Roseslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Rose»)
Hopp til navigering Hopp til søk
«Rose» omdirigeres hit. For annen bruk, se Rose (andre betydninger).
Roseslekta
trollnype, (Rosa pimpinellifolia)
trollnype, (Rosa pimpinellifolia)
Vitenskapelig(e)
navn: 		Rosa
Norsk(e) navn: roseslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Rosales
Familie: Rosefamilien
Underfamilie: Rosoideae
Antall arter: ca. 250, 22 med norsk navn
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: nordlige halvkule
Arter:

Se lenger nede

Roseslekta (Rosa) er en planteslekt med mange arter, som er utbredt i Nord-Amerika, Europa, Asia og Nord-Afrika. Det finnes ca. 250 ulike rosearter på den nordlige halvkule. En rosebusk er som regel tornete, med sammensatte blad og store, ofte velluktende blomster.

Historie[rediger | rediger kilde]

Roser har en helt spesiell plass i Vestens kulturhistorie. Det første kjente maleriet av en rose stammer fra Kreta og er datert til ca. 1600 f. kr. Roser ble dyrket i antikkens Hellas og i Romerriket. I middelalderen ble mesteparten av den kontrollerte rosedyrkingen ivaretatt i klostrene. I Europa ble planten derfor tidlig assosiert med kristendommen. På 1600-tallet og 1700-tallet skapte det voksende borgerskaps etterspørsel etter planten en sterk interesse for dyrking og eksperimentering med nye varianter. Roser ble den mest ettertraktede motivblomsten i produksjonen av stilleben. Ved å krysse nyinnførte rosearter fra Kina med de opprinnelige europeiske sortene skaptes utover på 1800-tallet et utall nye varianter. Romantikken gjorde roser til symbol på kjærlighet, edelhet og dype følelser. Romantikerne gav rosene en selvskreven førsteplass i enhver hage. Planten har gjennom tidene blitt ilagt stor symbolverdi. For eksempel kan nevnes Englands nasjonalemblem Tudorrosen.

Rosa 'Teasing Georgia' av David Austin
'Peace'

Det eksakte antallet rosesorter er ukjent. Stadig lanseres nye varianter eller man oppdager hittil ukjente krysninger som har oppstått på naturlig vis. Gjennom århundrene har det stadig dukket opp nye roser, mens andre igjen har forsvunnet eller dødd ut. En ny sort kan oppstå ved naturlig krysning eller ved planmessig fremdyrking. Rosenes store popularitet har medført en omfattende kommersiell eksperimentering i jakten på stadig mer perfekte planter. Roser er relativt enkle å krysspollinere. Men fordi planten ikke er frøekte er resultatet alltid uforutsigbart. Det kan ta år før man med sikkerhet vet om en ny variant er bevaringsverdig.

De mange rosesortene har ulike egenskaper hva gjelder farger, antall kronblader, bladverk, duft, voksemåte, blomstringslengde, høyde og bredde. Det finnes i dag roser tilpasset de fleste dyrkingsforhold. Tendensen er at nyere rosesorter er mer hardføre og sykdomsresistente enn de eldre, selv om dette langt fra alltid er tilfellet.

"Louise Odier", en sterktduftende historisk rose

De nye sortene har oftest svakere duft og mangler mye av den nostalgiske sjarmen til de gammeldagse duftrosene. I de seneste årene har det utviklet seg en fornyet interesse for dyrking av de gamle sortene. Roseentusiaster betegner gjerne disse som "historiske roser".

