Høy- og senmiddelalder i Norge
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. | Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Arbeiderpartistaten |
Høy- og senmiddelalderen betegner perioden i Norges historie mellom ca. 1130 og til reformasjonen kom til landet i 1537. Norge fikk på denne tiden både en enhetlig statsmakt og en selvstendig kirkeorganisasjon, og perioden er preget av økonomisk fremgang og vekst.
Høymiddelalderen regnes vanligvis fra 1130 til ca. 1350. Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt år 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.
I senmiddelalderen falt Norge under utenlandsk overherredømme gjennom Kalmarunionen. I løpet av perioden ble den politiske makten stadig mer sentralisert, og ved senmiddelalderens slutt på 1500-tallet var Norge i praksis blitt til en dansk provins.
Innhold |
Sosiale og økonomiske omveltninger [rediger]
Begynnelsen på seinmiddelalderen i Norge er preget av store sosiale og økonomiske omveltninger på grunn av Svartedauden. Fra 1350 til ca. 1450 ble befolkningen i Norge nesten halvert. Dette førte til at etterspørselen etter jord sank drastisk, og landskylda konge, kirke og adel kunne ta for jord også sank drastisk. Dette førte igjen til at man fikk sosial utjevning der de som hadde dårligst kår fikk mye bedre kår, og de som hadde mest fikk mindre. Mange gårder ble avfolket og store områder ble ikke brukt til landbruk før flere hundre år senere.
Kalmarunionen [rediger]
Utdypende artikkel: Kalmarunionen
Kalmarunionen var en personalunion mellom Norge, Sverige og Danmark som varte fra 1397 til 1523.
Dronning Margrete [rediger]
Det var dronning Margrete Valdemarsdatter som først fikk i stand en personalunion mellom Norge og Danmark ved at hennes sønn ble konge i begge rikene. Da hennes sønn døde ble hun først anerkjent som regent av Danmark og året etter av Norge.
Strid i Sverige mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen førte til at Margrete også ble valgt til regent av Sverige. Dermed var hele Norden samlet i en Union.
Unionen tjente som en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt.
Unionen Danmark-Norge [rediger]
Etter at Kalmarunionen ble oppløst forble Norge i unionen sammen med Danmark til Norge ble innlemmet som lydrike til Danmark i 1537.
Erkebiskop Olav Engelbrektson [rediger]
På begynnelsen av 1500-tallet herjet det religiøs strid i europa mellom de som støttet reformasjonen og de som støttet den katolske kirke. Den katolske erkebiskop Olav Engelbrektson var sterk motstander av reformasjonen og jobbet med å hindre den protestantiske kongen Christian III å få makten i Norge. Han forsøkte blant annet å vekke nasjonalistiske følelser i folket uten å lykkes. Man regner med at aktivitetene til erkebiskopen bidrog til at Norge ble innlemmet i Danmark som lydrike.
Litteratur [rediger]
- P. A. Munch: Det norske Folks Historie. Christiania: Chr. Tønsberg, 1852–1863.
- Ludvig Daae: Kong Christiern den Førstes norske Historie. Christiania: A. W. Brøgger, 1879.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
