Lebor Gabála Érenn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Breogáns tårn, La Coruña, Spania, ombygget på 100-tallet og 1700-tallet: I henhold til irsk og galisisk mytologisk historie var Breogán far til Ith som ble lederen av den første keltiske ekspedisjonen til Irland fra den iberiske halvøya, fra Breogáns tårn var Ith den første som så Irland, 900 km nord La Coruña.

Lebor Gabála Érenn (Boken om erobringen av Irland) er en mellomirsk tittel på en løs samling av dikt og prosafortellinger som gjenforteller mytisk opprinnelser og historien til det irske folket fra skapelsen av verden og fram til middelalderen. Det er betydningsfull opptegnelse av folklorist irsk historie, og ble satt sammen og redigert av en anonym lærd på 1000-tallet. Det kan bli beskrevet som en blanding av mytologi, legender, historie, folklore, kristen historiografi, politisk inspirert forskjønnelse og en del rene oppdiktning. Det er vanligvis kjent på engelsk som The Book of Invasions (Boken om invasjoner) eller The Book of Conquests (Boken om erobringer) og på moderne irsk som Leabhar Gabhála Éireann (Boken om erobringen av Irland).

Opprinnelsen til Lebor Gabála Érenn[rediger | rediger kilde]

Med målsetningen om være en litterær og presis historie om det irske folk kan Lebor Gabála Érenn bli sett på som et forsøk på å gi irene en skriftlig historie som var sammenlignbar med den som israelittene skaffet seg selv med Det gamle testamente. Ved å trekke fra hedenske eller førkristne myter fra keltiske Irland, både gæliske og før-gælisk, men gjenfortolket i en kristen teologi og historiografi, beskriver den hvordan den irske øya ble utsatt for en rekke invasjoner, hver brakte med seg et nytt kapittel til nasjonens historie. Bibelske paradigmer skaffet mytologidikterne fiks og ferdige fortellinger som kunne bli tilpasset for deres bruk og hensikter. Det er derfor ikke overraskende at denne irske historien har klare bibelske paralleller som at stamfedrene til irene var slaver i et fremmed land, eller rømmer til landflyktighet, eller vandrer rundt i ødemarken, eller ser «det lovede land» fra avstand.

Spesielt fire kristne verker har hatt betydelig påvirkning på Lebor Gabála Érenn:

Irlands topografi.

De førkristne elementene er imidlertid aldri helt utvisket fra verket. Et av diktene i Lebor Gabála Érenn er en gjenfortelling av hvordan gudinnene fra de i Tuatha Dé Danann tok gæliske ektemenn da gælerne invaderte og bosatte seg på Irland. Dessuten er mønsteret av påfølgende invasjoner hvor verket vedlikeholder en underlig likhet med den greske forfatteren Timagenes av Alexandria og dennes redegjørelse for et annet keltisk folk, gallerne på kontinentale Europa. Sitert av historikeren Ammianus Marcellinus fra 300-tallet beskriver Timagenes (første århundre f.Kr.) hvordan stamfedrene til gallerne ble fordrevet fra deres hjemland i østlige Europa av en rekke kriger og oversvømmelser.

Irsk celle, eller jordhytte.

Tallrike fragmenter av irsk pseudohistorie er spredt gjennom 600-tallet og 700-tallet, men den tidligste bevarte redegjørelse er funnet i Historia Brittonum eller Historien om britene, skrevet av den walisiske presten Nennius i 829-830. Nennius gir to ulike redegjørelser for tidlig irsk historie. Den første består av en rekke påfølgende bosetninger fra Iberia (Hispania, dagens Portugal og Spania) av et før-gælisk folk. Denne har også blitt gjenfortalt i Lebor Gabála Érenn. Den andre redegjørelsen forteller om opprinnelsen til gælerne selv, og forteller hvor de på omgang greide å bli herrer av landet og stamfedre til alle irene.

