George Wallace

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
George Wallace
George C Wallace (cropped).jpg
Født25. aug. 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ClioRediger på Wikidata
Død13. sep. 1998[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (79 år)
MontgomeryRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, advokat, bokser, dommer, offiserRediger på Wikidata
Utdannet ved University of Alabama School of Law (–1942)Rediger på Wikidata
Ektefelle Cornelia Wallace (19711978), Lurleen Wallace (19431968)Rediger på Wikidata
Barn George WallaceRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske parti, American Independent PartyRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Gravlagt Greenwood CemeteryRediger på Wikidata
Medlem av Delta ChiRediger på Wikidata
Utmerkelser Member of the Alabama Academy of Honor (1969)Rediger på Wikidata
Alabamas 45. guvernør
17. januar 1983–19. januar 1987
ForgjengerFob James
EtterfølgerH. Guy Hunt
18. januar 1971–15. januar 1979
ForgjengerAlbert Brewer
EtterfølgerFob James
14. januar 1963–16. januar 1967
ForgjengerJohn Patterson
EtterfølgerLurleen Wallace
Signatur
George Wallaces signatur

George Corley Wallace jr. (1919–1998) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var guvernør i Alabama 1963–1967, 1971–1979 og 1983–1987. Han er blant de lengst sittende guvernørene i USAs historie. Han beholdt i virkeligheten makten enda et par år, fordi han fikk valgt sin kone Lurleen Wallace til guvernør.

Wallace var en populistisk og antiføderalistisk politiker, kjent for sine folkelige og konfronterende uttrykksmåter. Som guvernør stod han for en ekspansiv finanspolitikk i New Deal-tradisjonen. Han sørget for å bygge ut blant annet skolevesenet.[6] I 1960-årene stilte Wallace seg i spissen for sørstatenes raseadskillelse og motstand mot borgerrettsbevegelsen. Fordi han påvirket samtidige politikere og den konservative bevegelsen i USA, har Wallace blitt kalt «den mest innflytelsesrike taperen» i amerikansk politikk på 1900-tallet.[7]

Han stilte som første gang som presidentkandidat i Det demokratiske partis primærvalg i 1964. Ved presidentvalget i 1968 stilte han som presidentkandidat for sitt eget parti. Trolig var hensikten å komme i en vippeposisjon; å blokkere for et flertall for enten Hubert Humphrey eller Richard Nixon i valgmannskollegiet, så han kunne bestemme utfallet og kreve innrømmelser. Wallace fikk 9,9 millioner stemmer og 46 valgmannsstemmer. Nixon vant flertall alene, men Wallace ville ha kommet på vippen om han hadde vunnet i Nord-Carolina og Tennessee.[8]

Under demokratenes primærvalgkamp i Maryland i 1972 ble Wallace skutt av en psykisk syk mann. Skadene gjorde ham avhengig av rullestol og smertelindring resten av livet. Han stilte på nytt i demokratenes primærvalgkamp i 1976, men mange stilte spørsmål ved hans helse. Han oppfordret sine velgere til å støtte Jimmy Carter. I slutten av 1970-årene opplevde Wallace en religiøs oppvåkning, og han forsaket sitt tidligere syn på raseadskillelse. I sin siste periode som guvernør oppnevnte han mange svarte til offentlige stillinger.[9]

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

George Wallace ble født på landsbygda i det sørøstlige Alabama, i landsbyen Clio i Barbour County. Foreldrene var George Corley Wallace sr. og Mozell Smith. Han var den fjerde generasjonen med navnet George Wallace, så som barn ble han kalt «George C.». I likhet med en stor del av den hvite befolkningen i Alabama var han av overveiende engelsk og skotsk-irsk (nordirsk) avstamning.[10][11] Hele Wallace-familien var metodister.[12]

Farfaren, «Doc Wallace», var landsbyens eneste lege og drev et lite apotek.[10] Barnebarna hadde fikk kjærlig forhold til Doc Wallace og hans annen hustru. George C. fulgte ofte farfaren på pasientbesøk.[13]

Moren Mozell kom fra en middelklassefamilie i Florida, men mistet faren tidlig og måtte tas hånd om av slektninger. Hun havnet etter hvert på et kristent barnehjem i Mobile i Alabama. Hun gikk college, men tok aldri eksamen. Hun giftet seg med den jevngamle George Wallace sr., som avsluttet college og begynte som bonde da prisene var høye under den første verdenskrig. Mozell kom til å oppmuntre sønnen til å søke politisk innflytelse.[14]

George C. vokste opp med tre yngre søsken på en fattigslig gård, uten innlagt vann eller elektrisitet.[14] Faren drev med storfe og villsvin og dyrket mais, bomull og peanøtter sammen med tre svarte leilendinger. Faren slet med sviktende helse, alkoholmisbruk, raseriutbrudd og tilbakevendende hodepine som følge av en hodeskade fra en slåsskamp.[15] Den store depresjonen rammet gårdsdriften hardt.[16]

