Intelligens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Startup Wizard.pngPseudovitenskapelig: Denne artikkelen gir en ukritisk fremstilling av et pseudovitenskapelig emne. Den bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer. Merknader som er blitt anført: Begrunnelse: Ser ut til å bære preg av folkevitenskap.

Intelligens (fra latin intellego, å forstå, begripe, innse, avgjøre), i sammenheng med intellekt,[trenger referanse] er graden av den mentale evne til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis muligheten til å lære, å resonnere, å planlegge, å løse problemer, kritisk tenkning og abstrakt tenkning, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger. Noen[hvem?] regner også hvor raskt man tenker i motsetning til å være langsom i tankegangen,[trenger referanse] mens andre[hvem?] ikke anser at rask tangegang er et kriterium for intelligens.[trenger referanse]

Innen psykologien skiller man mellom intelligens og kreativitet, personlighet og visdom.[trenger referanse] Ulike tider, ulike samfunn og ulike grupper har definert intelligens på ulike vis.[trenger referanse] Den vanlige mening er dog at intelligens, i likhet med de fleste andre personlige egenskaper, er en kombinasjon av arv og miljø.[trenger referanse]

Begrepet intelligens i historien[rediger | rediger kilde]

Allerede Aristoteles interesserte seg for intelligens som fenomen, og han slo fast at man kunne skille mellom (1) logisk tenkning og språklig mulighet, logos, og (2) kunnskap, episteme. Skolastikerne tok til seg Aristoteles’ definisjon og utviklet den videre i en kristen tolkning. Fremst sto Thomas Aquinas, som fokuserte på aktivt og passivt intellekt, noe som han forsto som to ulike bevissthetsformer, og som delvis var medfødte ideer og delvis allmenngyldige begrep.

I løpet av opplysningstiden, som blant andre John Locke og Immanuel Kant er kjente representanter for, ble begrepet intelligens endret, og man skilte mellom fornuft og kunnskap – med parallell tilbake til Aristoteles, men med en mer sekulær nytolkning enn skolastikernes.

I tidsepoken etter[hvilken?] begynte forskere å skille mellom intellekt og intelligens, hvorav intellekt ifølge Arthur Schopenhauer kan styres av vilje og læring mens intelligens er individets medfødte muligheter.

Intelligens og evolusjon[rediger | rediger kilde]

Ordet intelligens ble i eldre språkbruk brukt for å beskrive et vesen med muligheten til å tenke, vanligvis et menneske i motsetning til dyr, derav den latinske beskrivelsen av mennesket som Homo sapiens.

Innenfor arkeologi og antropologi er det fortsatt debatt om den menneskelige intelligensens framvekst og utvikling.[trenger referanse] Noen av spørsmålene som drøftes er i hvilken rekkefølge utviklingen egentlig har skjedd; når språket ble utviklet, når man begynte å ta i bruk avanserte redskaper og hvordan jakt- og samlersamfunnet endret seg før man forlot det afrikanske kontinentet.

En rekke studier har vist klar sammenheng mellom hjernestørrelse og intelligens.[1][trenger bedre kilde]

IQ: Testing av intelligens[rediger | rediger kilde]

For å få en målbar verdi på intelligens forsøker man i blant å måle intelligens i IQ. De fleste er likevel enige at instrumentet er upresist og kun måler deler av det som begrepet intelligens vanligvis rommer. Det finnes flere forskjellige IQ-tester, og samme person kan oppnå forskjellige resultater med forskjellige tester. Hvordan IQ-tester skal utformes, hva de skal måle og hvordan de individuelle resultatene skal bedømmes er et kontroversielt spørsmål innen psykologien og iblant også et ideologisk spørsmål. Likevel blir IQ-tester sett på[hvem?] som det mest nøyaktige verktøyet man har til å måle intelligens per dags dato.[trenger referanse]

Intelligenstester forekommer i forbindelse med opptak til skoler og ved ansettelser.

Måltallet for klinisk intelligens er IQ og oppgis som et tall som relaterer seg til en normalfordelingskurve i befolkningen. Middeltallet er 100 poeng per definisjon. Det finnes flere normalfordelingskurver ettersom det har funnets flere IQ-tester opp gjennom tidene, men dagens norm er en normalfordelingskurve med standardavvik = 15 poeng. Normal IQ regnes i disse fra 85 poeng til 115 poeng. Under 85 poeng regnes som lavt, og over 115 poeng regnes som høyt.

Det finnes flere foreninger som samler mennesker av spesielt høy IQ. Av disse er Mensa mest kjent, og foreningen tar opp medlemmer som kan vise til to hele standardavvik over normal eller til over 131 IQ-poeng. En av femti i befolkningen har en slik score.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David, M. (2002). The sociological critique of evolutionary psychology: Beyond mass modularity. New Genetics and Society, 21, 303-313.
  • Dewsbury, D. A. (2000). «Issues in comparative psychology at the dawn of the 20th century». American Psychologist, 55, 750-753.
  • DiLalla, L. F. (2000). «Development of intelligence: current research». Journal of Psychology, 38, 3-7.
  • Emery, N. J., & Clayton, N. S. (2004). «The mentality of crows: Convergent evolution of intelligence in corvids and apes». Science, 306, 1903-1908.
  • Esters, I. G. (1999). «Contemporary theories and assessments of intelligence». Professional School Counseling, 2, 373-375.
  • Fischman, J. (1993). «New clues surface about the making of the mind». Science, 262, 1517-1532.
  • Glendenning, K. K. (1998). «Thalamic inhibition in the evolution of human intelligence: Evolutionary pressure for cortical inhibition». The Mankind Quarterly, 4, 319-335.
  • Kamil, A. C. (2004). «Sociality and the evolution of intelligence». Trends in Cognitive Science, 8, 195-197.
  • Kanazawa, S. (2004). «General intelligence as a domain-specific adaptation». Psychological Review, 111, 512-523.
  • Langer, J. (2004). «The evolution of cognitive development: Ontogeny and phylogeny». Human Development, 47, 73-77.
  • Plomin, R. (1999). Genetics and intelligence. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 38, 786-790.
  • Spinatha, B., Spinatha, F. M., & Riemann R. (2003). Implicit theories about personality and intelligence and their relationship to actual personality and intelligence. Personality and Individual Differences, 35, 939-951.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foss, Arild S. (28.07.2005): Er store hjerner smartere hjerner?Forskning.no