Bluegrass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Bluegrass er en stilretning innen countrymusikk som i likhet med annen country er en videreutvikling av oldtimemusikken fra Appalachene i USA. Tradisjonell bluegrass spilles med akustiske strengeinstrumenter, ofte i meget høyt tempo. Den ble utviklet av Bill Monroe (1911-1996) og hans band Blue Grass Boys fra sent i 1930-årene av – etter hvert også av utbrytere fra dette bandet og andre artister. I sin opprinnelige form spilles bluegrass med mandolin, fele, banjo, gitar og bass – også dobro godtas innen tradisjonell bluegrass.[1] Bluegrass er også inspirert av musikken som svarte slaver og frigjorte slaver tok med seg, delvis via jazz og blues.

Bill og Charlie Monroe (1936). Bill Monroe er kalt bluegrassens far, og Bills eldre bror Charlie dens onkel.

Typisk er en form for trefinger-banjospill som er eldre enn den egentlige bluegrass, men som så ble plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil). Den ble og blir ofte fremført i et halsbrekkende tempo.

Earl Scruggs (1924-2012) spilte banjo og perfeksjonerte trefingerspillet. Her i 2005, 60 år etter at han ble med i Bill Monroes band.
Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, og en av Bill Monroes læremestere. I 2008 opptrådte han på en konsert på sin 101-årsdag.

Betegnelsen bluegrass stammer fra Bill Monroes countryband The Blue Grass Boys, som igjen tok navn etter The Bluegrass State (Kentucky). I USA brukes bluegrass om flere gressarter i slekten rapp (Poa).

I tillegg til tradisjonell bluegrass finnes en rekke former for bluegrass eller bluegrasslignende musikk – dels med lokalt, etnisk eller nasjonalt tilsnitt, dels med bruk av instrumenter som ikke fantes i den opprinnelige bluegrass.

Røttene[rediger | rediger kilde]

Regioner i Kentucky, med Bluegrass-regionen i grønt og lysegrønt.

Dype røtter i Appalachene...[rediger | rediger kilde]

På 1600-tallet utvandret mange protestanter fra Nord-England og Skottland til Ulster. På 1700-tallet og senere reiste så en del av disse over til USA, hvor de og deres etterkommer ble kalt Scotch-Irish. Til Appalachene i det østlige USA nådde de første av dem i 1730-årene. Bill Monroes slekt er typisk for dette folket. Folkemusikken de brakte med seg og videreutviklet, danner en rik kilde til det som senere (fra ca. 1900) ble kalt old-time-musikk, hillbilly-musikk eller «mountain music». For norske lesere er kanskje tegneserien Snøfte Smith den mest kjente (om enn ikke 100 % sannferdige) skildringen av dette miljøet.
       Bluegrass utviklet seg så fra denne musikken – og særlig fra det som i USA fra 1920-årene av kalles «Appalachian music». Den fikk impulser også fra annen sørstatsmusikk, f.eks. fra Charlie Poole (1882-1931) og hans North Carolina Ramblers, Gid Tanner (1886-1960) And His Skillet Lickers – og fra Carter Family (aktive siden 1927).

...og i slavenes sang og musikk[rediger | rediger kilde]

En annen hovedkilde både for bluegrassens forgjengere og den egentlige bluegrass var den sangen og musikken som slaver fra sørstatene brakte med seg. Dette slaveriet forbindes ofte med plantasjene i bomullsbeltet, men noen slaver ble i stedet holdt som musikere, og tidligere slaver eller deres etterkommere ble det da slaveriet ble avskaffet i 1860-årene. Bl.a. blues og jazz er videreutviklet fra deres musikk. Arnold Shultz (1886-1931), som av og til kalles gudfaren av bluegrass[2], var sønn av en tidligere slave. Monroe selv, en vanligere kandidat til denne fornemme tittel, var inspirert av Schultz, og det var nettopp han som i 1920-årene fikk den langt yngre Monroe med på sistnevntes første betalte spillejobb[3][4].

