Adopsjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Far og adoptivbarn

Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til et barn. Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn. Alle juridiske foreldre har rett til å bortadoptere sitt barn ved å gi sitt samtykke. Er barnet blitt 12 år gammelt, kreves i tillegg barnets samtykke. I Norge kan gifte par og enslige vurderes som adoptivforeldre, mens ektefeller og partnere i registrert partnerskap i visse tilfeller kan adoptere barn av sin ektefelle eller partner.

Ca. 70 000 adopterte lever i Norge, inkludert stebarnsadopterte og ca. 19 000 som er adoptert fra utlandet. De eldste er over 80 år gamle. Adopterte over 18 år har rett til opplysinger om sine opprinnelige foreldre utlevert av statens adopsjonsmyndighet. Norsk Koreaforening fikk først i 1969 unntak, som de første, fra lovforbudet av 1953 mot formidling av barn med adopsjon for øye.

Vilkår for adopsjon av barn født i Norge[rediger | rediger kilde]

Loven setter strenge vilkår for en adopsjon. Det skilles mellom de ufravikelige vilkår (A) og de skjønnsmessige vilkår (B). + Det er forbudt å drive adopsjonsformilding i Norge som gjelder barn født i Norge. Avtalt adopsjon før barnet er født, er ikke rettslig forpliktende for barnet og dets foreldre.

Ufravikelige vilkår[rediger | rediger kilde]

Intet barn kan adopteres eller «frigjøres for adopsjon» om de ufravikelige vilkårene ikke er oppfylt.

  • Lovlig samtykke må være gitt av barnets foreldre eller de med det formelle foreldreansvaret.
  • Lovlig samtykke må være dokumentert i et rettslig gyldig samtykkedokument.
  • Samtykkedokumentet må være rettslig gyldig i Norge.
  • Adoptantene må være 25 år.

Skjønnsmessige vilkår[rediger | rediger kilde]

  • God helse er viktig, og vekt på omsorgsevne over tid.
  • Stabil økonomi.
  • Barnet som adopteres bør være det yngste i familien.
  • I tillegg til disse krav, må søkerne tilfredsstille krav fra organisasjonenes samarbeidsland.
  • Man kan ikke adoptere hvis man forsøker å bli gravid med prøverør.

Ansvaret for at barn kun blir lovlig adoptert, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir).

Utenlandsadopsjon[rediger | rediger kilde]

Ansvaret for at kun lovlige og gagnlig adopsjoner blir offentlig anerkjent, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man ha et gyldig forhåndssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter (Bufetat). Når forhåndssamtykke er gitt, vil en påfølgende utenlandsk adopsjon gjelde i Norge. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon. Det er tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt.

Et forhåndssamtykke gis for en periode på tre år, med mulighet for forlengelse ett år (nytt av 2008. Tidligere var dette 2 år + 1 års forlengelse). Ved søknad om forlengelse må det vedlegges ny helse- og vandelsattest som ikke er eldre enn 6 måneder gamle. Søknad om forlengelse må sendes inn i god tid før forhåndssamtykkets varighet går ut.

Nordmenn stasjonerte i utlandet og andre som bor i utlandet på midlertidig basis, skal følge samme fremgangsmåte og regelverk som adopsjonssøkere som bor i Norge. Utenlandske statsborgere som har varig opphold i Norge skal også adoptere etter norsk lov.

De siste års statistikk for utenlandsadopsjon:

I 2002 ble 785 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2003 ble 656 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2004 ble 652 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2005 ble 704 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2006 ble 438 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2007 ble 417 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2008 ble 304 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2009 ble 347 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2010 ble 344 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2011 ble 304 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2012 ble 239 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene
I 2013 ble 144 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene.

I snitt har færre enn 20 barn hvert år fått adoptivforeldre i Norge utenom en adopsjonsforening.

Kina innførte fra 1. mai 2007 strengere regler for hvem som kan adoptere, etter en stor økning i antall adopsjonssøknader.

Saksgangen ved utenlandsadopsjon[rediger | rediger kilde]

Søknadsprosessen starter i søkernes hjemmekommune. Som regel er det barneverntjenesten i kommunen (eller bydelen) som har ansvaret for dette i kommunene. Søkere må normalt først bli medlem av en av adopsjonsorganisasjonene som må kunne bekrefte at de har mulighet for å formidle adopsjon til søkerne før man kan søke om statens vedtak om forhåndssamtykke.

Sosialrapport[rediger | rediger kilde]

Barnevernet skriver deretter en sosialrapport. Søkerne må legge frem fødselsattest, vigselsattest, ligningsattest, legeattest og egenerklæring om helsetilstand, samt uttømmende politiattest i forbindelse med utredningen i kommunen. Kommunen oversender søknaden til Bufetats regionkontor for behandling, sammen med kommunens vurdering av søkerne og tilråding i saken.

