Rettssaken mot Adolf Eichmann: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 185: Linje 185:


<ref name="Hagtvet2000">{{Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah og Bent Hagtvet| utgivelsesår = 2000 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet | isbn = 8252537367 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Bokklubben dagens bøker | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120800040 | sitat= Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.}} </ref>
<ref name="Hagtvet2000">{{Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah og Bent Hagtvet| utgivelsesår = 2000 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet | isbn = 8252537367 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Bokklubben dagens bøker | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120800040 | sitat= Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.}} </ref>

<ref name="Haslam">{{Kilde artikkel|tittel=Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show|publikasjon=PLOS Biology|doi=10.1371/journal.pbio.1001426|url=https://journals.plos.org/plosbiology/article?id=10.1371/journal.pbio.1001426|dato=2012-11-20|fornavn=S. Alexander|etternavn=Haslam|etternavn2=Reicher|fornavn2=Stephen D.|serie=11|språk=en|bind=10|sider=e1001426|issn=1545-7885|pmc=PMC3502509|pmid=23185132|besøksdato=2021-04-06}}</ref>


<ref name="Johansen2006">{{Kilde artikkel|tittel=«Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967|publikasjon=Historisk tidsskrift |url=https://www.idunn.no/ht/2006/01/et_slikt_folk_kan_ingen_eichmann_utrydde_-_haldninga_til_jodane_og_staten_i|dato=2006|fornavn=Karl Egil|etternavn=Johansen|serie=01|språk=no-NO|bind=85|sider=25–56|issn=1504-2944|besøksdato=2021-04-04}}</ref>
<ref name="Johansen2006">{{Kilde artikkel|tittel=«Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967|publikasjon=Historisk tidsskrift |url=https://www.idunn.no/ht/2006/01/et_slikt_folk_kan_ingen_eichmann_utrydde_-_haldninga_til_jodane_og_staten_i|dato=2006|fornavn=Karl Egil|etternavn=Johansen|serie=01|språk=no-NO|bind=85|sider=25–56|issn=1504-2944|besøksdato=2021-04-04}}</ref>

Sideversjonen fra 28. mai 2021 kl. 16:52

Denne artikkelen er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at den kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere teksten din til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.

Denne siden har ikke blitt redigert på 14 dager, så denne malen («arbeid pågår») kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. (Klikk alternativt her for å få hele artikkelteksten inn i redigeringsvinduet snarere enn bare første avsnitt.) Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen.

Rettssaken mot Adolf Eichmann ble gjennomført av Israel mot den tyske SS-mannen Adolf Eichmann 2. april til 14. august 1961 i Jerusalem. Eichmann var anklage for forbrytelser mot det jødiske folket, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og medlemskap i kriminelle nazistiske organisasjoner. Tiltalen gjaldt hovedsakelig medvirkning til gjennomføring av holocaust under andre verdenskrig i Europa. Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet i 1962 etter at høyesterett hadde stadfestet dommen. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel.

Eichmann i glassburet 5. april 1961. Forsvarer Robert Servatius sittende og aktor Gideon Hausner stående.

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av agenter fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot. Bortføringen fra Argentina var juridisk omstridt og skapte diplomatisk konflikt som ble behandlet av FNs sikkerhetsråd. Til rettssaken er det knyttet flere prinsippielle problemstillinger, blant annet om Israels rett til å straffeforfølge forbrytelser begått i et annet land før Israel fantes og om Israels straffelov ble brukt med tilbakevirkende kraft.

Rettssaken har i ettertid blitt mye diskutert, blant annet på bakgrunn av Hannah Arendts uttrykk «ondskapens banalitet». Rettssaken foranlediget forskning (blant annet Milgram-eksperimentet) som kunne forklare medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.

Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.[1][2][3][4]

Bakgrunn

Rettsoppgjør etter holocaust

Utdypende artikkel: Rettsoppgjør etter Holocaust

Se også: Ansvar for Holocaust

Rettsoppgjøret skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet. Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i Nürnberg blant annet Einsatzgruppenprosessen.[5] Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust og disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden.[6] På slutten av 1950-tallet var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Fra slutten av 1950-tallet ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. Fritz Bauer, statsadvokat i Frankfurt, var sentral i gjennomføring av de vesttyske prosessene rundt 1960.[5]

De allierte fastsatte i London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) 8. august 1945 hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnbergprosessen skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[6] London-charteret avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[7] Tiltalen i Einsatzgruppeprosessen (1947) baserte seg på den foregående Nürnbergprosessen, samt på Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, og internasjonal sedvanerett. Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt.[8][9] Folkemordkonvensjonen ble vedtatt i 1948. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord.[10][11]

Heinrich Himmler og Odilo Globocnik tok sine egne liv i alliert vartekt. Gestapo-sjef Heinrich Müller forsvant i krigens siste dager. Ernst Kaltenbrunner ble dømt og henrettet i Nürnberg.

Dieter Wisliceny arbeidet sammen med Eichmann blant annet ved gjennomføring av i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig dømt til døden og hengt i Bratislava 1948.[12] Alois Brunner var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til Syria og døde i Damaskus som gammel mann.[13][14] Brødrene Rolf Günther (selvmord 1945) og Hans Günther (drept 1945) arbeidet for Eichmann om deportasjoner fra Hellas og Bøhmen.[15][16][17] Theodor Dannecker, som samarbeidet med Eichmann blant annet om holocaust i Ungarn, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk varetekt.[18][19]

I Ungarn ble hovedmennene László Baky, László Endre, László Bárdossy, Béla Imrédy, Ferenc Szálasi, Döme Sztójay og László Ferenczy dømt og henrettet etter krigen.[20] [21][22][23][24] Kurt Becher unnslapp rettsforfølgelse og ble senere en velstående forretningsmann. Becher vitnet mot Eichmann i Jerusalem, men unnlot å reise til Israel.[25][26] Miklós Horthy og Otto Winkelmann ble ikke stilt til ansvar for holocaust i Ungarn.[27][20] Edmund Veesenmayer ble i Nürnberg dømt til fengsel og slapp ut i 1951.[28]

Arrestasjon

Statsminister David Ben-Gurion ble beskyldt for å blandet seg inn og utnytte saken politisk. Han bekjentgjorde arrestasjonen i Knesset i mai 1960.
Foto: Fritz Cohen, 1960/Israels nasjonale fotoarkiv

Eichmann ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot.[29]

Da den israelske statsministeren David Ben-Gurion fikk vite at Eichmann var i Argentina, gav han etterretningstjenesten Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann.

