The Lives of John Lennon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Lives of John Lennon
Forfatter/e Albert Goldman
Sjanger Biografi
Utgitt 1988
Forlag Bantham Press
Sider 719
ISBN 0-593-01547-9

I august 1988 skapte Albert Goldmans 700 siders mammutverk ”The Lives of John Lennon” furore blant Lennon-fans. Boken beskriver Beatles-medlemmet som en pint sjel med et ekstremt savn etter trygghet, mens Yoko Ono skildres som en manipulerende, opportunistisk heks. Homoseksuelle historier med Lennon i hovedrollen presenteres i detalj, mens narkovanene til ekteparet Lennon får Keith Richards til å ligne en speidergutt i forhold. Skandalen var uunngåelig. På utgivelsesdagen rykket Paul McCartney ut med den krystallklare beskjeden: «Boikott denne boken!» Albert Goldman ble over natten kjent som John Lennons andre drapsmann.

Albert Goldman[rediger | rediger kilde]

Etter mange år med studier, bokdebuterte professor og musikkjournalist Albert Goldman (1927–1994) med en biografi om komikeren Lenny Bruce i 1974, kalt ”Ladies and Gentlemen: Lenny Bruce!!”. Som oppfølger til den kritikerroste suksessen, valgte litteraturprofessoren å skrive om Elvis Presley. Den kontroversielle boken ”Elvis” kom ut i 1980 og gikk i dybden på kongens privatliv. Det likte Elvis-fansen svært dårlig… Goldman ble truet på livet (han ble forsøkt skutt gjennom stuevinduet sitt i New York), og offentlige bokbrenninger ble arrangert. Goldman sa i sitt forsvar at alt boken gjorde, var å avsløre fakta som fansen tydeligvis ikke ville vite.

Goldman velger Lennon[rediger | rediger kilde]

Da Goldman på begynnelsen av 80-tallet bestemte seg for å skrive en biografi om John Lennon, kontaktet han journalister og skribenter i Liverpool for å finne en til å gjøre research i Beatles-byen. Men stemningen blant journalistene etter Elvis-boken var elendig, så han slet med å få noen på laget. Liverpool Echo-skribenten Peter Trollope takket ja, og arbeidet i syv uker før Goldman ga ham sparken for ineffektivitet. I et forsøk på å overtale Beatles-ekspert og musikkjournalist Spencer Leigh, skrev Goldman et brev til ham i 1984:

«Jeg hadde ingen intensjoner om å rakke ned på Elvis da jeg, på oppfordring fra forlaget, begynte å skrive boken om hans liv. Men etter tre år og over 600 intervjuer, fant jeg ut at jeg måtte skrive en mørkere bok enn planlagt. Jeg trenger vel ikke nevne at Elvis-boken var en utakknemmelig jobb som har gjort stor skade på ryktet mitt.» Goldman skriver videre at han er stor Lennon-fan, og har ingen planer om å skrive en ondskapsfull bok. Leigh takket allikevel nei til å samarbeide. ”Jeg hadde mistanke om at min research ville blitt vridd og vendt på,” svarer han på spørsmål om hvorfor han avslo. «I tillegg har jeg et radioshow i Liverpool, og mange intervjuobjekter ville blitt skremt vekk hvis jeg hadde jobbet med Goldman.» Leigh tipset om en annen musikkjournalist som kunne passe for jobben: Ron Ellis. Ellis takket ja, og fikk i oppdrag av Goldman å intervjue alle i Liverpool som hadde noe med John Lennon å gjøre – jobben tok til sammen fire år å gjennomføre.

Researchprosessen[rediger | rediger kilde]

Ellis sier han var langt mer effektiv enn Peter Trollope. ”På syv uker hadde Peter funnet svært lite informasjon. I løpet av to måneder hadde jeg sporet opp Johns to halvsøstre, som inntil da var relativt ukjente for verden,” sier han. ”Goldman insisterte på å få alle detaljer korrekt, siden de minste detaljfeil kunne gjøre at hovedinnholdet i boken ville miste troverdighet. Jeg ble bedt om å undersøke hva slags badekar det var i Lennons barndomshjem, om det var stor vask på badet, og om hva slags farge det var på teppet i klubben Ye Cracke i 1963. Jeg måtte til og med sjekke hva slags salmer som ble sunget i St. Peters-kirken i 1957,” sier han.