Disse to fortellingene fortsatte å bli utbrodert og beriket av irske skalder gjennom hele 800-tallet. Inn i 900-tallet og 1000-tallet ble det skrevet flere historiske dikt som senere ble innarbeidet inn i skjemaet til Lebor Gabála Érenn. Imidlertid er de fleste diktene i verket basert på følgende fire diktere:

  • Eochaid ua Flainn (936-1004) fra Armagh – Dikt 30, 41, 53, 65, 98, 109, 111
  • Flann Mainistrech mac Echthigrin (død 1056), lektor og historiker ved klosteret Monasterboice – Dikt ?42, 56, 67, ?82
  • Tanaide (død ca. 1075) – Dikt 47, 54, 86
  • Gilla Coemáin mac Gilla Shamthainne (fl. 1072) – Dikt 13, 96, 115

Det var på slutten av 1000-tallet at en anonym lærd satte disse og andre dikt sammen og tilpasset dem til en detaljert rammeverk i prosa, delvis hans egne komposisjoner og delvis trukket fra eldre og nå ikke lenger tilgjengelige kilder, som omskrev og forstørret i vers. Resultatet ble den eldste versjonen av Lebor Gabála Érenn. Den ble skrevet på mellomirsk, en form for irsk-gælisk som ble benyttet mellom 800-1200.

Tekstvarianter og kilder[rediger | rediger kilde]

Fra begynnelsen viser Lebor Gabála Érenn å være en meget populært og innflytelsesrik dokument som hurtig fikk kanonisk status. Eldre tekster ble endret for å føre deres fortellinger inn i tettere samspill med Lebor Gabála Érenns versjon av historien, og tallrike nye dikt ble skrevet og satt inn i verket. Innenfor et århundre etter at verket var blitt satt sammen eksisterte det en overflod av kopier og revisjoner hvor så mange som 136 dikt i mellom dem. Fem tekstrevisjoner av Lebor Gabála Érenn eksisterer, bevart i mer enn et dusin manuskripter fra middelalderen:

  • Første redaksjon (R¹): bevart i Leinsterboken (ca. 1150) og i Fermoyboken (1373).
  • Míniugud (Min): denne utgave slekter nær til Den redaksjonen. Den er sannsynligvis eldre enn den bevarte MSS av denne redaksjonen, skjønt ikke eldre enn det nå tapte eksemplar hvor disse MSS var basert på. De bevarte kildene er satt til kopier av Andre redaksjon.
  • Andre redaksjon (R²): bevart i mer enn syv ulike tekster, den beste kjente av disse er Den store bok av Lecan (1418).
  • Tredje redaksjon (R³): bevart i både Ballymoteboken (1391) og Den store bok av Lecan.
  • O'Clerys redaksjon (K): skrevet i 1631 av Mícheál Ó Cléirigh, en fransiskanerskriver og en av De fire mestre. I motsetning til de tidligere versjoner av Lebor Gabála Érenn er denne redaksjonen på moderne irsk, men er blitt tilskrevet en uavhengig redaksjon av Stewart Macalister, en spesialist på verket fra midten av 1900-tallet (se nedenfor). Grunnen var at det er indikasjoner på at forfatteren hadde tilgang til kilder som nå har gått tapt og som ikke har blitt benyttet av de som satte sammen verket i de fire andre redaksjonene.

Den følgende tabellen sammenfatter de bevarte manuskripter som inneholder versjoner av Lebor Gabála Érenn. De fleste forkortelser som benyttes er tatt fra Stewart Macalisters kritiske utgave av verket (se Litteratur nedenfor for detaljer):