Etter at Eichmann var sikkert identifisert ble han skygget kontinuerlig av israelske agenter: Det var alltid en agent på samme buss, alltid en agent på samme kafe, og det var alltid en agent som holdt vakt fra en leilighet rett over gaten for Eichmanns hus. Han ble også jevnlig fotografert. Agentene ble stadig skiftet ut for at Eichmann ikke skulle fatte mistanke. Agentene antok det var lett å ta Eichmann til fange, hovedproblemet ville være å få ham ut av Argentina og transportert til israelsk territorium.[30] Da han kvelden 11. mai 1960 gikk av bussen tok agentene ham med makt inn i en ventende bil. En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret.[31] Under agentenes avhør erkjente han straks sin egentlige identitet.[32][33] Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel. Han ble fløyet ut av Argentina via Vest-Afrika i hemmelighet ni dager etter at agentene tok ham til fange.[34][35]

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 23. mai 1960 kunngjorde Ben Gurion i Knesset at Eichmann hadde blitt fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten. Ben Gurions kunngjøring ble fulgt av lang og intens applaus. Ben Gurion avviste å la saken gå for en internasjonal domstol slik Telford Taylor, som ledet aktoratet under Nürnbergprosessene, gikk inn for. Regjeringen sørget for at rettssaken fikk mest mulig oppmerksomhet i media.[36][33] Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Eichman i fengslet i Ramla 1961

Etter arrestasjonen fordømte Eichmann utryddelsen av jødene som ondskap, men hevdet at hans egen rolle var begrenset til organisering av transport. Han mente at han kun utfordret ordrer fra overordnete og var bundet av lojalitetsed til Hitler. Eichmann mente derfor at han juridisk sett var uskyldig og at han for en stor del ikke hadde moralsk ansvar for forbrytelsene. I retten omtalte Eichmann utryddelsen av jødene som en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. Han hevdet å ha bidratt til transportarbeidet mot sin vilje og at han ikke kunne ha gjort noe for å forhindre forbrytelsen.[37]

Diplomatisk konflikt

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann.[38] På spørsmål fra den argentinske regjeringen sendte den israelske regjeringen en diplomatisk note (note verbale) der de beklaget eventuell overtrådelse av Argentinas suverenitet og argumenterte med at Eichmann ble med frivillig til Israel. Ben Gurion beklaget i et eget brev til president Frondizi. Argentina takket for beklagelse, men mente at Eichmann måtte returneres til Argentina og agentene måtte utleveres. Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd som søkte etter kompromiss for å unngå opptrapping av striden. Amadeo argumenterte med at bortføringen ville sette en farlig presedens dersom det forble ustraffet og at det ikke kunne finnes unntak for sovereniteten. Utenriksminister Golda Meir argumenterte i sitt tilsvar med at bortføringen av Eichmann var en begrenset overtredelse av argentinsk lov og overtredelsen måtte sees i forhold til det unike ved Eichmanns forbrytelser og i forhold til motivene hos personene som gjennomførte bortføringen. Meir holdt fast ved at sikkerhetsrådet ikke hadde jurisdiksjon fordi bortførtingen ble gjennomført av privatpersoner og staten Israel hadde ikke ansvar for hva privatpersoner foretok seg. Meir påpekte at Eichmann faktisk oppholdt seg ulovlig i Argentina. Sovjetunionen og Polen argumenterte med at Argentina ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Nürnberg og etter FNs resolusjoner om å straffeforfølge eller utlevere Eichmann. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Sovjetunionen og Polen avsto fra å stemme av frykt for at Israel måtte returnere Eichmann til Argentina der han trolig ville unndra seg straffeforfølgelse. Israels ambassadør ble utvist, senere på sommmeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.[39]

Rettsak i Jerusalem

Rettssaken ble avholdt 2. april til 14. august 1961 i «Folkets hus» (et stort forsamlingslokale). Det var plass til 750 personer i rettslokalet hvorav 450 plasser ble brukt av journalister fra hele verden. Forhandlingene ble simultantolket til engelsk, fransk og tysk. Det var mange fjernsynskamera i rommet.[36][34] Ifølge Hannah Arendt var den franske oversettelsen utmerket, den engelske akseptabel, mens den tyske var nesten komisk og tildels uforståelig.[40]

Spørsmålet om Israels jurisdiksjon (rett til å dømme) var en hovedtema i debatten om Eichmann-saken. Harvard-professor Oscar Handlin var skeptisk til Israels even til å gjennomføre en rettferdig prosess, men at Eichmann burde returneres til Argentina og stilles for en internasjonal domstol. Handlin mente også at asylretten var brutt. Juristen Jacob Robinson, som assisterte aktor Gideon Hausner, argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel ikke var relevant for retten til straffeforfølgelse. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferrettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinson var at enkelte forbrytelser kan straffeforfølges av alle fordi det er en trussel mot menneskeheten (hostes generis humanis), for eksempel sjørøveri. Karl Jaspers, Arendts venn og lærer, mente Eichmann burde overlates til en internasjonal domstol i regi av FN. Jaspers var bekymret for at Eichmann kunne bli oppfattet som en martyr og dermed utløse nytt jødehat. Arendt holdt fast ved Israels rett til å dømme blant annet fordi de fleste overlevende var borgere av Israel og staten Israel kunne tale i deres navn.[41]

Jacob Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft fordi det av natur er basert presedens (engelsk: customary law). Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.[42]

Reaksjoner internasjonalt

Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden. Axel Kielland skrev i Dagbladet at dette var historiens viktigste prosdyre. Kielland beskrev Eichmann som «et ulykksalig kryp» og «en personifisert alminnelighet».[33]

I USA ble arrestasjonen godt mottatt samtidig som flere var ubekvemme med at bortføringen fra Argentina og en del tvilte på den israelske regjeringens intensjoner. Et spørsmål var blant annet om Eichmann ville få en rettferdig rettssak og om han heller burde stilles for et internasjonalt tribunal som i Nürnbergprosessen. Det ble i pressen uttrykt en viss frykt for at Eichmann-saken ville skape antityske stemninger som kunne svekke Vesten overfor Sovjetunionen. Et tema i debatten i USA var om behandlingen av Eichmann var uttrykk for forskjellen på antatt kristen tilgivelse og antatt jødisk hevngjerrighet (hvor debatten til dels hentet næring fra antisemittisme). I USA var det utbredt oppfatning, også blant liberalere, at Israel ikke burde stille Eichmann for retten og i stedet returnere ham til Argentina. Telford Taylor mente at folkemord i henhold til prinsippene fra Nürnberg var en internasjonal forbrytelse og ikke en sak for den ene berørte parten. Washington Post advarte om at rettsprosessen ville bli et spill forkledd som rettssak. New York Post mente saken burde føres i Tyskland og at en dødsstraff i Israel ville bli oppfattet som en ren hevnaksjon.[43] Den britiske forleggeren Victor Gollancz mente at ingen lov dekket forbrytelsens omfang og at rettssaken derfor var illegal (engelsk: a vast illegality).[41][44]

