Hardingfele

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hardingfele laget av Knut Gunnarsson Helland.

Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i en hardingfele. Det er også lett å kjenne igjen ei hardingfele på dekorasjonene, som tildels er stedegne. Ei hardingfele kan også kjennes igjen på stolen som er flatere enn på en vanlig fiolin. Fingerbrettet er mønstret.

Den eldste, bevarte hardingfela, Jaastadfela, skal ha vært laget i 1651 av lensmann Ole Jonsen Jaastad (16211694) i Ullensvang.[1] Fela har bare to understrenger, noe som er vanlig for de eldre felene.

Isak Nilssen Botnen (16691759) regnes som den første utvikler av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Hardanger. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest 2, men også opp til 6. Det finnes fortsatt ca. 15 hardingfeler han har bygd.

Sønnen, Trond Isaksen Botnen (Flatabø) lagde omkring 1 000 hardingfeler. 30–40 av disse er bevart, og mange er gode og spillbare. Han bygde også den eldste norskbygde fiolinen som fortsatt er bevart. Den er datert til 1764 og er plassert i Hardanger Folkemuseum i Utne.

En annen velkjent fele er den såkalte «Gullhardingfela» som ble laget av Magne Kvamme. Denne hardingfela ble laget samme år som den fikk gull i Landskappleiken.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

En flott laget hardingfele kan også være kunst og ikke bare et instrument. Det er vanlig at kroppen på hardingfela er dekorert, og det kan være flere som dekorer en fele. Ofte er hodet på fela formet som et slags dragehode.

Hardingfeler deles i to grunntyper, den eldre typen og den yngre typen, og det som skiller disse fra en vanlig 20. århundres fiolin er

Den yngre hardingfela
  • Mye dekor
  • Ofte 4 resonansstrenger
  • Du kan se tvers gjennom f-hullene på fela, altså man kan se tvers gjennom fela på siden
  • Lokket er høyere hvelvet, på de nyere er det høyere rygg enn på de gamle hardingfelene
  • Fingerbrettet er flatere og kortere enn gamle fela. Det samme er halsen
  • Fingerbrett og hals er kortere
  • Strengene er tynnere og lettere
Den eldre hardingfela
  • Formen er helt annerledes smalere og mer kantete
  • På den eldre er halsen rett (som på de fleste fioliner fra før 1800 der halsen ikke har blitt bygd om i ettertid) mens på den yngre heller den bakover
  • Det er ingen lister innvendig
  • ”Bassbjelken” er skåret i ett med lokket

I boken om Gunnar Røstad står det at han brukte svartor i bunnen, gran i lokket, svartor eller selje i sargene og bjørk eller lønn i halsen.

Bruk[rediger | rediger kilde]

De områdene hvor hardingfeler er vanlig er Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Setesdal, Hardanger og videre langs Vestlandet til og med Sunnmøre.

En hardingfele brukes gjerne til lausdans, slik som halling, springar, gangar, vosserull, pols og brudemarsj.

Det finnes også mange gode eksempler på kjente lyarlåter hvor hardingfela ble brukt til spill uten tilhørende dans, slik som Fanitullen, Førnesbrunen, Kivlemøyene, Røtnamsknut, Sankt Thomasklokkene på Filefjell, Sevlien, Siklebekken, Skuldalsbruri og Bessleiken.

I det 20. århundre har hardingfela blitt brukt i, og inspirert, samtidsmusikken. Spesielt komponisten Geirr Tveitt lot seg inspirere av instrumentet, og skrev to konserter for hardingfele og orkester, i henholdsvis 1955 og 1965. Begge konsertene er spilt inn med Arve Moen Bergset som solist.

Spilleteknikk og stemming[rediger | rediger kilde]

Hardingfela stemmes ofte høyere enn en vanlig fiolin. Snitt-tonen er som oftest H, men fela kan unntaksvis stemmes helt opp til Ciss. I så fall snakker vi om «høgstilte» feler. Strengene på hardingfela er oftest tynnere enn på en fiolin. De har til felles med barokkfiolinstrengene i fransk senbarokk at a-strengen/kvarten er av uomspunnet tarm, g-strengen/basen er av omspunnet tarm, og d-strengen/tersen er av tarm med åpen (glissen) metallomspinning. I våre dager brukes oftest rene metallstrenger til e-strengen/kvinten, men inntil tidlig på 1900-tallet var strenger av uomspunnet lammetarm i utstrakt bruk. Hardingfela har også til felles med franske barokkfioliner fra tiden rundt 1700 at strengene er forholdsvis tynne og har lavt spenn. Dette står i sterk motsetning til både italienske barokkfioliner og tidlig romantiske fioliner, som begge hadde svært tykke strenger og høyt spenn. Den moderne fiolinen står mellom disse ytterpunktene, men noe nærmere den italienske tradisjonen. Resultatet av dette er at en spelemann på hardingfele gjerne bruker et lettere strøk enn en fiolinist. Klangen i fela er grannere, og instrumentet blir lett overdøvet av den mer høyrøstede klassiske fiolinen.

