Bluegrass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Bluegrass er en stilretning innen countrymusikken, utviklet av Bill Monroe (1911-1996) og hans band Blue Grass Boys fra sent i 1930-årene av – etter hvert også av utbrytere fra dette bandet og andre artister. I sin opprinnelige form spilles bluegrass med akustiske strenginstrumenter: Mandolin, fele, banjo, gitar og bass – også dobro godtas innen tradisjonell bluegrass.[1]

Bill og Charlie Monroe (1936). Bill Monroe er kalt bluegrassens far, og Bills eldre bror Charlie dens onkel.

Som annen country er bluegrass en videreutvikling av oldtimemusikken fra Appalachene i USA. Den er også inspirert av jazz og blues. Den ble og blir ofte fremført i et halsbrekkende tempo (uttrykket «halsbrekkende bluegrass» forekommer også i norsk – særlig, men ikke bare, i forbindelse med Ila Autos konserter) – og med en form for trefingerspill som perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil).

Earl Scruggs (1924-2012) spilte banjo og perfeksjonerte trefingerspillet. Her i 2005, 60 år etter at han ble med i Bill Monroes band.
Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, og en av Bill Monroes læremestere. I 2008 opptrådte han på en konsert på sin 101-årsdag.

Betegnelsen bluegrass stammer fra Bill Monroes countryband The Blue Grass Boys, som igjen tok navn etter The Bluegrass State (Kentucky). I USA brukes bluegrass om flere gressarter i slekten rapp (Poa).

I tillegg til tradisjonell bluegrass finnes en rekke former for bluegrass eller bluegrasslignende musikk – dels med lokalt, etnisk eller nasjonalt tilsnitt, dels med bruk av instrumenter som ikke fantes i den opprinnelige bluegrass.

Røttene[rediger | rediger kilde]

Regioner i Kentucky, med Bluegrass-regionen i grønt og lysegrønt.

På 1600-tallet utvandret mange protestanter fra Nord-England og Skottland til Ulster. På 1700-tallet og senere reiste så en del av disse over til USA, hvor de og deres etterkommer ble kalt Scotch-Irish. Til Appalachene i det østlige USA nådde de første av dem i 1730-årene. Folkemusikken de brakte med seg og videreutviklet, danner en rik kilde til det som senere (fra ca. 1900) ble kalt old-time-musikk, hillbilly-musikk eller «mountain music». Bluegrass utviklet seg så fra denne musikken – og særlig fra det som i USA fra 1920-årene av kalles «Appalachian music». Den fikk impulser også fra annen sørstatsmusikk, f.eks. fra Charlie Poole (1882-1931) og hans North Carolina Ramblers – og fra Carter Family (aktive siden 1927).
       En annen hovedkilde både for bluegrassens forgjengere og den egentlige bluegrass var den sangen og musikken som tidligere slaver fra sørstatene brakte med seg etter at slaveriet var avskaffet i 1860-årene – og som ble videreutviklet i form av f.eks. blues og jazz. Arnold Shultz (1886-1931), som av og til kalles gudfaren av bluegrass[2], var sønn av en tidligere slave. Monroe selv, en vanligere kandidat til denne fornemme tittel, var inspirert av Schultz, og det var nettopp han som i 1920-årene fikk den langt yngre Monroe med på sistnevntes første betalte spillejobb[3][4].
       Gitar, fele og banjo (et instrument av vestafrikansk opphav) ble vidt utbredt tidlig på 1800-tallet, mandolinen fikk masseutbredelse fra 1880-årene av, og kontrabassen slo gjennom rundt 1900. I 1923 lanserte Gibson den varianten av mandolin som i 1943 ble Bill Monroes hovedinstyrument.

Navnet på musikken[rediger | rediger kilde]

Bluegrass er det USA-engelske navnet på flere arter i gresslekten rapp, Poa –som tunrapp (P. annua) og den innførte arten engrapp (P. pratensis). I andre engelskspråklige land brukes andre betegnelser.
       Kentucky har så fått tilnavnet The Bluegrass State fordi disse gressartene er vidt utbredt i delstaten. Bill Monroes mandolinkasse skal ha båret teksten "Original Blue Grass since 1927"[5]. Dette er blitt avvist med at Monroe ikke spilte bluegrass på den tiden[1], men han kan ha malt eller klistret på teksten i ettertid. Monroes band Blue Grass Boys ble dannet i 1938[1] eller 1939[5], og bluegrassens fødsel er satt til denne tiden. Men betegnelsen bluegrass om musikken ser ut til å være av nyere dato. Monroe skal selv ha begynt å bruke den i 1956.[6]