I samtiden uttrykte blant annet jødiske ledere frykt for at rettssaken ville fremkalle ny antisemittisme.[45] Det var blant annet frykt for at jøder fremstilt som stakkarslige og som offer ville fremkalle antisemittisme, blant amerikanske jødiske ledere var det viss lettelse over at Vostok 1 (Jurij Gagarins romferd) og landgangen i Grisebukta stjal oppmerksomheten. Wall Street Journal skrev at saken kunne vekke til live antityske holdninger noe bare kommunistene ville tjene på og at rettssaken var preget av gammeltestamentlig straff og hevn. Den ytterliggående katolske ukeavisen The Tablet (utgitt i London) trakk på klassisk antisemittisme ved kritikk av rettssaken for jødisk hevngjerrighet uten mulighet for kristen tilgivelse.[46] William F. Buckley jr. i National Review beskrev rettssaken som ondartet og ledd i et internasjonalt hevnapparat. National Review trykket i den forbindelse også antisemittiske vitser. Buckleys synspunkter var ikke representative for den jevne amerikaners holdning, men var eksempel på den type tilbakeslag jødiske organisasjoner fryktet. Med noen få unntak kom ikke det tilbakeslaget som organisasjonene fryktet og kritikk av rettssaken som hevntokt ble svakere etterhvert som saken gikk sin gang. De jødiske organisasjonene i USA fremhevet sakens universelle aspekter (som faren for undertrykking og konsekvenser av totalitære styresett) heller enn de spesifikt jødiske, som aktor Gideon Hausner fremhevet.[47][46]

Saken førte til at amerikanske jøder ble mindre forsiktige med å snakke om holocaust. Dekningen av selve saken og utfyllende historisk stoff i forbindelse med rettssaken gjorde informasjon om holocaust bredt tilgjengelig: Dette var første gangen amerikanere fikk presenterte holocaust som en historisk hendelse i seg selv og ikke bare som del av nazistenes brutale fremferd generelt. Rettssaken var første gang den amerikanske offentligheten fikk presentert holocaust som et folkemord på jødene spesielt. Betegnelsen holocaust om folkemordet på det europeiske jødene ble etablert i USA som følge saken mot Eichmann. Amerikansk mediedekning presenterte ikke saken fra et sionistisk perspektiv slik ledende israelske politikere ønsket.[46]:133-134

Rettssaken skapte oppmerksomhet om Vest-Tysklands tilsynelatende likegyldighet med hensyn til straffeforfølgelse av nazister. I månedene før Eichmann-saken i Jerusalem innledet vesttyske myndigheter straffesak mot flere antatt gjerningsmenn fra nazitiden.[48] Vest-Tyskland hadde opprettet Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser) etter den første viktige holocaust-relaterte rettssaken i tysk regi i 1958.[36]

Praktisk gjennomføring

Nyhetsklipp fra rettssaken.

Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. Over 100 vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire, og 1600 dokumenter med Eichmanns navn og signatur ble lagt frem som bevis. Aktor innkalte også flere sakkyndig blant annet historikere og andre forskere.[49] Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnberg skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[6] London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[50] Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.

Regjeringen var involert i aktoratets arbeid og Ben Gurion gikk selv gjennom Hausners åpningsinnlegg.[36] Domstolen i første instans hadde tre dommere og ingen jury slik at dommerne tok stilling både til fakta og til lovanvendelsen.[37] Dommerne var Moshe Landau (utdannet i Storbritannia), Yizhak (Yitzhak) Raveh og Benjamin Halevi (de to siste utdannet blant annet i Tyskland).[34]

Juridisk bakgrunn

Forsvarer Robert Servatius i retten.

Fra 1950 hadde Israel gjennomført straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Denne loven ble anvendt i saken mot Eichmann.[51][52] Lovens første paragraf presiserer at den omfatter forbrytelser begått under naziregimet og enhver krigsforbrytelse begått under andre verdenskrig i Tyskland, i land alliert med Tyskland eller områder under tysk kontroll. Loven ga mulighet for dødsstraff. Krigsforbrytelser ble definerte på samme måte som i London-charteret som lå til grunn for Nürnbergprosessen.[53] Paragraf 9 bestemte at personer kunne straffeforfølges i Israel selv om vedkommende allerede hadde gjennomgått straffesak i et annet land for samme forbrytelse. Eventuell straff sonet i et land ville da komme til fratrekk i Israels rettsvesen.[54]

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Forsvareren Servatius krevde at saken straks måtte henlegges fordi Israel ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i saken. Eichmann erklærte seg straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Forsvareren begrunnet manglende jurisdiksjon på følgende punkter:[34][55]

  • Eichmann ble lovstridig bortført fra Argentina
  • Tiltalen gjaldt forhold utenfor Israels territorium (ekstraterritoriell og universell jursidiksjon) og før Israel ble opprettet basert på lover med tilbakevirkende kraft
  • Eichmann hadde ikke fulle retter som tiltalt (for eksempel ville nazister innkalt som vitner straks ha blitt arrestert)
  • Eichmann hadde ikke drept noen og heller ikke tatt initiativ til drap, han handlet bare etter ordre fra overordnet myndighet. Ifølge forsvareren utførte Eichmann «statshandlinger» (engelsk: act of state) som ikke kunne bli gjenstand for vanlig strafferettslig forfølgelse (tysk: justizlose Hoheitsakte) og sto i samme strafferettslige stilling som pilotene som slapp atombomben over Hiroshima.

Servatius argumenterte i tillegg med at dommerne ikke ville være nøytrale fordi saken vedrørte de jødiske folk og staten Israels politiske interesser. Dommerne drøftet ikke Servatius konkrete innvending, men mente de ville opptre profesjonelt tross sakens særpreg. Ingen kommentatorer og heller ikke forsvareren kritiserte dommernes håndtering av rettssaken.[56] Forsvareren argumenterte med at Israel ikke hadde jurisdiksjon, mens aktor argumenterte med at Israel hadde ekstraterritoriell jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folket.[57] Domstolen (første instans) avviste at bortføringen fra Argentina som tema i rettssaken fordi det ifølge domstolen bare berørte Argentina som stat og ikke Eichmann som individ.[58]

Advokat Johan B. Hjort og jussprofessor Edvard Hambro mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Forfatter og journalist Ragnar Kvam var oppbragt over disse formelle innvendingene som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim. I Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) medvirket saken til kritisk refleksjon om landets nazistiske fortid.[33] Den siste kommandant i Auschwitz, Richard Baer, ble arrestert i oktober 1960. Flere medlemmer av den såkalte Eichmann-kommandoen (som organiserte deportasjon fra Ungarn) ble arrestert på denne tiden: Franz Novak, Otto Hunsche, Hermann Krumney, Gustav Richter og Willi (Wilhelm) Zöpf.[48][59]

