The Pussycats

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pussycats
Pussycats
The Pussycats spiller på Torskeholmen i Grimstad, 1967.
Opphav Tromsø
Periode 19631967
Sjanger Pop
Medlemmer
Sverre Kjelsberg
Ottar Aasegg
Trond Graff
Friedel Brandt
Ingemar Stjerndahl
Robert Meyers portrett av The Pussycats blir montert til åpningsutstillingen Icons of the 60'sRockheim.

The Pussycats var blant Norges viktigste popgrupper på 1960-tallet. The Pussycats ble dannet under navnet The Artics i Tromsø i 1964, og under dette navnet dro de til Sverige for å prøve lykken. Der traff de Sten Ekroth, som tilbød seg å bli deres manager. Det var Ekroth som ga gruppa navnet The Pussycats. Han skaffet dem også den svenske organisten Ingemar Stjerndahl fra gruppa The Vexers.

Artistnavn[rediger | rediger kilde]

Som ledd i å bygge gruppas image hadde Ekroth også idéen om å gi hvert av medlemmene et pseudonymt artistnavn; Sverre Kjelsberg ble til Teddy, Ottar Aasegg ble hetende Jimmy, Friedel Brandt ble Freddy, Trond Graff ble Eddy og Ingemar ble Reddy - alle med etternavnet Pussy. Bandet oppnådde, takket være store investeringer og promotering fra Ekroths side, stadige skandaleoppslag og musikalsk talent, en rask vei til gjennombrudd og suksess.

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Pussycats' første PR-stunts var å få opptre på Hylands Hörna, i anledning avslutningen av innsamlingsaksjonen Røde Fjær. Dette fikk de til ved at Sten Ekroth hentet noe i overkant av 7000 kroner fra safen på kontoret. Mynter og sammenkrøllede pengesedler ble lagt i en plastpose. Sten Ekroth leverte pengene til programleder Lennart Hyland og påsto at det var en gave fra et norsk band som ønsket å støtte saken ved å gi bort hele spillehonoraret. Dermed ble de også invitert til å spille på et av fjernsynes mest sette show. Dernest brakte Ekroth inn en eim av Swinging London ved å importere en rød toetasjes turnebuss, som stilte de svenske konkurrentene The Hep Stars' hvite bobilliknende GMC fullstendig i skyggen, og tok revansj på den svenske gruppa som etter manges oppfatning hadde laget en bedre versjon av hitlåta om kjæresten som stakk av med «Cadillac»en. Ekstra oppmerksomhet og store avisoppslag ble gruppa til del da bussen ble kjørt ut Sjølystveien og var for høy til å komme under planovergangen ved Skøyen, slik at de forårsaken en enorm trafikkork på en av hovedstadens største utfartsårer.

Sten Ekroth var utsøkt oppfinnsom og gikk tøyde grensene for hva som ble oppfattet som god forretningsmoral, men nådde da også mange av sine ambissiøse mål for gruppa. Til stor forundring for de mer kjente og etablerte bandene i Oslo, som Cool Cats, Beatniks og Vanguards klarte han også å selge inn nykommerne Pussycats som oppvarmingsband for selveste Rolling Stones, da de sommeren 1965 gjennomførte sin første skandinaviaturné til Oslo, København og Malmö.

Katzenjammer, strengelek og rullende steiner[rediger | rediger kilde]

Med store tanker om sin egen betydning i den suksessen gruppa oppnådde har Ekroth skildret sin rolle som manager i boka Strengelek, hvor han (s. 66-74) har klart å skape en seiglivet myte om det store «kuppet» under konserten i Sjølysthallen i Oslo 24. juni 1965. Myten er flere ganger senere gjentatt av popskribenter, f.eks. av Willy B. i Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971 (s. 50), Tore Skoglund i Myke poter og kvasse klør... Pussycats (s. 62-66) og i utallige radio- og fjernsynsprogrammer om norsk rocks historie. Saken var at Ekroth hadde skaffet Pussycats en fanklubb i Malmö, og herfra fraktet han jenter til konserten i Oslo. De skulle rope på sine helter, kaste blomster opp på scenen til Pussycats og forlate konserten i protest så snart Rolling Stones viste seg på scenen. Bussen tilbake til Malmö, og den som ikke var på plass måtte de pent gå hele veien hjem.