Det materielle grunnlaget[rediger | rediger kilde]

Gitar, fele og banjo ble vidt utbredt tidlig på 1800-tallet, og fele- og banjoduoer var vanlig i USAs dansemusikk på den tiden. Banjoen, som skulle bli sentral i bluegrassen, har vestafrikansk opphav – enda et bevis for påvirkningen fra afrikansk kultur. Etter opphevelsen av slaveriet trakk mange svarte nordover for å arbeide bl.a. i industrien – men også som musikere. De var tidlig ute med å danne det som i USA er kalt «string bands» (strengeband), som senere utviklet den «old-time»-musikken som ble videreutviklet i flere retninger, deriblant bluegrass. Alt i 1870-årene fantes dansesteder i Cincinnati hvor svarte musikere trakterte fele, banjo og kontrabass[5], et instrument som ble vanlig utbredt rundt 1900. Mandolinen fikk masseutbredelse fra 1880-årene av. Disse fem instrumentene var bluegrassens materielle grunnlag – selv om også andre instrumenter var i bruk, i tillegg til at det fantes band som var for fåtallige til å kunne traktere fem instrumenter (iallfall på én gang). I 1923 lanserte Gibson den varianten av mandolin som i 1943 ble Bill Monroes hovedinstyrument.

Navnet på musikken[rediger | rediger kilde]

Bluegrass er det USA-engelske navnet på flere arter i gresslekten rapp, Poa – som tunrapp (P. annua) og den innførte arten engrapp (P. pratensis). I andre engelskspråklige land brukes andre betegnelser.
       Kentucky har så fått tilnavnet The Bluegrass State fordi disse gressartene er vidt utbredt i delstaten. Bill Monroes mandolinkasse skal ha båret teksten "Original Blue Grass since 1927"[6]. Dette er blitt avvist med at Monroe ikke spilte bluegrass på den tiden[1], men han kan ha malt eller klistret på teksten i ettertid. Monroes band Blue Grass Boys ble dannet i 1938[1] eller 1939[6], og bluegrassens fødsel er satt til denne tiden. Men betegnelsen bluegrass om musikken ser ut til å være av nyere dato. Monroe skal selv ha begynt å bruke den i 1956.[7]

Nærmere om Bill Monroe og hans læremestere[rediger | rediger kilde]

Bill Monroe (1911-1996) fra Rosine (i Ohio County, Kentucky) regnes som bluegrassens far[8] og gudfar, selv om enkelte har gitt Arnold Shultz (1886-1931) den sistnevnte tittel [2]. Bill Monroe kunne tusenvis av felelåter.

Bill Monroes familie var av skotsk avstamning på farssiden. Bills oldefar, John Monroe (1749-1837), flyttet i 1801 med familien fra Virginia til Kentucky, hvor de i 1832 bosatte seg i Ohio County. Bills mor, Malissa Vandiver, stammet fra van der Veer-slekten, som hadde navn etter byen Veere i Nederland.[9].
       Bill var den yngste av åtte søsken. Særlig moren og hennes bror Pendleton "Pen" Vandiver (1869-1932) var betydelige musikalske talenter, og barna vokste opp med sang og musikk. Bill spilte til å begynne med sammen med sine eldre brødre Charlie og Birch, som trakterte henholdsvis gitar og fele og satte lillebroren til å spille mandolin. Charlie Monroe (1903-75) ble selv en berømt sanger og er kalt bluegrassens onkel[10]. Brødrene spilte også med Vandiver, og det later til at særlig «Uncle Pen» var den unge Bill Monroes læremester. En av Monroes mest berømte komposisjoner, utgitt i 1950, het nettopp "Uncle Pen". Vandiver er kalt bluegrassens grandonkel[10]

På 1940-tallet var oldtime/countrymusikken blitt tilpasset tidens populærmusikk. I opposisjon til dette arbeidet Monroe med å rendyrke og videreutvikle bruken av tradisjonelle instrumenter og flerstemmig sang. Countrymusikken hadde beveget seg bort fra den opprinnelige rustikke stilen med banjoen og fele som de dominerende instrumentene. Utøvere som holdt fast ved denne stilen opptrådte mest som pauseklovner[trenger referanse] ved countryshows eller som Husker du-innslag for et eldre publikum. Monroe holdt fast ved den gamle stilen, men søkte å fornye den.

