen om Syndfloden i Bibelen, hvor Gud beslutter å utrydde «alt kjøtt» ved en oversvømmelse, men befaler Noah å bygge et stort skip, en ark, slik at han selv og hans familie og alle dyr med ham kan overleve.

Som en mytologisk fortelling om en stor oversvømmelse sendt av gudene og som drukner verden for å ødelegge en sivilisasjon som en guddommelig straff er syndfloden et vidstrakt emne i tid og geografi. De meste kjente mytene er som nevnt Bibelens fortelling om Noahs ark, den hinduistiske fortellingen om Manu, og gjenfortelles også om Utnapishtim i Gilgamesj-eposet og om Deukalion i gresk mytologi.

Hypoteser om opprinnelse til syndfloden[rediger | rediger kilde]

«Oversvømmelsen», illustrasjon av Paul Gustave Doré (1865), hvor druknede mennesker klamrer seg til en klippe som allerede er tatt av en tiger og hennes valp.

Utgivelsen av The First Fossil Hunters (2000) av Adrienne Mayor, fulgt av Fossil Legends of the First Americans (2007) hevder at foranledning for at fortellinger om syndfloder har blitt inspirert av at oldtidens mennesker har observert spor av sjøskjell og fisk i innlandet og på fjellgrunn. Selv om grekere, egyptere, romere, og kinesere har alle kommentert i oldtidens skrifter om sjøskjell og/eller fisk som de har funnet i innlandet og/eller i fjellene, var det Leonardo da Vinci som postulerte at det ikke var syndflod som kan ha ført til de lagdelte og pent ordnet strata som han fant i de italienske Apenninene. Grekerne fremmet hypotesen om at jorden hadde vært dekket av vann ved flere anledninger, og merket seg at fossiler av sjøskjell og fisk som de fant på fjelltopper var bevis for denne antagelsen.

En del geologer antar at en meget dramatisk, større enn en normal oversvømmelse i fjern fortid kan ha påvirket legendene om syndfloden. En av de siste og fortsatt omdiskuterte hypotese om denne typen er Ryan-Pitman-teorien som argumenterer om en katastrofal oversvømmelse som skjedde en gang rundt 5600 f.Kr. da Middelhavet strømmet inn i det bassenget som ble til Svartehavet på grunn av økt vannstand ved smeltevann fra isbreene.[1] Det hensiktsmessige med denne teorien er at den også kan forklare innføringen av jordbruket i Europa da jordbrukskulturene rundt det tidligere ferskvannsbassenget i Svartehavet ble spredt på grunn av oversvømmelsen.

Det har også vært spekulasjoner om en stor tsunami i Middelhavet frambrakt av utbruddet på øya Santorini i Egeerhavet, datert til rundt 1630-1600 f.Kr. geologisk, var det historiske grunnlaget for et folkeminne som ble utviklet til den greske myte om syndfloden (se Devkalions oversvømmelse nedenfor). Imidlertid hadde den flodbølge som rammet sørlige områdene av Egeerhavet og Kreta ingen større effekt på det greske fastlandet og byer som Mykene, Athen, og Theben som fortsatte å blomstre. Det har derfor blitt argumentert for at denne hendelsen var mer lokal enn en omfattende effekt, men en legende kan ha hatt en lokal opprinnelse og siden blitt spredt til kulturer som ikke nødvendigvis var direkte involvert ved at fortellingen i seg selv er fengende. Myten om Atlantis kan blant annet også ha hatt sin opprinnelse i den samme myten.[2]

En annen teori er at en meteor eller komet kræsjet i Indiahavet i forhistorisk tid, en gang rundt 2800-3000 f.Kr., og skapte det 30 km lange undersjøiske Burcklekrateret og samtidig førte til en voldsom tsunami som oversvømmet sivilisasjonene langs kystene.[3]

Stephen Oppenheimer har i boken Eden in the East: The Drowned Continent of Southeast Asia (1998) fremmet hypotesen om at eurasiere har opprinnelse i Sør-Asia. Geologisk bevis viser til en økning av havnivået som fulgte den avtakende istiden, så mye som opp til 150 meter, i løpet av tidsepoken 14 000 til 7 000 år siden.

