Hopp til innhold

Richard Nixon

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Nixon» omdirigeres hit. For annen bruk, se Nixon (andre betydninger).
Richard Nixon
FødtRichard Milhous Nixon
9. jan. 1913[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Yorba Linda[5]
Død22. apr. 1994[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Manhattan[6]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, advokat, selvbiograf, statsmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedWhittier College (–1934)[7]
Duke University
Duke University School of Law (–1937)[7]
Whittier High School
Fullerton Union High School
EktefellePat Nixon (1940–1993) (avslutningsårsak: ektefelles død)[8]
FarFrancis A. Nixon
MorHannah Milhous Nixon[9]
SøskenDonald Nixon
Edward Nixon
BarnTricia Nixon Cox[10]
Julie Nixon Eisenhower[10]
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtRichard Nixon Presidential Library and Museum
Medlem avAmerican Legion
Veterans of Foreign Wars
Utmerkelser
12 oppføringer
American Campaign Medal
Asiatic-Pacific Campaign Medal
World War II Victory Medal
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1988)[11]
Årets person i Time (1971)
Årets person i Time (1972) (sammen med: Henry Kissinger)
National Defense Service Medal
Armed Forces Reserve Medal
Commendation Medal
Ellis Island Medal of Honor
Republikken Italias fortjenstorden
Nishan-e-Pakistan
Nettstedwww.nixonlibrary.gov Rediger på Wikidata
USAs 37. president
1969–1974
VisepresidentSpiro Agnew, Gerald Ford
ForgjengerLyndon B. Johnson
EtterfølgerGerald Ford
USAs 36. visepresident
1953–1961
PresidentDwight D. Eisenhower
ForgjengerAlben W. Barkley
EtterfølgerLyndon B. Johnson
Senator
1950–1953
ValgkretsCalifornia
Kongressrepresentant
1947–1950
ValgkretsCalifornias 12. distrikt
Signatur
Richard Nixons signatur
Richard Nixon på Commons
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1968. Røde stater stemte for Hubert Humphrey, grå for den uavhengige George Wallace, og blå for Richard Nixon, som seiret med 301 valgmannsstemmer, mot 191 for Humphrey og 46 for Wallace.
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1972. Blå stater stemte for George McGovern, røde for Richard Nixon, som seiret med 550 valgmannsstemmer, mot 17 for McGovern (Massachusetts) og 1 for libertarianeren John Hospers.

Richard Milhous Nixon (1913–1994) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–61 og landets 37. president 1969–74. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon var også den eneste visepresident som senere ble valgt til president uten å etterfølge den sittende president, fram til Joe Biden gjorde det samme i 2020. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da Kongressen kom stadig nærmere å skulle reise riksrettstiltale mot ham.[12] Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Richard Milhous Nixon ble født den 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to døde av tuberkulose i ung alder.

Utdannelse og militærtjeneste

[rediger | rediger kilde]

Nixon gikk på Fullerton High School 1926–1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universitetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Kongressmann og visepresident

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet for en plass i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsen i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John F. Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv «for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner». Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare én periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til senator, også denne gangen for sin hjemstat California.

I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte Checkers-talen, ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte kjøkken-debatten. Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.

1960–1968, presidentkandidat og sivilt liv

[rediger | rediger kilde]

Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy.

Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois.[13] Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte siste tale, der han anklaget aviser, TV og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.

Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat.[trenger referanse]

Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson.

President 1969–1974

[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

I 1968-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat Hubert Humphrey. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen.

Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, hadde ført til at USA befant seg i en hengemyr i Indokina. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de nordvietnamesiske forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister William P. Rogers eller Kongressen ble informert om denne beslutningen.

Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt vietnamisering av konflikten; prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sørvietnamesiske styrkene, ARVN, og samtidig skulle amerikanske soldater og materiell gradvis trekkes tilbake. Kissinger fremforhandlet en fredsavtale med Lê Ðức Thọ i Paris. De to ble tildelt Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.

Den andre presidentperioden

[rediger | rediger kilde]

I 1972-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat George McGovern.

Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og utformet utenrikspolitikken sammen med Kissinger fra Det hvite hus på bekostning av Utenriksdepartementet. Han ble kjent for sin «détente»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene.

Som en del av denne strategien åpnet han ved et overraskende besøk i 1972 USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte Kina-kortet som pressmiddel mot Sovjet.[trenger referanse] Splittelsen mellom de to kommunistlandene hadde vært åpenbar over flere år. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt, var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet, og den resulterte i SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken ble videreført under Gerald Fords regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister.

Blant innenrikspolitiske initiativ er Nixons beslutning i 1972 om å opprette romfergeprogrammet i NASA og omorganiseringen av postvesenet, fra et eget departement til et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet.

Watergate

[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Watergate-skandalen

Nixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som før valgperiodens utløp har trukket seg frivillig. Han var på stø kurs mot en gjenvalgsseier etter sitt skjellsettende besøk i Kina. Like fullt kjente han seg forfulgt av sine fiender og av medier, ikke minst etter det han kalte a third-rate burgary («et tredjerangs innbrudd») i Watergate-bygget som pressen viste stor interesse for. Etter en avslørende artikkel om saken i Washington Post skrev Nixon i sin dagbok at dette var «siste rap fra østkystens establishment».[14] Nixon mente å være opptatt av befolkningens beste, men følte seg både presset og isolert. 23. juni 1972 gjorde han en tabbe da han ba stabssjefen sin om å kontakte CIA og få visedirektøren Vernon Walter til å be FBI om å henlegge etterforskningen av innbruddet, «av hensyn til riket, punktum». Opptaket av denne samtalen ble kjent som the smoking gun («den rykende pistolen»).[15]

Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i forsøke å dekke over at medarbeidere i hans valgkamp sto bak et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergate-skandalen, og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «Komiteen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: Committee to Reelect the President). Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant andre H.R. Haldeman og John Ehrlichman (1925–99),[16] ble dømt til fengselsstraff. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse da han ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford, en avgjørelse som var omstridt.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Richard-Nixon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Richard M. Nixon, Munzinger IBA 00000004885, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 79138, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID N000116[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p32167.htm#i321668, besøkt 18. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Folketelling 1891 for 0301 Kristiania kjøpstad, media.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 5. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «U.S. Senate: Impeachment». www.senate.gov. Besøkt 17. november 2019. 
  13. ^ http://www.nybooks.com/articles/4275
  14. ^ David Ignatius: The midterms might become the «impeachment election», 23. mai 2017
  15. ^ Smoking gun tape, opptaket kjent som «den rykende pistolen»
  16. ^ «John Ehrlichman», Britannica

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
  • Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
  • Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon

I andre media

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Amerikas forente staters president
1969–1974 		Etterfølger
Forgjenger  Amerikas forente staters visepresident
1953–1961 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Richard_Nixon&oldid=24581278»