Vanth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vanth er i etruskisk mytologi en jordgudinne, en ktonisk guddom, som opptrer i ulike former og utgaver i gravkunsten som freskomalerier i gravkamrene og på sarkofagene, og er meget ofte, men ikke alltid, avbildet med vinger.

Ingen gresk motpart[rediger | rediger kilde]

Vanth er en kvinnelig demon i den etruskiske underverden som ofte er ledsaget av enten andre Vanth-figurer eller av en annen demon, Charun (senere referert til som Charu). Både Vanth og Charun er kun sett i ikonografien som begynner rundt år 400 f.Kr., den midterste perioden av etruskisk kunst, skjønt en del tidligere inskripsjoner bærer hennes navn.[1]

Vanth hadde ingen direkte motpart i gresk mytologi, men hun er blitt sammenlignet med de greske furier eller erinyer («de rasende»), spesielt de eldste representasjonene, og som også ble avbildet med vinger.[2] Det er likevel en usannsynlig assosiasjon ettersom hun bortimot alltid er vist i etruskisk ikonografi som en menneskekjærlig og villig ledsager, og ikke som hevnende ånd som furiene representerte.

Representasjon i kunsten[rediger | rediger kilde]

Vanths andre attributter omfattet en fakkel, nøkkel eller bokrull, og hun er ofte avbildet med blottet bryst med reimer i kryss over brystet, kledd i pelskledde støvler, en kort chiton, og stundom med uten ermer, og hennes kledning har blitt tolket som den til kvinnelig jeger.[3]

Hun er involvert i en rekke ulike scener i etruskisk kunst[4]; de mest vanlige typene knytter hennes tilstedeværelse til hendelser som nedslakting og mord, blant annet scener fra den trojanske syklus (se Homer). Stundom er hun vist hvor hun stiger opp fra grunnen i slike sammenhenger, som på askeurnen fra Chiusi.[5] Andre ganger er også vist som en enslig figur som dekorerer begge sider av en askeurne. I andre scener hvor hun deltar involverer møte og følge av den døde, i rollen som psykopomp, som enten går eller rir på en hest, i en vogn eller stridsvogn.[6]

Generelt er Vanth assosiert med døden og dødsreisen til den avdøde til underverden, men i en rekke ulike måter. Hun er tilstede i scener som omhandler selve dødsøyeblikket foruten også scener hvor den avdøde allerede er helt død og reiser til underverden.

Attributter[rediger | rediger kilde]

De objekter som Vanth bærer, som kan være fakkelen, nøkkelen, leserullen eller et sverd, er også knyttet til hennes rolle som veileder til underverden.

Fakkelen kan bli benyttet for å belyse den mørke vegen for den reisende, skjønt noen forskere har tolket fakkelen som et statussymbol eller en form for symbol på posisjon.[7]

Nøkkelen er den som låser opp døren. Leserullen kan være mer avslørende om denne demonens natur og vesen da det i et tilfelle faktisk viser hennes navn på innsiden, vanθ.[8]

Vanth kan også bli tolket som en skjebnegudinne og brukt i denne assosiasjonen kan leserullen inneholde den dødes skjebne. Imidlertid, totalt sett blir Vanth avbildet som en ung, levende, ktonisk figur, noen ganger i selskap med andre Vanth-figurer, og noen ganger i følge med Charun. Hun er en guddom som gir trøst, støtte og veiledning for den avdøde i etterlivet på den siste reisen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Weber-Lehmann, C. (1986): «Vanth» LIMC VIII, 173-183. Zürich: Artemis. Side 173
  2. ^ Loringhoff, B. (1986): Das Giebelrelief von Telamon und seine Stellung innerhalb der Ikonographie der «Sieben gegen Theben», RM Erg.-H 27. passim
  3. ^ Scheffer, C. (1991): «Harbringers of Death? The Female Demon in Late Etruscan funerary art”» I Munuscula Romana, redigert av A. L. Touati, E. Rystedt, & Ö. Wikander, 43-50. Stockholm: Paul Ǻströms förlag. Side 56
  4. ^ Se Scheffer, C. (1991). Side 57-58 for en fullstendig beskrivelse og numerisk analyse av hyppighet av Vanth-figurer i ulike scener; se også Weber-Lehmann, C. (1986). Sidene 173-179.
  5. ^ Paschinger, E. (1992): Die Etruskische Todesgötten Vanth. Wien: Verband der Wissenschaftlichen Gesellschaften Österreichs. Side 303
  6. ^ Scheffer, C. (1991). Side 57
  7. ^ Krauskopf, I. (1987): Todesdämonen und Totengötter im Vorhellenistischen Etrurien. Firenze: Olschki. Sidene 78-80
  8. ^ de Grummond, N. T. (2006): Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction. University of Pennsylvania Museum Publication. Sidene 213-214, 222