Brevdue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En brevdue med den karakteristiske ringen om sitt høyre ben. Ringen inneholder informasjon om duens tilhørighet og alder.

Brevduer nedstammer fra klippeduene Columba livia. Brevduen slik vi kjenner den i dag, likner på en bydue, men er kraftigere, og veier opp til 400 gram. Brevduen har som følge av intensivt og målrettet avlsarbeide utviklet en ekstrem orienteringsevne og utholdenhet og en sterk drift til alltid å vende tilbake til sin make og redeplass.

Brevduen har gjennom historien blitt benyttet som budbringer, og kan bære med seg beskjeder på lett papir eller lignende over lange avstander i en spesialbeholder som enten er festet til brevduens ben eller bæres i en sele som en liten «ryggsekk». Mest kjent er brevduen likevel i kappflyvningssammenheng, hvor den kan tilbakelegge flyvestrekninger på 1 200 kilometer – lengre kappflyvninger forekommer også – og den kan fly med en gjennomsnittshastighet på mellom 60 og 80 km/t alt etter værforholdene. Ved gunstige værforhold er det målt hastigheter på opp mot 120 km/t.[1] Brevduene ble framavlet i gruvedistriktene i Belgia og Nederland for mer enn 100 år siden ved å krysse forskjellige raseduer. Brevduer ble en yndet hobby blant arbeidere som ikke hadde råd til å holde veddeløpshester eller veddeløpshunder. Siden har sporten bredd seg utover hele verden, og har mange millioner tilhengere.

Brevduer holdes i dueslag (hus) i hagen eller på en egnet tomt. De slippes ut hver dag og flyr da gjerne opp til noen timer før de lokkes hjem og gis fôr. Duene får en fôrblanding bestående av mais, kornsorter og belgfrukter. Dessuten gis de kalk og gjerne vitaminer. Brevduer er monogame og legger to egg med to dagers mellomrom. Eggene ruger de på i 18 dager, og ungene mates med oppgulp av begge foreldrene. Ungene er flygedyktige når de er 3–4 uker gamle.

Et par brevduer kan produsere opp til ti unger i året, men her i Nord-Europa legger de ikke egg på den kaldeste årstiden, slik at seks unger per år er vanligere her. I likhet med alle duer er også brevduene ytterst resistent mot sykdommer. I motsetning til hva mange tror, smitter duer ikke mennesker med sykdommer. Duer er resistente mot fugleinfluensa, duer overfører ikke salmonella til mennesker eller andre dyr, og duer smittes ikke med fuglelopper. Eneste eksempel på ubehagelig smitte fra duer er rød hønsemidd, men dette vil bare forekomme i dårlig rengjorte dueslag.

Brevduens overlegne orienteringsevne har vært gjenstand for mange diskusjoner og teorier blant biologer og forskere, og mange[hvem?] mener den skyldes en kombinasjon av den magnetiske sansen, stedssansen og synssansen. Noen endelig teori eller forklaring har man likevel ennå ikke kommet fram til.[2]

Brevduens orienteringsevne[rediger | rediger kilde]

En flokk brevduer i luften. Hvordan de finner vei er stadig et mysterium.

Brevduens overlegne orienteringsevne har lenge fascinert og forundret mennesket. Mange teorier har blitt framlagt, og mange forsøk har blitt utført, men ennå er det et av naturens uløste mysterier hvordan en brevdue finner vei. Amerikanske forskere fra North Carolina mener å ha funnet små magnetiske partikler i brevduens nebb, og har fremsatt en teori om at brevduen så å si er et flygende kompass.[3]

De avviser til gjengjeld teorien om at brevduen skulle gjøre bruk av luktesansen sin, som andre har foreslått. Forskere har også lokalisert små korn av det magnetiske mineralet magnetitt i hjernen hos brevduer. Det er utbredt enighet om at også brevduens synssans spiller en rolle, så den blant annet kan orientere seg ved hjelp av solens posisjon på himmelen.[4]

I England har professor Tim Guilford ved University of Oxford sammen med en gruppe dyreatferdspsykologer framlagt en teori om at brevduen blant annet følger det menneskeskapte veinettet og jernbanespor når den flyr. Over en periode på 10 år påmonterte man små GPS-sporingsapparater på ryggen til et antall brevduer, for så å slippe dem på avstander mellom 15 og 30 kilometer fra dueslaget.