I 1930 arvet faren en større pengesum og bygde et nytt hus. I forhold til resten av landet levde familien fremdeles i fattigdom, men i sitt nærområde ble de mer velstående enn de fleste.[17]

Utdannelse og militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

Mens han var elev ved Barbour County High School, vant han et mesterskap i amatørboksing på delstatsnivå. Han spilte også på skolens amerikanske fotballag frem til han ble uteksaminert året etter. Wallace skulle senere få tilnavnet fighting little judge, «den slossende, lille dommeren», som hentydet til hans kroppshøyde og fortid som bokser.[11][18]

Faren døde av tyfoidfeber i 1937, og moren ble nødt til å selge jorden for å betjene gjeld. Wallace ønsket å avslutte collegestudiene og flytte tilbake til Clio, men moren insisterte på at han skulle fullføre.[19] Etter college begynte han å studere jus ved University of Alabama Law School i Tuscaloosa. For å finansiere studiene, arbeidet han som profesjonell bokser, servitør, kjøkkenhjelp og drosjesjåfør. Han ble uteksaminert med bachelorgrad i jus i 1942.[11]

Umiddelbart etter studiene ble han opptatt som kadett i United States Army Air Forces. Han bestod ikke flyverutdannelsen, men som stabssersjant deltok han i kampoppdrag med Boeing B-29 Superfortress over Japan i 1945. Wallace tjenestegjorde i den 10. bombekommando under general Curtis LeMay, som senere skulle bli hans visepresidentkandidat i 1968. Wallace døde nesten av hjernehinnebetennelse i tjeneste, men en rask antibiotikakur reddet livet hans. Som følge av sykdommen fikk han delvis hørselstap og permanent nerveskade, og ble dimittert før tiden med en uførepensjon. Senere samme år ble han oppnevnt til staben til justisministeren i Alabama.[11]

Tidlig politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Guvernør[rediger | rediger kilde]

Guvernør Wallace, NASA-sjef James E. Webb og Wernher von Braun ved NASA Marshall Space Flight Center i Alabama i 1965.
Guvernør Wallace protesterer mot desegregering mens han blir konfrontert av justisminister Nicholas Katzenbach ved University of Alabama i Tuscaloosa i 1963.

Wallace var kjent i Alabama både som en liberal politiker og liberal dommer. Han stilte til valg som guvernør i 1958, men tapte mot en mer konservativ kandidat. Wallace fikk i dette valget støtte fra den svarte borgerrettighetsorganisasjonen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People). Wallace erkjente at han tapte valget på grunn av rasespørsmålet, og lovet sine medarbeidere at han ikke skulle bli «out-niggered again». Fra da av regnes Wallace som en raseskillepolitiker.

I 1962 vant Wallace guvernørvalget gjennom bevisst utnyttelse av rasespørsmålet. I innsettelsestalen i januar 1963 sa han:

«I navnet til det største folket som noengang har tråkket på denne jorden, trekker jeg en linje i støvet, og kaster stridshansken foran føttene på tyranniet. Og jeg sier segregasjon nå, segregasjon i morgen, og segregasjon for alltid.»[20]

Ettersom loven i Alabama hindret ham i å ta gjenvalg som guvernør, lot han istedenfor sin kone Lurleen Wallace stille som kandidat. Lurleen Wallace vant valget som de facto gjeninnsatte George Wallace som guvernør. Lurleen Wallace døde i av kreft i mai 1968, og viseguvernør Albert Brewer rykket opp i guvernørstillingen.

Wallace stilte på nytt til guvernørvalget mot sittende guvernør Brewer (som kunne stille til gjenvalg ettersom loven var blitt endret). Det demokratiske primærvalget mellom Brewer og Wallace er blitt karakterisert som den mest negative valgkamp noensinne i USA.[21] Wallace ble gjenvalgt som guvernør i 1976, og senere valgt for sin siste fireårsperiode som guvernør i 1982.

Presidentkandidat[rediger | rediger kilde]

Da Wallace stilte som presidentkandidat i 1964 fanget han opp blant hvite velgere 1960-tallets frykt og uro over endringene i samfunnet. I 1968 stilte han som kandidat for American Independent Party og bidro til å splitte demokratiske velgere. Richard Nixons knappe valgseier seier over Hubert Humphrey kan delvis tilskrives splittingen av de demokratiske velgerne. Wallace er den siste presidentkandidat fra et tredjeparti som har vunnet valgmenn til valgmannskollegiet.

