Frida Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Frida Hansen
Portrett av Frida Hansen.jpg
Født 8. mars 1855
Hillevåg
Død 12. mars 1931 (76 år)
Oslo
Nasjonalitet Norge

Melkeveien av Frida Hansen. 1898

Frederikke «Frida» Bolette Hansen (født 8. mars 1855 i Hillevåg i Stavanger, død 12. mars 1931 i Oslo) var en norsk billedvever, med tekstilarbeider i art noveau / jugendstil.[1] Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst.[2]

Arbeider av Frida Hansen er i eie hos en rekke museer, blant annet hos Nasjonalmuseet Oslo, Jugendstilsenteret Ålesund, Drammens Museum, Stavanger kunstmuseum, KODE Bergen, Nordiska museet Stockholm, Victoria and Albert Museum London og Museum für Kunst und Gewerbe Hamburg.

Yngre år[rediger | rediger kilde]

Foreldre til Frida var Mathilde, født Helliesen (1824–1915), og Peter Sickerius Petersen (1811–1875). Faren drev sammen med broren Frederik Petersen det kjente handelshuset Køhler & Co, et av de største i Stavanger[1]. Frida og hennes to eldre søstre vokste opp i Stavanger, de bodde i sentrum i vintermånedene, mens de tilbrakte sommermånedene på familiens storslåtte eiendom i Hillevåg. Familien tilhørte uten tvil det øverste sosiale sjikt i Stavanger.

Skolegang fikk Frida på Frøken Wieses pikeskole, og da hun tidlig fattet interesse for kunst ga foreldrene henne anledning til å gå i male- og tegnelære hos bl.a. Kitty Kielland, Elisabeth Sinding og Johan J. Bennetter. Utenlandsstudier skulle hun få etter sin attenårsdag. Men før den tid ble Frida forlovet med Wilhelm Severin Hansen (1842-1919), bror til maleren Carl Sundt-Hansen, sønn av disponenten for handelshuset Plough & Sundt. Med det kan man forvente at kunstnerdrømmen ble skjøvet vekk til fordel for familiens forventninger. I 1874 sto byllupet, en storstilt feiring med pomp og prakt, og samme år ble Wilhelm dispontent for Plough & Sundt, og da Fridas far dør allerede året etter bryllupet blir han også leder for handelshuset Køhler & Co.[3] De nygifte flytter inn i Køhlerhuset i Hillevåg, og får her to døtre og en sønn, samtidig som de utvider gårdsdriften, bygger skole for de ansattes barn og bygger på hovedhuset med en ekstra etasje. I denne perioden kan man fortsatt ane Frida Hansens kunstneristiske interesser, både i form av medlemskap i ulike kunstforeninger, men også – og kanskje først og fremst – gjennom hagen på Køhlereiendommen. Det fortelles om sjeldne og eksotiske planter, innhegninger med påfugler og papegøyer, akvarium med skildpadder og rare fisker. Hagen ble holdt åpen for publikum.[4]

Utover 1870-tallet opplever verden en stor økonomisk krise som av historikere ofte kalles den lange depresjonen. Stavanger var intet unntak og selv om byen hadde opplevd konjunkturomslag tidligere viste denne seg vanskeligere å komme seg ut av. Dette gjaldt også for familien Hansen. Feilinvesteringer gjorde at begge handelshusene gikk konkurs i 1883, og familien måtte straks forlate eiendommen i Hillevåg.

Frida, moren, søsteren Marie og de tre barna flyttet til Nedre Strandgate 25 og livnærte seg på den lille livrenten etterlatt til søsteren, mens Wilhelm dro utenlands for å søke arbeid i den voksende gruveindustrien. Trass i at de i løpet av de første to årene etter konkursen mistet både sønnen og den ene datteren søkte også Frida etter ett inntektsgivende arbeide. I folketellingen i 1885 står hun oppført med broderiforretning i første etasje i Strandgaten.[5] 