Man kunne så elektronisk med stor nøyaktighet følge den enkelte brevdues rute, og oppdaget at brevduene ved de første gjennomflygninger av en rute tilsynelatende benytter sin magnetiske sans og velger luftlinjen, men ved gjentatte flygninger på den samme ruten setter brevduen tilsynelatende sitt medfødte instinkt til side, og begynner i stedet å følge veinettet og andre landemerker. Man har observert brevduer som flyr rundt over en rundkjøring, for deretter å «svinge av» ved den riktige avkjørselen.[5][6]

Om brevduen orienterer seg etter kompassteorien, landkartteorien eller noe helt tredje, er stadig tema for diskusjoner og teorier - både blant oppdrettere og forskere.

Brevduen i historien[rediger | rediger kilde]

At kjennskapet og tilliten til brevduens gode orienteringevne ikke er av nyere dato bekrefter blant annet beretningen om Noa og hans ark i Det gamle testamente. Det var en brevdue som vendte tilbake til arken med en olivenkvist i nebbet, og på den måten forkynte den for Noa at syndfloden var over og en ny tid skulle begynne. Siden har duen med kvisten blitt et globalt fredssymbol.

Brevduen har fløyet med meddelelser for mennesket i mange tusen år. Fra oldtidens Lilleasia har man vitnesbyrd om at brevduen ble benyttet som budbringer i både fredstid og krigstid. Inskripsjoner i Egypt forteller at brevduen ble holdt som husdyr og bruksdyr for 5 000 år siden. Skip som ankom egyptiske havner hadde brevduer med som kunne melde tilbake om viktige gjesters ankomst. I det egyptiske rike var det en organisert sivil luftpost med brevduer. Spredt ut over riket var det anbrakt 49 duetårn, så brevduene kunne fly stafett med beskjeder tvers gjennom landet. Tårnene var anbrakt så den enkelte brevdue ikke behøvde å tilbakelegge lengre luftstrekninger enn ca. 150 kilometer.

Militært utnyttet egypterne også brevduens ferdigheter. I vakttårn langs grensene anbrakte de kurver med spesielt oppdrettede brevduer som skulle kunne tilbakelegge strekninger på opp mot 600 kilometer med nyheter til Farao, så han kunne holde seg orientert om eventuelle trusler mod riket. Et veggmaleri i Ramses den 3. tempel viser overbringelsen av en slik beskjed til Farao.

Den olympiske brevdue[rediger | rediger kilde]

Duen med olivenkvisten i nebbet er et globalt fredssymbol.

Fra Egypt spredte bruken av brevduer seg til Syria og Persia, hvor brevduene fløy med beskjeder om statssaker og med korrespondanse mellom Sultanen og hans embedsmenn, og ble en medvirkende årsak til at man kunne holde sammen de store rikene. Kong Sargon av Akkad lot alle sine kurérer ha en brevdue med. I tilfelle problemer, hvor kurerene kunne bli tatt til fange, skulle de sette brevduen fri. Dens hjemkomst var en beskjed til kongen om at han skulle sende en ny kurér avsted. Også fra Kina har man vitnesbyrd om bruken av brevduer som budbringere.

Fra det 6. århundre f.Kr. har man kjennskap til bruken av brevduer i Grekenland som det første sted i Europa. Ved de antikke olympiske leker var det brevduer som fløy resultatene fra konkurransene ut til omverdenen, og fra samme tid forteller den greske dikteren Anakreon at kongen sendte kjærlighetsbrev til sin elskede med brevduer.

