Apokryfer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.

Gammeltestamentlige apokryfer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gammeltestamentlige apokryfer

De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen Septuaginta. Disse kalles i katolsk terminologi De deuterokanoniske bøker. De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt, og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble det etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.

I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne pseudepigrafiske bøker. Enoks bøker og Boken om Jubelårene hører til disse.

Nytestamentlige apokryfer[rediger | rediger kilde]

De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir seg å ha tilknytning til Jesu og de første kristnes gjerninger. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre, og har skapt mye debatt. Spesielt Tomasevangeliet har fått stor utbredelse.

Flere kristne legender – som opplysningen om at apostelen Peter ble korsfestet oppned, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter. Det er ulike forståelser av apokryfenes funksjon; kritikere oppfatter dem som falske argumenter i en diskusjon om kirkens lære, mens andre oppfatter tekstene som «fan fiction» med færre teologiske ambisjoner.

Blant de oldkirkelige tekstene finnes også andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene, Hermas' hyrde og Didakhe. Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken, og regnes gjerne som rettroende men ikke inspirerte. Noen få kirkesamfunn, som den etiopiske ortodokse kirke anerkjenner Klemensbrevene og Hermas' hyrde som autentiske, inspirerte skrifter og dermed som en del av kanon.

Martin Luther brukte også begrepet «apokryfer» om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med denne rekkefølgen.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

I Norge ble de gammeltestamentlige apokryfene først utgitt i 1891, i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av Bibelen med de apokryfiske bøker.

Et utvalg av 9 apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen, og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier, skildringer av jesu barndom, og av Jesu nedfart til dødsriket.

Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien Tidligkristne apokryfer i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.

Andre betydninger[rediger | rediger kilde]

Apokryf brukes i andre sammenhenger ofte om enhver historie som er av usikkert opphav, spesielt om anekdoter om kjente personer.

Uttrykket kan også brukes om historier som ikke regnes som fiktiv kanon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]