Sigla manuskript Sted Redaksjoner Notater
A Stowe A.2.4 Royal Irish Academy
B Ballymoteboken Royal Irish Academy
β H.2.4 Trinity College, Dublin En avskrift av B gjort i 1728 av Richard Tipper
β¹ H.1.15 Trinity College, Dublin En kopi, gjort ca. 1745 av Tadgh Ó Neachtáin, av en tapt avskrift av B
β² Stowe D.3.2 Royal Irish Academy En anonym kopi av det samme tapte manuskriptet av B
D Stowe D.4.3 Royal Irish Academy
E E.3.5. no. 2 Trinity College, Dublin
Fermoyboken Royal Irish Academy og er deler av et lemlestet manuskript, F
Stowe D.3.1 Royal Irish Academy
H H.2.15. no. 1 Trinity College, Dublin
L Leinsterboken Trinity College, Dublin
Λ Lecans store bok Royal Irish Academy , Min Den første teksten av Lebor Gabála Érenn i Den store boken av Lecan
M Den store boken av Lecan Royal Irish Academy Andre tekst av Lebor Gabála Érenn i Den store boken av Lecan
P P.10266 National Library of Ireland
R Rawl.B.512 Bodleian Library , Min
Stowe D.5.1 Royal Irish Academy , Min , og er deler av et lemlestet manuskript, V
Stowe D.4.1 Royal Irish Academy , Min
Stowe D.1.3 Royal Irish Academy , Min
23 K 32 Royal Irish Academy K autograf av forfatter, Mícheál Ó Cléirigh
  • K er bevart i flere papirmanuskripter, men , forfatterens bevarte autograf, egen håndskrift, har forrang.

Moderne tekstanalyse[rediger | rediger kilde]

Klippene ved Donegal

Så sent som på 1600-tallet ble Lebor Gabála Érenn fortsatt akseptert som en nøyaktig og bokstavelig korrekt historie av Irland. Geoffrey Keating benyttet den som kilde da han skrev sin Irlands historie, Foras Feasa ar Éirinn, og det ble benyttet av forfatterne av Annalene av de fire mesterne. I dag er forskerne derimot langt mer kritisk til verket, men det synes å være lite tvil om at det inneholder en redegjørelse av Irlands tidligste historie, dog forvansket, forvrenge og «bowdlerisert», som engelske historikere uttrykker det.

Den største fiksjonen i verket er påstanden at den gæliske erobringen skjedde i en fjern fortid, en gang rundt 1500 f.Kr., og at alle beboerne på det kristen Irland er etterkommere av disse første gæliske inntrengerne. Faktisk var den gæliske erobringen, beskrevet i verket som en milesiansk bosetning (sønnene av den mytiske Míl Espáine), var den siste av keltiske innvandringer og bosetninger av Irland og skjedde sannsynligvis en gang etter 150 f.Kr., og mange av Irlands før-gæliske folk fortsatte å blomstre i århundrene etter.

Lebor Gabála Érenn ble oversatt til fransk i 1884. Den første fullstendige engelske oversettelsen ble gjort av R. A. Stewart Macalister mellom 1937 og 1942. Det ble fulgt av en kritiske noteapparat, apparatus criticus, Macalisters egne notater og en introduksjon hvor han klargjorde sitt eget syn på at Lebor Gabála Érenn var sammensmelting av to selvstendige verker som var blitt sammenskrevet: en Historie av Gaedil, modellert etter historiene til israelittene slik den blir fortalt om i Det gamle testamente, og en redegjørelse av flere før-gæliske bosetninger av Irland (dens historisk korrekthet gir Macalister liten tillit til). Den siste ble plassert inn i midten av det andre verket, avbrøt det på et avgjørende sted i fortellingen. Macalister har teoretisert at den kvasibibelske teksten har vært et lærd latinsk verk titulert Liber Occupationis Hiberniæ (Boken om Irlands erobring/okkupasjon), således forklare hvorfor den mellomirske tittelen Lebor Gabála Érenn referer til kun en «erobring» mens teksten i seg selv redegjør for mer enn halvt dusin.

Lebor Gabála Érenns innhold[rediger | rediger kilde]

Fjellet Mount Ben Bulben på en skytung dag, County Sligo.

Nedenfor følger en kort omriss til teksten i Lebor Gabála Érenn. Verket kan bli delt inn i ti «bøker» eller «deler»:

Fra skapelsen av verden til utbredelsen av nasjoner

En gjenfortelling av den kjente jødisk-kristne fortelling om skapelsen, menneskets fall, og den første historien om verden. I tillegg til skapelsen trekker forfatteren opp flere dunkle verker for mange av hans detaljer (den syrisk Rikdommens hule, en apokryfisk tekst) foruten de fire kristne verker nevnt over (eksempelvis Om Gudsstaten, etc).