Den romerske historiker Plinius den eldre forteller at hærføreren Decimus Junius Brutus under beleiringen av Modena i 43 f.Kr. holdt konsulene i Rom underrettet om slagets gang ved hjelp av brevduer. Plinius den yngre skriver i et brev til sin onkel at «Folk er gale etter duer her, de betaler opp til to gullstykker for et par». Det største av datidens romerske duehold, Columbari, skulle etter sigende ha huset ikke mindre enn 2 500 par duer som ble passet og trenet av spesielt utdannede slaver.

Med på korstogene[rediger | rediger kilde]

Senere, i 732, ble meldingen om den franske feltherren Karl Martells seier i slaget ved Poitiers sendt ut med en brevdue. Beskjeden, som var skrevet på et sammenrullet stykke papyrus, lød: «Sarasenerne er beseiret». Bruken av brevduer ble likevel ikke umiddelbart et europeisk anliggende. Derimot har man ved arkeologiske utgravninger funnet steintavler med reglementer og anvisninger som forteller hvordan bruken av brevduer var satt i system som posttjeneste mellom Bagdad og byene i Syria på 1100-tallet.

Det var først med korstogene, vesteuropeerne igjen for alvor gjorde bruk av brevduer i krigstjeneste. Richard Løvehjertes korsfarere fanget en brevdue som bar en meddelelse om at muslimske styrker var på vei for å bryte de kristnes beleiring av Ptolemais. Korsfarerne forfalsket meldingen så den i stedet fortalte at de muslimske styrkene ikke ville kunne hjelpe de beleirede, og lot brevduen fly videre til Ptolemais med den. Byen overga seg derfor til Richard Løvehjertes menn, som dermed kunne innta og befeste den. Da den muslimske hæren endelig kom Ptolemais til unnsetning, hadde de ingenting å stille opp med. Byen var under korsfarernes kontroll.

Det var også brevduer som i 1249 kunne melde om den franske kong Ludvig IXs landgang ved Damietta i Egypt, da han deltok i det sjuende korstog, og det var også en brevdue som brakte nyheten om hans nederlag ved Mansura i april 1250.

Brevduen i Europa[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske kunstneren Friedrich von Amerlings bilde av en ung orientalsk kvinne med en brevdue som har overbrakt henne en beskjed.

I deler av Europa var det lenge kun forbeholdt de adelige og de geistlige å holde brevduer, og fra kilder vet man at det ble gjort stor bruk av denne form for kommunikasjon. Først etter den franske revolusjon i 1789 ble det tillatt for den menige mann å holde duer.

Også privatøkonomisk har brevduen hatt stor innflytelse. En av napoleontidens største private formuer ble grunnlagt på den engelske børsen ved hjelp av brevduer. Den engelske bankmannen Nathan Mayer Rothschild bygde opp en brevduetjeneste i Europa som kunne holde ham orientert om nyheter som hadde verdi for bankverdenen. Med brevduene fikk han beskjed om Napoleons nederlag ved Waterloo tre dager før nyheten nådde den engelske regjeringen.

Det har blitt påstaått at Nathan Mayer Rothschild så spredte ryktet om at England hadde tapt slaget ved Waterloo og at dette ryktet medførte at kursene på engelske statspapirer styrtet. Rothschild skulle så ha kjøpt opp alt han kunne komme over. Da nyheten om Napoleons nederlag endelig nådde London, og kursene igjen steg, satt Rothschild igjen med en enorm fortjeneste. Dette har imidlertid vist seg å ikke være sant.[7]

I England benyttet man på 1800-tallet brevduer til å fly resultatene fra veddeløpsbanene til byen. En av disse rutene gikk fra Epson til London, en strekning på ca. 25 kilometer som kunne tilbakelegges på drøye 25 minutter av en veltrent due. Brevduer ble også benyttet av de store avisene. Den engelske avisen The Times organiserte i 1837 en duepost mellom Paris og Boulogne ved den franske atlanterhavskysten, og i 1844 hadde også aviser i Antwerpen og Brussel i Belgia forbindelse med Paris via brevduer. Den tyske avisen Kölnische Zeitung utstyrte sine utsendte korrespondenter med brevduer så de raskt kunne sende viktige nyheter hjem til redaksjonen.