En mer nøktern fremstilling bygget på samtidige kilder og intervjuer med ulike øyenvitner til begivenehtene finnes gjengitt i NRK-journalist Per Kristian Olsens bok Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra (s. 93-114). Ekroth og Pussycats fikk riktignok langt større uttelling for sine påfunn enn noen kunne forventet, men Olsens kapitteloverskrift proklamerer selve hovedopplegget som «Et mislykket kupp».

Sten hadde nøye planlagt protest-aksjonen. Men nå traff skuffelsen ham der han sto ved scenekanten. Sten ble stående og se på at opplegget hans smuldret opp. Flere av de som hadde fått gratis billett av ham lot være å gå i protest, deriblant den nyslåtte presidenten i den norske fanklubben, Turid Holt. Turid Holt: «Jeg sa til Sten at jeg har vært Stones-fan i flere år. Dere har jeg nettopp lært å kjenne.» Dessuten hadde hun kjøpt billetten sin selv. Hun satt og tviholdt på plassen sin og digget Stones. Det var vel bare vel 30 jenter som reiste seg og forlot plassene sine. De klarte riktignok å skape noe oppstyr, men Sten så at journalistene på benkene i buffersonen ikke riktig skjønte hva jentene drev på med. Bare de som satt aller nærmest de protesterende skjønte at det var noe i retning av en protest. For alle de 3000 andre i salen druknet «protesten» i den allmenne begeistringen. Den lille oppmerksomheten de vakte, klarte de bare å holde i noen sekunder. Publikum og presse ville heller se Mick Jagger og Rolling Stones.

Da Rolling Stones spilte på Valle Hovin i 6.-7. august 1990 ble en overrasket Bill Wyman presentert for myten. Han husket intet, men var glad for å motta et fotografi av Rolling Stones fra opptredenen i Sjølysthallen 35 år tidligere.

Sten Ekroth hadde ikke som påstått kjøpt opp 200 plasser på de første to benkeradene, men 40-50 billetter fordelt på 4., 5. og 6. rad. En helt spesiell start klarte likevel Ekroth å gi sin gruppe. Det kom ham for øret at arrangøren, av frykt for hva som kunne skje dersom lokalet var mørkt, hadde bestemt seg for å la lyset stå på i messehallen under konserten. For å skape en spesiell effekt fikk han overtalt arrangøren til å ta strømmen og slå den på i det Pussycats sto klar til å slå de første akkordene. Der sto bandmedlemmene iført «rosa kapper, ildrøde fløyelsbukser, høyhælte sko. turkise skjorter og håret knyttet opp i hestehale med rosa bånd.»

Så startet murringen[rediger | rediger kilde]

Albumene Psst! Psst! og Mrr… Mrr… ble begge svært godt mottatt av både presse og publikum, og står i ettertid som milepæler innenfor norsk rockehistorie. Likevel begynte problemene å tårne seg opp. Sten Ekroth kom på kant med gruppa og mente de skyldte ham eventyrlige summer penger. I oktober 1967 ble Sverre, Ottar og Trond innkalt til sesjon, men fikk et halvt års utsettelse. Sverre og Ottar ble dimittert, mens Trond ble innrullert. Da han var ferdig med militærtjenesten hadde også komponiståren tørket inn.

The New Pussycats[rediger | rediger kilde]

Høsten 1967 ble det omorganiseringer. Etter at 2nd Evolution Corps var blitt oppløst kom Jan Løseth over til Pussycats som vokalist og gitarist, mens Trond Graff overtok på orgel etter Ingemar Stjerndal, som hadde sluttet. Løseth skrev sangene for deres neste singel Vanja Maria / Death is Coming. Denne ble ingen hit, og etter vellykket gjestespill med The New Beatnicks i København i januar 1968 valgte han å forlate The Pussycats til fordel for sine nye venner. Løseth fulgte med videre over til Titanic.

