Hester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hestefamilien
Kvagga (†)
Kvagga (†)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Equidae
L., 1758,
Equus
Norsk(e) navn: hester,
hestedyr,
hesteslekten,
hestefamilien
Hører til: upartåede hovdyr,
Zooamata,
Pegasoferae
Antall arter: 7
Utbredelse: Afrika og Eurasia naturlig, men innført andre steder.
Habitat: terrestrisk
Arter:

hester:

esler:

sebraer:

Hester er upartåede hovdyr (Perissodactyla) i hestefamilien (Equidae). De kalles også hestedyr og tilhører hesteslekten (Equus), som er den eneste gjenværende slekten i hestefamilien. Artene er inndelt i fire underslekter og består av villhester (Equus), esler (Asinus) og sebraer (Dolichohippus og Hippotigris). Forholdet mellom de sju nålevende artene regnes ikke som endelig avklart. Flere arter, underarter og varianter er i varierende grad truet av utryddelse. De to mest tallrike formene for hestedyr er tamhest og tamesel, som begge ble domestisert for flere tusen år siden.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Fjordhest er en av fire særnorske hesteraser
Ville mustanger på den amerikanske prærien

Hestedyrene er tågjengere som har en hard hov som danner tuppen av tåen og er såkalt hesteskoformet. Artene er tykkskalla og har en kompakt, tønneformet kroppsbygning og lange, tynne lemmer som ender opp i hover.

Hodet er langstrakt og ender i en såkalt mule, et mykt og meget følsomt munn- og neseparti. Hestedyra har svært fleksible lepper, som brukes som plukke-/griperedskap når dyra beiter. Den dentale utrustningen består av 40–42 tenner med følgende formel: 3/3, 1/1, 3–4/3, 3/3. Hunner kan mangle hjørnetenner. Øynene er store og sitter på sidene av hodet, slik at synet blir nærmest omnidireksjonalt. Det gjør hester i stand til lett å oppfatte bevegelser, men dybdesynet blir redusert. Hester har dessuten dikromatisk syn (to-farget syn). Ørene sitter på toppen av hodet og er store og meget bevegelige. Hørselen er utmerket.

Kroppen har tett pels, men lengden på behåringen varierer (også med klimaforholdene). Disse dyra kjennes også på den karakteristiske manen som vokser langs nakkekammen og ned mot ryggen på dyret. Hestedyr har ofte også kraftig pannelugg, men ikke alltid.

Ekte villhester skiller seg fra domestiserte hester ved at manen deres vokser rett opp (strittende/stående/børstelignende). Domestiserte former, med unntak av norsk fjordhest, har som regel hengende man. Hestedyrene er relativt hurtige, men hurtigheten varierer både mellom artene og individene. Mens ville hestedyr gjerne varierer i vekt fra 250 til 500 kg, varierer vekten hos tamme individer fra godt under 140 til langt over 1 000 kg.

Et forplantningsdyktig hanndyr kalles en hingst, mens en kastrert hann kalles en vallak. Et forplantningsdyktig hunndyr kalles ei hoppe eller (når den er litt eldre) ei merr. Avkommet kalles enten føll eller fole.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Dyra i denne familien er som domestiserte tamdyr utbredt over hele verden, unntatt i Antarktis. I naturlig vill tilstand er utbredelsen hovedsakelig orientert til de østre delene av Afrika, deler av Europa og Asia fra Midtøsten til Mongolia, der hestedyr trives i mange forskjellige typer åpne habitater. Opprinnelig oppsto imidlertid hestedyrene i Nord Amerika.

Landbrua over Beringstredet, som forbant Amerika og Asia, forsvant for omkring 9 000 år siden og isolerte hestedyrene på det amerikanske kontinentet. Equus døde ut der for omkring 8 000 år siden, for ikke å gjenoppstå før spanjolene bragte dem med seg dit på 14 og 1500-tallet. Etterkommere av disse hestene forvillet seg siden og ble til såkalte mustanger.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Hestedyr er polygame flokkdyr som trivs best i fellesskap bestående av artsfrender, enten i små grupper eller større flokker. Hester kan også kalles fluktdyr, fordi artene har fluktatferd dersom de føler seg truet. Hestedyra er hurtige dyr med høy toppfart som kan forflytte seg raskt over store avstander. I likhet med mennesket har også hestedyra evnen til termoregulering gjennom svetting, noe som er nødvendig for å unngå overoppheting under flukt.