  • Stadig lanseres nye varianter og farger
  • 'Perla de Montserrat'

    'Perla de Montserrat'

  • 'Buff Beauty'

    'Buff Beauty'

  • 'Felicia'

    'Felicia'

  • 'History' (Tantau 2002)

    'History' (Tantau 2002)

  • 'Sugar Baby'

    'Sugar Baby'

  • ' Intrigue'

    ' Intrigue'

  • 'Pleasure'

    'Pleasure'

  • 'Papa Meilland'

    'Papa Meilland'

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Blomster[rediger | rediger kilde]

Roser er mye brukt som prydvekster i hager og parker hvor de vokser enten som busker, hekker eller markdekkere. Roser er svært etterspurte som snittblomster. Den eteriske planteoljen i de duftsterke sortenes kronblader utvinnes til bruk i parfyme og kosmetikk. Kronbladene kan også blandes i salater og teblandinger, de kan også glaseres og brukes i desserter.[1]

Nyper[rediger | rediger kilde]

En nype er den runde eller ovale frukten til planter i roseslekta, og er typisk rødlige til orange i farge. Avblomstrede roser utvikler seg i siste stadium til nyper som med sin karakteristiske sursøte smak brukes i syltetøy og supper. Nyper har et meget høyt innhold av vitamin C.

Dyrkingsforhold[rediger | rediger kilde]

Generelt foretrekker roser å vokse i sollys, men mange sorter trives også med delvis skygge. De kultiverte sortene er grådige på næringstilførsel og krever god, litt luftig jord for å utvikles maksimalt. De fleste roser foretrekker et nøytralt, eller svakt alkalisk jordsmonn. En gammel regel sier at nye roser ikke må plantes der det har vokst roser før. Den gamle jorden må i så fall skiftes ut ned til en dybde av minst 50 cm.

Noen rosearter[rediger | rediger kilde]

Roseslekta består av mange arter, der det er flere underslekter. Noen av disse underslektene, der steinnypeunderslekta (Caninae)er en av de verste i Norge, kan være meget vanskelig å bestemme. Ofte trenger en et litt eldre eksemplar med blader, bark med torner (der form, lengde og lengde på tornefeste på stilken er viktig), samt årsskudd og noe utviklede nyper for en sikker bestemmelse. Der en bl.a. kan se form og diameter på diskus.[2]

Bestemmelsesnøkkel[rediger | rediger kilde]

Denne bestemmelsesnøkkelen gjelder kun for arter du[hvem?] kan finne i Norge. Den egner seg også dårlig for de fleste dyrkede sorter og hybrider, da det hos disse oftest er blandinger av to eller flere arter. Eneste på noen, kan du kanskje se hvilken som er opprinnelsesart eller opprinnelsesarter. Så det har ofte ingen mening å bruke denne nøkkelen i Sør-Europa. Da det er mange arter der, som ikke vokser i Norge.

Tallene er for å markere nivået i treet, mens det eventuelle tallet i parentes er for å markere tidligere nivå (hvis en trenger å gå tilbake i nøkkelen). Og den er basert på Norsk flora (Lid) [2] alene.

