Christian Norberg-Schulz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Norberg-Schultz' signatur

Thorvald Christian Norberg-Schulz (født i Oslo 23. mai 1926, død i Oslo 28. mars 2000) var en norsk sivilarkitekt og professor, dr.techn., som er verdenskjent for sine arkitekturteoretiske bøker.

Han var sønn av dosent Christian Norberg-Schulz (18981926) og Laura Lunde (f. 1898). I 1955 giftet han seg med italienske Anna Maria de Dominicis; deres datter Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er operasangerinne (sopran).

Liv og virksomhet[rediger | rediger kilde]

Christian Norberg-Schulz var utdannet i Zürich under den kjente teoretikeren Sigfried Giedion. Etter endt utdannelse var han ansatt som assistent hos arkitektene Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde. Han arbeidet også hos Arne Korsmo og samarbeidet med ham om et prosjekt for tre hus i Planetveien 10–12–14 i Oslo (1954). Norberg-Schulz bodde selv i nr. 14 en tid, Korsmo i nr. 12. Han studerte ved Harvard University, med et Fulbright-stipend og har i tillegg studert i Roma. I 1963 startet han å undervise ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO). Han fikk sin Dr. Techn. i arkitektur fra NTH i 1964 og ble professor ved Yale University i USA, året etter. I 1984 ble han Arkitekthøyskolens første rektor,[1] noe han var fram til han ble pensjonert i 1994.

Han er mest kjent som arkitekturteoretiker og rådgiver og forfatter i ledende arkitekturtidskrifter. Mange av bøkene hans er utgitt på en rekke språk.

Doktoravhandlingen Intentions in Architecture ble skrevet av Christian Norberg-Schulz med den hensikt å finne en «åpen» arkitekturteori som kunne brukes i forskjellige sammenhenger. Han ønsket ikke at teorien skal erstatte arkitekturopplevelsen, men gjøre den rikere og mer dyptgående.

Ifølge Norberg-Schulz er oppgaven til «kunsthistorikeren» å beskrive enkeltverkene, det historiske forløpet og til det bruke arkitekturteorien. Analyse av det enkelte verket består i å beskrive det, analysere byggeoppgaven og det han kaller «de semantiske relasjonene». Han angir en rekke spesialundersøkelser som kan foretas: som «byggehistorien» som er basert på dokumenter, bevarte tegninger og «arkeologiske undersøkelser» og «monumentkronologi» som ikke bare er en samling daterte byggverk, men også oppmålinger og fotografier. Stilhistorien viser hvordan stilene oppstår og hvordan de slites ut, og særlig interessante er overgangstidene.

Byggeteknikkens historie viser det karakteristiske ved de tekniske systemenes, materialer, bearbeidingsmetoder og arbeidsgangen ved oppføring. Men byggeoppgavens historie har en spesiell sentral stilling som undersøkelsesobjekt, fordi de sosiale og kulturelle forholdene som avspeiles i byggeoppgaven kan påvise sammenhenger mellom byggeoppgaver og kulturelle strukturer. De semantiske relasjoners historie tar for seg de vekslende former for symbolisering ned gjennom tidene. Norberg–Schulz mener at det kan være forsvarlig å bare behandle ett av de historiske problemområdene når en har et stort materiale.

I 1993 ble han utnevnt til storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden.[2]

I 2000 døde Christian Norberg-Schulz av kreft.

Verk (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Prof. Norberg-Schulz rektor». Aftenposten. 1. desember 1983. s. 14. 
  2. ^ Dettaglio decorato, Presidente della Repubblica.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]