Bluegrass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Bluegrass er en stilretning innen countrymusikk som i likhet med annen country er en videreutvikling av oldtimemusikken fra Appalachene i USA. Tradisjonell bluegrass spilles med akustiske strengeinstrumenter, ofte i meget høyt tempo. Den ble utviklet av Bill Monroe (1911-1996) og hans band Blue Grass Boys fra sent i 1930-årene av – etter hvert også av utbrytere fra dette bandet og andre artister. I sin opprinnelige form spilles bluegrass med mandolin, fele, banjo, gitar og bass – også dobro godtas innen tradisjonell bluegrass.[1] Bluegrass er også inspirert av musikken som svarte slaver og frigjorte slaver tok med seg, delvis via jazz og blues.

Bill og Charlie Monroe (1936). Bill Monroe er kalt bluegrassens far, og Bills eldre bror Charlie dens onkel.

Typisk er en form for trefinger-banjospill som er eldre enn den egentlige bluegrass, men som så ble plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil) og Don Reno. Bluegrass ble og blir ofte fremført i et halsbrekkende tempo.

Earl Scruggs (1924-2012) spilte banjo og perfeksjonerte trefingerspillet. Her i 2005, 60 år etter at han ble med i Bill Monroes band.
Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, og en av Bill Monroes læremestere. I 2008 opptrådte han på en konsert på sin 101-årsdag.
Ralph Stanley (1925–2016), her med sønnen Ralph II i 2008. Ralph og hans bror Carter begynte – trolig som de første utenom Bill Monroe – å spille bluegrass alt i 1947. Ralph sluttet først i 2016, like før sin død. Til hans mange medspillere etter brorens død i 1966 hørte sønnene Ralph II og Nathan, samt Ricky Skaggs.

Betegnelsen bluegrass stammer fra Bill Monroes countryband The Blue Grass Boys, som igjen tok navn etter The Bluegrass State (Kentucky). I USA brukes bluegrass om flere gressarter i slekten rapp (Poa).

I tillegg til tradisjonell bluegrass finnes en rekke former for bluegrass eller bluegrasslignende musikk – dels med lokalt, etnisk eller nasjonalt tilsnitt, dels med bruk av instrumenter som ikke fantes i den opprinnelige bluegrass.

Røttene[rediger | rediger kilde]

Bluegrass har opphav i folkemusikken (oldtime) fra den midtre og sørlige del av Appalachene.
Regioner i Kentucky, med Bluegrass-regionen i grønt og lysegrønt. Kentucky kalles The Bluegrass State, og herav kalte Bill Monroe bandet sitt The Blue Grass Boys. Det gav i sin tur navnet på denne musikken.

Dype røtter i Appalachene...[rediger | rediger kilde]

På 1600-tallet utvandret mange protestanter fra Nord-England og Skottland til Ulster. På 1700-tallet og senere reiste så en del av disse over til USA, hvor de og deres etterkommer ble kalt Scotch-Irish. Til Appalachene i det østlige USA nådde de første av dem i 1730-årene. Bill Monroes slekt, iallfall på farssiden, er typisk for dette folket. Folkemusikken de brakte med seg og videreutviklet, danner en rik kilde til det som senere (fra ca. 1900) ble kalt old-time-musikk, hillbilly-musikk eller «mountain music». For norske lesere er kanskje tegneserien Snøfte Smith den mest kjente (om enn ikke 100 % sannferdige) skildringen av dette miljøet.
       Bluegrass utviklet seg så fra denne musikken – og særlig fra det som i USA fra 1920-årene av kalles «Appalachian music», senere også «Hillbilly music». Denne musikken var også en viktig kilde til country-musikken, og noe av den regnes som den første country.
       Mange av kjennetegnene på den egentlige bluegrass fantes allerede hos bl.a. Charlie Poole (1882-1931) og hans North Carolina Ramblers, Gid Tanner (1886-1960) And His Skillet Lickers, Prairie Ramblers, og Coon Creek Girls. En snakker av og til om «pre-bluegrass» eller «proto-bluegrass»[2][3]. Disse artistene er av og til representert på bluegrass-samle-CD-er som er utgitt i moderne tid[4]. Bluegrassen var også inspirert av andre «ur-country»-artister, som Carter Family (aktive siden 1927).

...og i slavenes sang og musikk[rediger | rediger kilde]

En annen hovedkilde både for bluegrassens forgjengere og den egentlige bluegrass var den sangen og musikken som slaver fra sørstatene brakte med seg. Dette slaveriet forbindes ofte med plantasjene i bomullsbeltet, men noen slaver ble i stedet holdt som musikere, og tidligere slaver eller deres etterkommere ble det da slaveriet ble avskaffet i 1860-årene. Bl.a. blues og jazz er videreutviklet fra deres musikk. Arnold Shultz (1886-1931), som av og til kalles gudfaren av bluegrass[5], var sønn av en tidligere slave. Monroe selv, en vanligere kandidat til denne fornemme tittel, var inspirert av Schultz, og det var nettopp han som i 1920-årene fikk den langt yngre Monroe med på sistnevntes første betalte spillejobb[6][7].