Dette førte til kontinentalsokkelen utenfor kysten av sørøstlige Asia sank. Dette tapte kontinentet kalles for «Sundaland» og arkeologiske bevis peker på en opprinnelig kultur i dette området. Økningen av havnivået førte til at denne kulturen ble spredt til alle kanter. Oppenheimer har merker seg at kulturene i regioner hvor geologi har ført til nedsenket kontinentalsokkel også har myter om syndflod mens det er ingen myter om syndflod i Afrika ettersom landet ble relativt uberørt av økningen i havnivået.[4]

Syndefloder i ulike kulturer[rediger | rediger kilde]

Midtøsten og den fruktbare halvmåne[rediger | rediger kilde]

Sumer[rediger | rediger kilde]

Tavlen med Gilgamesj-myten.

Den tidligste omfattende myte om syndfloden finnes i den fragmentariske sumeriske skapelsesberetningen om Eridu, datert av dens skrift til 1600-tallet f.Kr.[5]

Fortellingen viser hvordan guden Enki advarer Ziusudra (Zi-ud-sura i betydningen «han som så livet», i referanse til gaven om udødelighet som han fikk av gudene) om gudenes beslutning om å ødelegge menneskeheten med en flodbølge eller oversvømmelse. Avsnittet som beskriver hvorfor gudene har tatt denne beslutningen har gått tapt. Enki gir instrukser til Ziusudra (også kjent som Atrahasis) om å bygge et stort skip – teksten som beskriver instruksjonene har også gått tapt. Etter at dette har skjedd skal han befolke jorden på nytt, akkurat som i mange andre syndflodlegender.

Etter en oversvømmelse som varer i syv dager gjør Ziusudra de nødvendige ofringer og knefall til An, himmelguden, og Enlil, den øverste gud, og blir gitt evig liv i Dilmun, det sumeriske paradiset, av An og Enlil.

Babylonia[rediger | rediger kilde]

I den babylonske eposet om Gilgamesj er det referanser til en stor oversvømmelse i tavle 11, mot slutten av versjonen til skriveren Sin-liqe-unninni i Han som så dypet. Dette var et senere tillegg til Gilgamesj-syklusen, hovedsakelig parafrasert eller kopiert ordrett fra eposet om Atrahasis.

Helten Gilgamesj, som søker udødelighet, lette etter Utnapishtim, som er gitt udødelighet, i det jordiske paradiset Dilmun. Utnapishtim forteller hvordan Ea (tilsvarende til den sumeriske guden Enki) advarte ham om gudenes plan for å ødelegge alt liv på jorden med syndflod og ga ham instruksjoner om å bygge et stort skip som han kunne redde sin familie, sine venner, og sin rikdom og krøtter. Etter syndfloden angret gudene sin beslutning og gjorde Utnapishtim udødelig.

Jødisk[rediger | rediger kilde]

Noah ofrer til Gud etter syndfloden. Illustrasjon fra 1847-1853.

Den best kjente versjonen om syndfloden er den jødiske legende om oversvømmelsen som er bevart i Første Mosebok: [6] «Da sa Gud til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. Du skal lage deg en ark av sypresstre, innrede den med mange rom og tjærebre den både innvendig og utvendig...»

To apokryfiske bøker, Første Enoksbok og Boken om Jubelårene, begge skrevet senere enn Første Mosebok, inneholder utdypinger av Noah-fortellingen.

Gud velger Noah, «en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige» og «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» Gud kommanderte Noah til å bygge en ark for å redde seg selv, sin familie og jordens dyr og fugler. Etter at Noah bygget arken, «Da nå sju dager var til ende, kom storflommen over jorden. I det året da Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.»[7] Og videre «Nå flommet vannet over jorden i førti dager. Det steg og løftet arken, så den fløt opp fra jorden. Ja, vannet økte voldsomt på jorden, og arken fløt på vannet. Høyere og høyere steg det over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. Femten alen over fjellene steg det, så de ble helt borte.»[8] Dette varte til «Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.»[9] Ved dette tidspunkt slapp Noah ut en ravn og deretter en due for å undersøke hvordan verden sto til. Deretter forlot Noah og hans familie arken, Noah bygde et alter og ofret dyr til Gud som plasserte en regnbue i skyene som et tegn på at han aldri på nytt ville ødelegge jorden med vann: «Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt, aldri mer ta slutt.»[10]

Den apokryfiske Første Enoksbok fra 100-tallet f.Kr. legger til fortellingen ved å nevne at Gud sendte syndfloden for å fjerne Nefilim, gigantiske vesener som tilhørte de falne englene, vokterne (Grigori, «Guds sønner»), og av menneskehetens kvinner. Også Bibelen nevner disse kjempene i 1. Mos 6,4: «På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.»