Beleiringen av Paris[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon fra Harper's New Monthly Magazine i 1873 som viser brevduer med meddelelser.

Skjønt Samuel Morse allerede den 24. mai 1844 hadde prikket beskjeden «What hath God wrought», med sitt morsealfabet var nettet av telegraflinjer i 1850 ennå ikke fullt utbygd i Europa.

Det var et «hull» i linjen mellom metropolene Paris i Frankrike og Berlin i Tyskland. Dette «hullet», som fysisk befant seg mellom Brussel i Belgia og Aachen i Tyskland, utfylte den tyskfødte, britiske journalisten Julius Reuter med en brevduetjeneste, så han hurtigere kunne få de siste kursene fra børsen i Paris – den viten kunne det tjenes penger på – og brevduetjenesten var så innbringende at Julius Reuter allerede i 1851 kunne reise til London og bygge opp det Reuters som i dag er et av verdens ledende nyhetsbyråer.

Senere, under den fransk-prøyssiske krig i 1870, viste brevduen seg igjen overlegen som budbringer. Da Paris hadde blitt beleiret kunne man med brevduer holde regjeringen i Tours underrettet om situasjonen og selv motta instrukser. Ved hjelp av «moderne» teknikk ble dokumenter og post avfotografert, og bildet ble overført til en tynn kollodiumhinne på størrelse med forsiden av en fyrstikkeske. En brevdue kunne medbringe 18 av disse hinnene, som tilsammen rommet ca. 70.000 ord, i en beholder. Før Paris ble beleiret hadde man samlet inn mer enn 800 brevduer fra private franske dueslag, og mens byen var beleiret utvekslet man brevduer ved hjelp av varmluftballonger, som kunne sendes høyt over fiendens styrker. Under beleiringen var disse brevduene den eneste forbindelsen til omverdenen.

Da den svenske oppdagelsesreisende Salomon August Andrée i 1897 la ut på sin ballongferd, som skulle ha ført ham til Nordpolen, hadde han 36 brevduer med som var betalt og spesialtrent av den svenske avisen Aftonbladet. Duene skulle slippes i flere omganger med nyheter fra ekspedisjonen.

De militære brevduetjenester[rediger | rediger kilde]

En ombygget buss fra London som fungerte som mobilt dueslag i Belgia og det nordlige Frankrike i første verdenskrig.

De første egentlige militære brevduetjenestene bygde på erfaringene fra Paris, og ble opprettet i Russland i 1874. Tyskland og Østerrike fulgte etter i 1875, og i 1878 hadde man også militære brevduetjenester i Frankrike, Italia, USA og Danmark.

Militære brevduer trenes etter helt andre prinsipper og metoder enn brevduene som benyttes til kappflyvning, hvor brevduen hele tiden skal vende tilbake til det samme stasjonære dueslaget. Militære brevduer skal kunne finne tilbake til et dueslag som hele tiden skifter oppholdssted mens det følger krigens bevegelser. Derfor lever de hele sitt liv i mobile dueslag, hvor de også trenes.

Når ungene har blitt flyvedyktige slippes de en sen ettermiddag fri, før de har blitt foret. Siden brevduene er sultne, og mørket snart faller, flyr de ikke langt fra det mobile dueslaget, men allikevel langt nok til å få et overblikk over det omkringliggende terrenget. Når de vender tilbake til slaget fores de. I løpet av natten flyttes dueslaget til en ny posisjon og rutinen gjentas. På denne måten er brevduene aldri på samme plass to dager i strekk. I begynnelsen flytter man kun det mobile dueslaget 1-2 kilometer om gangen, men gradvis økes avstanden til typisk 10 kilometer.