Det materielle grunnlaget[rediger | rediger kilde]

Gitar, fele og banjo ble vidt utbredt tidlig på 1800-tallet, og fele- og banjoduoer var vanlig i USAs dansemusikk på den tiden. Banjoen, som skulle bli sentral i bluegrassen, har vestafrikansk opphav – enda et bevis for påvirkningen fra afrikansk kultur. Etter opphevelsen av slaveriet trakk mange svarte nordover for å arbeide bl.a. i industrien – men også som musikere. De var tidlig ute med å danne det som i USA er kalt «string bands» (strengeband), som senere utviklet den «old-time»-musikken som ble videreutviklet i flere retninger, deriblant bluegrass. Alt i 1870-årene fantes dansesteder i Cincinnati hvor svarte musikere trakterte fele, banjo og kontrabass[8], et instrument som ble vanlig utbredt rundt 1900. Mandolinen fikk masseutbredelse fra 1880-årene av. Disse fem instrumentene var bluegrassens materielle grunnlag – selv om også andre instrumenter var i bruk, i tillegg til at det fantes band som var for fåtallige til å kunne traktere fem instrumenter (iallfall på én gang). Til gjengjeld ble og blir enkelte bluegrassband forsterket med f.eks. to felespiller eller to gitarister, noe vi også kjenner fra oldtime-bandene. I 1923 lanserte Gibson den varianten av mandolin som i 1943 ble Bill Monroes hovedinstrument.

Navnet på musikken[rediger | rediger kilde]

Bluegrass er det USA-engelske navnet på flere arter i gresslekten rapp, Poa – som tunrapp (P. annua) og den innførte arten engrapp (P. pratensis). Betegnelsen bluegrass eller blue-grass er påviselig brukt siden 1751[9] I andre engelskspråklige land brukes andre betegnelser om planten – bluegrass brukes bare om musikken.
       Kentucky har fått tilnavnet The Bluegrass State fordi disse gressartene er vidt utbredt i delstaten. Tilnavnet har vært brukt siden 1872 eller før.
       Bill Monroes mandolinkasse skal ha båret teksten "Original Blue Grass since 1927"[10]. Dette er blitt avvist med at Monroe ikke spilte bluegrass på den tiden[1], men han kan ha malt eller klistret på teksten i ettertid. Monroes band Blue Grass Boys ble dannet i 1938[1] eller 1939[10], og bluegrassens fødsel er satt til denne tiden. Men betegnelsen bluegrass om musikken er av nyere dato.
       Blue Grass ble først brukt av Bill Monroe selv om musikken han og hans Blue Grass Boys spilte. Senere ble det et merkenavn for Monroe og bandet, bl.a. ved at de ofte brukte Blue Grass i navnene på sine egne komposisjoner, som Blue Grass Breakdown. Lignende musikk fra andre tidlige bluegrassgrupper – som Stanley Brothers og Foggy Mountain Boys (=Flatt & Scruggs) – ble ikke kalt bluegrass. Ralph Stanley spilte «old-time mountain music», sa han. Everett Lilly, mandolinist hos Flatt & Scruggs en periode i 1950-årene og i den forstand Bill Monroes sidestykke, kalte musikken «American folk and country music». I 1956 brukte Monroe selv brukte uttrykket «the bluegrass type of music», men betegnelsen skal antagelig først ha forekommet i plateselskapene og hos platepratere i radio.[11]
       På engelsk skrives bluegrass (både om planten og musikken) oftest i ett ord. Til unntakene hører Michael Martin Murpheys album Buckaroo Blue Grass. De senere årene i Monroes lange karriere ble for øvrig bandnavnet ofte skrevet i ett ord.

Nærmere om Bill Monroe og hans læremestere[rediger | rediger kilde]

Del McCoury Band, en energisk gruppe. Del McCoury fra Pennsylvania (født 1939) har spilt bluegrass siden 1958, med en fortid som gitarist hos Bill Monroe. Hans egen gruppe er delvis et familieforetak, med to sønner. Her på Hardly Strictly Bluegrass Festival, San Francisco, 2005. Fra venstre Ronnie McCoury, Jason Carter, Robbie McCoury, Del McCoury og Alan Bartram.

Bill Monroe (1911-1996) fra Rosine (i Ohio County, Kentucky) regnes som bluegrassens far[12] og gudfar, selv om enkelte har gitt Arnold Shultz (1886-1931) den sistnevnte tittel [5]. Bill Monroe kunne tusenvis av felelåter.

Bill Monroes familie var av skotsk avstamning på farssiden. Bills oldefar, John Monroe (1749-1837), flyttet i 1801 med familien fra Virginia til Kentucky, hvor de i 1832 bosatte seg i Ohio County. Bills mor, Malissa Vandiver, stammet fra van der Veer-slekten, som hadde navn etter byen Veere i Nederland.[13].
       Bill var den yngste av åtte søsken. Særlig moren og hennes bror Pendleton "Pen" Vandiver (1869-1932) var betydelige musikalske talenter, og barna vokste opp med sang og musikk. Bill spilte til å begynne med sammen med sine eldre brødre Charlie og Birch, som trakterte henholdsvis gitar og fele og satte lillebroren til å spille mandolin. Charlie Monroe (1903-75) ble selv en berømt sanger og er kalt bluegrassens onkel[14]. Brødrene spilte også med Vandiver, og det later til at særlig «Uncle Pen» var den unge Bill Monroes læremester. En av Monroes mest berømte komposisjoner, utgitt i 1950, het nettopp "Uncle Pen". Vandiver er kalt bluegrassens grandonkel[14]

På 1940-tallet var den egentlige oldtime-musikken eller «ur-country» gått av mote. Country, som nå var en etablert sjanger, var blitt tilpasset tidens populærmusikk. I opposisjon til dette arbeidet Monroe med å rendyrke og videreutvikle bruken av tradisjonelle instrumenter og flerstemmig sang. Countrymusikken hadde beveget seg bort fra den opprinnelige rustikke stilen med banjoen og fele som de dominerende instrumentene. Utøvere som holdt fast ved denne stilen opptrådte mest som pauseklovner[trenger referanse] ved countryshows eller som Husker du-innslag for et eldre publikum. Monroe holdt fast ved den gamle stilen, men søkte å fornye den.

