Big Bill Broonzy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Big Bill Broonzy
Født26. juni 1893
Scott County
Død15. august 1958 (65 år)
Chicago
Yrke Sanger, gateartist, singer-songwriter
NasjonalitetUSA
Sjangerblues

Big Bill Broonzy (døpenavn Lee Conley Bradley; sannsynligvis født 26. juni 1903[1] i Jefferson County, Arkansas; død 15. august 1958 i Chicago, Illinois) var en amerikansk bluesmusiker og låtskriver.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Broonzy hevdet selv at han ble født i Scott, Mississippi, men ifølge blues-historikeren Robert Reisman er Jefferson County, Arkansas mer sannsynlig. Også fødselsåret er usikkert: Broonzy påsto at han var født i 1893, men papirer i familien tyder på at 1903 er det riktige.[1] Han vokste opp nær Pine Bluff, Arkansas, dit familien flyttet kort tid etter at han var født.

Broonzy spilte musikk fra ung alder og lærte å spille fele på et selvlaget instrument. Fra starten av spilte han country blues på fele, hovedsakelig for et lokalt afro-amerikansk publikum. Etter å ha tjenestegjort to år i Europa under første verdenskrig, flyttet han i 1920 til Chicago. Influert av den urbane chicago blues-stilen la han vekk fela og lærte seg å spille gitar. For å klare seg økonomisk tok han strøjobber som tog-portør, fabrikkarbeider, kokk og vaktmester, samtidig som han regelmessig spilte under rent-parties og sosiale sammenkomster. Han gjorde sine første innspillinger for Paramount Records i 1927, men albumene solgte dårlig og anmelderne omtalte stilen hans som umoden og lite original.[2] Kunstnernavnet «Big Bill Broonzy» er avledet av en sang fra denne tida, «Big Billy Blues».

Tidlig i 1930-årene spilte han inn flere album i et band kalt Famous Hokum Boys, og etter 1936 opptrådte han i Big Bill and his Chicago Five. Etter at Robert Johnson døde, erstattet Broonzy ham i New York-showet From Spiritual To Swing. Dette innebar at han ble introdusert for et større hvitt publikum.

Gjennom 1940-årene ble Broonzy en stadig bedre låtskriver. Takket være et svært variert repertoar som omfattet ragtime, hokum blues, country blues, urban blues, jazz-inspirerte låter, folkemusikk og spirituals, var han i stand til å appellere både til et publikum med samme landsens røtter som han selv og til et mer blasert urbant publikum. I 1950-årene var han på flere vellykkede turneer i Europa og han gjorde opptak med blant andre Pete Seeger, Sonny Terry, Brownie McGhee og Leadbelly. Fra 1953 kunne han endelig leve av musikken.

Broonzy døde av strupehodekreft.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Broonzy hadde en lang og variert karriere, og regnes som en av nøkkelfigurene i utviklingen av bluesen på 1900-tallet. Han var en utmerket gitarist og skrev over 350 låter som influerte bluesstørrelser som Muddy Waters og Memphis Slim. I mange sanger beskriver han som få andre overgangen fra landsbygda til storbyen.[3]

I 1980 ble Broonzy innlemmet i Blues Hall of Fame.

Diskografi i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 1927: Big Bill's Blues, Paramount
  • 1928: Down in the Basement Blues, Paramount
  • 1930: Station Blues, Paramount
  • 1931: Big Bill Blues, Champion
  • 1935: Take Your Hands Off Her, Bluebird
  • 1952: « Big Bill Broonzy A Paris», Vogue LD 605-30 Vol. 33
  • 1957: His Story, intervjuer og annet Studs Terkel, Folkways Records, [1]
  • 1959: Blues with Big Bill Broonzy, Sonny Terry and Brownie McGhee, Folkways Records
  • 1989: Big Bill Broonzy Sings Folk Songs, Smithsonian Folkways
  • 2000: Trouble In Mind, Smithsonian Folkways

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Big Bill Blues. William Broonzy's Story As Told To Yannick Bruynoghe (selvbiografi, 1955)
  • David Dicaire: Blues Singers (1999)
  • Bob Riesman: I Feel So Good: The Life and Times of Big Bill Broonzy. University of Chicago Press 2011 books.google.co.uk

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stambler, Irwin (1983). The Encyclopedia of Folk, Country & Western Music. New York: St. Martin's Press. s. 73. ISBN 0-312-24818-0. 
  2. ^ Samuel B. Charters: The Country Blues. London 1960. Michael Joseph. S. 117f.
  3. ^ Barlow, William (1989). "Looking Up at Down": The Emergence of Blues Culture. Temple University Press. pp. 301–303. ISBN 0-87722-583-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]