  • 01 Skuddene med rette nålformete torner eller børster, iallfall nederst på stengelen, med eller uten vanlige torner innimellom. Har hele begerblad, eller en til tre av dem kan ha en sideflik.
    • 02 (01) De unge skuddene har filthår, det samme er det ved grunnen av de største tornene. Bladene er tydelig rynkete på oversiden. Småbladene er som oftest avrundet. Nypen er oftest bredere enn lang, og den er ca. 1,5-2,5 cm lang. Ofte dyrket og gjenstående fra hager, arten sprer seg også mye. Rynkerose
    • 02 (01) Skuddene og tornene er snaue. Bladene er heller ikke rynkete, og nypene er runde eller avlange.
      • 03 (02) Blad med 3-5 par småblader, og de største bladene har nesten bestandig 7 eller mer småblader. Disse er avrundete til kort elliptiske. Kronbladene er hvite til blekrosa. Nypene er kulerunde til litt sammentrykte, dem er til slutt brunsvarte, når de blir skikkelig modne. Trollnype
      • 03 (02) Bladene har 2-3 par småblader i hvert blad.
        • 04 (03) Grenene og bladene har ikke et blådogget preg (bladene kan virke grå- eller blågrønne). Småbladene er finhårete på undersiden av bladene, de er det også som regel på oversiden. Nypa er rund. Kanelrose
        • 04 (03) Grene og bladene er blådoggete, og de får oftest en rød- eller blåfiolett farge. Småbladene er snaue, eller det er bare nervene på bladene som har hår. Nypa er fiolettbrun. Doggrose
  • 01 Skudd uten nålformete torner eller børster. To begerblad (de ytterste) har sidefliker på begge sider, ett har sideflik bare på den ene siden, og to i den innerste begerbladkransen er oftest uten fliker.
    • 05 (01) Bladundersiden har tett med store, hosliggende eller kortskaftete kjertelhår. Disse er oftest gulbrune, eller de er også noen ganger rødbrune. Disse avgir på ei frisk plante en eplelukt (eplerose-gruppen)
      • 06 (05) Småbladene har en avrundet grunn. Og blomster- eller nypeskaftene har oftest kjertler med stilk og bestandig sterk eplelukt. Eplerose
      • 06 (05) Småbladene har en kileformet grunn. Og blomster- eller nypeskaftene har oftest ikke kjertler med stilk og bestandig svak eplelukt. Kystrose
    • 05 (01) Bladundersiden har ikke kjertler, eller den har små kjertler, som er røde, med et tydelig skaft. Friske blader er ikke klissete, og er luktløse, eller de kan ha en harpikslukt.
      • 07 (05) Torner på blomsterskudd er rette, eller kanskje litt bøyd ytterst. Bladene har som oftest tett med hår på begge sider, de har også med røde kjertler på kanten, nervene og mellom nervene på undersiden.Friske blader har oftest en harpikslukt. (Bustnype-gruppen)
        • 08 (07) Torner på blomsterskudd er rette. Modne nyper har begerblader som ligger innved den. Begerbladene felles først etter, når nypene begynner å rottne. Nypeskaft er ca. like langt som den modne nypa eller kortere. Kronbladene har spredte kjertler med stilk i tuppen. Griffelåpningen er oftest 1,5 til 2,5 mm bred. Bustnype
        • 08 (07) Torner på blomsterskudd har en svakt krummet form eller er sigdformet. Modne nyper har begerblader, som peker rett ut eller litt nedover. Nypa mister som regel begerbladene, før den begynner å rottne. Den modne nypa har også stilk som er ca. like lang eller lengre enn nypa. Kronbladene har ikke spredte kjertler med stilk i tuppen.
          • 09 (08) Den modne nypa har en stilk som er ca. like lang som nypa. Griffelåpningen er ca. 2 til 3 mm bred. Brusknype
          • 09 (08) Den modne nypa har en stilk som er tydelig lengre enn nypa. Griffelåpningen er ca. 0,8 til 1,5 mm bred. Sørlig brusknype
      • 07 (05) Torner på blomsterskudd er tydelig bøyde ytterst, eller har en tydelig klolignende form. Bladene kan ha hår og være snaue, og de har ikke kjertler, eller bare noen i kantene og på bladnervene, men ikke mellom nervene. Bladene er uten lukt. (Steinnype-gruppen)
        • 10 (07) Griffelåpningen er smal (opp til 0,8 mm), og den er ca. 1/5 av bredden på åpningen i en kjegleformet diskus. Griflene står opp som en smal og høy dusk, de er uten eller med litt hår. Den umodne nypa (rett etter blomstring) har nedoverbøyde og inntilliggende begerblad. De øverste bladene er små, og gjømmer ikke nypeskaftet.
          • 11 (10) Småbladene er snaue, eller de har enslige hår på nervene, de har heller ikke eller veldig få røde kjertler i småbladkantene. Småbladene er elliptiske med en avrundet form og ofte tilspisset, og sagtaggene har lange spisser som er kvasse, bladene er ofte dobbelt sagtaggede. Steinnype
          • 11 (10) Småbladene er som regel tydelig hårete, og bestandig på nervene på undersiden. Sagtennene har korte spisser, og bladene er enkelt sagtaggede.
            • 12 (11) Småbladene har mye røde kjertler i kantene og på sidenerver. Filtrose
            • 12 (11) Småbladene mangler som regel røde kjertler på bladkant og sidenerver, mens midtnervene ha oftest kjertler. Lodden steinnype
        • 10 (07) Griffelåpningen er bredere (oftest over 0,8 mm), og den er mere enn 1/5 av bredden på åpningen i en flat diskus. Griflene sitter som ei pute, som er høy eller lav, de er oftest med hår. Den umodne nypa (rett etter blomstring) har nedoverbøyde og sprikende eller pekende skrått oppover begerblad. De øverste bladene er små eller store.
          • 13 (10) Griffelåpningene er ca. fra 0,8 til 1,2 mm bred, og det er ca. 1/4 av bredden av den lavt kjegleformete diskusen. Griflene har form som ei høy pute. Nypa har nedoverbøyde, og noen ganger sprikende, begerblader, og de faller av under modningen av nypa. Det øverste bladet er middels store, men det dekker stort sett ikke stilken til nypa.
            • 14 (13) Bladene er uten hår eller med enslige hår på bladnervene, midtaksen og bladstilk. Småbladene er dobbel- eller enkelt sagtaggete. Mellomnype
            • 14 (13) Bladene har hår i alle fall på undersiden og hele midtaksen. Småbladene er som regel enkelt sagtaggete. Lodden mellomnype
          • 13 (10) Griffelåpningene er ca. fra 1,2 til 3,5 mm bred, og det er ca. 1/3 av bredden av den flate eller konkave diskusen. Griflene har form som ei lav eller noen ganger flat pute, og er hårete. Nypa har oppoverbøyde eller sprikende begerblader, og de sitter på til nypa er moden. Det øverste bladet er stort, og det dekker stort sett stilken til nypa.
            • 15 (13) Bladene er uten hår, eller har bare enkelte hår på nerver, midtakse og bladstilk. Småbladene har kvasse tagger, og er enkelt eller dobbelt sagtaggete. Kjøttnype
            • 15 (13) Bladene er med hår, i alle fall på undersiden av bladene, hele midtaksen er tett filthårete. Småbladene har brede og korte tagger, og er som regel enkelt sagtaggete. Lodden kjøttnype