Etter bruddet med broren i 1938 reiste Monroe rundt i sørstatene og dannet flere band. Inspirert av Kentuckys kallenavn The Bluegrass State tok han så bandnavnet Bill Monroe and the Blue Grass Boys – og holdt fast ved det til han la opp i 1996. 26. oktober 1939 ble han så tatt opp i The Grand Ole Opry i Nashville, Tennesse, hvor han ble livet ut. På den tiden ledet han en kvartett hvor han selv – som i sin barndom – spilte mandolin. De andre supplerte med fele og gitar – samt kontrabassen, som var kommet til tidligere på året. Han stilte strenge krav til bandmedlemmene, og programmet var så hardt at de ofte sluttet etter tre års tid. Men da hadde de fått så god opplæring og slike muligheter til å utvikle sine egne talenter at de gjerne ble frontfigurer for sine egne band.
       Selv om banjoen lenge hadde vært et populært innslag blant bluegrassens forgjengere, engasjerte Monroe sin første banjospiller noe senere – David Akeman, kalt "The Kentucky Wonder, String Bean". Han praktiserte tofingerspill av «clawhammer»-typen. Hverken kvinner eller trekkspill var vanlig i bluegrass, men med Wilene Forrester ("Sally Ann") fikk bandet begge deler i perioden 1942–45. Før 1945 og Wilene Forrester var ute, hadde Monroe foretatt skjebnesvangre utskiftninger. Deretter fremstod gruppen som det klassiske bluegrassbandet – med Monroe selv fortsatt på mandolin, Chubby Wise fele, Lester Flatt gitar, Howard Watts (Cedric Rainwater) kontrabass – og med banjo Earl Scruggs, som med sin trefingerstil nesten like mye som Monroe selv bidrog til at gruppen ble skoledannende for bluegrassen. Vokalister var gjerne Lester Flatt eller Montroe selv.[11]
       Bill Monroes bluegrass hadde altså adoptert gitar, fele og banjo fra det klassiske oldtimebandet og supplert med mandolin og kontrabass. Trefingerspillet kan ha kommet inn i oldtime-musikken via 1830-40-årenes minstrelshow. Det er beskrevet i Frank B. Converses lærebok i banjospill fra 1865[12] I 1920-30-årene ble stilen praktisert av en rekke oldtime-musikere[13]. Mest kjent var trolig Charlie Poole og Snuffy Jenkins. Stilen ble så plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil).[14]
       Sangen var påvirket av svart musikk, delvis via blues, og av gamle angelsaksiske folkesanger. Mellom hvert vers improviserte instrumentene en solo, et grep som var inspirert av jazzens improvisasjoner, og som fra og med Scruggs' gjennombrudd var preget av lange, energisk rullende partier. Grunnrytmen dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag, noe som gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme. Typisk for Bill Monroes band var bandlederens «high lonesome tenor». Rachel Lieblings film fra 1994, hvor 83-åringen Monroe spilte hovedrollen, fikk tittelen High Lonesome: The Story of Bluegrass Music[15][16] Sangenes refreng synges to- eller trestemt med en stemme over melodistemmen. Religiøse sanger ble ofte sunget firstemmig, kun med gitar som akkompagnement og et lite mandolinmellomspill. For øvrig har både Monroe, Flatt & Scruggs og deres etterfølgere laget en rekke instrumentaler.

Bill Monroe er for øvrig mannen bak låten Blue Moon of Kentucky, som Elvis Presley – en beundrer av Monroe – covret på sin første singleutgivelse på Sun Records i 1954[17].

