Statsrådssaken
Statsrådssaken var en politisk strid i Norge fra 1850-tallet til 1884.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Saken gjaldt hvorvidt statsrådene skulle ha plikt til å møte i Stortinget. Bakgrunnen var at Stortinget ville ha statsråder som det kunne samarbeide med, for at regjeringen ikke skulle føre en politikk som gikk mot Stortingets vilje. Regjeringen og dens talsmenn var motstandere av at statsrådene skulle møte i Stortinget, med den begrunnelse at det ville bryte med maktfordelingsprinsippet. Tilhengerne, med Sverdrup i spissen, var ikke ute etter å sette maktfordelingsprinsippet til side, men ønsket at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen.
Sverdrup og Venstre mente at regjeringen måtte møte i Stortinget og forsvare regjeringens politikk.
Vetostrid [rediger]
Stortinget vedtok en grunnlovsendring om statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget i 1872, men regjeringen frarådde kongen å sanksjonere vedtaket. Fram til 1880 vedtok tre ulike storting et likelydende vedtak om statsrådenes møterett, men hver gang nektet unionskongen Oscar II å sanksjonere lovvedtaket. Se vetostriden.
I 1880 vedtok Stortinget å innarbeide statsrådenes møteplikt i Grunnloven. Opposisjonsleder Johan Sverdrup hevdet at Stortingets beslutning var gyldig, men kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre parlamentarisme, og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge.
Riksrett [rediger]
Sverdrup og hans tilhengere planla å reise riksrett mot regjeringen for ikke å rette seg etter det de anså for å være en gyldig grunnlovsendring. Men de forholdt seg taktisk, og ventet til etter valget i 1882. Sverdrup og hans tilhengere forventet da å fylle opp så mange plasser i Stortinget at de kunne kontrollere både Odelstinget (de som bestemmer om det skal reises tiltale eller ikke) og Lagtinget (de som dømmer i riksrettsaker sammen med høyesterettsdommerne).
Saken ble avgjort ved riksrett, hvor ministrene ble stilt til ansvar og fradømt regjeringsmakten. Den 1. juli 1884 sanksjonerte kong Oscar loven og utnevnte Sverdrup til ny statsminister i Norge, etter først nyttesløst å ha prøvd å utnevne sin egen regjering. Fra dette tidspunkt har parlamentarismen blitt regnet som innført i Norge.
Etter Riksretten mistet Venstre tilhengere og ble splittet. Tidligere var de bare blitt samlet fordi de var enige med Sverdrups linje når det gjaldt parlamentarismen. Nå så de at de seg i mellom hadde vel så mange motsetninger som felles interesser. Stortinget stod ikke lenger samlet bak Sverdrups regjering, og i 1889 stilte Høyre mistillitsforslag og Sverdrup gikk av. Høyre, de tidligere motstanderne av parlamentarismen, tok altså selv systemet i bruk, og dermed fikk parlamentarismen et gjennombrudd også i praksis.
Valget i 1882 kan regnes som det første partivalget i Norge, med Venstre (Sverdrup-tilhengere) og Høyre (embetsmenn). Selv om partiene ikke ble etablert før i 1884, ble begrepene allerede da brukt.
Se også [rediger]
Eksterne lenker [rediger]
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