Da Wallace stilte til valg i 1972 ble han skutt ned av Arthur Bremer. Tre andre personer ble også truffet. Wallace overlevde, men ble lam og måtte sitte i rullestol resten av livet. Ifølge Bremer selv skjøt han Wallace for å oppnå berømmelse. Bremer ble dømt til 53 års fengsel, men ble løslatt på prøve den 9. november 2007.

Wallace stilte også som presidentkandidat i 1976 og kom på andreplass etter Jimmy Carter i det demokratiske presidentvalget i Florida. Men det var ingen mulighet for en mann i rullestol til å bli valgt til president i USA en gang til, selv om Franklin D. Roosevelt klarte nettopp det i 1932. Wallace ga senere i valgkampen sin støtte til Carter.

Annet[rediger | rediger kilde]

  • På slutten av 1970-tallet ble Wallace en gjenfødt kristen og ba sorte borgerrettighetsledere om unnskyldning for sin tidligere holdninger om segregering.
  • Hans første kone, Lurleen Burns Wallace, var den første kvinnen som ble valgt til guvernør i Alabama i (1966).
  • Wallace fikk en tunnel i Mobile oppkalt etter seg etter hans død, «George Wallace Tunnel».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-C-Wallace, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som George C. Wallace, Munzinger IBA 00000010509, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID wallacegeor[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon, oppført som George C. Wallace, Store norske leksikon-ID George_C._Wallace[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Berlet (2000), s. 203–204.
  7. ^ Lesher (1994), s. xi og Carter (2000), s. 468.
  8. ^ Brown (2013), s. 6–9.
  9. ^ Wallace (1998).
  10. ^ a b Carter (2000), s. 17–21.
  11. ^ a b c d Stanley, Harold W. (september 2000). «Wallace, George». American National Biography (engelsk) (digital utg.). doi:10.1093/anb/9780198606697.article.0700721. 
  12. ^ Carter (2000), s. 137.
  13. ^ Carter (2000), s. 25–26 og Smith (2009), s. 9.
  14. ^ a b Carter (2000), s. 17–21 og Smith (2009), s. 7–8.
  15. ^ Carter (2000), s. 22–23.
  16. ^ Smith (2009), s. 7–8.
  17. ^ Carter (2000), s. 25–26.
  18. ^ Smith (2009).
  19. ^ Carter (2000), s. 41 og Smith (2009), s. 12.
  20. ^ Carter (2000), s. 11.
  21. ^ Swint (2006), s. 223–232.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker

  • Berlet, Chip og Lyons, Matthew N. (2000). Right-Wing Populism in America: Too Close for Comfort (engels). Guilford Publications. ISBN 1-57230-562-2. 
  • Carlson, Jody (1981). George C. Wallace and the Politics of Powerlessness: The Wallace Campaigns for the Presidency, 1964–1976 (engelsk). New Brunswick: Transaction Publishers. ISBN 978-0-87855-344-0. 
  • Carter, Dan T. (2000). The Politics of Rage: George Wallace, the Origins of the New Conservatism, and the Transformation of American Politics (engelsk) (2 utg.). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-2597-7. 
  • Carter, Dan T. (1999). From George Wallace to Newt Gingrich: Race in the Conservative Counterrevolution, 1963–1994 (engelsk). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-2366-9. 
  • Cotter, Patrick R. og Stovall, James Glen (2013). After Wallace: The 1986 Contest for Governor and Political Change in Alabama (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-5754-2. 
  • Frady, Marshall (2009). Wallace: The Classic Portrait of Alabama Governor George Wallace (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-0-307-56105-3. 
  • Frederick, Jeff (2013). «Governors in the Civil Rights Era: The Wallace Factor». I Brooks, Clayton McClure. Legacy of Leadership: Governors and American History (engelsk). Philadelphia: University of Pennsylvania Press. s. 115–132. ISBN 978-0-8122-4094-8. 
  • Frederick, Jeff (2007). Stand up for Alabama: Governor George Wallace (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-1574-0. 
  • Gould, Lewis L. (2010). 1968: The Election That Changed America (engelsk) (2 utg.). Ivan R. Dee. ISBN 978-1-56663-910-1. 

  • Lesher, Stephan (1994). George Wallace: American Populist (engelsk) (2 utg.). Boston: Da Capo Press. ISBN 978-0-201-40798-3. 
  • Smith, Jeffrey K. (2009). The Fighting Little Judge: The Life and Times of George C. Wallace (engelsk). Bloomington: AuthorHouse. ISBN 978-1-4490-2318-8. 
  • Swint, Kerwin C. (2006). «George Wallace and the “Negro Bloc Vote”». Mudslingers: The Top 25 Negative Political Campaigns of All Time Countdown from No. 25 to No. 1 (engelsk). Westport: Praeger. s. 223–232. ISBN 978-0-275-98510-3. 

Vitenskapelige artikler

Avisartikler og nettsider