Historien om gælerne fra utbredelsen av nasjoner til Irland blir sett

En pseudo-bibelsk redegjørelse av gælernes opprinnelse som etterkommere av den skytiske prinsen Fénius Farsaid, en av syttito høvdinger som bygde Babels tårn. Hans sønnesønn, Goídel Glas, hvis mor var Scota, datter av en farao i Egypt, skaper det irske språket fra de opprinnelige syttito språkene som oppsto på den tiden da nasjonene ble spredt. Hans etterkommere, gælerne, går igjennom en rekke prøvelser og motganger som er åpenbart modellert over de som israelittene gikk gjennom i Det gamle testamente. De blomstret i Egypt samtidig med Moses og forlater lander under «Exodus», utferden. De vandrer gjennom verden i firehundre og førti år før de endelig kommer til den iberiske halvøya. Der grunnlegger Goídels etterkommer Breogán en by kalt Brigantia og bygger et tårn hvor hans sønn fra toppen av tårnet kan se Irland. Brigantia kan sannsynligvis bli identifisert med La Coruña i nordvestlige Galicia i Spania, kjent som Brigantium romersk tid, en romersk fyrtårn der kjent som Herkules’ tårn er i henhold til den lokale tradisjonen, bygget på stedet hvor Breogáns tårn sto.

Bosetningen til Cessair

Denne boken, i henhold til Macalisters skjema, består av den første innskytingen eller interpolasjonen i Liber Occupationis. Cessair er barnebarn av den bibelske Noah som råder henne og hennes far, Bith, til å flykte til den vestlige kanten av verden ved beskjeden om den kommende syndefloden. De seiler ut i tre skip, men når de ankommer Irland er to av skipene gått tapt. De eneste overlevende er Cessair, førtini andre kvinner og tre menn (Cessairs ektemann Fintán mac Bóchra, hennes far Bith, og føreren Ladra). Kvinnene blir fordelt mellom mennene, Fintán tar Cessair og seksten kvinner, Bith tar Cessairs ledsager Bairrfhind og seksten kvinner, og Ladra tar de gjenværende seksten kvinnene. Imidlertid dør Ladra først (den første mann som blir begravd i irsk jord). Førti dager senere kommer syndefloden. Fintán alene overlever ved å tilbringe et år under vann i en hule kalt for «Fintáns grav». Etterpå er han kjent som den «den hvite eldgamle»; han lever i 5500 år etter oversvømmelsen og bevitner de senere bosetninger på øya i form eller skikkelse av henholdsvis en laks, en ørn og en hauk.

Bosetningen til Partholón

Tre hundre år etter syndefloden bosatte Partholón, som gælerne var en etterkommer av Noahs sønn Jafet, seg på Irland med sine tre sønner og deres folk. Etter ti år med fred bryter det ut krig mellom fomoriere, et folk av onde sjøfarere ledet av Cichol Gricenchos. Partholonianerne er seierrike, men deres seier er kortvarig. I løpet av en enkelt uke blir de utslettet av en pest — fem tusen menn og fire tusen kvinner — og blir begravd på Elta-sletta sørvest for Dublin i et område som fortsatt blir kalt for Tallaght (som betyr pestgrav). En enkelt mann overlever pesten, Tuan mac Cairill, som, akkurat Fintán mac Bóchra tidligere, overlever og lever i århundrer og gjennomgår en rekke forandringer slik at han kan være vitne til den senere irske historie. Denne boken omfatter også fortellingen om Delgnat, Partholóns hustru, som begår utroskap med en tjener.

Bosetningen til Nemed

Tretti år etter at partholonianerne ble utslettet ble Irland igjen bosatt av folket til Nemed. Hans oldefar var en bror av Partholón. I løpet av deres bosetning ble landet igjen herjet av fomoriere, og en langvarig krig oppstår. Nemed vinner tre store slag etter hverandre mot fomorierne, men etter hans død blir hans folk undertvunget av to fomoriske ledere, Morc og Conand. Til slutt reiser de seg angriper Conands tårn på Tory. De er seierrike, men en påfølgende sjøslag mot Morc resulterer i ødeleggelsen av begge hærene. En oversvømmelse dekker Irland og utsletter de fleste nemedianerne. En håndfull overlevende er spredt til de fire hjørnene i verden.

