Taktisk seier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En taktisk seier er en seier der tapene til den beseirede oppveier tapene til seierherren. En taktisk seier kan også være en seier som resulterer i ingen vesentlige eller langsiktige gevinster. Det motsatte av en taktisk seier er en strategisk seier. Begrepet brukes ofte i politisk og militær sammenheng. Et taktisk tap refererer til det samme, men det brukes om den beseirede parten.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Storskala planlegging av mål kan kalles strategi, i motsetning til organisert håndtering av ressurser i mindre skala som kalles taktikk.[1] Taktiske ressurser inkluderer blant annet soldater, kjøretøy, våpen og ammunisjon. Strategi kan være så altomfattende som en nasjonal politikk, mens taktikk kan være så enkelt som kampmanøvrene til en individuell soldat i en trefning med en fiendtlig soldat. Disse definisjonene kan bli utydelige når det kommer til storskala taktisk manøvrering av tropper i formasjoner på størrelse med divisjoner, eller strategiske mål til enheter på størrelse med kompanier for å utøve kontroll over viktige posisjoner. Nasjoner kan ha ulike strategiske mål for en konflikt og deres individuelle kampavdelinger kan selv da ledes til å tro på ulike målsettinger. Overlevelse på individuelt eller enhetlig nivå kan bli et viktig mål i kampene. Forskjellige mål gjør begge parter i stand til å opprettholde moralen ved hjelp av seierserklæringer for å rettferdiggjøre krigens kostnader. Mange slag som involverer flere enheter inkluderer elementer av taktisk suksess for de to motstridende styrkene. Men det er ikke sikkert at disse individuelle taktiske seirene vil føre til at den militære styrken lykkes i akkurat det slaget eller i å oppnå konfliktens større mål.[2]

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Et eksempel vil være slaget i Korallhavet. Slaget ble betraktet som en strategisk seier for de allierte fordi de stoppet en japansk invasjon, men japanerne mistet færre skip (de allierte mistet et hangarskip, en jager og en oljetanker mens japanerne mistet et lett hangarskip og en jager) og det ble derfor betraktet som en taktisk seier for Japan.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Potter & Nimitz (1960) s. 3
  2. ^ Dunnigan (1982) s. 235-239
  3. ^ Potter & Nimitz (1960) s. 667

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jim F. Dunnigan (1982). How to Make War. William Morrow and Company. ISBN 0-688-00780-5. 
  • E. B. Potter og Chester W. Nimitz (1960). Sea Power. Prentice-Hall.