Bevis og vitner

Abba Kovner vitnet i saken 4. mai 1961. Han overlevde Holocaust i Litauen.
Foto: Israels nasjonale fotoarkiv

Aktoratets bevisførsel var av to hovedtyper: Vitner og dokumenter som generelt underbygget Eichmanns medvirkning til Holocaust; og bevis for Eichmanns konkrete medvirkning til Holocaust i enkeltland og hans involvering i utryddelsesleirene.[60] Aktoratet under ledelse av Hausner baserte seg til dels på nedskrevne vitneutsagn fra etterkrigstiden, særlig i forbindelse med Nürnbergprosessene. Aktoratet baserte seg på over hundre vitner. Noen vitner som var i live ga tildels forklaring i sitt hjemland i stedet for å reise til Israel.[36]

Hausner mente for eksempel av Dieter Wislicenys vitneutsagn i Nürnbergprosessen var troverdige og pålitelige, og dette ble brukt i Jerusalem.[36][61] Wisliceny var venn av og arbeidet sammen med Eichmann i RSHAs avdeling for jødesaker.[62][63] I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.[62] Etter andre verdenskrig uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. Ifølge Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av sin gamle venn Eichmann.[64] Wisliceny ga etter krigen inntrykk av at de i løpet av krigen hadde blitt uvenner - noe Eichmann avviste. Wisliceny var i Eichmanns tjeneste til april 1945 noe Wisliceny senere benektet. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann inkludert øyefarge, gulltenner og arr. I tillegg skrev Wisliceny over 100 sider om den endelige løsning, stormuftien av Jerusalem og andre tema der ytterligere detaljer om Eichmanns virke fremgikk.[65]

Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Arendt beskriver blant annet Eichmanns vennlige og høflige forhold til Berthold Storfer, leder for den jødiske komiteen for utvandring til Palestina. Storfer ble skutt og drept i Auschwitz seks uker etter at Eichmann hadde møtt ham der. Ifølge Arendt forsøkte Eichmann å rasjonalisere det han hadde vært med på og unndra seg ansvar ved å vise til at han var anstendig og opptrådte juridisk korrekt.[34]

Abba Kovner vitnet i saken.[66][67][68] Rudolf Vrba, en av de få som klarte å rømme fra Auschwitz, ble ikke innkalt som vitne, i stedet ble Vrba bedt om å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommeren Benjamin Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne. Halevi hadde noen år tidligere dømt i Malchiel Gruenwalds favør etter at Rudolf Kastner saksøkte for ærekrenkelser.[69][70] Vrba var et av vitnene i rettssaken mot holocaustfornekteren Ernst Zündel i Canada i 1985.[71][72]

Michael Musmanno, som hadde vært dommer i Nürnbergprosessene, vitnet og uttalte da at SS-general Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene.[73][74] Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne sto ansvarlige overfor Eichmann.[75] Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.[74]

Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter andre verdenskrig ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[20]

Tiltale og dom i første instans

Mordechai Eliezer Greenspan (Grynszpan) vitner 25. april 1961.[76] Han var bror av Herschel Grynszpan. [77]Assisterende aktor Jacob Breuer (stående, sett fra siden).

Eichmann var anklaget i 15 punkter på grunnlag av:[37][54]

  1. Forbrytelser mot det jødiske folket (tiltalepunkter 1 til 4). Lov vedtatt av Knesset i 1950 med omtrent samme ordlyd som paragraf 2 i Folkemordskonvensjonen av 1948.
  2. Forbrytelser mot menneskeheten. I henhold til London-charteret av 1945 og som anvendt i Nürnbergprosessen.
  3. Krigsforbrytelser. Overgrep mot sivilbefolkningen på okkupert territorium (tiltalepunkt 8).
  4. Medlemskap i tre nazistiske organisasjoner definert som kriminelle i Nürnbergprosessen (tiltalepunkter 13 til 15).

De tre første anklagene ga grunnlag for dødsstraff i henhold til Israels strafferett og loven om straffeforfølgelse av nazister og nazikollaboratører. Tiltalepunkter 5 til 7 omfattet forbrytelser mot menneskeheten rettet mot den jødiske befolkningen.Tiltalepunkter 9 til 12 om forbrytelser mot menneskeheten omfattet også forbrytelser mot polakker, slovenere, sigøynere og tsjekkoslovaker. Han ble åtte måneder etter åpning av rettssaken kjent skyldig på alle 15 punkter i første rettsinstans.[37][54] Eichmann ba om en mild dom på grunn av sin påstått ubetydelige rolle i holocaust. Han hevdet bare å være skyldig i lydighet i tjenesten og lojalitet til flagget, dermed kunne han ikke bli dømt for gjerninger andre var ansvarlige for. Eichmann hevdet at han aldri forfulgte jøder med glede og iver. Dommerne hadde mulighet til å ilegge dødsstraff, og konkluderte med at de avskyelige forbrytelsene og mangel på formildende omstendigheter var nødvendig med dødsstraff.[60]

Dommerne konkluderte med at Israel hadde jurisdiksjon på grunn av den historiske forbindelsen mellom Israel og det jødiske folk og fordi Israel var et etterfølger til det britiske palestinamandatet. Dommen la til grunn at det jødiske samfunn i Palestina som eksisterte før og under andre verdenskrig var en «stat i emning», men i mangel av suveren status kunne ikke denne staten utstede lover som gjaldt nazistenes forbrytelser og lover vedtatt etter at Israel var opprettet dekket dette behovet. Dommerne la til at det jødiske samfunnet i Palestina deltok i de alliertes kamp mot aksemaktene og dermed kunne medvirke i rettsoppgjøret mot dem.[78]

Domstolen la til grunn at loven i realiteten ikke ble anvendt med tilbakevirkende kraft. Den siterte særlig Nürnbergprosessene og charteret som var det juridiske grunnlaget for de alliertes rettsoppgjør i Tyskland. Domstolen mente i tillegg at ledende nazister inkludert Eichmann, var klar over at de begikk forbrytelser fordi handlingene var i strid med grunnleggende prinsipper som siviliserte samfunn bygger på. Domstolen pekte på at Israels lovgiving ikke var unik og at andre domstoler (inkluderte tyske) hadde avvist påstanden om at nazistenes forbrytelser ikke var ulovlige på det tidspunktet de ble begått. Det samme gjaldt påstandene om at gjerningsmennene ikke hadde forbrytersk intensjon.[79]

