Soulmusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brenda Holloway, 2009.
Solomon Burke, 2008.
The Supremes med Diana Ross, 1966.

Soulmusikk (soul er engelsk for «sjel») er en populær musikksjanger som har sin opprinnelse i USA på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Det kombinerer elementer av afroamerikansk gospel, rhythm & blues og jazz. Soulmusikk ble populært for både å danse til som å høre på i USA og hvor særskilte plateselskap som Motown, Atlantic og Stax også hadde innflytelse på borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968). Soul ble deretter populært over resten av verden og påvirket direkte rockemusikken og musikken i Afrika.[1]

Afroamerikansk bevisst[rediger | rediger kilde]

I henhold til Rock and Roll Hall of Fame er soul «musikk som oppsto fra den svarte erfaringen i Amerika gjennom transmutasjonen av gospel og rhythm & blues inn i en form for funky, sekulær bekreftelse.»[2] Fengende rytmer, framhevet ved håndklapping og spontane kroppsbevegelser, er viktige trekk i soulmusikken. Andre vesenstrekk er call and response, «anrop og svar», mellom solist og kor, og en særlig spent vokallyd. Stilen benytter tidvis improvisasjon, spinn (snurre rundt) og tilleggslyder.[3] Soulmusikk reflekterer afroamerikansk identitet og understreker viktigheten av en afroamerikansk kultur. Den nyoppdagede afroamerikanske bevisstheten på begynnelsen av 1960-tallet førte til ny musikk som fremmet stolthet framfor skam av å være svart.[4]

Rhythm & blues, et begrep skapt av Jerry Wexler[trenger referanse] hadde sine røtter allerede på 1940-tallet hos små musikkgrupper, ofte med bruk av saksofon, som bygde på blues-tradisjonen. Soulmusikk utmerker seg ved å bruke elementer fra gospel, større bruk av sang, og gjerne ikke-religiøse temaer. Soulmusikken dominerte de amerikanske musikklistene for R&B på 1960-tallet, og mange innspillinger krysset over til poplistene i USA, Storbritannia og andre steder. Ved 1968 hadde soulmusikken som en sjanger begynt splittes opp. En del soulmusikere utviklet funkmusikk, mens andre utviklet en glattere, mer sofistikert og i en del tilfeller en mer politisk bevist musikk.[5] Ved begynnelsen av 1970-tallet hadde soulmusikken blitt påvirket av psykedelisk rock og andre sjangre. I USA kom utviklingen av neo soul («ny-soul») i tiden rundt 1994. Det er også flere andre undersjangre og avleggere av soulmusikk.

Den fremste undersjangeren av soulmusikk er Detroit-stilen (Motown), en rytmisk musikk sterkt påvirket av gospel; deep soul og southern soul, en drivende og energisk soul-stil som kombinerer R&B med gospel fra sørstatene; Memphis-soul, en flimrende, trykkende stil; New Orleans-soul, som kom ut fra R&B; Chicago-soul, en lys gospelpåvirket lyd; Philadelphia-soul, en frodig orkestrert lyd med doo-wop-inspirerte vokaler; psykedelisk soul, en blanding av psykedelisk rock og soulmusikk; foruten også kategorier som blue-eyed soul (eller «plastikk soul», som David Bowie kalte det), en soulmusikk utøvet av hvite musikere; britisk soul, en sjelden form for soulmusikk spilt av DJ-er ved nattklubber i nordlige England.

Kjente soulartister[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mojapelo, Max (2008): Beyond Memory: Recording the History, Moments and Memories of South African Music. African Minds, ISBN 978-1-920299-28-6, s. 1–.
  2. ^ «Otis Redding», Rock and Roll Hall of Fame
  3. ^ Ojakäär, Valter (1983): Popmuusikast. Eesti Raamat.
  4. ^ Szatmary, David P. (2014): Rockin' in Time. New Jersey: Pearson. s. 176.
  5. ^ BBC Music (2007): «Episode guides to Soul Deep – The Story Of Black Popular Music» (PDF).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Cummings, Tony (1975): The Sound of Philadelphia. London: Eyre Methuen.
  • Escott, Colin. (1995): Liner notes for The Essential James Carr. Razor and Tie Records.
  • Gillett, Charlie (1974): Making Tracks. New York: E. P. Dutton.
  • Guralnick, Peter (1986): Sweet Soul Music. New York: Harper & Row.
  • Hannusch, Jeff (1985): I Hear You Knockin': The Sound of New Orleans Rhythm and Blues. Ville Platte, LA: Swallow Publications. ISBN 0-9614245-0-8.
  • Hoskyns, Barney (1987): Say it One More Time for the Broken Hearted. Glasgow: Fontana/Collins.
  • Jackson, John A. (2004): A House on Fire: The Rise and Fall of Philadelphia Soul. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-514972-6.
  • Miller, Jim, red. (1976): The Rolling Stone Illustrated History of Rock & Roll. New York: Rolling Stone Press/Random House. ISBN 0-394-73238-3. Kapittel om «Soul» av Guralnick, Peter, s. 194–197.
  • Pareles, Jon (27. februar 2004): «Estelle Stewart Axton, 85, A Founder of Stax Records». New York Times.
  • Pruter, Robert (1991): Chicago Soul: Making Black Music Chicago-Style. Urbana, Illinois: University of Illinois Press. ISBN 0-252-01676-9.
  • Pruter, Robert, red. (1993): Blackwell Guide to Soul Recordings. Oxford: Basil Blackwell Ltd. ISBN 0-631-18595-X.
  • Walker, Don (1985): The Motown Story. New York: Charles Scribner's Sons.
  • Winterson, Julia, Nickol, Peter, Bricheno, Toby (2003): Pop Music: The Text Book, Edition Peters. ISBN 1-84367-007-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]