Etter bruddet med broren i 1938 reiste Monroe rundt i sørstatene og dannet flere band. Inspirert av Kentuckys kallenavn The Bluegrass State tok han så bandnavnet Bill Monroe and the Blue Grass Boys – og holdt fast ved det til han la opp i 1996. 26. oktober 1939 ble han så tatt opp i The Grand Ole Opry i Nashville, Tennesse, hvor han ble livet ut. På den tiden ledet han en kvartett hvor han selv – som i sin barndom – spilte mandolin. Også den holdt han fast ved livet ut. De andre supplerte med fele og gitar – samt kontrabassen, som var kommet til tidligere på året. Han stilte strenge krav til bandmedlemmene, og programmet var så hardt at de ofte sluttet etter tre års tid. Særlig de stadige reisene var slitsomme, sa Earl Scruggs etter bruddet med Monroe i 1948. Lester Flatt mente Monroe tok for stor del av gruppens inntekter.[15] Men under Monroes ledelse hadde utbryterne fått så god opplæring og slike muligheter til å utvikle sine egne talenter at de gjerne ble frontfigurer for sine egne band. Bessie Lee Mauldin (1920–1983), «The Carolina Songbird», som også var Monroes elskerinne, spilte kontrabass i gruppen gjennom hele sin aktive periode, 1953–64[16]
       Selv om banjoen lenge hadde vært et populært innslag blant bluegrassens forgjengere, engasjerte Monroe sin første banjospiller noe senere – David Akeman, kalt "The Kentucky Wonder, String Bean". Han praktiserte tofingerspill av «clawhammer»-typen. Hverken kvinner eller trekkspill var vanlig i bluegrass, men med Wilene Forrester ("Sally Ann") fikk bandet begge deler i perioden 1942–45. Før 1945 og Wilene Forrester var ute, hadde Monroe foretatt skjebnesvangre utskiftninger. Deretter fremstod gruppen som det klassiske bluegrassbandet – med Monroe selv fortsatt på mandolin, Chubby Wise fele, Lester Flatt gitar, Howard Watts (Cedric Rainwater) kontrabass – og med banjo Earl Scruggs, som med sin trefingerstil nesten like mye som Monroe selv bidrog til at gruppen ble skoledannende for bluegrassen. Vokalister var gjerne Lester Flatt eller Montroe selv.[17]
       Bill Monroes bluegrass hadde altså adoptert gitar, fele og banjo fra det klassiske oldtimebandet og supplert med mandolin og kontrabass. Trefingerspillet kan ha kommet inn i oldtime-musikken via 1830-40-årenes minstrelshow. Det er beskrevet i Frank B. Converses lærebok i banjospill fra 1865[18] I 1920-30-årene ble stilen praktisert av en rekke oldtime-musikere[19]. Mest kjent var trolig Charlie Poole og Snuffy Jenkins. Stilen ble så plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil)[20] og Don Reno.
       Sangen var påvirket av svart musikk, delvis via blues, og av gamle angelsaksiske folkesanger. Mellom hvert vers improviserte instrumentene en solo, et grep som var inspirert av jazzens improvisasjoner, og som fra og med Scruggs' gjennombrudd var preget av lange, energisk rullende partier. Grunnrytmen dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag. Dette gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme og gjenspeiler seg i en av bluegrassvitsene[21]:
– Hvor mange bluegrassbassister trengs for å skifte en lyspære?
– 1...5...1...5...1...5

Bill Monroes band huskes for bandlederens «high lonesome tenor», men det skal ha vært Jimmy Martin (1927–2005), kalt King of Bluegrass, som har æren av den. Han spilte gitar og sang med Monroe i 1949–54, etter at Flatt og Scruggs hadde forlatt gruppen. Typisk for ham var melodier som "Sitting Alone in the Moonlight", "Memories of Mother and Dad" og "I'm Blue, I'm Lonesome". Rachel Lieblings film fra 1994, hvor 83-åringen Monroe spilte hovedrollen, fikk tittelen High Lonesome: The Story of Bluegrass Music[22][23] Sangenes refreng synges to- eller trestemt med en stemme over melodistemmen. Religiøse sanger ble ofte sunget firstemmig, kun med gitar som akkompagnement og et lite mandolinmellomspill. For øvrig har både Monroe, Flatt & Scruggs og deres etterfølgere laget en rekke instrumentaler.

Bill Monroe er for øvrig mannen bak låten Blue Moon of Kentucky, som Elvis Presley – en beundrer av Monroe – covret på sin første singleutgivelse på Sun Records i 1954[24].

I kjølvannet[rediger | rediger kilde]

Vassar Clements (1928–2005) fra Florida var Bill Monroes medspiller og felemester en kort periode rundt 1950. Senere trakterte han forskjellige instrumenter og forsøkte bl.a. å forene bluegrass, jazz og swing i «hillbillyjazz».
Kenneth Clayton Baker fra Kentucky, alias Kenny Baker (1926–2011), spilte fele i Bill Monroes gruppe fra 1957 til 1984 og fortsatte med fele og bluegrass livet ut. Her med Akira Otsuka (en japansk bluegrasspionér) og Tom Gray i 2008.