Forsvaret argumenterte med at individer ikke kan straffes for handlinger begått på vegne av stater (act of state). Etter folkeretten kan bare staten selv holdes ansvarlig, mente Servatius. Aktor Hausner viste til rettsoppgjøret i Tyskland etter andre verdenskrig der dette argumentet ble avvist. Domstolen avviste forsvarets argument og la til grunn at den staten som planla og iverksatte holocaust måtte betraktes som en kriminell organisasjon og ikke som en stat på linje med andre. Ved rettsoppgjøret i Nürnberg ble argumentet om statshandling avvist både i charteret og i dommene.[80]

Servatius argumenterte i sitt avslutningsinnlegg med at Eichmann bare utførte instrukser han fikk ovenfra i henhold til sin plikt og med fare for seg selv om han ikke ville adlyde. Eichmann var en funksjonær som ikke hadde annet valg enn å gjøre det han fikk beskjed om, hevdet forsvareren. Hausner argumenterte med at ifølge denne logikken, ville bare Hitler selv kunne holdes ansvarlig. Domstolen konkluderte med at «alle siviliserte land» hadde avvist superior order som forsvar. Dommerne konkluderte med at Eichmann var fullt klar over at utslettelsen av jødene var åpenbart kriminell og ulovlig, likevel gjennomførte Eichmann arbeidet velvillig, ivrig og helhjertet. Domstolen konkluderte med at det ikke var noe bevis for at Eichmann måtte presses eller trues for å gjøre jobben; i stedet gjorde han jobben med glede til sin egen og overordnetes tilfredshet.[81]

Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt. Eichmann ble kjent strafferettslig tilregnelig. Aktor Gideon Hauser hevdet at Eichmann hadde et «hjerte av stein» og var likegyldig til lidelsen han skapte og at Eichmann hadde en farlig, pervertert personlighet.[82] Eichmann argumenterte med at hans ansvar sluttet når togene kom frem til Auschwitz og folk gikk av. Eichmann benektet ikke omfanget av holocaust og nazistenes ansvar. Han erkjente sitt ansvar for transportene og at han kjente til massedrapene, men benektet at han hadde ansvar for drapene. Et argument han brukte var Amt IVB, som han arbeidet ved, ikke hadde noe som helst med likvideringene å gjøre.[83]

Anke til høyesterett

I anke til Israels høyesterett anførte Eichmann fem punkter:[37]

  • Loven av 1950 ble gitt tilbakevirkende kraft og loven ble vedtatt i en stat som ikke eksisterte før 1948.
  • Israel hadde ikke jurisdiksjon, ifølge Eichmann kunne bare Tyskland og Polen dømme ham.
  • Handlingene ble begått av staten Tyskland ved Tysklands utøvende makt.
  • Arrestasjonen i Argentina var ikke lovlig og ble gjort uten samtykke fra argentinske myndigheter.
  • Dommerne var som jøder følelsesmessig involvert og kunne derfor ikke gi en upartisk dom.

Israels høyesterett avviste de to første ankepunktene med at domstolen var bundet av Israels lovgivning. Høyesterett tilføyde at forbrytelsene dekket av loven av 1950 alltid hadde vært forbudt i henhold til folkerettslig sedvane og handlingene var universelt ansett som kriminelle med individuelt ansvar. Høyesterett la videre til grunn universell jurisdiksjon og Israels rett til å opptre som vokter av folkeretten, og mente derfor at det var uten betydning at Israel ikke eksisterte da handlingene ble begått.[37] Høyesterett sluttet seg til dommen fra første instans om at Israel hadde jurisdiksjon og la særlig til grunn at en stat har ekstraterritoriell jurisdiksjon så sant det ikke er noen spesifikk regel i folkeretten som er til hinder for dette.[84] Høyesterett la i hovedsak til grunn universell jurisdiksjon for de internasjonale forbrytelsene Eichmann var tiltalt for.[85]

Angående Eichmanns tredje punkt sluttet høyesterett seg til førsteinstans som mente at å betrakte massemordet som en legitim statlig handling var en fornærmelse mot fornuften og rettsfølelsen. Høyesterett avviste Eichmanns fjerde ankepunkt med henvisning til britisk, amerikansk og europeisk presedens om at i fravær av utleveringsavtale tok ikke domstolen stilling hvordan den tiltalte ble bragt til Israel. Høyesterett tilføyde at Eichmann ble bortført av statlige tjenestemenn slik at det ble et mellomstatlig spørsmål og ikke et spørsmål om den tiltaltes rettigheter.[37]

Til Eichmanns femte ankepunkt (også brukt som argument i første instans) svarte dommerne i begge instanser at de er mennesker som blir følelsesmessig berørt av sakens fakta, men at det er deres plikt å kontrollere disse følelsene når de skal dømme i saken. Eichmanns anke ble avvist.[37]

Dødsstraff for folkemord

Domsavsigelsen under Eichmannsaken

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han skrev til Israels president og ba om benådning. I brevet holdt han fast ved at han bare utførte ordre og ikke selv var leder med ansvar.[86] Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ajalon-fengselet i Ramla. Dette er den eneste henrettelse under sivil straffelov utført i Israel.[87][88]

Liket ble kremert og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy.[89] Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»

Psykologiske/psykiatriske undersøkelser

Eichmann gjennomgikk en såkalt Szondi-test anonymisert og med resultatene vurdert av Léopold Szondi, som var ungarsk professor i psykologi og som hadde utviklet testen. Szondi konkluderte med at Eichmann var en meget farlig person med maktbegjær og istand til å drepe på en nesten autistisk måte. Den amerikanske statsviteren Michael Selzer gjorde en lignende anonymisert undersøkelse (Bender-Gestalt-testen og Houste-Tree-Person-test) med hjelp av seks psykologer hvorav fem konkluderte med at Eichmann var en person med voldelig, tvangspreget og paranoide trekk. Den israelske psykiatere Shlomo Kulcsár (født og oppvokst i Ungarn, emigrert til Israel etter andre verdenskrig) intervjuet Eichmann i 21 timer på oppdrag av domstolen for å fastslå om Eichmann var tilregnelig. Kulcsár fikk som ledd i dette Eichmann til å utføre Szondi-testen og til å lage flere tegninger som Selzer senere brukte. Selzer var kritisk til forestillingen om at nazilederne var utpreget normale. Den amerikanske psykologen Molly Harrower analyserte i 1976 resultater fra Eichmanns rorschach-test og konkluderte med en normal personlighet. Harrower ga sammen med Eric Zilmer med flere i 1995 ut en bok der konklusjonen fortsatt var ingen tegn til mental lidelse eller avvik hos Eichmann. Szondi offentliggjorde sin vurdering (at Eichmann var en pervert og sadistisk person) i 1962–1963 etter at han ble kjent med hvem han hadde analysert. Kulcsár offentliggjorde i 1967 sin undersøkelse som konkluderte med at Eichmann led av en sadomasochistisk perversjon. Til sammen gjennomgikk Eichmann syv ulike tester, inkludert Wechsler intelligenstest.[82][90][91][92] Ritzlers analyse i 1978 trakk i tvil både Selzers og Harrowers konklusjon.[93] McCully konkluderte i 1980 med at rorschach-testen viste at Eichmann ikke var en ordinær, banal mann, og antydet at det var stort avvik mellom Eichmanns tankeverden og den fasaden han hadde.[94] Selzer konkluderte med at årsak og ansvar for naziledernes handlinger ikke bare kan tilskrives omstendighetene.[95]