Ellis var dog ikke med på Goldmans fulltidsteam lenge. Allerede i 1985 – ett år etter han ble ansatt, og tre år før utgivelsen – fikk Ellis sin oppsigelse via et brev fra Goldman: ”Etter en ubehagelig konfrontasjon med min forlegger må jeg låne mer penger til å fullføre dette prosjektet. Derfor må jeg kutte kostnadene drastisk. Beklageligvis må jeg si deg opp.” Ellis ble etter hvert enig med Goldman om å gjøre research på fritiden, ubetalt. Etter seks og et halvt år med research og 1,200 intervjuer, ble boken omsider gitt ut den 22. august 1988. Ingen av menneskene som deltok i researchen ble kreditert i boken, noe Ron Ellis har forståelse for. ”Tro det eller ei, men Goldman sa at vi kunne være i faresonen for gale Lennon-fans. Han hadde jo tidligere fått både dødstrusler og blitt skutt på av gale Elvis-fans,” sier han.

Grunnen til Goldmans bekymring var berettiget, for da smakebiter av boken ble publisert i tabloidavisene, hengte mediene seg opp i historien fra Barcelona-ferien til John Lennon og Brian Epstein i 1963. Goldman skriver i boken at etter mye masing fra den forelskede, homoseksuelle Beatles-manageren, deltok Lennon i visse seksuelle handlinger. ”Påstandene om at John og Brian skal ha hatt et seksuelt forhold er godt dokumentert,” sier Ron Ellis. ”Alle intervjuobjektene som er brukt i boken måtte signere et autentiseringsdokument, som var Goldmans beskyttelse i en eventuell rettssak. Det er mange historier som ikke ble trykt i boken, siden personene som fortalte dem nektet å underskrive dokumentet.”

Lennon ble forlatt av foreldrene[rediger | rediger kilde]

Ellis mener at media har skylden for bokens dårlige rykte. ”Jeg syns ’The Lives of John Lennon’ er den mest korrekte biografien om Johns liv. Goldman ble presset av avisene som hadde kjøpt publiseringsrettigheter, til å komme med kontroversielle smakebiter for å tiltrekke lesere. Goldman på sin side mente det viktigste i boken var at det var moren, og ikke faren, som forlot John i barndommen,” sier han. Ellis referer til det umulige valget Lennon måtte ta som femåring: Da hans far kom hjem etter mange år til sjøs, begynte han en hissig krangel med Lennons mor. Lille John ble satt i midten, og tvunget til å velge mellom foreldrene sine. Han valgte mammaen sin. Faren ble såret og reiste til sjøs igjen. Det sørgelige er at moren ikke ville ha John, siden hun kort tid etter forlot ham til fordel for sin nye kjæreste. Femåringen hadde valgt feil og ble tvunget til å bo hos sin tante. Det er ingen hemmelighet at hendelsen lagde dype, uhelbredelige sår, noe Lennon selv sa i både intervjuer og sangtekster. Mens han spilte inn den kritikkeroste LP-en «Plastic Ono Band» i 1970, undergikk han primal scream therapy, som går ut på å hente opp vonde, fortrengte minner langt nede i underbevisstheten, og deretter skrike ut den indre smerten man føler. Sangtekstene på «Plastic Ono Band» er som en dagbok fra terapiperioden. Avslutningen på mesterverket Mother består av tekstlinjen: «Mama don’t go, daddy come home,» som synges sterkere, høyere, og mer intenst for hver gjentakelse.