Til broderiforretningen fikk Frida en gang et gammelt åkle til reparasjon. Hun var kjent med de gamle norske vevnadene, spesielt gjennom svogeren Carl Sundt-Hansens samling, men lot seg likevel begeistre. Så da kvinnesakskvinnen Randi Blehr tok initiativ til et vevkurs i Sogn i de gamle vevteknikkene med Kjerstina Hauglum som lærer ble Hansen med. Her fikk hun kunnskap om den tradisjonelle oppstadveven som hun straks skaffet seg. Men før hun kunne begynne å veve trengte hun garn. Det tradisjonelle ullgarnet var bra nok, men fargene tilfredsstilte ikke hennes krav. Hun startet derfor å søke etter de gamle plantefargene, en søken som sendte henne rundt til de gamle konene på Jæren og Ryfylket på jakt etter oppskrifter. Da hun hadde funnet de tre primærfargene blå, rød og gul utviklet hun hele fargeskalaen, og startet så sitt eget fargeri. Dette blir siden organisert, Frida får elever til å hjelpe henne med vevingen, og i 1890 åpner hun sitt første atelier: ”Fru Hansens Atelier for haandvævde norske Tepper” i Stavanger. To år senere, i 1892, er Frida Hansen allerede et kjent navn innenfor tekstilkunsten, og hun flytter til Kristiania og starter et veveri på Tullinløkka med storstilt produksjon i tillegg til at hun arrangerer vevkurs og driver konsulentvirksomhet.[6] 

Studietur til utlandet[rediger | rediger kilde]

Utover 1890-årene utviklet Frida Hansen sin virksomhet og sitt kunstnerskap, på leting etter ny kunnskap og inspirasjon dro hun i 1895 på en studietur først til Köln, Tyskland og siden Paris, Frankrike. Ingen akademier aksepterte kvinner på denne tiden slik at privat undervisning var eneste mulighet for Hansen til å utvikle seg som kunstner. I Köln studerte hun tegning på den offentlige tegneskolen og tysk senmiddelalderkunst, en periode som hadde et formspråk som egnet seg svært godt til hennes tekstilarbeider. Paris ble en betydningsfull reise for Frida på mange måter. Her tegnet hun akt, trolig hos blant andre den kjente maleren Puvis de Chavannes.

Men like viktig som hva hun gjorde på sine studiereiser er hva hun så. I Europa var den rådende kunstretningen i ferd med å endre seg fra det nasjonale og tradisjonsbundne til symbolisme og art nouveau/ jugendstil. I Paris i 1895 florerte ”den nye stilen” og periodens velkjente dekorative plakatkunst var å se overalt i byen. Vi kan anta at Frida Hansen blant annet så arbeider av Eugene Grasset, Alphonse Mucha og Paul Berthon rundt omkring i byen. Samme år åpnet også galleriet som senere ga perioden ens navn; Maison de l´Art Nouveau. Det er bevart flere kulltegninger fra hennes opphold i Paris, og vi finner også de første skissene til det velkjente billedteppet Melkeveien (1898). [7]

Det norske Billedvæveri[rediger | rediger kilde]

1897 etablerte Frida Hansen og Randi Blehr ”Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri ”(NABV), som fra 1899 endret navnet til ”Det norske Billedvæveri A/S” (DNB). Frida ble daglig leder med over 20 ansatte, Randi Blehr satt i aksjeselskapets styre sammen med bl.a. Gunnar Knudsen og Axel Heiberg, og NABV hadde i tillegg en kunstjury med betydelige medlemmer som Eilif Pettersen, Otto Sinding, og Harriet Backer. Veveriet produserte ikke bare Frida Hansens tepper, men lagde også mønstre, billedtepper og andre tekstilarbeider, i tillegg til at de tok oppdrag fra andre kunstnere.[8]    

Veveriet fikk sitt store gjennombrudd på Bergensutstillingen i 1898. Utstillingen var en nasjonal mønstring for blant annet husflid og kunsthåndverk, og NABV viste frem hele 26 arbeider, alt fra løpere og puter til Frida Hansens store billedteppe Melkeveien (1898). I Melkeveien kan man se 6 kvinner med glorie og lette hvite gevanter som vandrer diagonalt over den mørkeblå, stjernekledte bakgrunnen mens de holder oppe et stjerneslør, vår galakse – Melkeveien. Nederst er motivet avsluttet med et lysegrønt felt med en hebraisk tekst fra 1. Mosebok, vers 15: ”Og det skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det ble så.” NABV og Frida Hansen fikk gullmedalje for utstillingen i Bergen. [9]

Transparentteknikken[rediger | rediger kilde]