Når brevduene skal i aksjon endres måten de trenes på. Man plasserer det mobile dueslaget ved den lokaliteten det skal brukes, og setter duene i spesielle transportkasser. Hver dag flyttes disse kassene stadig lengre fra dueslaget, og brevduene slippes fri. Etter mindre enn en uke kan brevduene trenes til å finne tilbake til dueslaget over avstander på 100 til 150 kilometer. Nå kan soldater i aksjon ta brevduene med og la dem fly tilbake til dueslaget med etterretninger.

Verdenskrigene[rediger | rediger kilde]

Selv om de moderne kommunikasjonsmidlene hadde blitt mer avanseret, Guglielmo Marconi hadde blant annet utviklet den trådløse telegrafen og radioen var i sin begynnelse, spilte brevduen også en viktig rolle i verdenskrigene. Under slaget ved Verdunvestfronten i 1916 mistet den franske overkommandoen forbindelsen med styrkerne i Fort Vaux. De voldsomme tyske bombardementene hadde revet over telefon- og telegrafkablene. Den siste meddelelsen man mottok før fortet måtte overgi seg til tyskerne kom med en brevdue. Den døde senere av gassforgiftning, og etter krigen ble det reist en plakett til dens ære ved Fort Vaux.

Cher Ami[rediger | rediger kilde]

Den kanskje mest kjente brevduen fra første verdenskrig er Cher Ami, som fløy 12 oppdrag. En enhet fra det amerikanske 77th Infantry Division hadde den 3. oktober 1918 blitt beleiret og isoleret av tyske tropper. Etter to dager med konstante tyske bombardementer var mer enn halvparten av soldatene drept. Major Charles Whittlesey hadde sendt flere brevduer avsted med oplysninger om posisjonen deres i håp om hjelp. Det amerikanske artilleriet forsøkte å komme enheten til unnsetning med et massivt motbombardement, men lot i stedet granatene regne ned over de innesperrede soldatene. Charles Whittlesey hadde kun en due, Cher Ami, igjen. Den ble utstyrt med en kort beskjed og sendt avsted. Beskjeden lød:

"We are along the road parallel to 276.4.
Our own artillery is dropping a barrage directly on us.
For heaven's sake, stop it."

Mindre enn en halv time senere hadde Cher Ami nådd sitt mål. Beskytningen ble innstilt, og nesten 200 soldater reddet livet. På sitt siste oppdrag ble Cher Ami hardt såret, men nådde allikevel frem til bestemmelsesstedet med sin meddelelse. Duen var truffet av flere hagl, og mistet det ene benet sitt, men overlevde skadene. Den ble sendt til USA, hvor den døde den 13. juni 1919. Cher Ami ble tildelt den franske ordenen Croix de Guerre for sin innsats i krigen. I den franske byen Lille finnes et krigsminnesmerke for de ca. 20 000 allierte brevduene som døde under første verdenskrig.

G.I. Joe[rediger | rediger kilde]

Soldater ved United States Army Pigeon Service inspiserer en brevdue.

Under andre verdenskrig ble det brukt brevduer i mange steder hos både de allierte og de tyske troppene. Engelske bombefly medbrakte duer som kunne fly tilbake med de overlevendes posisjon hvis et fly skulle havarere, og engelske ubåter kunne benytte brevduer når de var innenfor 300 kilometer fra land, for ikke å bli peilet av tyskerne. Også panservogner som skulle bryte gjennom fiendens linjer hadde brevduer med i tilfelle radioforbindelsen ble ødelagt. De amerikanske styrkene alene trente 54 000 duer til krigstjeneste.

Den irske brevduen Paddy oppnådde berømmelse da den som den første brevdue fløy over Den engelske kanal med beskjeden om at de alliertes invasjon av NormandieD-dagen var vellykket. Men den mest kjente brevduen fra andre verdenskrig er G.I. Joe, som ble født den 24. mars 1943 i Algerie. Den tilhørte United States Army Pigeon Service og utførte operasjoner i både Nord-Afrika og Italia. Engelske styrker hadde i oktober 1943 inntatt den lille italienske byen Calvi Vecchia. Det visste ikke de øvrige allierte styrkene, og planen var å bombe byen den 18. oktober.

All radiokommunikasjon var brutt sammen, og engelskmennene i Calvi Vecchia kunne ikke få forbindelse med hovedkvarteret og avblåse bombardementet, så man sendte G.I. Joe avsted med en beskjed om at engelskmennene hadde inntatt byen. Duen nådde fram, og de allierte bombet aldri byen. Det anslås at mer enn ett tusen mennesker dermed reddet livet. I 1946 ble G.I. Joe tildelt utmerkelsen Dickin Medal, som gis til dyr som har reddet liv. Den døde den 3. juni 1961 i Detroit.[8]

Den omfattende bruken av brevduer betød at man på både tysk og alliert side hadde soldater hvis oppgave det var å skyte motpartens duer, og det ble også oppdrettet falker og hauker som skulle innhente og drepe brevduene.

Brevduer som fikk Dickin Medal[rediger | rediger kilde]

G.I. Joe var ikke den eneste brevduen som ble tildelt Dickin Medal. Følgende brevduer fikk utmerkelsen under og etter krigen[9]:

  • 1943: NEHU.40.NS.1 – Winkie
  • 1943: SURP.41.L.3089 – White Vision
  • 1943: 1263 MEPS 43 – Tyke også kjent som George
  • 1944: NPS.41.NS.4230 – Beach Comber
  • 1944: NPS.42.31066 – Gustav
  • 1944: NPS.43.9451 – Paddy
  • 1945: NURP.36.JH.190 – Kenley Lass
  • 1945: NPS.41.NS.2862 – Navy Blue
  • 1945: NPS.42.NS.44802 – Flying Dutchman
  • 1945: NURP.41. A.2164 – Dutch Coast
  • 1945: NURP.38.EGU.242 – Commando
  • 1945: NURP.40.GVIS.453 – Royal Blue
  • 1945: NPS.43.29018 – Ruhr Express
  • 1945: NPS.42.NS.15125 – William of Orange
  • 1945: NPS.42.21610 – Scotch Lass
  • 1945: NU.41.HQ.4373 – Billy
  • 1945: 41.BA.2793 – Broad Arrow
  • 1945: NPS.42.NS.2780 – (ukjent navn)
  • 1945: NPS.42.NS.7524 – (ukjent navn)
  • 1945: NPSNS.42.36392 – Maquis
  • 1945: NURP.40.WCE.249 – Mary
  • 1946: NURP.41.DHZ56 – Tommy
  • 1946: NURP.39.SDS.39 – Al Alone
  • 1946: 42WD593 – Princess
  • 1946: NURP.37.CEN.335 – Mercury
  • 1946: NURP.38.BPC.6. – (ukjent navn)
  • 1946: USA43SC6390 – G.I. Joe
  • 1947: NURP.41.SBC.219 – Duke of Normandy
  • 1947: NURP.43.CC.1418 – (ukjent navn)
  • 1947: DD.43.T.139 – (ukjent navn) (brevdue fra Australian Army Signal Corps)
  • 1947: DD.43.Q.879 – (ukjent navn) (brevdue fra Australian Army Signal Corps)
  •  ????: NURP39.NPS.144 – Cologne

Brevduetjeneste i nyere tid[rediger | rediger kilde]

I den indiske delstaten Orissa hadde politiet fra 1949 til 2005 et korps av brevduer som skulle melde om flodbølger, jordskjelv og andre naturkatastrofer, når de vanlige kommunikasjonslinjene ble ødelagt. Det var fortellingen om brevduen Paddy som var den direkte årsaken til at man opprettet denne brevduetjenesten i Orissa. Men utviklingen av internett og satellittbasert telekommunikasjon gjorde tjenesten overflødig, og den ble nedlagt i 2005.[10]

Sent i 1970-årene benyttet man i den engelske byen Plymouth brevduer til å frakte blodprøver fra hospitalet til undersøkelse på laboratoriet. Tolv spesielt utvalgte brevduer bodde fast på laboratoriet, men ble daglig fraktet til hospitalet. Herfra kunne de så returnere til laboratoriet med blodprøvene. På laboratoriet var en klokke forbundet til en fotocelle som registrerte duen når den ankom og varslet det med en ringeklokke. Brevduene var betydelig billigere i drift enn biler, og hadde dessuten den fordelen at de ikke satt fast i trafikkorker.[11]