Hestedyr okkuperer gjerne store territorier med åpent sletteland, enten i form av gressganger, semitørre og tørre områder eller fjellstrøk. De spiser/beiter på ulike grassorter, halvgras, løv, skudd og bark, samt frukt og grønnsaker (spesielt rotfrukter). Når hestedyra beiter brukes de fleksible og muskuløse leppene som et plukke- og samleredskap.

Hestedyra regnes tradisjonelt som meget stillferdige dyr, siden høye lyder ofte tiltrekker seg oppmerksomhet fra rovdyr. Når hester og sebraer kommuniserer kan det imidlertid skje med relativt kraftige lyder, mens esler gjerne er mer stillferdige. Høylytte heste- og sebralyder kalles gjerne vrinsking (høylytt) og knegging (dempet) , mens høye esellyder ofte kalles skryting. Høylytt kommunikasjon er mest vanlig hos tamdyr og dyr i fangenskap, mens ville hestedyr gjerne kommuniserer gjennom såkalt prusting (blåselyder som beveger leppene og skaper en blafrende, lavmælt lyd) og kroppsspråk.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av Eohippus
Hyracotherium vasacciensis

Fossile funn har avdekket en rekke utdødde hesteslekter.[1] Hestedyrene oppsto i Nord Amerika og spredte seg derfra, via landbruene som oppsto, til både Sør Amerika, Europa og Asia. Den første hesten man kjenner til er Hyracotherium, eller Eohippus (som betyr morgengry hest eller eocen hest) som den også kalles av mange. Den stammer fra tidlig eocen (for cirka 55–45 millioner å siden) og var svært liten i størrelse (omkring 60 cm lang og 20–35 cm høy). Hyracotherium levde i dampende het jungel, i en sumplignende natur med store sypresser og mammuttrær. Den spiste trolig løv og skudd fra små trær i et myrlendt terreng. Fossile funn av den er også gjort i Europa.

Rekonstruksjon av Mesohippus

Mesohippus (som betyr mellomhest) var et hestedyr som levde for cirka 37–32 millioner år siden. Som navnet tilsier var den et mellomsteg i utviklingen. På den tiden ble klimaet tørrere og floraen endret seg, slik at behovet for tre tær ikke ble like nødvendig, siden bakken hardnet (og sumpene forsvant). Det førte til at sidetærne ble reduserte, mens den midtre tåa utviklet seg i styrke. Mesohippus hadde også tegn på en begynnende hov, men den hadde fortsatt myke tråputer.

Gjennom oligocen, miocen, og pliocen økte størrelsen på hestedyrene. Den første ekte graseteren blant hestene var Merychippus (som betyr drøvtyggende hest), som levde under miocen (for cirka 17–11 millioner år siden). Før den spiste hester stort sett kun løv og skudd. Disse hestene døde imidlertid ut for omkring 9 millioner år siden. Merychippus hadde tre tær, men bare den midtre hadde bakkekontakt, og var større (omkring 90 cm i skulderhøyde) enn Hyracotherium. Den midtre tåa hadde fått en forstørret hov og tredeputene mangler. På denne tiden tok noen hester seg over landbruen som oppsto mellom Nord Amerika og Europa.

Pliohippus (Equini = moderne hestedyr), som levde under sen miocen, men er oppkalt etter pliocen, er det eldste beviset man har for hestedyr med kun en tå i bakken. Navnekaoset skyldes at tidsangivelsene har endret seg siden dette dyret ble oppdaget og navngitt. Pliohippus hadde lange lemmer og var tydelig tilpasset et liv på åpne sletter, der fart var nødvendig for å unngå fiender. Slekten spredte seg til både Sør-Amerika, Asia, Europa og Afrika.