2. november 1897 fikk Frida Hansen innvilget patent på transparentteknikken. Denne teknikken har såkalt åpen ornamentering, det vil si at mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Feltene hvor kun disse vertikale renningstrådene synes gjør at lyset slipper igjennom og en spesiell visuell effekt skapes, vevnaden oppleves som gjennomsiktig, transparent. Til dette brukte hun en tvunnet ullrenning som hadde en bedre friksjonsevne enn annet garn. Teknikken egnet seg svært godt til portierer (forheng) og gardiner, og i motsetning til billedteppene var transparentene ment å ha en praktisk funksjon. Frida høstet stor anerkjennelse for denne teknikken, blant annet på Verdensutstillingen i Paris i 1900 hvor teppene og portierene ble svært populære, og DNB fikk gullmedalje for sin kolleksjon og Hansen fikk gullmedalje for kunstnerisk medvirkning. [10]

Senere år[rediger | rediger kilde]

I 1904 får Frida Hansen bygd seg et herskapelig hus med eget atelier på Bestum, Oslo (bydel Ullern) og igjen får hun endelig en hage. Blomstene og naturen var stadig en stor kilde til inspirasjon. I 1905 vever hun billedteppet Semper Vadentes som forestiller 4 relativt like kvinner som vandrer gjennom et landskap dekket av blomster og stier på kryss og tvers. Hver kvinne har en attributt i hendene; en pose, et lys, smykker og en blomsterbukett. Nederst i rammen som omkranser motivet er et felt med tekst på latin: ”Semper Vadentes,Semper Agentes. Semper e natu in vitam ad aeternum. Domine.” På norsk blir det følgende: ”Alltid lidende. Aldrig hvilende. Bort fra vugge, du i livet, ind i evigheden. O Herre.”  Frida Hansen sa selv at teppet tematiserte menneskets rastløse vandring.[11] Ifølge Hansens familie var det dette billedteppe Frida satte høyest i sin produksjon, og det kan ha sammenheng med at da teppet i 1906 ble stilt ut i salongen i Paris blir hun innvalgt som Associée ved Société Nationale des Beaux-Arts som ga henne rett til å stille ut på salongen uten forhåndsjuryering, en kunstnerisk anerkjennelse få forunt. Samme år blir DNB oppløst.[12]

Både på den store tekstilmønstringen på Kunstindustrimuseet i Kristiania i 1913, og på Jubileumsutstillingen året etter deltar Frida med sine tepper og portierer, og da blir det bemerket hennes betydning for den norske vevrenessansen, ikke bare for de arbeidene hun hadde skapt selv, men også for arbeidet med sine mange elever på atelieret. I 1915 får hun Kongens fortjenstmedalje i gull.[13]

De siste årene arbeider Hansen videre med transparentteknikken, de store billedteppene blir det færre av. Det siste hun arbeider med, og som fullføres av hennes datter Elisa, er Olavteppet (1927-1931), som ble laget i forbindelse med 900-års jubileet for kristningen av Norge. Opprinnelig ble teppet bestilt av et amerikansk museum, og sagamotivet vi finner her er utypisk for Frida. Hovedmotivet er Olav den hellige som kneler i sentrum omkranset av representanter fra staten og kirken. I bakgrunnen kan man se fjell og Folgefonna og inn fra venstre ser man dragehodet på et vikingskip. Øverst har Frida igjen vevet inn en tekst, denne gangen et vers fra Welhavens dikt om Hellig Olav:

Hellig Olav stod ved fjord med sin hær

Pinsefesten var for hånden

Alskens løs og blomster artede

seg der

Fagert under Folgefonnen.

I tillegg er det på de to sidebåndene vevet inn tekster på latin som på norsk lyder: ”Alltid herskende og alltid bedende” og ”Hellig Olav Norges konge.”

Dette teppet ønsket Frida at skulle tilfalle hennes hjemby, Stavanger, og gjennom en innsamling i byen i 1934 ble teppet innkjøpt og skjenket til Domkirken.[14]

Frida Hansen døde i Oslo 12. mars 1931, og ble begravet på Ullern kirkegård.

Etter hvert som art nouveau stilen blir skjøvet ut til fordel for modernismen blir Frida Hansens tepper, motivkrets og fargebruk blir passé. Det hjalp heller ikke at flesteparten av hennes arbeider var i utlandet og slik ikke tilgjengelig for den yngre generasjonen. Etter hvert ble Hansen og hennes innsats for den norske tekstilkunsten mer eller mindre glemt. Først på 1970-tallet løftes Frida frem i lyset igjen, hovedsakelig takket være kunsthistoriker og tidligere museumsdirektør Anniken Thue. Med hennes magisteravhandling og med den store vandreutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo, Vestlandske kunstindustrimuseum og Stavanger kunstforening: "Frida Hansen, europeeren i norsk vevkunst" i 1973 får publikum igjen se Frida Hansens arbeider. Etter dette blir det igjen relativt stille rundt henne inntil i 2015 hvor Stavanger kunstmuseum åpnet utstillingen ”Frida Hansen – art nouveau i full blomst”.