Den 1. april 1990 ble det utviklet en spesiell IP-protokol, RFC 1149 , som var basert på transport av datapakker med brevduer. Protokollen ble kalt Carrier Pigeon Internet Protocol (CPIP), og ble testet den 28. april 2001. Ni brevduer ble sendt opp på en ca. 5 kilometer lang tur med et ICMP Echo Request, og fire av disse pings kom i retur med et Echo Reply. Med et tap av datapakker på 55% og en svartid som lå mellom 3000 sekunder og mer enn 6000 sekunder, har denne formen for datatransmisjon riktignok aldri fått annet enn humoristisk betydning.[12]

Brevduesport[rediger | rediger kilde]

Et eldre stempelur til registrering av en brevdues hjemkomst ved en kappflygning. Brevduen var utstyrt med en avtagbar ring som skulle legges i uret. I dag foregår registrering av hjemkomst elektronisk.

Avl og kappflygning med brevduer er en stor global hobby- og sportsvirksomhet. I Belgia er det mer enn 90 000 brevdueoppdrettere, og de belgiske brevduene er ettertraktet over hele verden. På Taiwan finner man mer enn 30 000 oppdrettere.

Sporten består i å transportere duene vekk, fra enkelte kilometer eller opp til 2000 kilometer, og så slippe de løs. Den duen som kommer fortest hjem har vunnet. Brevduene ble tidligere utstyrt med en fast fotring med et unikt nummer, som ble satt på når duen var unge i redet, og så fikk de en gummiring på foten når de ble sendt avgårde i en transportkurv til slippstedet. Når duen kom hjem tok eieren av gummiringen, og plasserte denne i et kammer i en spesiell klokke. På denne måten kunne tidspunktet for hjemkomst bevises. I dag foregår denne registreringen elektronisk.

Kappflygningen[rediger | rediger kilde]

Kappflygningssesonen med brevduer strekker seg fra mai til august måned. Kort fortalt går en kappflygning ut på at et antall brevduer løslates fra et felles utgangspunkt, i inn- eller utland, for så hurtigst mulig å fly hjem til sitt dueslag. Den duen som kan tilbakelegge distansen med den høyeste gjennomsnittshastigheten, målt i meter pr. minutt, vinner. Det kjempes normalt i tre forskjellige kappflygningskategorier. Det er kortdistanse-, mellomdistanse- og langdistanseflygninger, hvor flyavstandene typisk går fra 150 til 1100 kilometer.

Totalisatorflygninger var tidligere en utbredt sport mange steder. I motsetning til de normale kappflyvningene, hvor det er oppdretteren som satser på sine egne brevduer, kunne alle satse penger på de brevduer som fløy totalisator. Brevduene ble typisk sluppet på avstander mellom 25-50 kilometer, og hadde man holdt på den vinnende brevduen, kunne gevinsten utbetales. Den stigende konkurranse fra nye spill som Lotto, Joker og diverse skrapelodd med flere, gjorde med tiden totalisatorflyvningene urentable.

Oppdretten[rediger | rediger kilde]

9 dager gamle dueunger.

En betydelig del av sporten er selve avlsarbeidet med brevduene, hvor det handler om å fremavle brevduer som har spesielle forutsetninger for å fly henholdsvis kort-, mellom- eller langdistanseflygninger. Brevduene parres normalt i perioden november til mars. Mellom 10 og 12 dager etter parringen legger hunnen det første egget og 2 dager senere det neste.

Foreldreduene ruger på eggene i 18 dager, hvoretter de helt nakne og blinde ungene klekkes. Ungene er 100% avhengige av foreldrene, og den første uken mates de med duemelk, som er et næringsrikt stoff som skilles ut fra brevduenes slimhinner i kroen hos begge foreldreduene. Etter hvert mates ungene med korn, og etter ca. 25 dager er de klare til å forlate redet.

Den brevduestammen som man finner i Danmark har sine aner fra områdene omkring Antwerpen og Liège i Belgia, hvor oppdrettere siden sist på 1700-tallet har avlet systematisk på duene for å foredle perfekte brevduer. Dermed skapte man noen grunnstammer som hadde de ønskede egenskapene. Disse kunne så kryssavles og forfines, og dermed oppstod nye stammer. Blant de mer berømte av disse stammene fra nyere tid kan nevnes Delbar, Van Riel, Jannsen, Ponderosa og Grondelaers.

Treningen[rediger | rediger kilde]

To hanner i et dueslag - bemerk som den forreste puster seg opp, og gjør oppmerksom på seg selv. Et tegn på vitalitet og styrke.

Treningen av brevduene begynner typisk når de er ca. fire måneder gamle. En utrent due kan normalt finne hjem til dueslaget sitt fra distanser på opp til ca. 100 kilometer. Etter hvert som brevduene trenes økes denne avstanden, og som treåring kan en veltrent brevdue finne hjem over avstander på mer enn 1200 kiometer – avstander den kan tilbakelegge med en hastighet på mellom 60 og 80 km/t.

De brevduene som deltar i kappflygninger er som topptrente idrettsutøvere i andre sportsgrener. Brevduene trenes etter fastlagte programmer som skal optimere dem til bestemte flygninger, enten der er snakk om kort-, mellom- eller langdistanseflygninger. Det innebærer at kosten, samt vitamin- og mineraltilskudd tilpasses den enkelte brevdue. Også mentalt forberedes duen til å yte sitt beste. Noen velger enkehan- eller enkehun-systemet, hvor hanner og hunner holdes adskilte i kappflygningssesongen, mens andre setter hanner og hunner sammen dagen før en avsendelse, for derved å stimulere f.eks. hannens drift til å skynde seg hjem, og andre kan velge å fly naturlig, hvor hannene og hunnene er sammen hele flyvesesongen.

Felleperioden[rediger | rediger kilde]

Brevduer skifter løpende fjærdrakten sin, men i løpet av høsten, fra august til november, har brevduen den store felleperioden, hvor den skifter ut vitale deler av fjærdrakten med nye og sterkere fjær. Felleperioden er en viktig periode for den enkelte brevdue, da det er her de fysiske forutsetningene for den kommende sesongs resultater legges til grunn.

Felleperioden er på ingen måte en hvileperiode for brevduene, så det tas godt hånd om brevduene mens den står på så de alltid har det de trenger av riktig fór, vitaminer og mineraler for å komme gjennom perioden så greit som mulig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De danske Brevdueforeninger: En flyvende hobby
  2. ^ Illustreret Videnskab: Hvorfor farer brevduer ikke vild?
  3. ^ De danske Brevdueforeninger: Omtale av artikkel i tidsskriftet Nature, 2004
  4. ^ Illustreret Videnskab: Hvordan lærer en brevdue at finde vej?
  5. ^ De danske Brevdueforeninger: Hvordan finder duerne hjem (dansk oversettelse av artikel av Caroline Davies i The Daily Telegraph)
  6. ^ BBC NEWS: Pigeons reveal map-reading secret
  7. ^ Victor Rothschild – "The Shadow of a Great Man" in Random Variables, Collins, 1984.
  8. ^ PigeonClubsUSA.com: G.I Joe (fortellingen om G.I Joe)
  9. ^ PDSA – PDSA Dickin Medal: Pigeons – Roll of Honour (oversikt over brevduer som er tildelt Dickin Medal samt begrunnelsen)
  10. ^ Times Onlin: Mobiles send pigeons out to roost (artikel om brevduetjenesten i Orissa)
  11. ^ Donor nyt, nr 62, 2001
  12. ^ Bergen Lunux User Group: The highly unofficial CPIP WG (beskrivelse av forsøket med IP over Avian Carriers)