Oxfordbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Oxfordbevegelsen (eng. The Oxford Group) var en kristen organisasjon grunnlagt av den amerikanske kristne misjonæren dr. Frank Buchman omkring 1920, da han besøkte universitetene i Oxford og Cambridge flere ganger. Gruppens opprinnelige medlemmer hadde ingen forbindelse til Oxford University – de tok navnet etter at en portør på et tog som noen av medlemmene reiste med ved et uhell satte et skilt på deres sovevogn, som indikerte at de var fra Oxford. Gruppen arbeidet for en tro på guddommelig veiledning: man burde vente på at Gud ville gi instruksjoner i alle livets aspekter, og følge de råd (guidance) man fikk. Buchman la vekt på de fire absolutter: absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet slik de fremkommer i Bergprekenen og medlemmene i gruppen bekjente sine synder for hverandre.

Før andre verdenskrig skiftet Oxfordbevegelsen navn til Moralsk opprustning og mente at guddommelig veiledning ville forhindre krigens begynnelse. Moralsk opprustning, som har hovedkontor i Caux i Sveits, skiftet senere igjen navn til Initiatives of Change. I 1965 ble Up with people grunnlagt av medlemmer av og med støtte fra Moralsk opprustning.

Den engelske avisredaktør Arthur J. Russell gikk med i Oxfordbevegelsen etter at ha vært på et av deres møter i 1931. Han skrev For Sinners Only i 1932. Den som inspirerte forfatterne av God Calling.

Grunnleggerne av Anonyme Alkoholikere, Bill W. og dr. Bob Smith, var også inspirert av Oxfordbevegelsens prinsipper.

Bevegelsen blir nevnt i tv-serien Matador, hvor mange av byens fine damer følger dens råd.

Kombinasjonen av personlige vitnesbyrd og ofte høy, sosial status gjorde at vekkelsen også ble beskrevet som "en frelsesarmé i smoking".

I Norge[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen kom til Norge i 1934 og fikk flere kjente personer som sluttet seg til bevegelsen, blant andre Ronald Fangen, Fredrik Ramm, Erling Wikborg og Eiliv Skard. Den samlet folk til møter på Høsbjør hotell, og i tiden før 2. verdenskrig spilte den en stor rolle ved sine møter og konferanser, men uten å danne noen organisasjon i Norge. Indremisjonen vurderte bevegelsen som teologisk liberal og advarte sine medlemmer mot å engasjere seg i den. Indremisjonshøvdingen Ole Hallesby betegnet deres forkynnelse som "et korsløst og et læreløst evangelium".

Up with People, hvor også mange norske ungdommer deltok, var en inspirasjon for Ten Sing-bevegelsen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Margit Bredvei: Inger, Olav og Oxford De unges forlag 1935, ny utgave i 2002: Inger, Olav og vekkelsen Roman

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]