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Frida Hansen bygger bro mellom norsk og europeisk billedvev. Naturen var en viktig inspirasjonskilde, og blomster var noe spesielt for Frida. Teorien til William Morris om inspirasjon fra naturen satte hun høyt. Naturen var det sentrale, og Morris gjenga den samvittighetsfullt med abstraksjon og forenklinger. Når Frida skulle abstrahere en blomst, tegnet hun den rett ovenifra, eller fra siden, akkurat som William hadde gjort før henne.

Hansen var spesielt opptatt av at tekstilkunst ikke skulle være vevde malerier, men skulle ha sitt eget uttrykk. Det hun og Morris hadde felles var respekt og ydmykhet ovenfor naturen. Ikke bare gjaldt det inspirasjonen, men også livet og kunsten. Frida var utrolig glad i blomster, og hun elsket bestemors rosehage da hun var liten. Kjærligheten til blomstene finner vi også i vevnadene hennes. Hennes egenuttrykk fikk hun fra Morris, og det var viktig å gjøre noe eget. Vevnadene hennes ble ofte klandret for at det ikke var nok uttrykk for norsk kunst og kultur. Og på denne tiden var norsk nasjonalitet viktig. I 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet var det om å gjøre å finne frem til det typiske norske. Men Frida Hansen svarte på kritikken ved å legge kunsten enda mer over mot det internasjonale, som for eksempel den dekorative kunsten til Morris.

Et av Frida Hansens verk henger på slottet i Oslo, det er to rikstepper tegnet av Gerhard Munthe, men vevd av Frida. Munthe mente at hun var den beste i landet til oppgaven. Teppene som henger på slottet er hentet fra sagaen om Sigurd Jorsalfare. Motivet ble først tegnet i kartong og senere overført til veven. Ofte bestod et verksted av personer med forskjellige oppgaver. En farger som farget garnet og ordnet kartong, og veveren som overførte til veven, men hos Frida gjorde hun alt selv. Hun skapte som regel kartongen i full størrelse, farget garnet og tok seg av overføringa. Frida var teknisk flink.

Virkemidler: Det var først og fremst formen som var middelet til å få frem fargene for Frida. Fargene kunne være vakre, de kunne gjøre et bilde dramatisk og skremmende, eller de kunne ha en dekorativ effekt. For mange kunne fargene gjøre det enkleste hverdagsmotivet vakkert.

Savnede tepper[rediger | rediger kilde]

Flere av Frida Hansens tepper er «forsvunnet», man vet ikke hvor de ble av etter at de ble solgt. Dette gjelder blant annet:

Havfruer og svaner, 1893.

Billedvev, mål 250 x 350 cm. 

Forestiller tre svaner i en sjø med forskjellige grader av blått med hvite kanter, i borden svømmer grønnlige fisker i mørkeblått vann, og øverst troner en sjødronning med gyllent livstykke og kåpe av vannliljer mot en rødlig aftenhimmel. Teppet er kun kjent gjennom et gammelt foto, og ble trolig solgt, ifølge Aftenposten 7. desember 1863, til California, USA.[15]

Skovenens liv og flora, 1893.

Billedvev, mål ukjent men trolig 250 x 150 cm.

Motivet skal være av blå blomsterpiker og gutter med røde luer og hvite blomster. Signaturen F.H. skal være synlig nederst til venstre over borden i teppet. Man har bevart en del av kartongen (forarbeidet) til veven, men eller vet man at den ble bestilt til Chicagoutstillingen i 1893.[16]

Den fem kloge og de fem daarlige jomfruer, 1900.

Billedvev, mål trolig 250 x 750 cm.

Til høyre i teppet er det fem oppreiste kvinner med oljelamper, de kloke jomfruer, mens de fem andre, de dårlige, ligger, sitter eller lener seg søvnig mot en av den seks søylene i teppets bilde. Formalt ligner Jomfu-teppet veldig på Salomes dans (1900) med en friseaktig fremstilling i den lange flaten. Fargemessig skal teppet ha holdt seg til fiolett i alle nyanser og lyse farger. Teppet er signert med ”Frida Hansen” nederst til høyre over borden.