Ole Paus fikk hjelp av Pussycats til innspilling av LPen Garman 24.-26. april 1972. Gruppa opptrådte med Ole Paus på Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 7. juli, og alene som New Pussycats på jazzkroa samme sted 8. juli 1972. I 1973 kom albumet Touch Wood. LPen ble ingen storselger, men hadde et godt og variert innhold. Pussycats ble oppløst etter denne utgivelsen, men holdt flere gjenforeningskonserter utover i 1980-årene, før de omsider ga ut albumet To You i 1991.

Avskjedskonsert på Ski[rediger | rediger kilde]

The Pussycats hadde tilbragt vinteren 1965/66 på Ski Hotell, og flere av bandets største slagere var blitt skrevet nettopp her. Derfor var det naturlig at det foreløpige punktum for deres karriere ble satt nettopp her. Avskjedskonserten fant sted i Ski Rådhusteater 29. september 2007. Ottar Aasegg var blitt syk og kunne ikke spille, men ellers var hele originalbesetningen på plass.

Konsert på Buktafestivalen 2011[rediger | rediger kilde]

The Pussycats avsluttet lørdagen på Buktafestivalen 2011 på Paradisbukta-scenen. De spilte der med følgende besetning: Sverre Kjelsberg (vokal/bass), Trond Graff (gitar), Oddmar Amundsen (gitar), Leif Ovesen (trommer), Inge Kolsvik (orgel), Ingemar Stjerndahl (orgel), Friedel Brandt (trommer) pluss 4 av de 5 originale medlemmene fra 60-tallets besetning spiller på utvalgte låter under konserten.[1]

Rockheim Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

The Pussycats ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Besetning[rediger | rediger kilde]

Singelplater[rediger | rediger kilde]

  • Cadillac / Ebb Tide (Karusell, 1965)
  • Gonna Send You Back to Georgia / Donna (Karusell, 1965)
  • Boom Boom / Gone Gone Gone (Teen Beat, 1965)
  • Let Me Stay with You / Purdy Patsy (Teen Beat, 1966)
  • Purdy Patsy / Let Me Stay with You (tysk utgivelse Polydor, 1966)
  • Just a Little Teardrop / Baby Baby (Teen Beat, 1966)
  • Why Have We to Wait / Regret (Teen Beat, 1966)
  • The Craftsman / Song (Teen Beat, 1966)
  • A Night of Life / Rain (Polydor, 1967)
  • Vanja Maria / Death is Coming (Polydor, 1967)
  • Smile at Me (Poppy Sound, 1967)
  • (som Sailor): Sjøreisa / Mors minner (Polydor, 1967)

Album / LP-plater[rediger | rediger kilde]

Utgivelser på CD[rediger | rediger kilde]

  • Psst! Psst! (Karusell 551 411-2, 1995)
  • Mrr… Mrr… (Karusell 551 410-2, 1995)
  • (som musikere for Ole Paus) Garman (Karusell 550 349-2, 1994)
  • To You (Sonet SCD 15029, 1991)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Sten Ekroth: Strengelek. Oslo 1967.
  • Pussycats vil dra til Sverige. POP-Revyen nr. 25. Onsdag 11. oktober 1967, s. 8.
  • Willy B.: Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo 1983.
  • Tore Skoglund: Pussycats : Myke poter og kvasse klør.... Forlaget Nord. Bodø 1987. ISBN 82-90552-06-8
  • Per Kristian Olsen: Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra. J.W. Cappelens Forlag. (Med CD inneholdende «Just a Little Teardrop», «Let Me Stay with You», «Ebb Tide» og «The Craftsman»). Oslo 1998. ISBN 82-02-17630-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]