Islam[rediger | rediger kilde]

Koranen, muslimenes hellige bok som er skrevet på et langt senere tidspunkt, inneholder en fortelling som er tilsvarende den jødisk-kristne fortelling om syndfloden. De viktigste forskjellene er at kun Noah og noen få troende fra lekfolket går ombord i arken. Noahs sønn, den ene av fire, og hans hustru nekter å gå ombord da de mener de ville overkomme oversvømmelsen for seg selv. Koranens ark (sura 11:44) kommer til å hvile på fjellet Judi (arameisk Djûdi, arabisk جبل جودي – Jabal Ǧūdī) eller Qardu tradisjonelt antatt å være et fjell i nærheten av Mosul i dagens Irak eller Cudi Dağı i dagens Tyrkia.

Koranens gjenfortelling er basert på jødisk-kristne legenden, tilsynelatende av syrisk opprinnelse fra romersk provins Syria, men kan også gå tilbake til inspirasjoner fra syndflodmyter utenfor den bibelske tradisjon.

Europa[rediger | rediger kilde]

Antikkens Hellas[rediger | rediger kilde]

Gresk mytologi referer til tre syndfloder: Ogyges’ oversvømmelse; Devkalions oversvømmelse; og Dardanos’ oversvømmelse. To av dem avsluttet menneskets tidsalder: Ogyges’ oversvømmelse avsluttet Sølvalderen og Devkalions oversvømmelse avsluttet den første bronsealder.

Ogyges[rediger | rediger kilde]

Den ogugenske oversvømmelse er kalt så ettersom den skjedde på samme tid som Ogyges,[11] en mytisk konge i Attika. Selve navnet «Ogyges» synes å være synonymt med «opphavelig» eller «første soloppgang». I mange tradisjoner fortelles det at denne oversvømmelsen dekket hele verden og var så ødeleggende at Attika forble uten konger helt til Kekrops ble konge.[12]

Platon har beregnet i sin Lovene (bok III) at denne oversvømmelsen skjedde 10 000 år før hans egen tid. I Timaeus (22) og i Critias (111-112) har Platon beskrevet «den største oversvømmelse av alle» som skjedde 9000 år før tiden til Solon, i løpet av 9000-tallet f.Kr. I tillegg nevner tekstene at «mange store oversvømmelser har skjedd i løpet av ni tusen år» siden Athen og Atlantis var fremtredende.[13]

Kart av østlige Middelhavet og Hellas for tiden 10 000 f.Kr.

Teorien om en oversvømmelse i Egeerhavet framlegger at en stor oversvømmelse skjedde på slutten av Sen pleistocen eller begynnelsen av holocen. Sistnevnte er en geologisk periode som begynte tilnærmelsesvis 9600 f.Kr. og fortsetter til dagens tid. Denne oversvømmelsen ville ha skjedd ved slutten av siste istid, beregnet til rundt 10 000 år siden da havnivået steg til så mye som 130 meter, særlig under Smaltvannpuls 1A[14] da havnivået steg med omtrent 25 meter i deler av den nordlige hemisfære over en periode på mindre enn 500 år.[15]

Kartet til høyre viser hvordan regionen ville ha sett ut for rundt 12 000 år siden, eller 10 000 f.Kr., da havnivået ville ha vært 125 meter høyere enn i dag. Peloponnes var knyttet til fastlandet og Korintbukta var ikke dannet. Øyene rundt Attika, som Egina, Salamis og Euboia, var deler av fastlandet. Kykladene dannet en stor øy kjent som Aegeis mens Bosporos og Hellespont var ikke dannet ennå.

Disse geologiske funnene støtter hypotesen om at den ogugenske oversvømmelsen var basert på en faktisk hendelse.

Devkalion[rediger | rediger kilde]

Devkalions legende er fortalt av Apollodor fra Athen i Bibliotheke og har en del likheter med Noahs ark. Prometheus rådet sin sønn Devkalion om å bygge en «kiste». Alle andre menn omkom, unntatt de få som unnslapp ved å klatre opp høye fjell. Fjellene i Thessalia ble delt, og hele verden bortenfor Peloponnes’ eide ble oversvømmet. Devkalion og hans hustru Pyrrha gikk i land på Parnassos etter å ha drevet med strømmen i kisten i ni dager og netter.

En eldre versjon av den samme fortellingen som ble fortalt av Hellanikos av Lesbos lar Devkalions «ark» gjøre landgang på fjellet Othrys i Thessalia. En annen redegjørelsen lar ham landsette på en topp, antagelig Fouka, i Argolida, senere kalt for Nemea. Da regnet opphørte gjorde han ofringer til Zevs, han kaster steiner bak seg og disse steinene ble gjort om til menn, og de steinene som Pyrrha kastet ble til kvinner. Apollodor mener at dette var etymologien til at det greske Laos (folk) er avledet fra laas (stein). Megaranerne har fortalt at Megaros, sønn av Zevs, slapp fra Devkalions oversvømmelse ved å svømme til toppen av fjellet Gerania, ledet fram av skrikene til traner.[16]

Dardanos[rediger | rediger kilde]

Samothraki, med fjellet Fengari i bakgrunnen, som Dardanos i henhold til legenden reddet seg i land på under syndfloden.

Dardanos’ oversvømmelse har den samme basisfortelling. I henhold til Dionysios fra Halikarnassos forlot Dardanos byen Feneos i Arkadia for å bosette seg i et nytt land nordøst for Egeerhavet. Da Dardanos’ oversvømmelse skjedde ble landet lagt under land og det fjellet som Dardanos og hans familie reddet seg i land på dannet øya Samothraki. Dardanos forlot dog Samothraki på en oppblåst skinnpose og fløt i land ved kysten av Lilleasia og bosatte seg ved det legendariske fjellet Ida («gudinnenes fjell»). I frykt for en ny oversvømmelse bygde han ikke en ny by, men levde utendørs i femti år. Hans sønnesønn Tros bygde dog til slutt en ny by som ble hetende Troja etter ham.

Norrøn verden[rediger | rediger kilde]

Yme blir drept av Odin og brødrene hans. Illustrasjon av Lorenz Frølich.

I norrøn mytologi var det to adskilte oversvømmelser. I henhold til den fortelling som Snorre Sturlason videreførte i Den yngre Edda skjedde den første ved tidens gryning før verden var formet. Yme, den første jotne eller selve urjotnen, ble drept av Odin og hans brødre Vilje og Ve, og da han falt fløt det så mye blod fra hans sår at det druknet nesten alle andre jotner med unntak av Bergelmer og hans hustru. De unnslapp i et skip og overlevde, og fra dem nedstammer den nye slekten av jotner. Mens Ymes blod utgjorde havet brukte gudene Ymes kropp som byggematerialer for å forme jorden.

Den andre oversvømmelsen i den norrøne tidssyklus er forutbestemt til å skje i framtiden i løpet av den siste kampen mellom gudene og jotnene – Ragnarok. I løpet av denne apokalyptiske hendelse vil den fryktelige Midgardsormen som ligger under havet som omgir Midgard, de dødeliges rike, stige opp fra havets dyp og ta del i kampen, noe som resulterer i en katastrofal flodbølge og oversvømmelse som vil drukne alt land. Etter Ragnarok vil jorden og verden fødes på nytt og menneskehetens nye tidsalder vil begynne.

Mytologisten Brian Branston har merket seg likhetene mellom denne legenden og en hendelse som er beskrevet i det angelsaksiske episke diktet Beowulf som tradisjonelt har blitt assosiert med syndfloden i Bibelen. Isteden kan det ha vært en korresponderende hendelse i den bredere germanske mytologi som gjenspeiles i angelsaksisk mytologi.

Irland[rediger | rediger kilde]

I henhold til den apokryfiske historie om Irland i Lebor Gabála Érenn (Boken om erobringen av Irland) ble de første bosettere av Irland ført til øya av Noahs barnebarn Cessair. Her ble de alle sammen druknet (på nytt), unntatt en person av en oversvømmelse førti dager etter at de nådde fram til Irland. Senere etter at Partholón, lederen av en andre gruppe mennesker som nådde fram til Irland, og Nemed, lederen av en tredje gruppe, nådde fram til Irland, kom enda en oversvømmelse som drepte alle, unntatt tredve bosetterne som ble spredt over verden. Det var kristne munker som første skrev ned denne fortellingen som tidligere hadde vært fortalt muntlig, og det er sannsynlig at den er blitt farget av Bibelens fortelling om Noah i et forsøk å gjøre den mer kristen.

