Jurisdiksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jurisdiksjon er et rettslig begrep på myndighetenes grunnlag for å utøve tvang på sine statsborgere og i sitt territorium. Begrepet kan deles inn i betydningene domsmyndighet og tvangsmyndighet. Spørsmål om domsmyndighet går ut på hvem som har rett til å dømme i en sak, mens tvangsmyndighet går ut på typiske politioppgaver, mest praktisk pågripelse, samt inndriving av pengekrav og annet som kan være gjenstand for tvangsfullbyrdelse.

Begrepet jurisdiksjon brukes på nasjonalt og internasjonalt nivå. Nasjonalt vil spørsmål om domsmyndighet gå på hvilken domstol som er rett verneting i en sak. Spørsmål om tvangsmyndighet vil sjelden oppstå på nasjonalt nivå, ettersom slik myndighet ikke er underlagt interne områdebegrensinger. Dette kan imidlertid stille seg annerledes i stater som er organisert som føderasjoner. Et eksempel på dette er USA, der politiet i de enkelte delstatene normalt ikke har jurisdiksjon utover delstatens grenser.

Internasjonalt vil hver enkelt stat som utgangspunkt ha jurisdiksjon over sitt eget landområde, samt luftterritoriet over dette. Videre vil man som følge av den folkerettslige Havrettskonvensjonen ha jurisdiksjon over visse nærliggende havområder. Dette gjelder for det første de såkalte indre farvann, som er farvann innenfor visse grunnlinjer som trekkes langs kysten. Statene vil også ha jurisdiksjon i det såkalte territorialfarvannet, som kan strekke seg inntil 12 nautiske mil målt fra grunnlinjene, og i den såkalte tilstøtende sone ytterligere 12 nautiske mil utover. Den jurisdiksjon som kan gjøres gjeldende i disse sonene vil imdidlertid være noe begrenset i forhold til på landjorda og i de indre farvann. Blant annet vil skip ha rett til uskyldig gjennomfart i territorialfarvannet og det er begrensninger på adgangen til å forfølge og ta arrest i skip i slik gjennomfart. I den tilstøtende sone vil staten ikke ha suverenitet, men vil likevel ha en viss jurisdiksjon ved at den vil ha myndighet til å utøve tvangskraft for å hindre smugling, tollovertredelser, overtredelser av immigrasjonslovgivningen og lignende forhold. I den økonomiske sonen, som kan strekke seg 200 nautiske mil fra grunnlinjene, vil statene ha visse økonomiske enerettigheter, først og fremst til fiske og petroleumsproduksjon, og vil ha jurisdiksjon i forhold til å hindre at andre stater eller private rettssubjekter opptrer i strid med disse enerettene.

I tillegg til land- og sjøområder vil statene ha en viss jurisdiksjon over egne statsborgere, uavhengig av hvor disse befinner seg. Norge vil således ha myndighet til å straffe norske statsborgere for handlinger begått i utlandet, og regler om dette er nedfelt i straffeloven. Dette forutsetter imidlertid utlevering, da stater ikke vil ha tvangsmyndighet på andre staters territorium. Stater vil også ha jurisdiksjon over sine egne skip og luftfartøyer, selv om disse befinner seg på åpent hav eller i luften over åpent hav.

Det er vanlig at utenlandske ambassader ligger sitt eget lands jurisdiksjon. The High Court of Justiciary i Camp Zeist i Nederland som i 2001 dømte i Lockerbie-saken lå under skotsk jurisdiksjon. Canada valgte under andre verdenskrig å la deler av et sykehus midlertidig stå utenfor canadisk jurisdiksjon slik at en nederlandsk prinsesse juridisk sett ikke skulle bli født på utenlandsk jord.

Se også[rediger | rediger kilde]