Reaksjonene på boken[rediger | rediger kilde]

Etter bokpubliseringen ble Goldmans hverdag svært hektisk, særlig etter at Paul McCartney rykket ut og oppfordret til boikott. McCartney avskrev samtidig boken som søppel. Goldman reagerte kraftig mot uttalelsene: ”Paul burde skamme seg! 60-tallsgenerasjonen var nådeløs i deres bedømmelser av personer. Og nå, plutselig, er de blitt hovne og moralistiske når noen sier noe de ikke vil høre om seg selv. De kan gi kritikk, men de kan søren ikke ta imot.” I et annet intervju sa Goldman: ”Å kritisere en gud som Elvis, eller en stor martyr som John Lennon, er å bryte ned et stort tabu. Min interesse for Lennon var basert på beundring, men etter hvert som beskrivelsene av personligheten hans tydeliggjorde seg, ble jeg sjokkert over hva jeg oppdaget.” En av hovedkildene til boken var et omfattende Lennon-intervju Goldman personlig gjorde i 1970. Han fikk imidlertid kritikk for ikke å ha intervjuet de tre andre Beatles-medlemmene. ”Ringo Starr hadde akkurat signert en bokkontrakt, og George Harrison var allerede tilknyttet et forlag,” sa Goldman i sitt forsvar. ”Gjennom vår felles venn, Robert Fraser, spurte jeg Paul McCartney. Pauls respons var at selv om både John Lennon og han selv likte min bok om Lenny Bruce, hadde Elvis-boken gjort ham altfor skeptisk til å samarbeide med meg.” 7. september 1988 intervjuet NBC Paul McCartney i London. På spørsmål om Lennons påståtte homoseksuelle forhold til Brian Epstein, svarte McCartney: ”Hvis han var homse, tror jeg han ville prøvd seg på meg i løpet av tjue år…” Intervjuet ble kringkastet på amerikansk radio dagen etter.

Det anerkjente musikkbladet Rolling Stone skrev en omfattende artikkel der bokens innhold ble stilt i særdeles tvilsomt lys. Fornærmede Lennon-fans pustet lettet ut og tolket det som en liten seier. Men seiersfølelsen var kortvarig: Newsweek avslørte litt senere at Rolling Stones utgiver, Jann Wenner, hadde et nært vennskap til Yoko Ono, og at hun faktisk var drivkraften bak artikkelen. Newsweek hevdet at ledelsen i Rolling Stone hadde gitt flere musikkskribenter konkrete oppdrag på å sverte Goldmans kredibilitet, som dertil førte til grove, etiske overtramp.

Barry Miles, forfatter av Paul McCartneys offisielle biografi Many Years From Now og mangeårig venn av The Beatles, sier mesteparten i boken er sant, men at Goldmans problem var at han skrev den uten hjerte. Miles mener Goldman kommer nærmere Lennon enn noen annen biograf, så lenge man leser boken med et kritisk øye. Spencer Leigh er fremdeles negativ, og sier at i likhet med Elvis-boken, er faktaene om Lennon forvrengt. ”Da det ble kjent at det skulle være en offentlig bokbrenning under Beatles-uken i Liverpool, tenkte jeg at det var rett og slett tåpelig. Men det viste seg å være populært. Jeg husker jeg sa fra scenen: ’I år brenner vi Albert Goldmans bok. Neste år brenner vi Albert Goldman.’ Jeg mottok en jubel som du aldri ville trodd!” Beatles-produsent Sir George Martin har heller ikke omfavnet boken. I desember 1999 sa han: ”Det er mange bøker som er skrevet om Beatles, og de fleste forteller ikke sannheten. Selv bøker som antas å være pålitelige, er ikke sanne. Noen er fulle av løgner, for eksempel boken til Albert Goldman. Den er forferdelig.”

Goldmans død[rediger | rediger kilde]

På 1990-tallet begynte Goldman å skrive biografien om The Doors’ vokalist Jim Morrison, men en kollaps under en flytur fra Miami til London, 28. mars 1994, ble enden på sagaen om Albert Goldman.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]