Kjøpt i Firenze i 1903 av Comptessa de Asarta, men ifølge hennes etterkommere ble teppet antagelig tapt under 1. verdenskrig. [17]

Frieriet, 1903.

Billedteppe, mål trolig 103 x 136,5 (ifølge kartongen).

Kun bevart en kartong av dette arbeidet. Denne viser en prinsesse i hovedsakelig grønt og fiolett, med en frosk sittende på sin kappe. Bakgrunnen er også i grønntoner med blekrosa og fiolette iris.  Signert nederst til høyre med ”FH” og nederst til venstre med ”E. H. Tex”.

Utstilt på Blomquist, Kristiania i mars 1903, men historien etter dette er ikke kjent. [18]

Sørover, 1903.

Billedvev, 290 x 360 cm (ifølge kartongen).

Dette teppet er ikke kjent i dag da det ble kjøpt direkte av Frida Hansen av en av hennes elever, Berthe Aske Bergh, som senere flyttet til USA. Her ble det utstilt flere ganger og avbildet i flere amerikanske tidsskrifter.

Teppet viser ti svømmende svaner med kvinner på ryggen, og komposisjonen minner om Melkeveien (1898) i den glidende bevegelsen og i det avskårede motivet.[19] Fargemessig ble det beskrevet i blått og hvitt med innslag av sølv. Borden skal være i grønn og fiolett, og øverst skal det  være innvevet ”Sør-over” i borden.  Signert med ”Frida Hansen” øverst til høyre.

Dagens eier er ukjent, men teppet ble sist vist frem i 1930-31 i Toledo.[20]

Svinedrengen, 1909.

Billedvev, 300 x 160 cm (ifølge kartongen).

Her er eventyret om Svinedrengen vist i det momentet han kysser prinsessen under et stort bjørketre mens hoffdamene brer ut sine kjoler for å skjule det upassende som skjer. Kjolene har et rikt floralt mønster, og er ifølge kartongen i blått, grønt, blekfiolett, rosa og hvitt. Bakgrunnen er i ulike grønntoner. Signaturen ”Frida Hansen” vises nederst til høyre.

Teppets historie er ukjent, men ble sist stilt ut i Berlin i mars 1910 hvor det også, ifølge Aftenposten, ble solgt.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b erlingjensen.net Frida Hansen. Besøkt 26. desember 2011
  2. ^ Knut Berg: Norges kunsthistorie 5..., s.423
  3. ^ Leithe & Ueland (2015): s. 13-14.
  4. ^ Thue (1986): s. 9-15.
  5. ^ Leithe & Ueland (2015): s. 14
  6. ^ Thue (1986): s. 18-23
  7. ^ Thue (1986) s. 43
  8. ^ Lethe & Ueland (2015) s. 16
  9. ^ Thue (1986): s. 59-65
  10. ^ Thue (1986) s. 80
  11. ^ Gudmundson (2015): s. 34-36
  12. ^ Thue (1986): s. 106-107
  13. ^ Thue (1986): s. 112-118
  14. ^ Thue (1986): s. 122
  15. ^ Thue (1973): s. 25
  16. ^ Thue (1973): s. 25
  17. ^ Thue (1986): s. 67-69
  18. ^ Thue (1973): s. 35
  19. ^ Thue (1986): s. 99-100
  20. ^ Thue (1973): s. 35
  21. ^ Thue (1973): s. 38

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut Berg, red. (1981). Norges kunsthistorie. 5 - Nasjonal vekst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-12268-7. 
  • Gudmundson, Inger K. L. (2015): "Frida Hansens littrære billedtepper" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
  • Halén, Widar (2015): "Japanisme i Frida Hansens tidligere vevnader" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
  • Leithe, Janne & Ueland, Hanne Beate (2015): "Frida Hansen, Stavangerdamen i europeisk vevkunst" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
  • Leithe, Janne (2015): "Alltid blomster – om Frida Hansens transparente portierer" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
  • Thue, Anniken (1986): Frida Hansen. En europeer i norsk tekstilkunst omkring 1900. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-07203-4
  • Thue, Anniken (1973): Frida Hansen (1855–1931) europeeren i norsk vevkunst. Oslo.

(en) Kategori:Frida Hansen – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons