De fire verdensmonarkier
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De fire verdensmonarkier var en periodisering av verdenshistorien som var utbredt i den kristne kulturkretsen opp gjennom middelalderen og tidlig moderne tid, før den gikk av bruk i løpet av opplysningstiden. Periodiseringen ble introdusert av den spanske teologen Orosius i Historiarum adversus paganos libri septem (Historie mot hedningene i syv bøker) fra ca. 417.
Med utgangspunkt i profeten Daniels utlegning av Nebukadnesars drøm i Dan 2,36-45 opprisset Orosius fire verdensmonarkier som hadde avløst hverandre og ville bli etterfulgt av dommedag. Det dreide seg om:
I Danmark ble oppdelingen brukt så sent som i Ludvig Holbergs Synopsis Historiæ Universalis fra 1733.
Se også [rediger]
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
