Marlon Brando
| Marlon Brando | |||
|---|---|---|---|
Marlon Brando i 1963
|
|||
| Født | Marlon Brando, jr. 3. april 1924  Omaha, Nebraska, USA |
||
| Død | 1. juli 2004 (80 år) Los Angeles, California, USA |
||
| Aktive år | 1944 – 2004 | ||
| Kjente roller | Stanley Kowalski - En sporvogn til begjær Terry Malone - Storbyhavnen Don Vito Corleone – Gudfaren |
||
| Nettside | http://www.marlonbrando.com/ | ||
| IMDB | IMDb | ||
| Beste mannlige hovedrolle 1954: Storbyhavnen 1972: Gudfaren |
|||
|
Emmy-priser
|
|||
| Beste birolle - Miniserie/film 1979: Roots: The Next Generations |
|||
|
Golden Globe-priser
|
|||
| Beste mannlige skuespiller i film - drama: 1955: Storbyhavnen 1973: Gudfaren |
|||
|
|
|||
Marlon Brando (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska i USA, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller som gjennom sin karriere spilte en rekke minneverdige filmroller.
Hans mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. I løpet av årene som gikk, sank moren – som Marlon forgudet – mer og mer ned i alkoholisme, og hans forhold til faren ble dårligere og dårligere.
Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Han hadde stor suksess på Broadway i New York som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til begjær (orig. A Streetcar Named Desire) på slutten av 1940-tallet.
I 1950 gikk han over til filmen som hovedrolleinnehaver i Mennene (orig. The Men). Filmen ble ingen internasjonal suksess, men fikk gode kritikker og var vellykket i USA. Året etter – i 1951 – fikk han sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til begjær (orig. A Streetcar Named Desire). Filmen fikk glitrende kritikker og ble nominert til Oscar. Brando var den nye stjernen. Men ved siden av dette, var han også en meget begavet skuespiller.
Siden fulgte flere gode filmer: Viva Zapata! (1952) og Julius Cæsar (1953) fikk begge gode kritikker, og ble også nominert til Oscar, men i likhet med hva som hadde vært tilfelle for En sporvogn til begjær, vant ingen av dem.
I sin femte film, som hadde premiere helt mot slutten av 1953, spilte han «Johnny», leder for motorsykkelgjengen «The Black Rebels» i Vill ungdom (orig. The Wild One). Filmen fikk likegyldige kritikker og genererte heller ikke like store inntekter som de fire foregående filmene hans (mye skyldtes dette at den ble bannlyst i flere land, deriblant England, i flere år på grunn av redselen for at den skulle ha dårlig innflytelse på ungdom). Den blir likevel stående som en av Brandos mest berømte filmer, fordi den var den første i sin sjanger: Filmen tok opp hvor smertefullt det kunne være å være ung. Den var inspirasjonskilden til flere andre tenåringsfilmer utover på 1950-tallet, deriblant Rotløs ungdom (orig. Rebel Without a Cause) (1955) med James Dean og Vend dem ikke ryggen (orig. Blackboard Jungle) (1957) med Sidney Poitier.
.jpg)
I 1954 vant Brando sin første Oscar-statuett, for sin rolletolkning av «Terry Malloy» i Elia Kazan-produksjonen Storbyhavnen (orig. On the Waterfront). Til alles store forbauselse stilte Brando opp i smoking og holdt en liten, beskjeden tale på utdelingskvelden. Brando hadde tidligere uhyre sjelden vært sett i annet enn fillete t-skjorter, jeans og joggesko, selv på de største arrangementene i Hollywood. Han hadde fått rykte for å være rebell også i virkeligheten. Han var rappkjeftet, sovnet under TV-intervjuer og havnet ofte i slåsskamper.
Etter Storbyhavnen fulgte det en del filmer som ikke passet Brando; Desierèe (1954), Typer og kjei (orig. Guys and Dolls) (1955) og Tehuset Augustmåne (orig. The Teahouse of the August Moon) (1956). Typer og kjei, som var en musikal med Frank Sinatra på rollelisten, ble en stor suksess økonomisk, men fikk likegyldige kritikker. Brando bestemte seg for å aldri mer spille i en musikal igjen.
Ikke før på begynnelsen av 1960-tallet hadde Brando igjen stor suksess. Filmen Mytteriet på Bounty' (1962), som nærmest kostet Brando muligheten til å velge de rollene han selv ville ha. Brando nektet å ferdigerklære filminnspillingen før han hadde fått alle scener slik han ville ha dem. Dette gjorde at budsjettet steg i millioner av kroner. Brando var nå uønsket av Hollywood.
I løpet av de ti neste årene, spilte Brando i elleve filmer. To av disse – Den stygge amerikaneren (orig. The Ugly American) (1963) og Reflekser i et gyllent øye (orig. Reflections in a Golden Eye) (1967) – regnes allment sett som «gode filmer», og Grevinnen fra Hong Kong (orig. A Countess From Hong Kong) huskes fordi den var Charles Chaplins siste film, men ellers var det B-filmer det gikk i.