Bosetningen til Fir Bolg

En gruppe av avkommet til Nemed bosetter seg i Hellas hvor de blir gjort til slaver. To hundre og tretti år etter Nemed flykter de og kommer tilbake til Irland. Der blir de delt i tre nasjoner: Fir Bolg, Fir Domnann og Fir Gálioin. De holder Irland for kun trettisyv år før Irland blir invadert av Tuatha Dé Danann.

Bosetningen til Tuatha Dé Danann

Tuatha Dé Danann er etterkommere av en annen gruppe av som Nemeds avkom som ble spredt utover verden. De kommer tilbake til Irland den 1. mai (eller rundt der) fra et sted langt nordpå hvor de har lært den mørke trolldommen til hedningene. De utfordrer Fir Bolg og deres alliertes eierskap til Irland i det første slaget ved Moytura (eller Mag Tuired). Tuatha Dé er seierrike og driver Fir Bolg i landflyktighet på naboøyene. Nuada, Tuatha Dés konge, mistet hans høyre arm i slaget og blir tvunget til å gi fra seg kronen. For syv ulykkelige år er kongedømmet holdt av halv-fomorianske Bres før Nuadas lege Dian Cécht konstruerer en ny arm av sølv. Krigen med fomorierne bryter ut og et avgjørende slag blir utkjempet: det andre slaget ved Moytura. Nuada feller Balor av det onde øye, men Balors sønnesønn, Lugh av den lange arm, dreper ham og blir konge. Tuatha Dé Danann kan nyte et hundre og femti år av ubrutt styre

Den milesianske invasjon

Skjebnesteinen Lia Fáil på Tara.

Fortellingen om gælerne, som ble avbrutt mot slutten av Bok 2, blir nå fortsatt. Íth, som har speidet mot Irland fra toppen av Breogáns tårn, seiler til Irland for undersøke sin oppdagelse. Der blir tatt varmt imot av herskerne, men sjalu adelige dreper ham og hans menn tar hans lik med tilbake til Iberia. Milesianerne, sønnene av hans onkel Míl Espáine, drar ut for å hevne hans drap og erobre øya.

Når de kommer til Irland drar de videre til Tara, det kongelige setet, og krever kongedømmet. På vegen blir mottatt av tre kvinner, Banba, Fodla og Ériu, som er dronninger av tre samkonger av landet. Hver kvinne ønsker miliesianerne velkommen og forteller dem at hennes navn er også det navn som landet er kjent som, og ber om at det skal forbli så om miliesianerne er seierrike i kampen. En av miliesianerne, poeten Amergin, lover at det skal bli så. Ved Tara blir ønsket velkommen av de tre konger av Tuatha Dé Danann som forsvarer deres krav til samkongedømme av landet. Det blir besluttet at miliesianerne må dra tilbake til deres skip og seil ut mot havet for ni bølger fra kysten slik at Tuatha Dé Danann kan få en mulighet til å samle sine styrker. Men når miliesianerne er «bortenfor ni bølger» maner Tuatha Dé Dananns druider fram en glupsk storm. Miliesianernes flåte driver ut på havet, men Amergin fordriver vinden med sin poesi. Av de overlevende skipene når Eber Finns skip kysten ved Inber Scéine (elven Kenmare) i sørvest i landet, mens skipene til Érimón når land ved Inber Colptha (munningen til elven Boyne). I to påfølgende slag ved Sliabh Mis og Tailtiu blir Tuatha Dé Danann beseiret. De blir etterhvert drevet ut og Irlands herredømme blir delt mellom Éber og Éremón.

Rullen med Irlands konger før kristendommen er innført

Modellert etter Bibelens Kongebøkene er denne boken en opplisting av dådene til ulike irske konger, de fleste av dem legendariske eller i beste fall semi-legendariske, fra tiden med Éber og Érimón til tidlig på 400-tallet med den kristne tidsalder.

Rullen med Irlands konger etter at kristendommen er innført

En fortsettelse av den foregående boken. Denne boken er den meste korrekte og minst mytiske delen av Lebor Gabála Érenn ettersom de er opptatt med de historiske kongene på Irland. Deres dåder og datoer er bevart i skrevne opptegnelser.