Forhåndssamtykke[rediger | rediger kilde]

Alle som ønsker å adoptere et barn fra utlandet, må søke om forhåndssamtykke til dette. Norge tillater adopsjon fra et begrenset antall land. Norske myndigheter foretrekker samarbeid med land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993 om beskyttelse barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon. Etter norsk lov har man rett til å søke om statens forhåndssamtykke uten å være medlem av en norsk adopsjonsforening, men statlig praksis på dette området er svært restriktiv.

Et forhåndssamtykke gir rett til formidlingsbistand fra en av de tre norske adopsjonsorganisasjonene. Ca 1 % av utenlandsadopsjonene skjer utenom forening, og da vil det normalt være Barne-, ungdoms- og familidirektoratet som saksbehandler saken i forhold til utenlandske myndigheter. Et forhåndssamtykke gir rett til å søke å oppnå en lovlig og gyldig adopsjon av et utenlandsk barn i ett bestemt land. Et forhåndssamtykke gir ingen rett til å bli adoptivforeldre. Utenlandsadopsjoner gjennomføres i henhold til lovgivningen i barnets opprinnelsesland. Norge anerkjenner adopsjoner fra land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993, men kan også godkjenne adopsjoner fra andre land.

Et forhåndssamtykke er gyldig i tre år med mulighet for forlenge dette med ett år. Er en adopsjon ikke gjennomført innenfor samtykkets varighet, må søkerne fremme ny sak overfor norske myndigheter for å få nytt forhåndssamtykke.

Saksbehandlingstid[rediger | rediger kilde]

Når regionkontoret i Bufetat har registrert søknaden, vil søkerne normalt få tilsendt en søknadsbekreftelse, med opplysninger om forventet saksbehandlingstid.

Det er et mål at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden skal være 3 måneder etter at den ble mottatt ved regionkontoret. Ved senere søknader (annengangssøknader) er det et mål at søknaden skal være avgjort innen 1 måned.

Det kan imidlertid oppstå forhold som gjør at saksbehandlingstiden kan bli lengre enn først anslått, f.eks når det viser seg nødvendig å innhente tilleggsopplysninger eller tilleggsrapport fra kommunen før søknaden kan avgjøres, eller i etterkant av ferieavviklingen om sommeren.

Tildeling av barn[rediger | rediger kilde]

Når søkere er blitt forespurt om adopsjon av et utenlandsk barn fra barnets hjemland, skal Haag-konvensjonens § 17 C tre i kraft for at adopsjonsprosessen skal kunne fortsette i forhold til de land som har ratifisert konvensjonen.

Klage på vedtak[rediger | rediger kilde]

Det finnes mange typer offentlig adopsjonsvedtak.

Vedtak om forhåndssamtykke er et vedtak som gir rett til å søke seg en lovlig adopsjon av et barn med en bestemt nasjonalitet i et bestemt land.

Dersom Bufetats regionkontor gir avslag på søknad om forhåndssamtykke, kan avgjørelsen påklages til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Klagen må sendes via regionkontoret. Klagefristen er tre uker fra et eventuelt avslag er mottatt.

Gjør staten avslagsvedtak om adopsjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon, kan både de bortadopterende foreldrene og/eller adoptantene prøve vedtaket for domstolen.

Adopterte kan domstolsprøve statens adopsjonsbevilling når som helst etter at den er gitt og helt frem til sin død. I praksis har adopterte ingen domstolsprøveadgang før de er blitt 18 år.

Kunnskap om opprinnelige foreldre[rediger | rediger kilde]

Adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om biologiske foreldre. Det er bare den adopterte selv som har rett til å få tilgang til disse opplysningene, og ingen andre.

Norskadopterte[rediger | rediger kilde]

Det er Bufdir som har ansvar for å gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige biologiske foreldre er. For adopsjoner gjennomført før 1999 er det fylkesmannsembetet på det stedet hvor adoptivforeldrene bodde på adopsjonstidspunktet som har ansvaret for å gi slik informasjon. For å motta slik informasjon må den adopterte henvende seg skriftlig til rette instans. Følgende må vedlegges søknaden:

  • Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat.
  • Den adoptertes navn og fødselsdato
  • Adopsjonstidspunktet
  • Adoptivforeldrenes navn

Utenlandsadopterte[rediger | rediger kilde]

Det er Bufdir som har ansvar for å gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige foreldrene er. For å motta slik informasjon må den adopterte henvende seg skriftlig (ikke e-post) til Bufdir. Følgende må vedlegges søknaden:

  • Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat.
  • Den adoptertes navn og fødselsdato
  • Adoptivforeldrenes navn
  • Hvilket land man er adoptert fra
  • Hvilket år man kom til Norge
  • Hvilken adopsjonsorganisasjon som formidlet adopsjonen

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]