Marlon Brando

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marlon Brando
Marlon Brando
Promobilde for filmen Vill ungdom (1953).
Født Marlon Brando jr.
3. april 1924
USA Omaha, Nebraska, USA
Død 1. juli 2004 (80 år)
USA Los Angeles, California, USA
Ektefelle Anna Kashfi (1957–1959)
Movita Castaneda (1960–1962)
Tarita Teri'ipaia (1962–1972)
Aktive år 1944–2004
Kjente roller Stanley Kowalski - En sporvogn til Begjær
Terry Malone - Storbyhavnen
Don Vito Corleone – Gudfaren
Nettsted www.marlonbrando.com
IMDb IMDb
Beste mannlige hovedrolle
1954: Storbyhavnen
1972: Gudfaren
Emmy-priser
Beste birolle - Miniserie/film
1979: Roots: The Next Generations
Beste mannlige skuespiller i film - drama:
1955: Storbyhavnen
1973: Gudfaren
Signatur
Marlon Brandos signatur

Marlon Brando jr. (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska i USA, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller som gjennom sin karriere spilte en rekke minneverdige filmroller.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. I løpet av årene som gikk, sank moren – som Marlon forgudet – mer og mer ned i alkoholisme, og hans forhold til faren ble dårligere og dårligere.

Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Han hadde stor suksess på Broadway i New York som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til Begjær (orig. A Streetcar Named Desire) på slutten av 1940-tallet.

I 1950 gikk han over til filmen som hovedrolleinnehaver i Mennene (orig. The Men). Filmen ble ingen internasjonal suksess, men fikk gode kritikker og var vellykket i USA. Året etter – i 1951 – fikk han sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (orig. A Streetcar Named Desire). Filmen fikk glitrende kritikker og ble nominert til Oscar. Brando var den nye stjernen. Men ved siden av dette, var han også en meget begavet skuespiller.

Siden fulgte flere gode filmer: Viva Zapata! (1952) og Julius Cæsar (1953) fikk begge gode kritikker, og ble også nominert til Oscar, men i likhet med hva som hadde vært tilfelle for En sporvogn til Begjær, vant ingen av dem.

I sin femte film, som hadde premiere helt mot slutten av 1953, spilte han «Johnny», leder for motorsykkelgjengen «The Black Rebels» i Vill ungdom (orig. The Wild One). Filmen fikk likegyldige kritikker og genererte heller ikke like store inntekter som de fire foregående filmene hans (mye skyldtes dette at den ble bannlyst i flere land, deriblant England, i flere år på grunn av redselen for at den skulle ha dårlig innflytelse på ungdom). Den blir likevel stående som en av Brandos mest berømte filmer, fordi den var den første i sin sjanger: Filmen tok opp hvor smertefullt det kunne være å være ung. Den var inspirasjonskilden til flere andre tenåringsfilmer utover på 1950-tallet, deriblant Rotløs ungdom (orig. Rebel Without a Cause) (1955) med James Dean og Vend dem ikke ryggen (orig. Blackboard Jungle) (1957) med Sidney Poitier.

Brando som den meksikanske opprøreren Emiliano Zapata i Viva Zapata! (1952)

I 1954 vant Brando sin første Oscar-statuett, for sin rolletolkning av Terry Malloy i Elia Kazan-produksjonen Storbyhavnen (orig. On the Waterfront). Til alles store forbauselse stilte Brando opp i smoking og holdt en liten, beskjeden tale på utdelingskvelden. Brando hadde tidligere uhyre sjelden vært sett i annet enn fillete t-skjorter, jeans og joggesko, selv på de største arrangementene i Hollywood. Han hadde fått rykte for å være rebell også i virkeligheten. Han var rappkjeftet, sovnet under TV-intervjuer og havnet ofte i slåsskamper.

Etter Storbyhavnen fulgte det en del filmer som ikke passet Brando; Desierèe (1954), Typer og kjei (orig. Guys and Dolls) (1955) og Tehuset Augustmåne (orig. The Teahouse of the August Moon) (1956). Typer og kjei, som var en musikal med Frank Sinatra på rollelisten, ble en stor suksess økonomisk, men fikk likegyldige kritikker. Brando bestemte seg for å aldri mer spille i en musikal igjen.

Ikke før på begynnelsen av 1960-tallet hadde Brando igjen stor suksess. Filmen Mytteriet på Bounty (1962), som nærmest kostet Brando muligheten til å velge de rollene han selv ville ha. Brando nektet å ferdigerklære filminnspillingen før han hadde fått alle scener slik han ville ha dem. Dette gjorde at budsjettet steg i millioner av kroner. Brando var nå uønsket av Hollywood.