Finland[rediger | rediger kilde]

I Kalevalas åttende seksjon «Haava» («Såret») finnes det ansatser til en episode som har klare likheter med den norrøne fortellingen. Den finske folkloristen Matti Kuusi oppfatter fortellingens elementer: å bygge en båt, et sår, og en oversvømmelse; som paralleller til andre legender om en syndflod.[17][18] I dette avsnittet forsøker Väinämöinen en heroisk bedrift som resulterer i et strømmende sår. Blodet fra såret renner ut og dekker hele verden. Denne oversvømmelsen er ikke vektlagt i den kjente versjonen av Kalevala som Elias Lönnrot redigerte og utformet, men er tydeligere i eldre versjoner av teksten. I en variant innsamlet i nordlige Norra Österbotten i 18031804 lyder det:

Blodet kom fram som en flom
væsken rant som en elv
det var ingen haug
og intet høyt fjell
som ikke ble oversvømmet
alt fra Väinämöinens tå
fra den store heltens kne.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En nyhetsartikkel i National Geographic News i 2009 rapporterte at denne oversvømmelsen kan ha vært «ganske mild»: National Geographic News: «Noah's Flood» Not Rooted in Reality, After All?, 6 februar 2009
  2. ^ Castleden, Rodney (2001): «Atlantis Destroyed» (Routledge)
  3. ^ Discover: Did a Comet Cause the Great Flood?, november 2007
  4. ^ Elst, Koenraad: An Atlantis in the Indian Ocean. Review of Stephen Oppenheimer's Eden in the East, 2002
  5. ^ Overview of Mesopotamian flood myths
  6. ^ Bibelen.no: Første Mosebok, 6-9
  7. ^ Bibelen.no: Første Mosebok, 7 – Storflommen
  8. ^ Første Mosebok, 7 – Storflommen
  9. ^ Bibelen.no: Første Mosebok, 8
  10. ^ Bibelen.no: Første Mosebok, 8
  11. ^ Entry Ωγύγιος hos Liddell & Scott
  12. ^ Gaster, Theodor H.: Myth, Legend, and Custom in the Old Testament, Harper & Row, New York, 1969.
  13. ^ Luce, J. V. (1971): The End of Atlantis: New Light on an Old Legend (Harper Collins)
  14. ^ Engelsk Meltwater pulse 1A
  15. ^ Weaver, JA, Saenko, OA, Clark, PU, & Mitrovica, JX. (2003): «Meltwater Pulse 1A from Antarctica as trigger of the Bølling-Allerød Warm Interval». Science. 299(5613): 1709-1713 DOI: 10.1126/science.1081002
  16. ^ The Flood of Deucalion
  17. ^ Kuusi, M., Bosley, K., and Branch, M., red. og overs. (1977): Finnish folk poetry.
  18. ^ Bosley, K., oversetter (1999): The Kalevala. Oxford World's Classics. Oxford: Oxford University Press.
  19. ^ Kuusi, M., Bosley, K., & Branch, M., red. og overs. (1977): Finnish folk poetry: epic: an anthology in Finnish and English. Helsinki: Finnish Literature Society. Side 94, oversatt til norsk av Wikipedia.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dundes, Alan (red.): The Flood Myth, University of California Press, Berkeley, 1988. ISBN 0-520-05973-5 / 0520059735
  • Bailey, Lloyd R.: Noah, the Person and the Story, University of South Carolina Press, 1989, ISBN 0-87249-637-6
  • Greenway, John (red): The Primitive Reader, Folkways, 1965
  • Grey, G.: Polynesian Mythology, Illustrated edition, gjenopptrykk 1976. (Whitcombe and Tombs: Christchurch), 1956.
  • Reed, A. W.: Treasury of Maori Folklore (A.H. & A.W. Reed:Wellington), 1963.
  • Reedy, Anaru (overs.): Nga Korero a Pita Kapiti: The Teachings of Pita Kapiti. Canterbury University Press: Christchurch, 1997.
  • Lambert, W. G. & Millard, Alan: Atrahasis: The Babylonian Story of the Flood, Eisenbrauns, 1999, ISBN 1-57506-039-6.
  • Edda, Den eldre Edda og Den yngre Edda. Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]