O'Rahillys tolkning av Lebor Gabála Érenn[rediger | rediger kilde]

Hvordan og når keltisk-talende folk kom til Irland er fortsatt et åpent spørsmål. Imidlertid har fire ulike invasjoner eller innvandringer blitt atskilt av keltisk-forskeren T. F. O'Rahilly (se O'Rahillys historiske modell; dateringen nevnt nedenfor er høyst tvilsomme, og en del av hentydningene er heller ikke bevist eller nødvendigvis historisk holdbare):

  • Pretanisk – Mellom år 700 og 500 f.Kr. koloniserte et p-keltisk-talende folk Britannia og Irland fra kontinentet. Det er dog ingen reelle bevis på en organisert militær invasjon, men av oldtidens greske geografer fra 500-tallet kjente disse øyene som «det pretaniske øyer». I Britannia ble de oppslukt av senere «invasjoner», unntatt helt nord, hvor befolkningen var kjent av romerne som picti eller piktere, men om disse var keltere er også et åpent spørsmål. I Irland var kelternes etterkommere, enten de greide å bevare en form for kulturell, om enn ikke politisk, uavhengighet, kjent som Cruthin, gælisk eller q-keltisk form for Priteni, noe man antar var deres opprinnelige navn på dem selv. Navnet «Britannia» er blitt foreslått å være avledet av Priteni.
  • Bolgisk - Builg eller Érainn var ulike navn av et annet p-keltisk-talende folk som invaderte eller innvandret til Irland en gang rundt 500 f.Kr. De kan være forbundet til de kontinentale belgae og av samme stamme som britonene eller brythonene, et opprinnelig oldtidsfolk på Britannia. I henhold til deres egne tradisjoner kom de til Irland fra Britannia. I irsk pseudohistorie opptrådte de som Fir Bolg, et navn som har blitt fortolket forskjellig, men kan være «menn med bager» (latin viri bulgarum)[1] eller «mage-menn», skjønt «tordenskrall-menn» har også blitt foreslått.
  • Laginiansk – En gang rundt 300 f.kr. kom tre nært relaterte stammer til Irland, kjent som Lagin, Domnainn og Gálioin. Det har vært spekulert om dette kan ha vært p-keltisk-talende stammer fra Armorica (Bretagne). På Irland skal de bosatt seg eller erobret det sørøstlige delen av landet, denne delen skal da ha blitt kjent som Laighean eller Leinster etter dem — og vest (Connacht). Érainn, imidlertid, skal ha tatt kontrollen over nord og sør. Dette er kanskje grunnen til at Irland ble delt i fire provinser. Noen av disse stammene bosatte seg også i Britannia, muligens fra Irland. I sørvestlige England ga Domnainn (latin Dumnonii) sine navn til Devon mens de i nordvest grunnla Dumbarton og kongedømmet Strathclyde.
  • Goidelisk eller Gælisk – En gang rundt 100 f.Kr. invaderte eller bosatte et q-keltisk-talende folk Irland, muligens fra Aquitania fra sørvestlige Gallia. De kom i to adskilte kvoter: Connachta som gikk land ved munningen til elven Boyne og dannet en femte provins for seg selv rundt Tara mellom Ulster og Leinster; og Eoganachta, som slo seg ned i Munster og gradvis ble den dominerende makten sørlige Irland. Goidel — eller gæler — kan opprinnelig ha vært et p-keltisk navn som den innfødte befolkningen ga disse innflytterne, men det var uansett dette navnet de ble kjent som, enten de kalte seg selv det eller ble gitt det av andre.

Hvordan er denne rekonstruksjonen reflektert i Lebor Gabála Érenn? Om Cruthin hadde en invasjonsmyte er det ikke eneste spor av det i Lebor Gabála Érenn som heller støtter troen på at deres bosetningen av landet var en langvarig prosess av gradvis innvandring. De første to «erobringer» av Irland, de av Cessair og Partholón, skjedde begge før syndefloden, synes i sin helhet å være fantastisk og uten noen direkte historisk verdi.

