Jump-blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Louis Jordan i 1946

Jump-blues (engelsk for «hoppe-blues»; altså dansemusikk) er en retning innen blues-musikken med et livlig og raskt tempo, vanligvis spilt av små band med saksofon og blåseinstrumenter. Den har drivende rytmer og ropende, svært synkopert vokal som synger jordnære, ofte komiske tekster om det moderne bylivet. Ulikt de fleste andre blues-sjangere, brukes gitar kun i rytmeseksjonen. Musikken var avledet av elektrisk blues.[1] Den var populær på 1940-tallet og var en forløper til rhythm and blues og rock and roll.[2] Særlig Big Joe Turners svingende jump-blues på 1940- og 1950tallet, en kraftstasjon av sang og skrik, pekte fram mot senere rock and roll.[3] På 1990-tallet kom det en fornyet interesse for jump-blues som en del av en ny oppblomstring av swing.

Historie[rediger | rediger kilde]

Jump-blues utviklet seg fra musikken til storband som de til Lionel Hampton og Lucky Millinder. Disse bandene tidlig på 1940-tallet frambrakte musikere som Louis Jordan, Jack McVea, Earl Bostic, og Arnett Cobb.[4] Blues og jazz var en del av den samme musikalske verden og mange av musikerne spilte begge former for musikk.[5] Grupper som Tympany Five, som ble opprettet på samme tid som boogie-woogie, oppnådde maksimal effekt med en stil som ble kalt for «eight-to-the-bar boogie-woogie».[6]

Lionel Hampton spilte inn en tung blues, storbandsangen «Flying Home» i 1942.[2] Den hadde solo med en kvalt, skrikende tenorsaksofon ved Illinois Jacquet. Sangen ble en hit innen den afroamerikanske musikken.[7] Da den ble utgitt beskrev magasinet Billboard sangen som «en uvanlig svingete side... med et strålende hopp i dens mellomtempo og opprettholdt et stødig driv, den er en jumper (hoppende) som motsetter seg å stå stille.» Billboard merket seg også at Benny Goodman var delaktig i å komponere sangen «tilbake i de gamle Goodmans sekstett-dager.»[8] Billboard fortsatte ved å hevde at «bortsett fra det faktum at det er Lionel Hamptons melodi, er «Flying Home» en sikker vinner for de yngste til å gi fra seg sine penger — og med glede.»[9] Fem år senere skrev det samme magasinet at «Flying Home» var blitt inkludert i et show som var «utelukkende for hepstere (jazzentusiaster) som går for swing og boogie, og rytmer i en høy, het og utrettelig stil a la Lionel Hampton... Hans band ga alt, praktisk slet seg selv ut med slike sanger som «Hey Bop a Re Bop», «Hamp Boogie» og «Flying Home».[10]

Både Hampton og Jordan kombinerte den populære boogie-woogie-rytmen, en mer bestemt versjon av swingtidens saksofonstil som vist av Coleman Hawkins og Ben Webster, og med leken, humoristisk sangtekst eller verbale replikker med innslag av jive-talk (afroamerikansk sleng).[7]

Etter hvert som denne urbane, jazzbaserte musikken ble mer populær, begynte både blues- og jazzmusikere som ønsket å «spille for folket» å fortrekke en tyngre og mer iherdig takt. Denne musikken appellerte til afroamerikanske tilskuere som ikke lenger ønsket å bli identifisert med «livet der nede».[11]

Band som spilte jump-jazz, engasjert for å spille jitterbugdans til langt lavere kostnader enn storband, ble populære hos agenter og eiere av dansesteder. Saksofonisten Art Chaney sa at «vi ble fornærmet om publikum ikke ville danse.»[6]

Jump-blues var særlig populært som dansemusikk på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet ved musikere som Louis Jordan, Big Joe Turner, Roy Brown, Charles Brown, Helen Humes, T-Bone Walker, Roy Milton, Billy Wright, Wynonie Harris, Sonny Terry og Brownie McGhee.[2]

Gjenopplivelse[rediger | rediger kilde]

Jump-blues fikk en ny oppblomstring på 1980-tallet ved musikere som Joe Jackson og Brian Setzer og er fortsatt spilt på 2010-tallet av band som blant annet Roomful of Blues, Lucky Few (i Denver, Colorado), og Mitch Woods og His Rocket 88s. Samtidige swing-band, som Lavay Smith & Her Red Hot Skillet Lickers og Mighty Blue Kings, har fortsatt tradisjonen.[12]

Noen kjente representanter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2003): All Music Guide to Country: The Definitive Guide to Country Music, Backbeat Books, s. 912
  2. ^ a b c Du Noyer, Paul (2003): The Illustrated Encyclopedia of Music. Fulham, London: Flame Tree Publishing, ISBN 1-904041-96-5, s. 170
  3. ^ «Big Joe Turner», Allmusic
  4. ^ Dietsche, Robert (2005): Jumptown, s. 9-10
  5. ^ Wald, Elijah (2004): Escaping the Delta, s. 198
  6. ^ a b Dietsche, Robert (2005): Jumptown, s. 9
  7. ^ a b Palmer, Robert (1981): Deep Blues, s. 134.
  8. ^ Billboard, 17. juni 1944, en reklame på side 18 listet Goodman som medkomponist.
  9. ^ Billboard, 4. juli 1942. s. 74.
  10. ^ Billboard, 5. juli 1942
  11. ^ Palmer, Robert (1981): Deep Blues, s. 146
  12. ^ «Jump Blues History», Stuve.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cohn, Lawrence; Humphrey, Mark A. (1999): Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. ISBN 1-55859-271-7.
  • Dietsche, Robert (2005): Jumptown: The Golden Years of Portland Jazz, 1942–1957. Oregon State University Press. ISBN 0-87071-114-8.
  • Palmer, Robert (1981): Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta. Viking Adult. ISBN 978-0-670-49511-5.
  • Wald, Elijah (2004): Escaping the Delta: Robert Johnson and the Invention of the Blues. HarperCollins. ISBN 0-06-052423-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]