Men hans stjerne steg på ny. Han hadde stor suksess som mafialederen «Don Vito Corleone» i Gudfaren (orig. The Godfather) (1972), som trygt kan sies å være hans mest berømte film. For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Men han stilte ikke opp under utdelingen. I stedet sendte han en indiansk kvinne, som på hans oppfordring leste opp noen ord. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av amerikas urbefolkning. Folk buet og protesterte tilbake.
Samme året som Gudfaren hadde premiere, hadde han suksess i en helt annen film, det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris (orig. The Last Tango in Paris). Noen år senere hadde han suksess i Apokalypse nå! (orig. Acopalypse Now) (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og ikke minst dyp sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christopher Brando, sin søsters kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.
Brando brukte flere millioner kroner på advokathjelp til sønnen. Familien til søsterens kjæreste krevde høy erstatning, og helt til sine aller siste måneder, da han var så fysisk ustabil at han måtte ha oksygen gjennom slanger for å holde seg i live, var han involvert i strid om penger.
Etter Brandos død verserte det rykter om at han hadde begått selvmord. Han ble kremert, og asken hans ble spredt på Tetarios, en øy nær Tahiti som han kjøpte på 1960-tallet etter å ha spilt i Mytteriet på Bounty. Begravelsesseremonien ble ledet av Brandos gode venn, Jack Nicholson. Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
| Forrige mottaker: William Holden |
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1954)
|
Neste mottaker: Ernest Borgnine |
| Forrige mottaker: Gene Hackman |
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1972)
|
Neste mottaker: Jack Lemmon |
Filmografi [rediger]
| År | Tittel | Rolle | Notater |
|---|---|---|---|
| 1950 | Mennene | Kenneth «Ken» Wilcheck/«Bud» | |
| 1951 | En sporvogn til begjær | Stanley Kowalski | Nominert til Oscar og Jussi Award |
| 1952 | Viva Zapata! | Emiliano Zapata | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| 1953 | Julius Cæsar | Marcus Antonius | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| Vill ungdom | Johnny Strabler/Forteller | ||
| 1954 | Storbyhavnen | Terry Malloy | Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award |
| Desireé | Napoléon Bonaparte | ||
| 1955 | Typer og kjei | Sky Masterson | |
| 1956 | Tehuset Augustmånen | Sakini | Nominert til Golden Globe |
| 1957 | Sayonara | Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF | Nominert til Oscar og Golden Globe |
| 1958 | Unge løver | Lt. Christian Diestl | Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA |
| 1960 | Slangeskinn | Valentine «Slangeskinn» Xavier | |
| 1961 | Revansj | Rio | |
| 1962 | Mytteriet på Bounty | 1st Lt. Fletcher Christian | |
| 1963 | Den stygge amerikaneren | Ambassadør Harrison Carter MacWhite | Nominert til Golden Globe |
| 1964 | Yrkessjarmører | Freddy Benson | |
| 1965 | Morituri | Robert Crain | |
| 1966 | Det hete døgnet | Sheriff Calder | |
| Sydvest til Sonora | Matt Fletcher | Vant Bronze Wrangler | |
| 1967 | Grevinnen fra Hong Kong | Ogden Mears | |
| Woman times seven | Bob – på bilde (Two Against One) | Ukreditert | |
| Reflekser i et gyllent øye | Maj. Weldon Penderton | ||
| 1968 | Candy | Grindl | |
| Natta til den kommende dag | Sjåfør | ||
| 1969 | Brenn Queimada! | Sir William Walker | Vant Fotogramas de Plata |
| 1971 | Farlig makt | Peter Quint | Nominert til BAFTA |
| 1972 | Gudfaren | Don Vito Corleone | Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA |
| Siste tango i Paris | Paul | Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA | |
| 1976 | The Missouri Breaks | Robert E. Lee Clayton | |
| 1978 | Superman: The Movie | Jor-El | |
| 1979 | Apokalypse nå! | Colonel Walter E. Kurtz | |
| 1980 | Den hemmelige formelen | Adam Steiffel | Nominert til Razzie Award |
| 1989 | En tørr hvit årstid | Ian McKenzie | Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA |
| 1990 | Mafiaens læregutt | Carmine Sabatini/Jimmy the Toucan | |
| 1992 | Christopher Columbus - Eventyreren | Thomas de Torquemada | Nominert til Razzie Award |
| 1995 | Don Juan DeMarco | Dr. Jack Mickler | |
| 1996 | Island of Dr. Moreau | Dr. Moreau | Vant Razzie Award |
| 1997 | The Brave | McCarthy | |
| 1998 | Free Money | Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson | |
| 2001 | The Score | Max | |
| 2006 | Superman Returns | Jor-El | Arkivmateriale |
Eksterne lenker [rediger]
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Marlon Brando |
- (en) Marlon Brando i Internet Movie Database
- Marlon Brando hos Internet Broadway Database
- Marlon Brando hos TCM
- Marlon Brando hos Rotten Tomatoes