Reaksjoner og etterspill

Debatten etter rettssaken, særlig på grunn av Arendts bok, har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et hierarki, om årsakene til Holocaust og om Israels jurisdiksjon til å dømme.[34] Et sentralt spørsmål for ettertiden var om Eichmann bare var en ubetydelig, lydig byråkrat som utførte handlinger med onde konsekvenser eller om han selv var ond. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonen først til Palestina og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.[96][37][97][82][98]

Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.[99][100][101]

I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre filosofen Elie Wiesel, skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater.[102]

Arendt er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri – om ikke Eichmann hadde gjort jobben ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av jobben han gjorde.[103]

Skyldspørsmålet

Eichmann var en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust særlig transport til utryddelsesleirene.[104] Under Holocaust i Ungarn var han selv tilstede og hadde personlig tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz. På denne måten medvirket han til drap på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten.[105][106] I august 1944 meldte Eichmann til Himmler at omtrent 4 millioner var drept i konsentrasjonsleirer og 2 millioner drept av mobile drapskommandoer.[34]

For å utarbeide de praktiske detaljene rundt den jødiske utryddelsen trengte [Hitler] en byråkrat – en ryddig og kompetent administrator. En slik mann var Adolf Eichmann, som sies å ha sagt til en underordnet: 'Jeg vil hoppe i graven min og le, for å vite at jeg har seks millioner mennesker på samvittigheten gir en ekstraordinær tilfredshet.' Adolf Eichmann oppnåde ikke i berømmelsen som sine overordnede Himmler og Heydrich, men likevel var han mer direkte involvert i utryddelsen av de europeiske jøder enn noen enkelt mann. —Léon Poliakov, 1949[105]

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med det tredje rikes håndtering av jødene.

Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var det et vanskelig spørsmål hvilket ansvar den underordnede hadde innenfor et hierarki. Både for aktørene i rettssakene (dommere, aktor og forsvar) og forskere i ettertid, har det vært et sentralt tema hvordan og i hvilken grad ordrer strømmet fra toppledelsen og ble iverksatt av tjenestemenn på lavere nivå. Under rettssaken brukte Eichmann selv et organisasjonskart for å bevise sin uskyld. Ved Nürnbergprosessene la dommerne en «kunnskapstest» til grunn og det innebar at det var skyldig dersom de visste hva de gjorde og godtok ikke at ordre ovenfra (superior order) fritok for ansvar. Eichmann var ikke bare en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurransinnstilt i utførelse av sine oppdrag.[107] Ifølge Cesarani er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i den nære ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheter forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra lederen av SS, Heinrich Himmler, om å stanse massedrapene.[108] Eichmanns tjenesteiver viste seg blant annet ved utålmodighet med Italias og Bulgarias motvilje mot å deportere sin jødiske borgere. Ifølge Wisliceny ble Eichmann rasende da en annen SS-offiser, Theodor Dannecker, ikke klarte å skaffe mer enn 150 jøder til et deportasjonstog fra Bordeaux. Eichmanns frustrasjon skyldes særlig at han måtte avlyse et tog som han hadde lagt ned stor innsats i å få tak i, dessuten at han selv kunne få skylden for fiaskoen.[34]

Senere forskning tyder på at Eichmann og tjenestemenn som ham, godt visste hva de gjorde. Eichmann la sin ære i å utføre arbeidet korrekt og la mye energi og kreativitet i å fullføre prosjektene han var tildelt. Typisk for nazistaten var at roller og til dels kommandolinjer var uklare, dessuten var instruksene ofte var vage, slik at den enkelte måte forestille seg hva som skulle til for å bidra til regimets mål. For eksempel ble ikke detaljene om den endelige løsningen formidlet fra toppen, men måtte utarbeides av Eichmann selv. Før rettssaken innrømmet Eichmann at han ikke angret og bare beklaget at han ikke fikk fullført oppdraget med deportasjon av jøder.[109]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at den nazistiske lederen Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Reinhard Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.[110]

Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter andre verdenskrig ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk. Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[20]

Noen av forholdene lagt til grunn i tiltalepunktene var feil. For eksempel var ikke Eichmann involvert i Aksjon Reinhardt og hadde lite å gjøre med det som skjedde i Generalguvernementet. Odilo Globocnik satte på oppdrag direkte fra Himmler i gang Aksjon Reinhardt og spesialister ble tildelt utryddelsesleirene av Hitlers kontor. Eichmann var ikke del av disse kommandolinjene, men bidro til massemordet ved å organisere en stor del av deportasjonene av jøder fra Vest-Europa. Eichmann besøkte Globocnik i Lublin i forbindelse med arbeidet. Han var ikke involvert i Sonderkommando 1005 og Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre (slik Michael Musmanno fremstilte det). Mange av aktoratets vitner var holocaustoverlevende som ga utfyllende beskrivelser av holocaust og lidelsene, men en del av vitnene hadde ikke førstehånds informasjon om Eichmanns virke. Ruth Birn mener at aktor overdrev Eichmanns betydning og anslår at det var rundt 20–30 andre gjerningsmenn som var like viktige. Himmler skal ha møtt Eichmann bare en gang, den 11. august 1941.[36]:453-454 Eichmann løy da han i retten påsto at han møtte toppfolk i naziregimet første gang under Wannsee-konferansen: Han hadde møte flere ministre blant annet Göring og Goebbels, og disse kjente til Eichmann og etter suksessen i Wien anså de ham som en ekspert på fordrivelse av jøder.[65]

Eichmann var tilskuer til gassing i utryddelsesleiren Kulmhof, noe han senere beskrev som en kvalmende og fryktelig opplevelse. Han fortsatt arbeidet med transport til utryddelsesleirene etter opplevelsen.[111]

Juridiske spørsmål

Samtidens kritikere mente at de israelske domstolenes lovanvendelse var tvilsom på flere punkter. Folkerettseksperten William Schabas konkluderte i 2013 at dommen mot Eichmann står seg ved tilbakeblikk.[112]