Denne musikken fikk hurtig etterlignere og ble noe senere kalt bluegrass etter Bill Monroes band. Alt i 1947 fikk de følge av Stanley Brothers. Året etter brøt Lester Flatt (1914-1979), Earl Scruggs, Chubby Wise og Alan Watts med Monroe og startet deres eget band (Foggy Mountain Boys, også kjent som Flatt & Scruggs). Flatt og Scruggs holdt sammen i over 20 år. Især Earl Scruggs' banjospill er karakteristisk (Scruggs-stil) og ble skoledannende. Som i Monroes band bidrog Flatt som vokalist og gitarspiller.
       Don Reno (1926–84) fra South Carolina var en annen banjo-virtuos som var innom Monroes band. I 1943 ville Monroe ha med 17-åringen, som i første omgang avslo for å la seg innrullere i US Army. I 1948–50 spilte Reno i Monroes band, men var ikke med på noen plateinnspillinger før han i 1956 deltok på en live-opptreden med Monroe og hans band[25]. Reno utviklet sin egen trefingerstil – visstnok uavhengig av Earl Scruggs, men som han inspirert av Snuffy Jenkins. Senere spilte Reno i 14 år med gitaristen Red Smiley (1925-72), en av de få tidlige blugrassartistene som aldri var innom Monroes band[26]. Det skal ha vært Reno & Smiley and The Tennessee Cutups som introduserte My Grandfather's Clock på bluegrass-scenen. Enda senere hadde Reno andre medspillere. I tur og orden spilte han bl.a. med sine tre sønner.
       Felemesteren innen den tidlige bluegrass var Chubby Wise (1915-96). Han begynte å spille fele som 15-åring og holdt fast ved den livet ut. Han spilte med Monroe i 1942-48, senere med Flatt & Scruggs og andre. Vassar Clements overtok med fele en kort periode rundt 1950.

Knoppskyting[rediger | rediger kilde]

Før 1960 var de fleste kjente musikere i genren innom The Blue Grass Boys. I Monroes nærmeste 60 års karriere som bandleder hadde han over 150 medspillere. Skal vi tro Don Reno, var Monroe en ypperlig læremester. Renos og andre medspilleres senere meritter tyder på at det stemmer. Men «gudfaren» klarte sjelden å holde på dem mer enn noen få år. For øvrig er det ganske vanlig at musikere skifter band, og fenomenet er slett ikke begrenset til bluegrass.
       Monroes tidligere medspillere startet ofte sine egne band. I tillegg til denne knoppskytingen begynte det også å dukke opp bluegrassartister og -band uten personlig tilknytning til Monroe. Snart var det mange band som utøvet denne fornyelse av den gamle oldtime-musikken. I 2014 utgav Jim Beaver en samling innspillinger med nærmere 30 bluegrassgrupper, og flere enkeltartister, fra perioden 1950–53 [27].

De harde 50-åra: Tilbakegang – men også nye band[rediger | rediger kilde]

Både hilbilliernes musikk, ordinær country og bluegrass kom i bakgrunnen da Bill Haley, Elvis Presley, Chuck Berry og andre i 1954-55 slo gjennom og satte rock and rollbølgen i gang. De unge kastet seg begjærlig over denne nye musikken (ordet «hillbilly» ble nærmest et skjellsord; den avledete betegnelsen «rockabilly» om 1950-årenes rock er av nyere dato). Men også i denne perioden fremstod nye bluegrassartister og -band, og de gamle – Bill Monroe og hans medspillere og tidligere medspillere – var like aktive. I perioden 1954-59 fikk Monroe således utgitt 19 singler og to album. Også Foggy Mountain Boys (=Flatt & Scruggs) og Don Reno og hans medspillere var aktive både på scenen og på platemarkedet.

Flere brødre fra Kentucky[rediger | rediger kilde]

Mens Charlie og Bill Monroe vokste opp i Ohio County i Kentucky, flyttet familien til Bobby (født 1931) og Sonny Osborne (født 1937) fra Kentucky til delstaten Ohio, hvor brødrene hadde sine første opptredener. I 1952 hadde Sonny en kort karriere som banjospiller hos Monroe, før brødrene året etter dannet The Osborne Brothers. Det later til Monroe og Sonny skiltes som venner, for Monroe og Osborne Brothers opptrådte sammen flere ganger senere.[28]
        Med forskjellige medspillere (tilsammen 34 inntil gruppen ble oppløst i 2005) fikk de fra 1954 utgitt en rekke plater, hvorav "Ruby Are You Mad" fra 1956 var deres første store suksess. Osborne Brothers skal ha vært de første som tok opp instrumenter som dobro og trommer i bluegrassen – eller i musikk som puristene mente slett ikke var sann bluegrass. De var også kjent for sine trestemte harmonier. På den måten ble de svært populære, selv om heller ikke denne gruppen nådde massemarkedet.Once More fra 1958 nådde 13.-plass på countrylisten i USA. Gruppen er også kjent for "Fastest Grass Alive".
        Bobby Osborne la opp i 2005, men brødrene hadde en gjesteopptreden i 2013.

Fra country til bluegrass[rediger | rediger kilde]

Selv om Nashville er regnet som country-hovedstaden, dannet det seg tidlig også et kraftsenter i Galax, Virginia, hvor den årlige oldtime- og senere også bluegrassfestivalen Old Fiddler's Convention har vært holdt siden 1935. I dette miljøet fremstod James Lindsey i 1950-årene med et countryband ved navn Mountain Ramblers. Musikeren og radiomannen Eugene Chadbourne har sidestilt Lindsey og hans band med selveste Bill Monroe[29]. En slik oppfatning er neppe vanlig, men etter en rekke utskiftninger – og utfasing av alt som het elektriske instrumenter – fremstod gruppen i 1958 som et vaskeekte bluegrassband. De kalte riktignok musikken «mountain music»[30], noe som kan tyde på at betegnelsen bluegrass ennå ikke hadde slått gjennom.
       Mens Lindsey konverterte til bluegrass, ble hans medspiller Cullen Galyean (1939-2010) fra North Carolina så å si født inn i den, med både foreldre og besteforeldre som spilte oldtime-musikk – eller «mountain music», som han kalte den. Han lærte seg tidlig å spille gitar, mandolin og fele – men favoritten var banjo, hvor han særlig var påvirket av Ralph Stanley, i mindre grad av Scruggs og Reno. Han kom med i Lindseys band som 16-åring, og det skal ha vært han som omvendte Lindsey fra ordinær country til bluegrass. Han spilte også med Charlie Monroe og en rekke andre i forskjellige band, men forble trofast mot «fjellenes musikk» til siste dag.[31][32]

Ricky Skagges og Kentucky Thunder, en gruppe som på alle måter prøver å videreføre tradisjonene etter Bill Monroe.

