Plinius den yngre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Plinius den yngre

Caius Plinius Cecilius Secundus, mer kjent som Plinius den yngre, (født 63, død omkring 113), romersk jurist, forfatter, naturfilosof og vitenskapsmann.

Plinius den yngre ble født i Como, Italia, og var nevø og adoptivsønn av Plinius den eldre, og blir ansett av mange som den største naturalist i antikken. Som syttenåring oppholdt han seg i sin onkels villa i Misenum, en flåtebase lengst nord i Napoli-bukten, da vulkanutbruddet i Vesuv begrov Pompeii i aske. Et kvart århundre etter hendelsen beskrev Plinius hendelsen i to brev. Han forteller i det første brevet hvordan hans onkel, Plinius den eldre, som var sjef for flåten, la merke til skyen som steg opp fra Vesuv og seilte ut for å redde folk som hadde sendt bud om at de forsøkte å flykte fra den andre siden av bukten. Onkelen mislyktes i dette og omkom av kvelning. I det andre brevet forteller Plinius hvordan han og moren ble vekket av et voldsomt jordskjelv samme natt. Han besluttet at de måtte forlate byen ettersom fortsatte jordskjelv fikk husene til å rase sammen rundt dem. En svart sky med enorme lyn bredde seg over havet og slukte Capri mens den rullet nærmere. Plinius og moren flyktet innover i landet mens aske regnet ned over dem. De tok seg senere tilbake til Misenum, og fikk der vite hva som var hendt med onkelen.

Som attenåring holdt Plinius sin første tale i en romersk rettssal og ble snart utpekt til å være justitiarius ved en domstol. Han var også militærtribun i ett år, trolig i Syria. Tjuefem år gammel kom han inn i senatet som kvestor. Yngre kunne man ikke være i en slik stilling. Før han fylte førti, var han konsul. Parallelt med denne karrieren tok han oppdrag i retten, oftest som forsvarer. Dette tok han ikke betalt for, noe som ville blitt sett på som umoralsk.

Hans to første ekteskap vet vi ingenting om, ikke engang partnernes navn. I førtiårsalderen giftet han seg med en jente i tolvårsalderen fra hjembyen Como. Hun het Calpurnia og var foreldreløs. Det er bevart tre brev Plinius skrev til henne da hun var rekonvalesent noen år senere, om sin lengsel etter henne som gjør ham rastløs og søvnløs. Paret fikk aldri barn, men kort etter sykdommen spontanaborterte Calpurnia og holdt på å dø. Plinius unnskyldte henne i et brev til hennes farfar, Calpurnius Fabatus, at hun som «den piken hun er», ikke forstod at hun var gravid, slik at det gikk galt. Han ber pikens tante Hispulla be sin far tilgi barnebarnet at hun ikke visste bedre og derved berøvet ham et oldebarn. Etter datidens tenkemåte la Plinius skylden på sin kone, og understreket for å gjøre hennes farfar mildere stemt, at hun var døden nær for «sin forseelse».

Paret flyttet senere til Bitynia (dagens nordvestlige Tyrkia) som dengang var greskspråklig. Plinius var der administrator og førte en regelmessig korrespondanse med keiser Trajan om forholdene. Det siste bevarte brevet handler om at Calpurnia har reist hjem. Trolig døde Plinius kort etter dette.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Janson, Tore: Romarinnor och romare, forlaget Wahlström & Widstrand, Stockholm 2006

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]