Politiske forhold

Regjeringene i de sovjetkontrollerte landene i Øst-Europa, særlig DDR søkte å utnytte saken politisk. Hans Globke, forbundskansler Konrad Adenauers høyre hånd, ble konkret angrepet ved at han ble fremstilt som Eichmanns samarbeidspartner. Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) innledet en motkampanje og utenriksdepartementet sendte en delegasjon til Jerusalem i forbindelse med rettssaken. Kampanjen fra DDR var godt kjent i samtiden, etter åpning av arkivene har det kommet for en dag en omfattende koordinering mellom kommunistlandene i denne kampanjen. Sovjetunionen satt i gang flere skueprosesser i 1961–1962 om nazistenes forbrytelser under andre verdenskrig.[36]

Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug var til stede under hele rettssaken og rapporterte til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt og til Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning nazistenes forbrytelser). Zeug konkluderte med at aktoratet ikke hadde gjort nok for å granske tilgjengelige arkiver (blant annet fra Zentrale Stelle) for eksempel hadde Zeug avhørt SS-offiseren Georg Michalsen som fortalte at Eichmann hadde vært tilstede ved deportasjon fra Warszawagettoen i 1942, denne avgjørende informasjonen var ukjent for Hausner. Zeug ment at aktoratet ikke skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon og aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. I nazi-hierarkiet var Eichmann fire nivåer under Himmler. Ifølge Zeug forsøkte aktoratet å gjøre to ting samtidig: Gi et fullstendig bilde av holocaust og holde Eichmann strafferettslig ansvarlig for hans bidrag til holocaust. Zeug var ikke i tvil om at Eichmann var en vesentlig gjerningsperson i holocaust og avviste aktoratets påstand om at Eichmann bare var et lite tannhjul i et stort maskineri. Zeug mente at aktor Hausner ikke var nøye med historiske fakta.[36]

Israels regjering så rettssaken som en mulighet til å opplyse israelerne og verden ellers om faren ved totalitære regimer, jødenes lidelser under naziregimet og om Israels brettigelse som et hjemland for jødene. Det var særlig antatt stor pedagogisk verdi overfor unge israelere.[48] Den tyske historikeren Ruth Bettina Birn har konkludert med at Eichmanns rolle under holocaust ble overdrevet av aktoratet i Jerusalem dels av politiske grunner og dels av mangel på kunnskap. Ifølge Birn er det i ettertid blitt kjent at Ben-Gurion blandet seg inn i aktoratets arbeid og gikk selv gjennom og korrigerte aktors åpningsinnlegg. Golda Meir ønsket at stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, skulle fremheves for å skape en forbindelse mellom nazistene og arabiske nasjonalister.[36]

