Kommunikasjonssatellitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En kommunikasjonssatellitt er en kunstig satellitt plassert i bane rundt for å sørge for telekommunikasjon.

De største formidler titusenvis av telefonsamtaler og flere titalls TV-sendinger samtidig mellom bakkestasjoner (også kalt jordstasjoner) gjerne i forskjellige verdensdeler. Moderne, store kommunikasjonssatellitter er ofte designet for levetider på 15 år. Prisen for en slik ligger på 100-150 millioner dollar, og kan være enda høyere. Det finnes rundt et par hundre kommunikasjonssatellitter i bruk, fordelt på mange titalls serier, f.eks:

Den aller første aktive telekommunikasjonssatellitten, Telstar 1, ble skutt opp i 1962. Praktisk talt samtlige store kommunikasjonssatellitter kretser i geostasjonær bane. De fleste eies av private selskap.

Mobiltelefonsatellitter[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1990-årene startet utvikling av en egen kategori kommunikasjonssatellitter, som kan betegnes som «mobilbasestasjoner i verdensrommet». Disse formidler telefonsamtaler direkte mellom håndholdte mobiltelefoner. Noen av disse systemene består av store konstellasjoner (grupper) av satellitter, men enkeltsatellittene er mindre enn konvensjonelle kommunikasjonssatellitter. De kretser også i mye lavere baner enn de store kommunikasjonssatellittene. Hensikten er fullstendig (Iridium) eller tilnærmet (Globalstar) global mobildekning, selv midt i Stillehavet, Amazonasjungelen, Antarktis, Sibir eller Sahara.

  • Iridium (66 operative satellitter i 780 km høye polbaner)
  • Globalstar (50-talls satellitter i ca. 1 400 km høye baner)
  • Orbcomm (minisatellitter, lave baner, kun tekstmeldinger)

Selskapene bak alle disse systemene gikk konkurs, da man ikke klarte å verve tilstrekkelig antall abonnenter til å få dekket inn kostnadene ved å bygge dem ut (ca. 5 milliarder dollar for Iridium). De ble kjøpt opp og er i dag likevel i bruk, men med nye eiere.

  • Thuraya: To mobiltelefonsatellitter i geostasjonær bane, hvilket gir en liten, men merkbar forsinkelse under samtaler. Dekker «bare» rundt 100 land.
  • Inmarsat M. Egentlig maritim, geostasjonær kommunikasjonssatellitt, men man kan benytte «mobiltelefoner» i stresskoffertstørrelse fra mesteparten av verden gjennom Inmarsat-systemet.