I kjølvannet[rediger | rediger kilde]

Denne musikken fikk hurtig etterlignere og ble noe senere kalt bluegrass etter Bill Monroes band. De fikk følge av Stanley Brothers og av Lester Flatt (1914-1979) og Earl Scruggs. De to brøt med Monroe i 1948 og startet deres eget band (Foggy Mountain Boys, også kjent som Flatt & Scruggs). De to holdt sammen i over 20 år. Især Earl Scruggs' banjospill er karakteristisk (Scruggs-stil) og ble skoledannende. Som i Monroes band bidrog Flatt som vokalist og gitarspiller.

I de første årtier av genrens historie var så godt som alle musikere i genren innom The Blue Grass Boys, men droppet snart ut, fordi de ikke kunne klare Monroes harde program. Men de lærte tilstrekkelig til at de kunne starte deres egne band, og snart var det mange band som utøvet denne fornyelse av den gamle oldtime-musikken.

I likhet med den ordinære countrymusikken opplevde bluegrassen en krise da Elvis Presley i 1954 slo gjennom og satte rock and rollbølgen i gang. De unge kastet seg begjærlig over denne nye musikken, og hilbilliernes musikk ble spådd en snarlig død[trenger referanse] (ordet «hillbilly» ble nærmest et skjellsord).

Men takket være folkemusikkbølgen i starten av 60-tallet ble bluegrassen trukket fram i lyset igjen på de store folk-festivaler. Den første bluegrassfestivalen ble holdt i 1961[18]. Bluegrassen styrket populariteten i 1967 via Earl Scruggs' banjonummer "Foggy Mountain Breakdown" i filmen "Bonnie and Clyde", en historie som gjentok seg i 1972 med gitar-banjoduetten "Duelin' Banjos" i "Deliverance." Scruggs var også en av få bluegrass- og ciuntryartister som engasjerte seg i antikrigsbevegelsen; i 1969 opptrådte han i en stor demonstrasjon mot USAs krigføring i Vietnam.
       En ny generasjon av unge tok musikken til seg, og i løpet av 60-tallet tok man sanger fra folk-området skrevet av Bob Dylan, Tom Paxton, Gordon Lightfoot o.l. til seg. Og mange av veteranene fra bluegrassens barndom holdt ut. Bill Monroe hadde sin siste opptreden i mars 1996, minst 70 år etter den første. Earl Scruggs var på turné i Canada i 2004 og hadde sin siste opptreden i 2011, i sitt 88. år. Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, er en av svært få artister som (i 2008) kunne feire sin 101-årsdag ved å opptre på en konsert.

Senere fornyelser[rediger | rediger kilde]

Uncle Earl (også kalt g'Earls) i 2007, fra venstre Rayna Gellert, Abigail Washburn, og to som pr. 2016 fortsatt spiller i bandet: KC Groves og Kristin Andreassen. Gruppen har bl.a. tatt opp elementer fra irsk folkemusikk. De tilhører de få rent kvinnelige bluegrassband og har også fremført bluegrass på mandarin[19].

Genren selv ble dyrket av ungdomsopprøret som "folkets musikk", og mange av tidens rockmusikere dyrket den ved siden av rocken, f. eks. Jerry Garcia og Clarence White. Det satte også sitt preg på genren, og det oppstod en ny stil kalt newgrass etter bandet Newgrass Revival (aktive 1971-89). Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking.

Mange av de gitaristene som nå skulle utvikle en solostil som passet til den akustiske gitaren hadde sigøynerjazzgitaristen Django Reinhardt som forbilde, og en fusjon av jazz og bluegrass utviklet seg med folk som Tony Rice og David Grissman som foregangsmenn.

Det åpnet veien for flere eksperimenter hvor man tok inn elementer fra etnisk musikk. Til og med klassiske elementer ble tatt i bruk. Som alltid når det eksperimenteres så kommer noe musikk til å fjerne seg fra genren i en slik grad at man kan diskutere om det hører med. Derfor oppstod snart termen new acoustic som fellesbetegnelse for disse eksperimentene.