Den neste «erobringen», den av Nemed, kan ha vært en mytologisk versjon av den eventuelle historiske bolgisk invasjonen eller bosetningen fra 500 f.Kr. Denne antagelsen er støttet av mange tekstdetaljer i Lebor Gabála Érenn; en diskusjon om hvilke er derimot hinsides rekkevidden av denne artikkelen.

De neste to «erobringene» ville også synes å ha et historisk grunnlag. Vi kan identifisere Fir Bolg og deres allierte med Érainn igjen, invadere landet for andre gang ettersom deres forfedre nemedianerne ble portrettert som å ha oppgitt landet (noe de historiske Érainn sannsynligvis aldri gjorde). Tuatha Dé Danann kan være et fullstendig mytisk folk som har blitt erstattet for de historiske Lagin, Domnainn og Gálioin. Det har blitt foreslått at disse forvirrende hendelsene oppsto ettersom den laginianske invasjonen ikke var en invasjon ettersom disse bare erobret halve landet. Uansett, Det første slaget ved Moytura reflekterer sannsynligvis en historisk seier til Lagin over Érainn i området Sligo, og således erobret Lagin det vestlige området. Det andre slaget ved Moytura er imidlertid fullstendig oppdiktet, tilsvarende med fomorierne.

Den milesianske invasjonen er opplagt en legendarisk eller semi-legendarisk versjon av den historiske Goideliske språk|goideliske invasjon. Éber og Éremón (disse navnene betyr henholdsvis «irlender» og «Irland») har erstattet de historiske lederne av henholdsvis Eoganachta og Connachta. I forbindelse med Éber kan det være en hentydning til den iberiske halvøya, hvorfra krigere fra en keltisk-iberisk stamme kom fra og senere innvandret til Irland. Navnet på deres far Míl Espáne er tilsvarende avledet fra det latinske Miles Hispaniae («en soldat fra Hispania»). Imidlertid mener O'Rahilly at den goideliske invasjonen av Irland kom fra sørvestlige Gallia og ikke Iberia. Se O'Rahilly (1946) for ytterligere diskusjon.

Rullen med Irlands konger før kristendommen er innført inneholder mye av interesse for historikere, men det meste er sammenblandet eller forskjønnet eller forfalsket. Eksempelvis, fortellingen om Tuathal Techtmar, som blir beskrevet som overkonge av Irland[2] tidlig på andre århundre av den kristen tiden, er antatt å være en annen versjon av den goideliske invasjonen ved at Tuathal Techtmar i virkeligeheten er den historiske forgjenger til Éremón. Ébers reelle forgjenger, Mug Nuadat, ville således være tilsvarende forskjøvet. Det er også dubletter av bolgiske og laginianske invasjoner i fortellingene om to andre konger, Lugaid mac Dáire og Labraid Loingsech. Disse forvrengningene kan ha vært politisk motivert: ved å framskaffe et før-gælisk folk i Irland med slekt som går tilbake til Míl Espáne kunne gælerne ha håpet å nekte dem noe tidligere krav til landet og således rettferdiggjøre en gælisk erobring.

Som nevnt tidligere, Rullen med Irlands konger etter kristendommen er den mest nøyaktige delen av Lebor Gabála Érenn. For det meste er disse kongene bekreftet i andre kilder. De første åtte delene eller bøkene av Lebor Gabála Érenn blir vanligvis sett på som deler av Tidlig mytologisk syklus og at de siste to bøkene er blitt passende tilskrevet Den historiske syklus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ bag = veske, sekk. Denne tolkningen er kanskje den mest spekulative da den er basert på ord-likhet mellom forskjellige språk.
  2. ^ Engelsk High King = overkonge i motsetning til enekonge

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lebor Gabála Érenn, originaltekst oversatt og redigert av R A Stewart Macalister, D. Litt
  • O'Rahilly, T F, Early Irish History and Mythology (Dublin Institute for Advanced Studies, 1946)
  • Scowcroft, RM, Leabhar Gabhála Part I: The growth of the text, Ériu xxxviii (1987) 79–140.
  • Scowcroft, RM, Leabhar Gabhála Part II: The growth of the tradition, Ériu xxxix (1988) 1–66.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]