Fremmede arter[rediger | rediger kilde]

Flere av roseartene du kan finne i Norge idag, er arter som er kommet inn igjennom mennesket. Noen av disse er vist seg å bli et problem for den lokale floraen og faunaen i etterkant. Der noen er en direkte trussel, og bør fjernes på stedet. Dette kan skje med manuell fjerning, eller kjemisk bekjempelse med et herbicid. Da herbicid-metoden kan være den greieste, da noen arter i roseslekta er kjent for å ha meget hardføre røtter. Etter Artsdatabanken er fremmede arter kategorisert grupper, etter hvor stor trussel de utgjør for flora og fauna. Disse gruppene er:
SE (Svært høy risiko), HI (Høy risiko), PH (Potensielt høy risiko), LO (Lav risiko) og NK (Ingen kjent risiko). Her følger det en liste over innførte rosearter, og hvilken trussel disse utgjør:[3]

  • Rynkerose - SE
  • Rosa acicularis - LO
  • Rosa davurica - NK
  • Gulrose - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Doggrose - PH
  • Kamtsjatkarose - LO
  • Mandarinrose - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Småklatrerose - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Bergrose - LO
  • Rosa ×alba - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Rosa ×centifolia - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Rosa carolina - NK
  • Rosa gallica - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Rosa hugonis - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Rosa sachalinensis - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert
  • Rosa nitida - NK
  • Rosa xanthina - Ikke reproduserende fremmed art Ikke vurdert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arnold Nordal, Bernt Rognlien og Torill Svaar (1988). Urter til mat og medisin (norsk). Oslo: NRK og Metope. s. 87. ISBN 82-403-0039-1. 
  2. ^ a b c d Johannes Lid og Dagny Tande Lid (2005). Reidar Elven, red. Norsk flora (norsk) (7 utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 441. ISBN 82-521-6029-8. 
  3. ^ «Artsdatabanken: Fremmede arter i norge». Artsdatabanken. Besøkt 7. desember 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 282-288)
  • Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 178-181)
  • Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 218)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Emoji u1f33f.svgDenne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roseslekta&oldid=23428003»