Nærmere om Bill Monroe og hans læremestere[rediger | rediger kilde]

Bill Monroe (1911-1996) fra Rosine (Kentucky) regnes som bluegrassens far[7] og gudfar, selv om enkelte har gitt Arnold Shultz (1886-1931) den sistnevnte tittel [2]. Bill Monroe kunne tusenvis av felelåter. Familien var av skotsk avstamning, og Bill var den yngste av åtte søsken. Særlig moren og hennes bror Pendleton "Pen" Vandiver (1869-1932) var betydelige musikalske talenter, og barna vokste opp med sang og musikk. Bill spilte til å begynne med sammen med sine eldre brødre Charlie og Birch, som trakterte henholdsvis gitar og fele og satte lillebroren til å spille mandolin. Charlie Monroe (1903-75) ble selv en berømt sanger og er kalt bluegrassens onkel[8]. Brødrene splite også med Vandiver, og det later til at særlig «Uncle Pen» var den unge Bill Monroes læremester. En av Monroes mest berømte komposisjoner, utgitt i 1950, het nettopp "Uncle Pen". Vandiver er kalt bluegrassens grandonkel[8]

På 1940-tallet var oldtime/countrymusikken blitt tilpasset tidens populærmusikk. I opposisjon til dette arbeidet Monroe med å rendyrke og videreutvikle bruken av tradisjonelle instrumenter og flerstemmig sang. Countrymusikken hadde beveget seg bort fra den opprinnelige rustikke stilen med banjoen og fele som de dominerende instrumentene. Utøvere som holdt fast ved denne stilen opptrådte mest som pauseklovner[trenger referanse] ved countryshows eller som Husker du-innslag for et eldre publikum. Monroe holdt fast ved den gamle stilen, men søkte å fornye den.

Inspirert av Kentuckys kallenavn The Bluegrass State kalte han bandet sitt for The Blue Grass Boys. Mot slutten av førtitallet hadde han utviklet den stilen som ble skoledannende for bluegrassmusikken: gitar, fele og banjo fra det klassiske oldtimebandet, supplert med mandolin og kontrabass. Sangen var påvirket av bluesmusikken, men også av gamle angelsaksiske folkesanger. Mellom hvert vers improviserte instrumentene en solo, et grep som var inspirert av jazzens improvisasjoner. Grunnrytmen dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag, noe som gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme. Sangenes refreng synges to- eller trestemt med en stemme over melodistemmen. Religiøse sanger ble ofte sunget firstemmig, kun med gitar som akkompagnement og et lite mandolinmellomspill.

Bill Monroe er for øvrig mannen bak låten Blue Moon of Kentucky, som Elvis Presley covret på sin første singleutgivelse på Sun Records i 1954.[trenger referanse]

I kjølvannet[rediger | rediger kilde]

Denne musikken fikk hurtig etterlignere og ble snart kalt bluegrass etter Bill Monroes band. De fikk følge av Stanley Brothers og av Lester Flatt og Earl Scruggs som brøt med Monroe og startet deres eget band (Flatt & Scruggs). Især Earl Scruggs' banjospill er karakteristisk (Scruggs-stil) og ble skoledannende.

I de første årtier av genrens historie var så godt som alle musikere i genren innom The Blue Grass Boys, men droppet snart ut, fordi de ikke kunne klare Monroes harde program. Men de lærte tilstrekkelig til at de kunne starte deres egne band, og snart var det mange band som utøvet denne fornyelse av den gamle oldtime-musikken.

I likhet med den ordinære countrymusikken opplevde bluegrassen en krise da Elvis Presley i 1954 slo gjennom og satte rock and rollbølgen i gang. De unge kastet seg begjærlig over denne nye musikken, og hilbilliernes musikk ble spådd en snarlig død[trenger referanse] (ordet «hillbilly» ble nærmest et skjellsord).

Men takket være folkemusikkbølgen i starten av 60-tallet ble bluegrassen trukket fram i lyset igjen på de store folk-festivaler. Den første bluegrassfestivalen ble holdt i 1961[9]. Bluegrassen styrket populariteten i 1967 via Earl Scruggs' banjonummer "Foggy Mountain Breakdown" i filmen "Bonnie and Clyde", en historie som gjentok seg i 1972 med gitar-banjoduetten "Duelin' Banjos" i "Deliverance." En ny generasjon av unge tok musikken til seg, og i løpet av 60-tallet tok man sanger fra folk-området skrevet av Bob Dylan, Tom Paxton, Gordon Lightfoot o.l. til seg. Og mange av veteranene fra bluegrassens barndom holdt ut. Bill Monroe hadde sin siste opptreden i mars 1996, minst 70 år etter den første. Earl Scruggs var på turné i Canada i 2004. Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar, er en av svært få artister som (i 2008) kunne feire sin 101-årsdag ved å opptre på en konsert.