Grotid i 1960-årene[rediger | rediger kilde]

Ricky Skaggs (født 1954), bluegrassens vidunderbarn, her som godt voksen i 2007. Som 6-åring hadde han en sceneopptreden med Bill Monroe og spilte (og spiller) som ham mandolin. Året etter deltok han i et TV-show med Earl Scruggs og Lester Flatt, men ble funnet for ung for Grand Ole Opry. Skaggs er en allsidig bluegrass- og countrysanger og musiker, som har vunnet en mengde priser. Til hans mange samarbeidspartnere opp gjennom årene hører Emmylou Harris og bandene Bone Creek og Kentucky Thunder. I 1981–2004 hadde han som medspiller Bobby Hicks, en tidligere felemester hos Bill Monroe.
Rhonda Vincent fra Missouri (f. 1962), 5. generasjons musiker, og et annet vidunderbarn. Som femåring sang hun gospel i familiebandet og har fortsatt som vokalist. Fra fylte åtte spilte hun også mandolin (som på bildet), senere i tillegg gitar og fele. I 1999–2016 ble hun nominert til 37 priser og vant 26 av dem – de fleste innen bluegrass, men hun har også utmerket seg innen gospel og «ordinær» country.

1960-årene var en grotid for bluegrass. Den fikk hjelp av folkemusikkbølgen, som hadde begynt å reise seg alt i 1958, da Tom Dooley med The Kingston Trio ble solgt i 2 mill. eksemplarer – et stort platesalg den gang. Takket være denne bølgen ble bluegrassen i starten av 60-tallet trukket fram i lyset igjen på de store folk-festivaler, i tillegg til at bluegrassfolket fra 1961 av[33] begynte å arrangere sine egne. En ny generasjon av unge tok musikken til seg, med sanger fra folk-området skrevet av bl.a. Bob Dylan, Tom Paxton og Gordon Lightfoot. Paul Henning skrev Foggy Mountain Boys' største hit i USA, "The Ballad of Jed Clampett". Som single gikk den i 1963 helt til topps, godt hjulpet av countrysangeren Jerry Scoggins' baryton og TV-serien The Beverly Hillbillies – men bare på countrylisten. På den alminnelige hitlisten kom Flatt & Scruggs aldri høyere enn til 44.-plass. Tross alt var bluegrass fortsatt for spesielt interesserte.
       I USA vokste antikrigsbevegelsen kraftig i 1960-årene, men hadde størst innvirkning på andre musikksjangre enn country og bluegrass. Earl Scruggs var en av få bluegrass- og countryartister som engasjerte seg i antikrigsbevegelsen; i 1969 opptrådte han i en stor demonstrasjon mot USAs krigføring i Vietnam.

Spredning[rediger | rediger kilde]

Andy Griffith, The Dillards og Maggie Peterson

Maggie Peterson (alias Charlene Darling) sang med bluegrassgruppen The Dillards (alias The Darlings) i Andy Griffith Show på 1960-tallet. Her med Bill Dana.

I 1960-årene begynte bluegrass for alvor å sette frø også utenfor kjerneområdene sørøst i USA. Det skyldtes ikke minst Andy Griffith. Griffith var selv en betydelig sanger, med en Grammy Award for Best Southern, Country or Bluegrass Gospel Album i 1997 som et høydepunkt i karrieren. Som TV-produsent bidrog han til å gjøre bluegrassen verdensberømt. Hans Andy Griffith Show var et av USAs mest populære TV-show i 1960-årene. I 1963 medvirket for første gang The Dillards, som hadde fått sin første platekontrakt året før.[34]. I showet opptrådte bandet – bygget opp rundt brødrene Rodney og Douglas Dillard fra Missouri – under navnet The Darlings, bl.a. med sanger som Rodney hadde vært med på å komponere. Til dem hører skildringen av hjemmebrenneren Dooley, som ved hjelp av en kone og to døtre driver en familiebedrift basert på ulovlig whiskeyproduksjon (i USA kalt «moonshining»). I showet opptrer også sangeren og skuespilleren Maggie Peterson fra Colorado. Også Arthur «Guitar Boogie» Smiths komposisjon Duellin' Banjos ble spilt av The Dillards/The Darlings. Den ble i 1972 ytterligere kjent ved at den ble spilt med gitar-banjoduetten Duelin' Banjos i filmen Deliverance.
       The Dillards var blant de første som spilte «elektrifisert» bluegrass og foregrep på den måten 1970-årenes «newgrass». De var også blant de første berømte bluegrassartistene uten tilknytning til Appalachene. Dillards-brødrene spilte senere i ulike band, men opptrådte sporadisk sammen like til Douglas døde i 2012; Rodney er fortsatt (2016) aktiv. Magasinet Rolling Stone har kalt The Dillards for countryrockens fedre. Gruppen har påvirket bl.a. The Eagles, The Byrds, Nitty Gritty Dirt Band, Elton John, Ricky Skaggs, Vince Gill, John Hartford og andre artister og band[35].