I løpet av de ti neste årene, spilte Brando i elleve filmer. To av disse – Den stygge amerikaneren (orig. The Ugly American) (1963) og Reflekser i et gyllent øye (orig. Reflections in a Golden Eye) (1967) – regnes allment sett som «gode filmer», og Grevinnen fra Hong Kong (orig. A Countess From Hong Kong) huskes fordi den var Charles Chaplins siste film, men ellers var det B-filmer det gikk i.

Men hans stjerne steg på ny. Han hadde stor suksess som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (orig. The Godfather) (1972), som trygt kan sies å være hans mest berømte film. For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Men han stilte ikke opp under utdelingen. I stedet sendte han en indianerkvinne, som på hans oppfordring leste opp noen ord. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av amerikas urbefolkning. Folk buet og protesterte tilbake.

Samme året som Gudfaren hadde premiere, hadde han suksess i en helt annen film, det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris (orig. The Last Tango in Paris). Noen år senere hadde han suksess i Apokalypse nå! (orig. Acopalypse Now) (1979).

I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og ikke minst dyp sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christopher Brando, sin søsters kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.

Brando brukte flere millioner kroner på advokathjelp til sønnen. Familien til søsterens kjæreste krevde høy erstatning, og helt til sine aller siste måneder, da han var så fysisk ustabil at han måtte ha oksygen gjennom slanger for å holde seg i live, var han involvert i strid om penger.

Etter Brandos død verserte det rykter om at han hadde begått selvmord. Han ble kremert, og asken hans ble spredt på Tetiaroa, en øy nær Tahiti som han kjøpte på 1960-tallet etter å ha spilt i Mytteriet på Bounty. Begravelsesseremonien ble ledet av Brandos gode venn, Jack Nicholson. Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.


Forrige mottaker:
 William Holden 
Oscar for beste mannlige hovedrolle
Neste mottaker:
 Ernest Borgnine 
Forrige mottaker:
 Gene Hackman 
Oscar for beste mannlige hovedrolle
Neste mottaker:
 Jack Lemmon 

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Notater
1950 Mennene Kenneth «Ken» Wilcheck/«Bud»
1951 En sporvogn til Begjær Stanley Kowalski Nominert til Oscar og Jussi Award
1952 Viva Zapata! Emiliano Zapata Vant BAFTA, nominert til Oscar
1953 Julius Cæsar Marcus Antonius Vant BAFTA, nominert til Oscar
Vill ungdom Johnny Strabler/Forteller
1954 Storbyhavnen Terry Malloy Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award
Désirée Napoléon Bonaparte
1955 Typer og kjei Sky Masterson
1956 Tehuset Augustmånen Sakini Nominert til Golden Globe
1957 Sayonara Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF Nominert til Oscar og Golden Globe
1958 Unge løver Lt. Christian Diestl Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA
1960 Slangeskinn Valentine «Slangeskinn» Xavier
1961 Revansj Rio
1962 Mytteriet på Bounty 1st Lt. Fletcher Christian
1963 Den stygge amerikaneren Ambassadør Harrison Carter MacWhite Nominert til Golden Globe
1964 Yrkessjarmører Freddy Benson
1965 Morituri Robert Crain
1966 Det hete døgnet Sheriff Calder
Sydvest til Sonora Matt Fletcher Vant Bronze Wrangler
1967 Grevinnen fra Hong Kong Ogden Mears
Woman times seven Bob – på bilde (Two Against One) Ukreditert
Reflekser i et gyllent øye Maj. Weldon Penderton
1968 Candy Grindl
Natta til den kommende dag Sjåfør
1969 Brenn Queimada! Sir William Walker Vant Fotogramas de Plata
1971 Farlig makt Peter Quint Nominert til BAFTA
1972 Gudfaren Don Vito Corleone Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA
Siste tango i Paris Paul Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA
1976 The Missouri Breaks Robert E. Lee Clayton
1978 Superman Jor-El
1979 Apokalypse nå! Colonel Walter E. Kurtz
1980 Den hemmelige formelen Adam Steiffel Nominert til Razzie Award
1989 En tørr hvit årstid Ian McKenzie Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA
1990 Mafiaens læregutt Carmine Sabatini/Jimmy the Toucan
1992 Christopher Columbus - Eventyreren Thomas de Torquemada Nominert til Razzie Award
1995 Don Juan DeMarco Dr. Jack Mickler
1996 Island of Dr. Moreau Dr. Moreau Vant Razzie Award
1997 The Brave McCarthy
1998 Free Money Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson
2001 The Score Max
2006 Superman Returns Jor-El Arkivmateriale

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Wikiquote har en samling sitater relatert til: