Korstegnet

Korstegn i en ortodoks begravelse.

Korstegnet eller korsets tegn er en rituell gest og kristent symbol som består i at man beveger hånden i et kors. Praksisen med å gjøre korsets tegn spiller en viktig rolle i flere kirkesamfunn, og kan bli brukt både under gudstjenesten og som en del av ens personlige tilbedelse.

Bakgrunn

Tertullian beskrev korstegnet, og det ser ut til at det i oldkirken ble markert bare med et korstegn på pannen. Noen århundrer senere ble korsets tegn også utført over andre deler av kroppen.

Den katolske og Den ortodokse kirke

Korstegnet er en kristen fromhetspraksis og en bønn særlig utbredt i den katolske og den ortodokse kirke. Ofte markerer man ytterpunktene i et kors på seg selv ved å berøre panne, bryst og skuldre. Det er vanlig å si «I Faderens, og Sønnens, og den hellige ånds navn. Amen» under utførelsen.

I katolsk tradisjon berører man først venstre skulder og så høyre, mens man i ortodoks tradisjon først berører høyre skulder. Det er uklart hvordan forskjellen har oppstått. Ortodokse kristne forklarer sin måte å gjøre korstegnet på med at Dismas («den gode røveren») hang på Jesu høyre side ved korsfestelsen; det finnes ingen spesiell forklaring på den katolske skikken.

Korstegnet brukes av både katolikker og ortodokse spesielt når man går inn i en kirke og under gudstjenesten, men også i andre sammenhenger. Dette henger sammen med at tegnet oppfattes som en kort bønn som er enkel å fremsi hver gang man f.eks. skal kjøre bil, gjøre noe vanskelig eller før et måltid. Det er også vanlig å starte og avslutte all bønn med korstegnet.

Det lille korstegnet

Det lille korstegnet gjøres ved tegne et lite kors med tommelen, normalt på pannen. Det brukes mye ved velsignelser og salving med hellige oljer. I katolske messer gjør man det lille korstegnet tre ganger (på panne, munn og hjerte) når evangeliet leses.

Andre kirker

Martin Luther skal ha snakket om å gjøre korsets tegn hver morgen som en påminnelse om at man er kristen. I dag bruker flere evangeliske kirker korsets tegn i forbindelse med visse deler av gudstjenesten. I den norske kirke brukes det i forbindelse med dåp og prestens velsignelse av menigheten fra alteret.

I århundrer etter reformasjonen knelte kirkegjengerne og brukte korstegnet når de kom inn i kirken, likeså ved begynnelsen av nattverden og under velsignelsen. Ennå i 1830 knelte de fleste på Vestlandet. I et brev til en biskop på visitas i Gloppen i 1824, foreslo en bonde en forenkling av «den seksfoldige Knælen», dels ble det urolig, dels pga «det forargelige i stillingen som ofte deri blir en følge».

Litteratur

• Romano Guardini: Von heiligen Zeichen (Topos-Taschenbücher; 365). 7. Aufl. Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 2008, ISBN 978-3-8367-0365-9, S. 12.
• Katechismus der Katholischen Kirche. Oldenbourg-Verlag, München u. a. 1993, ISBN 3-486-56038-7, Nr. 1671.