California
Også California fikk sine første bluegrassband, selv om det usikkert hvem som var aller først. I 1958 spilte Scott Hambly, Mayne Smith og Neil Rosenberg flere bluegrassmelodier – riktignok uten fele og kontrabass – på en konsert i Berkeley. I 1959 fikk de med Pete Berg og dannet et band ved navn The Redwood Canyon Ramblers.[36] Vern Williams (1930-2006) er kalt den som brakte bluegrassen til California[37], men hadde altså sine forgjengere. Han fikk utgitt sin første plate i 1965, samme år som The Kingston Trio utgav albumet Stay Awhile med bl.a. sin versjon av Dooley. The Nitty Gritty Dirt Band ble dannet året etter. 50 år senere kunne California Bluegrass Association liste opp 163 bluegrassband, selv om bandnavnet Bluegra$$ Billionaires nok kan gi et vel optimistisk inntrykk av bluegrass som inntektskilde[38]

Utenom USA
Japan var et land hvor bluegrass tidlig slo røtter. Alt tidlig i 1950-årene skal japanerne ha begynt å spille bluegrass, med veteraner fra Koreakrigen som læremestere[39]. Sekstetten Bluegrass 45 fra Kobe ble dannet i 1967 [40]. I 1972 ble den første bluegrassfestivalen i Takarazuka (et teater- og musikksenter ikke langt fra Kobe) arrangert[41], og på samme sted ble månedsmagasinet Moonshiner utgitt første gang i 1982[42].

I 1967 ble "Foggy Mountain Breakdown", kalt Earl Scruggs' mesterstykke[43], vist i filmen "Bonnie and Clyde". Det kan ha hjulpet melodien inn på hitlistene i Canada året etter. I 1968 fikk bluegrassen også sin første kjente avlegger i Norge, med Christiania Fusel & Blaagress, hvor bl.a. Øystein Sunde medvirket. I den forbindelse forekom ordet «bluegrass» for første gang i Aftenposten.

De gamle holdt ut[rediger | rediger kilde]

Mangfoldet av nye bluegrassartister og -band kom ikke på bekostning av de gamle. Mange av dem forble aktive i en forbløffende høy alder. Bill Monroe hadde sin siste opptreden i mars 1996, minst 70 år etter den første. Earl Scruggs var på turné i Canada i 2004 og hadde sin siste opptreden i 2011, i sitt 88. år. Etter 69 år i bluegrassens tjeneste hadde Ralph Stanley (1925-2016) sin siste opptreden i 2016, like før si død. Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, er en av svært få artister som (i 2008) kunne feire sin 101-årsdag ved å opptre på en konsert.

Hazel Dickens (1935–2011) fra West Virginia kjempet for gruvearbeidernes sak og var en av få politisk aktive bluegrassartister. Hun og hennes medspiller Alice Gerrard var blant de første kvinner som (i 1965) fikk utgitt bluegrass på plate. Dickens opptrådte i tre filmer og bidrog til musikken i ytterligere fem; den siste var Shane Roberts' Black Lung (2006). Hun var nr. 8 av 11 søsken, hvorav flere arbeidet i gruvene og døde av lungesykdommer. Hun døde selv av komplikasjoner etter en lungebetennelse.[44]

Senere fornyelser[rediger | rediger kilde]

Allison Krauss (f. 1971) fikk utgitt sin første plate i 1985 og hadde pr. 2012 vunnet 27 Grammy-priser. Siden 1987 har hun spilt med bandet Union Station, mest som vokalist og felespiller.
Alison Brown (født 1962) med sin banjo. Hun spilte en stund med Alison Krauss i Union Station og er senere blitt blant dem som fusjonerer bluegrass, jazz og folk.
Uncle Earl (også kalt g'Earls) i 2007, fra venstre Rayna Gellert, Abigail Washburn, og to som pr. 2016 fortsatt spiller i bandet: KC Groves og Kristin Andreassen. Gruppen har bl.a. tatt opp elementer fra irsk folkemusikk. De tilhører de få rent kvinnelige bluegrassband og har også fremført bluegrass på mandarin[45].

Genren selv ble dyrket av ungdomsopprøret som "folkets musikk", og mange av tidens rockmusikere dyrket den ved siden av rocken, f. eks. Jerry Garcia og Clarence White. Det satte også sitt preg på genren, og det oppstod en ny stil kalt newgrass etter bandet Newgrass Revival (aktive 1971-89). Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking.

Hillbilly-jazz og jazzgrass[rediger | rediger kilde]

Jazzen var en inspirasjonskilde også for tradisjonell bluegrass, først og fremst ved sine improvisasjoner. Etter hvert har flere artister og band hentet ytterligere inspirasjon fra jazzen – eller spilt jazz inspirert av bluegrass. Vassar Clements (1928-2005), som i en kort periode rundt 1950 var felemester i Bill Monroes band – ellers en allsidig musiker – tok etter hvert opp flere elementer av swing og jazz i sin form for bluegrass, som han kalte Hillbilly jazz[46]. Mange av de gitaristene som noe senere skulle utvikle en solostil som passet til den akustiske gitaren, hadde sigøynerjazzgitaristen Django Reinhardt (1910–53) som forbilde. Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking. Her var Django en virtuos, selv om stilen er kjent tilbake til 1920-årenes Carter Family. Allerede Djangos og Le Quintette du Hot Club de Frances form for jazz i 1930-årene hadde en del til felles med den senere bluegrass. Sigøynerjazzen er kalt Europas folk-ekvivalent til bluegrass[47]. Deres instrumental Minor Swing fra 1937 ble nærmest en standard innen jazz, men ble også akklimatisert på bluegrass-scenen av Ricky Skaggs og Kentucky Thunder, Witchhazel Bluegrass Band og andre[48]. En ny fusjon av jazz og bluegrass utviklet seg med folk som Tony Rice, Alison Brown, David Grisman og deres etterfølgere.