Spelemannen pleier tradisjonelt å sitte under framføring. Grunnen er den at musikken er ment å danses til, og spelemannen markere takt med føttene. Som oftest vil spelemannen holde fela mer ned mot brystet enn fiolinisten, og utnytte håndleddet under strøkskiftet, mens fiolinister ofte bruker hele armen. Eldre spelemenn, som Myllarguten kunne ofte ha fela helt nede på brystkassa. Som oftest vil spelemannen bruke en svært kort del av buen under framføring. Dette gir utøveren anledning til å gjøre krappe tak, rullinger og kast med buen, noe som gir spillet en egen spenst. Noen steder er dette en viktig tradisjonsmarkør, som i Hallingdal. Lengre bue ble favorisert i bygder der tradisjonen lå nærmere den fiolinistiske teknikken, som i Hardanger. Buene var fra starten av kortere og lettere enn de er i dag. Buene, som felene, har vokst med det skiftende bruksområdet for spelemannen og slåttemusikken.

Spelemennene holder seg tradisjonelt til førsteposisjon. Fraværet av posisjonsspill på hardingfela gjør at mange lar fela hvile i håndleddet på venstre hånd. Posisjonsspill dukket da heller ikke opp før sent på 1800-tallet, da de yngre spelemennene ønsket å vise større briljans i teknikken sin. Grepstrukturen varierer noe fra bygd til bygd, men spelemennene griper oftest over to strenger om gangen, i dobbeltgrep eller «tvigrep». Dette er lettere på hardingfela enn på en fiolin, fordi strengene ofte ligger nærere hverandre. Fela er konstruert for flerstrengt spill. I noen tradisjoner utnyttes også spill på løs streng for effektens skyld. Andre steder, som Valdres eller Vestlandet favoriseres spell på én streng av samme grunn.

Felene var fra begynnelsen av mindre enn de er i dag. Felene til Jon Helland er et godt eksempel på dette. Det var ikke påkrevd at hardingfela skulle låte utover i konsertlokaler – det ble helst spilt i mindre stuer, eller på låvetrevet. Kroppen på fela vokste i takt med spelemennenes behov for større lokaler. Felene har vokst seg nærmere fiolinene i denne prosessen.

Fraværet av posisjonsspill tradisjonelt blir kompensert med en lang rekke ulike stemminger eller felestiller (klassisk: scordatura). Disse stillene finnes både i og utenfor hardingfeleområdet. Alt i alt vil antallet felestiller som er registrert, ligge rundt førti, mer eller mindre. Med tanke på at felene skal stemme om både under- og overstrenger, er selve prosessen med stemming en møysommelig jobb for en spelemann. Derfor går den vitsen spelemenn imellom at det mest brukte felestillet av dem alle er «ustilt».

Hardingfele som symbol[rediger | rediger kilde]

Hardingfela inngår i kommunevåpenet til Granvin herad i Hardanger, og kommune i Telemark. Begge kommuner har rike tradisjoner for hardingefelemusikk. I følge Bjørn Aksdal: Hardingfela, felemakere og instrumentets utvikling, Hardingfeleprosjektet: Isak Nilsson Skår og sonen Trond Isakson produsertet musikkinstrument lenge før omgrepet Hardingfele eksisterte. På midten av 1800 tallet var det ei nasjonal vekking som leita etter dei norske røtene, og når ein leita etter opphavet for norske feleproduksjon, enda ein i Hardanger. Isak og Trond laga altså "Hardingfeler" 100 år før omgrepet eksisterte. Namnet Hardingfele oppstod faktisk på eit tidspunkt då dei fleste "Hardingfelene" vart produsert i Telemark.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aksdal 1993, 21

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aksdal, Bjørn, and Sven Nyhus. Fanitullen: Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlag.
  • Hardingfela felemakere og instrumentets utvikling, av Bjørn Aksdal og Hardingfeleprosjektet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hardanger fiddle – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]