Referanser

  1. ^ «Adolf Eichmann». Store norske leksikon (norsk). 9. januar 2019. Besøkt 29. september 2019. 
  2. ^ «Adolf Eichmann | Role in the Holocaust, Trial, & Death». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  3. ^ Lipstadt, Deporah E. (2011). The Eichmann Trial. New York: Random House - Bertelsman. ISBN 9780805242911. 
  4. ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  5. ^ a b Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  6. ^ a b c Winicki, N. M. (1989). The Denaturalization and Deportation of Nazi Criminals: Is It Constitutional. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 11, 117.
  7. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  8. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  9. ^ Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
  10. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. august 2020. «As ideological soldiers of the Third Reich they had killed one million civilians, mainly Jews, between June 1941 and July 1943, clear evidence of genocide according to Lemkin's definition of the crime that was circulating in Nuremberg at the time. Even though ‘genocide’ had been articulated when this trial began, the Nuremberg prosecutors did not fully employ it at trial.» 
  11. ^ Wolfe, Robert (1. desember 1998). «Flaws in the Nuremberg Legacy: An Impediment to International War Crimes Tribunals' Prosecution of Crimes Against Humanity». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 12: 434–453. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.3.434. Besøkt 9. august 2020. «For despite their legacy, the Nuremberg trials did accomplish what all later war crimes prosecutions have attempted: they produced incontrovertible evidence of genocide.» 
  12. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  13. ^ «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl». Die Welt. 11. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. «Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.» 
  14. ^ Niclas Sennerteg (2014): Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3
  15. ^ Reynolds 1961, s. 98-99.
  16. ^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020. «…. to interview Benjamin Murmelstein, the only surviving president of the Jewish Council in Theresienstadt – Adolf Eichmann’s so-called “model ghetto” in which thousands died in appalling squalor, while many more were transported on to death camps in “the East”.» 
  17. ^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. 
  18. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  19. ^ Seibel, W. (2016). Persecution and Rescue: The Politics of the “Final Solution” in France, 1940-1944. University of Michigan Press.
  20. ^ a b c d Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America, s. 54.
  21. ^ Braham 2000, s. 256-257.
  22. ^ «A Hungarian official reads the death sentence of former Prime Minister Dr. Laszlo V. Bardossy prior to his execution in the courtyard of the Academy of Music in Budapest. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 9. desember 2020. 
  23. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 278.
  24. ^ «Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2019. «Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.» 
  25. ^ «SS-BECHER : Ärger mit Blaupapier - DER SPIEGEL 33/1961». www.spiegel.de. Besøkt 7. november 2020. 
  26. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  27. ^ Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath. Princeton University Press.
  28. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  29. ^ Mixon 2019, s. 1.
  30. ^ Reynolds 1961, s. 59.
  31. ^ Reynolds 1961, s. 61.
  32. ^ Mixon 2019, s. 2.
  33. ^ a b c d Johansen, Karl Egil (2006). ««Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967». Historisk tidsskrift. 01 (norsk). 85: 25–56. ISSN 1504-2944. Besøkt 4. april 2021. 
  34. ^ a b c d e f g h Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  35. ^ Lippman 1982, s. 6.
  36. ^ a b c d e f g h i j Birn, R. B. (2011). Fifty Years after: A Critical Look at the Eichmann Trial. Case Western Reserve Journal of International Law, 44(1), 443.
  37. ^ a b c d e f g h i Draper, G. I. A. D. (1. oktober 1962). «The Eichmann Trial: A Judicial Precedent». International Affairs. 4. 38: 485–493. ISSN 0020-5850. doi:10.2307/2609572. Besøkt 3. april 2021. 
  38. ^ Lippman 1982, s. 7.
  39. ^ Lippman 1982, s. 7-11.
  40. ^ Arendt, Hannah (8. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (engelsk). Besøkt 18. april 2021. 
  41. ^ a b Hagtvet 2000, s. LIII.
  42. ^ Hagtvet 2000, s. LV.
  43. ^ Hagtvet 2000, s. LI.
  44. ^ Gollancz, V. (1961). The Case of Adolf Eichmann. Gollancz.
  45. ^ Hagtvet 2000, s. LVII.
  46. ^ a b c Novick, Peter (2000). The holocaust in American life. Houghton Mifflin Harcourt.
  47. ^ Hagtvet 2000, s. LIX.
  48. ^ a b c Lippman 1982, s. 12.
  49. ^ Mixon 2019, s. 3.
  50. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  51. ^ «How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today». Time. 25. oktober 2019. Besøkt 6. august 2020. «It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.» 
  52. ^ Ben-Naftali, Orna; Tuval, Yogev (1. mars 2006). «Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)». Journal of International Criminal Justice. 1 (engelsk). 4: 128–178. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqi022. Besøkt 6. august 2020. 
  53. ^ Lippman 1982, s. 13-14.
  54. ^ a b c Lippman 1982, s. 15.
  55. ^ Lippman.
  56. ^ Lippman 1982, s. 17.
  57. ^ Lippman 1982, s. 19.
  58. ^ Lippman 1982, s. 29.
  59. ^ Cate, Johannes Houwink ten (2008). «THE ENLARGEMENT OF THE CIRCLE OF PERPETRATORS OF THE HOLOCAUST». Jewish Political Studies Review. 3/4. 20: 51–72. ISSN 0792-335X. Besøkt 18. april 2021. «Dutch territories gave direct orders to Dutch police commanders. Whether these high-ranking Germans knew what was happening in the camps is not entirely clear. Two of them, Dr. Wilhelm Harster, the commander of the Security Police and Security Service in The Hague, and Willy Zopf, his assistant for Jewish Affairs, later admitted that they had known or rather had» 
  60. ^ a b Lippman 1982, s. 16.
  61. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  62. ^ a b Wistrich, Robert S. Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279. 
  63. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. 
  64. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. . Tidligere norske utgaver 1963 og 1998 (ISBN 82-530-2013-9)
  65. ^ a b Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
  66. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001558
  67. ^ «Abba Kovner in Letter After Adolf Eichmann Trial: A Dam Has Burst of Holocaust Survivors' Emotions». Haaretz (engelsk). 2. desember 2010. Besøkt 19. september 2019. 
  68. ^ Arbeiderbladet 5. mai 1961. Oslo. 1961-05-05. s. 13. 
  69. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  70. ^ Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  71. ^ «Special Interview a Man Named Vrba». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 20. august 1985. Besøkt 28. september 2020. 
  72. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «Several Auschwitz survivors, among them Dennis Urstein and Rudolf Vrba, gave grueling testimonials about what they had endured.» 
  73. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  74. ^ a b «Nemesis of Nazis; Michael A. Musmanno». The New York Times (engelsk). 16. mai 1961. ISSN 0362-4331. Besøkt 12. september 2020. «FIFTEEN years ago, Justice Michael A. Musmanno of the Pennsylvania Supreme Court, who testified yesterday for the prosecution in the Adolf Eichmann trial, proposed that a world court be set up to try "international criminals" responsible for "crimes against humanity."» 
  75. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  76. ^ «Photographs of witnesses in the Eichmann Trial in Jerusalem, 1960-61». www.yadvashem.org (engelsk). Besøkt 13. mai 2021. 
  77. ^ «Eichmann Trial -- Session 14 and 15 -- Testimonies of Z. & M. Grynszpan, B. Cohn, A. Lindenstrauss - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 13. mai 2021. 
  78. ^ Lippman 1982, s. 20.
  79. ^ Lippman 1982, s. 24.
  80. ^ Lippman 1982, s. 25.
  81. ^ Lippman 1982, s. 26-27.
  82. ^ a b c Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  83. ^ Hagtvet 2000, s. lxix.
  84. ^ Lippman 1982, s. 21.
  85. ^ Lippman 1982, s. 30.
  86. ^ «Why Adolf Eichmann’s final message remains so profoundly unsettling | Giles Fraser: Loose canon». the Guardian (engelsk). 28. januar 2016. Besøkt 1. april 2021. 
  87. ^ SPIEGEL, DER (9. mars 1986). «Absolute Gerechtigkeit». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 26. mai 2021. 
  88. ^ «Eichmann Trial». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «On June 1, 1962, Eichmann was executed by hanging. His body was cremated and the ashes were spread at sea, beyond Israel's territorial waters. The execution of Adolf Eichmann remains the only time that Israel has enacted a death sentence.» 
  89. ^ David Cesarani, 2007
  90. ^ Michael Selzer (27. november 1977). «THE MURDEROUS MIND». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. april 2021. 
  91. ^ Peralta, Alberto A. (1. januar 1999). «The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration». Rorschachiana. 1. 23: 76–89. ISSN 1192-5604. doi:10.1027/1192-5604.23.1.76. Besøkt 3. april 2021. 
  92. ^ Zillmer, E. A., Harrower, M., Ritzler, B. A., & Archer, R. P. (2013). The quest for the Nazi personality: A psychological investigation of Nazi war criminals. Routledge, først utgitt 1995.
  93. ^ Ritzler, Barry A. (1. august 1978). «The Nuremberg Mind Revisited: A Quantitative Approach to Nazi Rorschachs». Journal of Personality Assessment. 4. 42: 344–353. ISSN 0022-3891. PMID 690800. doi:10.1207/s15327752jpa4204_2. Besøkt 3. april 2021. 
  94. ^ McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  95. ^ McCully, R. S. (1976). The Nuremberg Mind (Book). Journal of Personality Assessment, 40(3), 334-336.
  96. ^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. Bloomsbury/A&C Black.
  97. ^ Zavala, A. G., & Cichocka, A. (eds.). (2012). Social psychology of social problems: The intergroup context. Macmillan International Higher Education.
  98. ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021. 
  99. ^ Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021. 
  100. ^ Benjamin, L. T., Jr., & Simpson, J. A. (2009). The power of the situation: The impact of Milgram's obedience studies on personality and social psychology. American Psychologist, 64(1), 12–19. https://doi.org/10.1037/a0014077
  101. ^ Lavik, Nils Johan (2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur. 05 (norsk). 112: 447–454. ISSN 1504-3002. Besøkt 4. april 2021. «Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.» 
  102. ^ Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021. 
  103. ^ Alford, C. Fred (1997). «The Political Psychology of Evil». Political Psychology. 1 (engelsk). 18: 1–17. ISSN 1467-9221. doi:10.1111/0162-895X.00042. Besøkt 8. april 2021. 
  104. ^ Mixon 2019.
  105. ^ a b Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  106. ^ Lippman 1982, s. 4.
  107. ^ Mixon 2019, s. 5.
  108. ^ Cesarani, David (17. februar 2011). «BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 1. april 2021. 
  109. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn :9
  110. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  111. ^ Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  112. ^ Schabas, William (2013/09). «The Contribution of the Eichmann Trial to International Law». Leiden Journal of International Law. 3 (engelsk). 26: 667–699. ISSN 0922-1565. doi:10.1017/S0922156513000290. Besøkt 27. mai 2021.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Haslam» definert i <references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Stangneth2017» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Litteratur

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rettssaken_mot_Adolf_Eichmann&oldid=21566242»