Club 7

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Public Enemies spiller på Club 7 i oktober 1966.

Club 7 (uttales klubb-sju ) var en kulturell klubb i Oslo som hadde virksomhet fra 1963 til 1985. Club 7 ble et samlingsted for den radikale motkulturen slik den kom til uttrykk i Norge, med aktiviteter særlig innen teater, poesi, jazzmusikk og visesang.

Historikk og aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for starten av Club 7 presenteres slik i Pax leksikon, som ble utgitt 1976–1982:

Club 7 ble startet på et tidspunkt da ungdom verden over var på ivrig jakt etter ny kulturell identitet. Det «gamle samfunn» hadde frambragt slipset og maskingeværet, men hadde lite å gi ut over sin meningsløse forbrukerkarusell. Visesang, «jazz and poetry», eksperimentteater og nye måter å kle seg ble viktige uttrykksmidler for denne generasjonen.

Foreningen Club 7 holdt sitt første møte i Kafé René på Lilletorget i Oslo høsten 1963. Attila Horvath og Odd Schou var sentrale personer i startfasen. Begge var medlemmer av Studentteateret og fikk en del av skuespillerstaben til å støtte opp om tiltaket, deriblant lyrikeren Kate Næss, som ga klubben navn. Etter hvert kom også skuespilleren Sossen Krohg inn i bildet. Hun ble den drivende kraft bak Scene 7, klubbens eksperimenterende teater.

Klubben holdt i årenes løp til flere steder i Oslo sentrum: Drammensveien 64, på Edderkoppen og restaurant Kongen. I 1971 fikk klubben faste lokaler i Oslo Konserthus' D-blokk i Vika. Klubben gikk konkurs i 1985, blant annet på grunn av manglende støtte fra Oslo kommune.

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Virksomheten spente over en rekke aktiviteter, blant annet:

Hver av aktivitetene hadde egne utvalg. Klubben hadde en flere ansatte med Attila Horvath som daglig leder. Han var ansvarlig overfor styret, og den årlige generalforsamlingen var klubbens bestemmende organ.

I klubbens ideologiske program het det at «i Club 7 kan man bære sin hatt som man vil, så lenge man også lar andre gjøre det». Alle over 20 år kunne bli medlemmer.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]