Elektrisk bluegrass[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell bluegrass var og er strengt akustisk. I 1960-årene ble likevel elektriske instrumenter tatt i bruk, til dels i musikk som ellers til forveksling høres som tradisjonell, akustisk bluegrass. Til pionerene her hørte Osborne Brothers (Bobby og Sonny Osborne, aktive 1953–2005) og The Dillards (aktive siden 1963, med Rodney Dillard siden starten).

Nye elementer fra etnisk musikk[rediger | rediger kilde]

Bluegrassen nådde snart hele USA, og etter hvert også Europa og Asia. Denne utviklingen, sammen med ny teknologi, åpnet veien for flere eksperimenter. Jo lengre bluegrassen fjernet seg fra Appalachene, desto mer tok man ofte inn elementer fra etnisk musikk. I redgrass eller kinesisk bluegrass er klassiske bluegrassinstrumenter som mandolin, fele og banjo supplert med kinesiske instrumenter[49] Det japanske instrument shamisen fikk innpass i bluegrass – istedenfor eller i tillegg til banjoen – etter at Takeharu Kunimoto i 2004 med hell turnerte i Tennessee. Det russiske bandet Kukuruza brukte derimot ekte bluegrassinstrumenter, men med et tydelig slavisk lydbilde[50]. Trioen Gammalgrass har forsøkt å lage bluegrasslignende musikk ved å spille norsk folkemusikk med improvisasjoner[51]. Til og med klassiske elementer ble tatt i bruk. Som alltid når det eksperimenteres, kommer noe musikk til å fjerne seg fra genren i en slik grad at man kan diskutere om det hører med, og noen mener at mye av det ovennevnte knapt kan kalles bluegrass i det hele tatt. Derfor oppstod snart termen new acoustic som fellesbetegnelse for disse eksperimentene.

Den tradisjonelle bluegrassen lever stadig side om side med både newgrass, ulike former for «nyakustikk», og bluegrass eller bluegrasslignende musikk med etniske elementer.

Trommefritt miljø[rediger | rediger kilde]

Sitat Please, no drums or electric instruments (except for electric bass, or steel guitar in certain older recordings) in posted content. Sitat
– The Bluegrass Reddit FAQ[52]

Øystein Sunde er en erklært tilhenger av trommefritt miljø. Det begrunnes med «det norske språks egenart, lyden av språket vårt. Mye av taletydeligheten og tekstforståelsen ligger i konsonantene våre. Alle kj-, s-, sk-, skj-, sv-, str-lydene våre ligger i det samme frekvensområde som hi-hat, skarptromme og cymbaler. Derfor vil lyden av trommer ha lett for å kamuflere nettopp teksttydeligheten i lydmiksen ut i salen.»[53] Men bluegrassmiljøet nærer en generell skepsis til trommer og andre former for slagverk, selv om de har forekommet nå og da siden The Osborne Brothers begynte med dem. Messingblåsere finnes enda sjeldnere – men de forekommer[54].

De typiske bluegrassinstrumentene er forholdsvis lydsvake. Typisk lydsvak akustisk musikk er «sangkor, vokalensembler, strykeorkester og grupper med strengeinstrumenter (for eksempel gitar) uten forsterkning»[55]. I en gymsal på 1200 m3 og etterklangtid 1,4 s vil et typisk bluegrassband ved forte (dvs. når det spilles jevnt sterkt) spille med en lydstyrke på ca. 83 dBA (desibel-A). Med en lilletromme (skarptromme) attpå vil lydnivået øke til ca. 87 dBA, dvs. mer enn en fordobling. [56]. Til sammenligning oppgis 100 dBA for et janitsjarorkester på 40 personer i samme lokale[57], dvs. at åtte ganger så mange musikere gir 50 ganger så mye lyd.

Bluegrass i Norge[rediger | rediger kilde]

Nostalgiservice: Christiania Fusel & Blaagress i Larvik, 2008, 40 år etter stiftelsen.
Ila Auto