Men den tradisjonelle og mer progressive bluegrassen lever stadig, side om side med den nye genre new acoustic.

Bluegrass i Norge[rediger | rediger kilde]

Ila Auto

Det første norske kjente bluegrassbandet var Christiania Fusel & Blaagress (startet 1968), med bl.a. Øystein Sunde. Med dem fikk norsk bluegrass en ironisk og humoristisk snert, f.eks. i skildringen av Raumabanen med 10 minutters opphold og harejakt på Bjorli. Dette fulgte Sunde senere opp som soloartist, med Kjekt å ha som et høydepunkt. Andre norske bluegrassband er bl.a. Ila Auto, The Holstein United Bluegrass Boys (THUBB) og Hemisfair. I tillegg har bl.a. Odd Nordstoga medvirket på samlealbumet Pay Me My Money Down – The Bluegrass Album.
       Et tegn på at bluegrassen har slått røtter i Norge, er at betegnelsen ofte er fornorsket. For tiden (2016) kan trioen Blåstrå tilby sanger fra fjerne fjell, bl.a. som del av Den kulturelle skolesekken Telemark.[20] Ila Auto har holdt en konsertserie med tittel Blågress for smågress, hvor de fremfører barnesanger i bluegrassversjoner[21][22]. Også Buran Fjas & Blågras lager bluegrass for «smågresset»[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c http://www.angelfire.com/ky/bluegrassplace/
  2. ^ a b https://omibluegrass.wordpress.com/2012/02/16/the-godfathe/
  3. ^ Cantwell, Robert, Bluegrass Breakdown: The Making of the Old Southern Sound (1984) s. 30–32
  4. ^ The Father of Bluegrass Music, DVD Documentary (1993)
  5. ^ The Music of Black Americans: A History, by Eileen Southern, forlagt av W. W. Norton & Company, 1997. s. 327,328. ISBN 0-393-03843-2, ISBN 978-0-393-03843-9
  6. ^ a b http://www.spbgma.com/bill-monroe---preservation-hall-of-greats-1984--spbgma.html
  7. ^ http://www.thebluegrassspecial.com/archive/2011/june2011/bill-monroe-centennial.html
  8. ^ Klein, Bradley. «Bill Monroe: Celebrating The Father Of Bluegrass At 100». NPR. 
  9. ^ http://www.mandolincafe.com/forum/archive/index.php/t-57847.html
  10. ^ a b http://bluegrasstoday.com/and-who-shall-wear-the-robe-and-crown/
  11. ^ Frank Overstreet; SPBGMA Preservation ~ HALL OF GREATS ~ Inductee 1984. Bill Monroe. http://www.spbgma.com/bill-monroe---preservation-hall-of-greats-1984--spbgma.html
  12. ^ https://m.facebook.com/notes/banjo-roots-west-africa/the-west-african-roots-of-banjo-down-picking-and-two-finger-up-picking/140213782829383/?__tn__=C
  13. ^ http://www.banjohangout.org/archive/138124
  14. ^ http://www.mandolincafe.com/forum/showthread.php?69553-Why-was-Earl-Scruggs-style-of-3-finger-banjo-so-special
  15. ^ https://www.youtube.com/watch?v=ujeZw4_lW4c
  16. ^ http://www.washingtonpost.com/wp-srv/style/longterm/movies/videos/highlonesomethestoryofbluegrassmusicnrharrington_a0abbf.htm
  17. ^ https://www.youtube.com/watch?v=ILhWKPiyBlE
  18. ^ https://www.youtube.com/watch?v=DO0ifCNt8Hc
  19. ^ http://www.rollingstone.com/music/news/the-new-bluegrass-five-acts-to-watch-20090414
  20. ^ http://telemark.ksys.no/produksjon_17960
  21. ^ http://unionscene.no/program/detalj/ila_auto_blagress_for_smagress
  22. ^ http://www.op.no/vis/kalender/events/8897214
  23. ^ http://www.adressa.no/kultur/detskjer/article9774020.ece