Equus oppsto først under pliocen, trolig for omkring 4–4,5 millioner år siden.[2] E. simplicidens, som også kalles Hagermans hest, Hagermans sebra og amerikansk sebra, regnes som en av de første kjente artene i denne slekten. Den levde i Nord-Amerika, under pliocen og pleistocen, og ble først oppdaget i Hagerman, Idaho. Til tross for benevnelsen hest, så var dette dyret trolig nærmere beslektet med sebra. Slekten må ha spredt seg raskt, for tilsvarende gamle fossiler av E. livenzovensis er funnet i Vest-Europa og Russland.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Przewalskihesten er eneste nålevende villhest
Grévys sebra (Equus grevyi)
Iransk villesel, også kalt onager

Antallet arter og underarter er omstridt. De fleste regner i dag med sju nålevende arter, men noen mener det er flere. Hestedyras nærmeste nålevende slektninger er trolig neshorn (Rhinocerotidae) og tapirer (Tapiridae). Tilsammen utgjør disse gruppa upartåede hovdyr, også kjent under det vitenskaplige navnet Perissodactyla.

Slektstreet nedenfor er i henhold til Steiner og Ryder (2011).[3]

 Perissodactyla 


 Equidae




 Tapiridae



 Rhinocerotidae






Villhesten (E. ferus) ble tidligere regnet som en underart av vanlig hest (E. caballus), men nå klassifiseres den som en egen art.[4] Det reiste spørsmål om hvorvidt vanlig hest var en egen art. Moderne forskning har siden slått fast at den ikke er det, men snarere en underart av villhest, utgått fra den nå utdødde tarpanhesten. Det vitenskaplige navnet på tamhesten er derfor rettet til E. ferus caballus. Tarpanhesten var en europeisk villhest. Den var en nær slektning av przewalskihesten, den eneste gjenlevende ekte villhesten i verden[5]. Det er gjort flere forsøk på å gjenskape den, eksteriørmessig.

Også den nå utdødde kvaggaen ble av noen regnet som en egen art. Moderne forskning viser imidlertid at både den og vanlig sebra er underarter av steppesebraen.[6] En studie fra 2008 viser dessuten at det trolig ikke er flere underarter av steppesebraen enn disse to.[7] Tidligere regnet man imidlertid flere, men disse må nå regnes som lokale varianter. Den siste kvaggaen døde ut i Amsterdam Zoo den 12. august i 1883. I naturen ble arten utryddet omkring 1878.

Forskjell i kromosomer[rediger | rediger kilde]

Antallet diploide (2n) kromosomer varierer mellom de ulike hestedyrene, fra 66 til 32:

2n = 66
2n = 64
2n = 62
2n = 54–56
2n = 50–52
2n = 46
2n = 44
2n = 32

Variasjonen i antallet kromosomer for E. hemionus og E. kiang forklares med translokasjon.[8]

Arter[rediger | rediger kilde]

Fotografier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Minkoff, Edwin H. Colbert, Michael Morales, Eli C. (2001). Colbert's evolution of the vertebrates : a history of the backboned animals through time, 5. utg.. utg.. Wiley, New York. ISBN 0-471-38461-5.
  2. ^ Ludovic Orlando, Aurélien Ginolhac, Guojie Zhang, et al. (2013). "Recalibrating Equus evolution using the genome sequence of an early Middle Pleistocene horse". Nature. doi:10.1038/nature12323
  3. ^ Cynthia C. Steiner and Oliver A. Ryder: Molecular phylogeny and evolution of the Perissodactyla. Zoological Journal of the Linnean Society 163, 2011, S. 1289–1303
  4. ^ Boyd, L., Zimmermann, W. & King, S.R.B. 2008. Equus ferus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 6. september 2009
  5. ^ Goto, H. et al. A massively parallel sequencing approach uncovers ancient origins and high genetic variability of endangered Przewalski’s horses. Genome Biol. Evol. 3, 1096–1106 (2011)
  6. ^ Leonard, J. A., Rohland, N., Glaberman, S., Fleischer, R. C., Caccone, A. and Hofreiter, M. 2005. A rapid loss of stripes: the evolutionary history of the extinct quagga. Biology Letters 1: 291-295.
  7. ^ Lorenzen, E. D., Arctander, P. and Siegismund, H. R. 2008. High variation and very low differentiation in wide ranging plains zebra (Equus quagga): insights from mtDNA and microsatellites. Molecular Ecology 17(12): 2812-2824.
  8. ^ Ryder, O.A. & Chemnick, L.G.: Chromosomal and molecular evolution in Asiatic wild asses. In: Genetica. 83, Nr. 1, 1990, S. 67–72.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Equus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Equus – detaljert artsinformasjon