Det første norske kjente bluegrassbandet var Christiania Fusel & Blaagress (startet 1968), med bl.a. Øystein Sunde. Med dem fikk norsk bluegrass en ironisk og humoristisk snert, f.eks. i skildringen av Raumabanen med 10 minutters opphold og harejakt på Bjorli. Dette fulgte Sunde senere opp som soloartist, med Kjekt å ha som et høydepunkt. Andre norske bluegrassband er bl.a. Ila Auto, The Holstein United Bluegrass Boys (THUBB) og Hemisfair. I tillegg har bl.a. Odd Nordstoga medvirket på samlealbumet Pay Me My Money Down – The Bluegrass Album.
       Et tegn på at bluegrassen har slått røtter i Norge, er at betegnelsen ofte er fornorsket. For tiden (2016) kan trioen Blåstrå tilby sanger fra fjerne fjell, bl.a. som del av Den kulturelle skolesekken Telemark.[58] Ila Auto har holdt en konsertserie med tittel Blågress for smågress, hvor de fremfører barnesanger i bluegrassversjoner[59][60]. Også Buran Fjas & Blågras lager bluegrass for «smågresset»[61]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c http://www.angelfire.com/ky/bluegrassplace/
  2. ^ http://theunofficialmartinguitarforum.yuku.com/topic/61998#.WCoYdS3hDIU
  3. ^ http://www.mandolincafe.com/forum/showthread.php?109853-If-I-am-making-the-definitive-bluegrass-compilation-what-tracks/page2
  4. ^ https://www.amazon.co.uk/Bluegrass-Bonanza-4CD-Various-Artists/dp/B00005Q35D
  5. ^ a b https://omibluegrass.wordpress.com/2012/02/16/the-godfathe/
  6. ^ Cantwell, Robert, Bluegrass Breakdown: The Making of the Old Southern Sound (1984) s. 30–32
  7. ^ The Father of Bluegrass Music, DVD Documentary (1993)
  8. ^ The Music of Black Americans: A History, by Eileen Southern, forlagt av W. W. Norton & Company, 1997. s. 327,328. ISBN 0-393-03843-2, ISBN 978-0-393-03843-9
  9. ^ http://www.etymonline.com/index.php?term=bluegrass
  10. ^ a b http://www.spbgma.com/bill-monroe---preservation-hall-of-greats-1984--spbgma.html
  11. ^ Sitert etter Dries 2012, s. 11
  12. ^ Klein, Bradley. «Bill Monroe: Celebrating The Father Of Bluegrass At 100». NPR. 
  13. ^ http://www.mandolincafe.com/forum/archive/index.php/t-57847.html
  14. ^ a b http://bluegrasstoday.com/and-who-shall-wear-the-robe-and-crown/
  15. ^ Sitert etter Lorna Dries 2012: Breaking Down Bluegrass: The Invention of a Genre from Ballads to Banjos, s. 11; http://theguitar-blog.com/wp-content/uploads/2012/07/breaking-down-bluegrass.pdf
  16. ^ http://countrydiscography.blogspot.no/2009/10/bill-monroe-part-i.html
  17. ^ Frank Overstreet; SPBGMA Preservation ~ HALL OF GREATS ~ Inductee 1984. Bill Monroe. http://www.spbgma.com/bill-monroe---preservation-hall-of-greats-1984--spbgma.html
  18. ^ https://m.facebook.com/notes/banjo-roots-west-africa/the-west-african-roots-of-banjo-down-picking-and-two-finger-up-picking/140213782829383/?__tn__=C
  19. ^ http://www.banjohangout.org/archive/138124
  20. ^ http://www.mandolincafe.com/forum/showthread.php?69553-Why-was-Earl-Scruggs-style-of-3-finger-banjo-so-special
  21. ^ https://www.talkbass.com/threads/bluegrass-humor.803379/
  22. ^ https://www.youtube.com/watch?v=ujeZw4_lW4c
  23. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-srv/style/longterm/movies/videos/highlonesomethestoryofbluegrassmusicnrharrington_a0abbf.htm
  24. ^ https://www.youtube.com/watch?v=ILhWKPiyBlE
  25. ^ http://countrydiscography.blogspot.no/2009/10/bill-monroe-part-i.html
  26. ^ http://www.bluegrassmuseum.org/red-smiley/
  27. ^ http://redroosterparty.blogspot.no/2014/11/fill-in-playlist-11292014-midnight-2am.html
  28. ^ http://countrydiscography.blogspot.no/2009/10/bill-monroe-part-i.html
  29. ^ http://www.allmusic.com/artist/mountain-ramblers-mn0000408384
  30. ^ http://www.allmusic.com/artist/mountain-ramblers-mn0000408384
  31. ^ http://www.blueridgeheritage.com/traditional-artist-directory/cullen-galyean
  32. ^ http://bluegrasstoday.com/cullen-galyean-rip/
  33. ^ https://www.youtube.com/watch?v=DO0ifCNt8Hc
  34. ^ http://articles.latimes.com/2012/jul/03/entertainment/la-et-ms-andy-griffith-bluegrass-champion-20120703
  35. ^ http://officialdillards.com/bio/
  36. ^ http://maynesmith.com/redwood.htm
  37. ^ http://www.truebluegrass.com/music.html
  38. ^ https://www.cbaweb.org/Resources/Band/4111, sett 26. juli 2016
  39. ^ Signaturen «masa618» på http://www.mandolincafe.com/forum/showthread.php?77836-Japanese-Bluegrass
  40. ^ http://www.bluegrass45.com/
  41. ^ http://bluegrasstoday.com/45th-takarazuka-festival-japan/
  42. ^ http://bluegrasstoday.com/moonshiner-turns-26/
  43. ^ Bl.a. Evans 2015, s. 98
  44. ^ http://www.nytimes.com/2011/04/23/arts/music/hazel-dickens-bluegrass-singer-dies-at-75.html?_r=0, besøkt 16. aug. 2016
  45. ^ http://www.rollingstone.com/music/news/the-new-bluegrass-five-acts-to-watch-20090414
  46. ^ http://huckfinn-jubilee.com/blog/bluegrass-vs-newgrass/
  47. ^ http://www.flatpick.com/category_s/2218.htm
  48. ^ https://www.youtube.com/watch?v=X7mRe-BXI1w
  49. ^ https://www.youtube.com/watch?v=7LALgWz0xc0
  50. ^ https://www.youtube.com/watch?v=Erae9rAZg-M
  51. ^ http://www.stiancarstensen.no/?p=74
  52. ^ https://www.reddit.com/r/Bluegrass/comments/4r22fs/how_to_sing_the_lead_tenor_and_baritone_parts_to/
  53. ^ Trommefritt miljø; http://www.spinner.no/forestillinger/trommefritt.html
  54. ^ https://www.youtube.com/watch?v=Glz6vCEI9vw
  55. ^ NS 8178, s. 5
  56. ^ Beregnet etter tabell og formel i NS 8178, s. 18
  57. ^ NS 8178 s. 18
  58. ^ http://telemark.ksys.no/produksjon_17960
  59. ^ http://unionscene.no/program/detalj/ila_auto_blagress_for_smagress
  60. ^ http://www.op.no/vis/kalender/events/8897214
  61. ^ http://www.adressa.no/kultur/detskjer/article9774020.ece

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]