Senere fornyelser[rediger | rediger kilde]

Uncle Earl (også kalt g'Earls) i 2007, fra venstre Rayna Gellert, Abigail Washburn, og to som pr. 2016 fortsatt spiller i bandet: KC Groves og Kristin Andreassen. Gruppen har bl.a. tatt opp elementer fra irsk folkemusikk. De tilhører de få rent kvinnelige bluegrassband og har også fremført bluegrass på mandarin[10].

Genren selv ble dyrket av ungdomsopprøret som "folkets musikk", og mange av tidens rockmusikere dyrket den ved siden av rocken, f. eks. Jerry Garcia og Clarence White. Det satte også sitt preg på genren, og det oppstod en ny stil kalt newgrass etter bandet Newgrass Revival (aktive 1971-89). Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking.

Mange av de gitaristene som nå skulle utvikle en solostil som passet til den akustiske gitaren hadde sigøynerjazzgitaristen Django Reinhardt som forbilde, og en fusjon av jazz og bluegrass utviklet seg med folk som Tony Rice og David Grissman som foregangsmenn.

Det åpnet veien for flere eksperimenter hvor man tok inn elementer fra etnisk musikk. Til og med klassiske elementer ble tatt i bruk. Som alltid når det eksperimenteres så kommer noe musikk til å fjerne seg fra genren i en slik grad at man kan diskutere om det hører med. Derfor oppstod snart termen new acoustic som fellesbetegnelse for disse eksperimentene.

Men den tradisjonelle og mer progressive bluegrassen lever stadig, side om side med den nye genre new acoustic.

Bluegrass i Norge[rediger | rediger kilde]

Ila Auto

Det første norske kjente bluegrassbandet var Christiania Fusel & Blaagress (startet 1968), med bl.a. Øystein Sunde. Med dem fikk norsk bluegrass en ironisk og humoristisk snert, f.eks. i skildringen av Raumabanen med 10 minutters opphold og harejakt på Bjorli. Dette fulgte Sunde senere opp som soloartist, med Kjekt å ha som et høydepunkt. Andre norske bluegrassband er bl.a. Ila Auto, The Holstein United Bluegrass Boys (THUBB) og Hemisfair. I tillegg har bl.a. Odd Nordstoga medvirket på samlealbumet Pay Me My Money Down – The Bluegrass Album.
       Et tegn på at bluegrassen har slått røtter i Norge, er at betegnelsen ofte er fornorsket. For tiden (2016) kan trioen Blåstrå tilby sanger fra fjerne fjell, bl.a. som del av Den kulturelle skolesekken Telemark.[11] Ila Auto har holdt en konsertserie med tittel Blågress for smågress, hvor de fremfører barnesanger i bluegrassversjoner[12][13]. Også Buran Fjas & Blågras lager bluegrass for «smågresset»[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c http://www.angelfire.com/ky/bluegrassplace/
  2. ^ a b https://omibluegrass.wordpress.com/2012/02/16/the-godfathe/
  3. ^ Cantwell, Robert, Bluegrass Breakdown: The Making of the Old Southern Sound (1984) s. 30–32
  4. ^ The Father of Bluegrass Music, DVD Documentary (1993)
  5. ^ a b http://www.spbgma.com/bill-monroe---preservation-hall-of-greats-1984--spbgma.html
  6. ^ http://www.thebluegrassspecial.com/archive/2011/june2011/bill-monroe-centennial.html
  7. ^ Klein, Bradley. «Bill Monroe: Celebrating The Father Of Bluegrass At 100». NPR. 
  8. ^ a b http://bluegrasstoday.com/and-who-shall-wear-the-robe-and-crown/
  9. ^ https://www.youtube.com/watch?v=DO0ifCNt8Hc
  10. ^ http://www.rollingstone.com/music/news/the-new-bluegrass-five-acts-to-watch-20090414
  11. ^ http://telemark.ksys.no/produksjon_17960
  12. ^ http://unionscene.no/program/detalj/ila_auto_blagress_for_smagress
  13. ^ http://www.op.no/vis/kalender/events/8897214
  14. ^ http://www.adressa.no/kultur/detskjer/article9774020.ece