Peter Green

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peter Green
Peter-Green.jpg
FødtPeter Allen Greenbaum
29. okt. 1946[1][2]Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Død25. juli 2020[3]Rediger på Wikidata (73 år)
Canvey IslandRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Gitarist, banjospiller, låtskriver, sanger, sanger-låtskriverRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerBluesrock, blues
InstrumentGitar, munnspill, vokal
Aktive år19662020
PlateselskapEpic, Reprise, Creole Records
IMDbIMDb

Peter Green (født Peter Allen Greenbaum; 29. oktober 1946 i Bethnal Green i London i England, død 25. juli 2020Canvey Island[4]) var en britisk blues-rockgitarist, låtskriver og en av grunnleggerne av bandet Fleetwood Mac.

Green har komponert mang kjente sanger, som "Albatross", "Black Magic Woman", "Oh Well", "The Green Manalishi (With the Two Prong) Crown" og "Man of the World", disse har alle dukket opp på singellister, og flere har blitt innspilt av en rekke musikere. Green var en hovedfigur i den "andre store epoken" av den britiske bluesbevegelsen. Eric Clapton roste gitarspillet hans, og BB King kommenterte: "Han har den søteste tonen jeg noen gang har hørt; han var den eneste som fikk meg til å kaldsvette."

Green var interessert i å uttrykke følelser i sangene sine, i stedet for å vise frem hvor raskt han kunne spille. Han hadde en egen klang.

I juni 1996 ble Green kåret til tidenes tredje beste gitarist i magasinet Mojo. Rolling Stone rangerte ham på nummer 58 på listen over "100 største gitarister gjennom tidene". Greens sound på instrumental "The Super-Natural" ble rangert som en av de 50 største gjennom tidene av Guitar Player. Som grunnlegger av Fleetwood Mac ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1998. [5][6]

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Peter Greenbaum ble født i et fattig område av East End, og vokste opp under dårlige forhold. Peter var det yngste barnet i familien, med tre eldre søsken. Faren hans var skredder, og da moren ble syk flyttet familien til Putney i 1956. Det var rundt denne tiden at Peter fikk sin første gitar. Fra han var femten år begynte han å delta i forskjellige amatørband der han spilte elektrisk bass. I februar 1966 spilte han sologitar i keyboardisten Peter Bardens band, Peter B's Looners, der Mick Fleetwood spilte trommer. På dette tidspunktet hadde han forkortet etternavnet til Green. [5][7]

Gjennombruddet med Bluesbreakers[rediger | rediger kilde]

Peter Green hadde muligheten til midlertidig å erstatte Eric Clapton i gruppen John Mayall & the Bluesbreakers under tre konserter. Da Clapton forlot Bluesbreakers i juli 1966, ble Green et permanent medlem av bandet. Clapton hadde et godt rykte som gitarist i Bluesbreakers, så presset på Green for å erstatte han var stort. Skeptiske fans kom imidlertid raskt til å sette pris på hans følelsesmessig melankolske gitarstil, som var inspirert av B.B. King og Freddie King.

Green skapte en unik gitarlyd med en markert diskant på sin 1959 Gibson Les Paul Standard ved å plassere gitarmikrofonen opp ned. Han kombinerte ofte dette med lang etterklang og gjennomtrengende vibrato. [8]

Han spilte inn noen singler med John Mayalls Bluesbreakers og albumet A Hard Road i 1967, hvor han også debuterte som sanger. Det mest karakteristiske bidraget av Greens gitarspill på dette albumet er hans bidrag på "The Supernatural". [5][9][10][7][11][12][13]

Grunnleggelsen av Fleetwood Mac[rediger | rediger kilde]

Peter Green med Fleetwood Mac
Med Fleetwood Mac, 1970

Green forlot Bluesbreakers i juni 1967 etter bare å ha spilt på ett album, akkurat som Clapton hadde gjort.

Green satte snart sammen sitt eget bluesband. Navnet på Greens nye band ble til slutt Fleetwood Mac, der navnet kom fra bandets rytmeseksjon bestående av Mick Fleetwood på trommer og John McVie på bass. Disse to musikerne hadde også spilte med Mayalls Bluesbreakers.

Bandets første album ble gitt ut under navnet Peter Greens Fleetwood Mac i februar 1968. Albumet var på salgslisten i mer enn ett år i England, med en topplasser på fjerdeplassen. Albumet inneholdt både bluesklassikere og noe nytt materiale, på samme måte som på Bluesbreakers album. Green, som aldri likte å være i rampelyset, hadde da endret gruppens navn til bare Fleetwood Mac.

Green ledet bandet i dets første periode på slutten av 1960-tallet. Bandets mest kjente sanger fra denne tiden inkluderer "Oh Well", "Man of the World" og den instrumentale hitlåten "Albatross". Bandets sang "Black Magic Woman", skrevet av Green,

ble en mye større hit da den ble spilt inn av Santana enn versjonen som Fleetwood Mac hadde spilt inn.

Den store suksessen med "Albatross", den påfølgende berømmelsen og oppmerksomheten han fikk plaget Green. Etter en konsert i München tok Green LSD. Selv har han sagt at han "dro på tur, og kom aldri tilbake". Greens personlighet endret seg dramatisk, han begynte å ha på seg en lang kappe, anla skjegg og hadde på seg et krusifiks. Hans bruk av LSD kan ha vært en medvirkende årsak til hans påfølgende schizofreni.

På slutten av 1970-tallet toppet Fleetwood Mac med ny besetning (uten Green) topplisten i USA med mer mainstream pop- og rock-album. [5][9][10][7][14][15][16][11][12]

1970- og 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Peter Green forlot Fleetwood Mac i 1970 og erklærte at penger var onde og ga bort inntektene til veldedighet.

Deretter spilte han inn et veldig eksperimentelt jam session album, The End Of The Game, som solgte dårlig. I løpet av de første årene på 1970-tallet fortsatte han å være aktiv, nå som gjestemusiker med blant andre B.B. King, Memphis Slim og Toe Fat. Green hadde også en kort gjenforening med Fleetwood Mac i 1971 da Jeremy Spencer forlot gruppen. Green fløy også motvillig til USA for å hjelpe bandet med å avslutte deres pågående turne.

Han ble imidlertid stadig mer innadvendt, sluttet å spille og jobbet blant annet som gartner og portier. Green ble innlagt på grunn av sine psykiske problemer, og gjennomgikk ECT (elektrisk støtbehandling) på midten av 1970-tallet. Han var i en svake, søvnig tilstand i denne perioden. Han ble arrestert i 1977 etter å ha truet sin og Fletwood Macs regnskapsfører med en rifle, etter denne hendelsen ble sendt til en psykiatrisk klinikk i London.

Vennene overtalte han til å begynne å spille igjen, og på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kom han med en serie album, inkludert In the Skies, Little Dreamer og White Sky. Albumet var av varierende kvalitet, men inneholdt likevel spor av Greens unike bluespill og gitarlyd. [5][9][10][7][16][11][17][12]

1990-tallet og til 2020[rediger | rediger kilde]

Peter Green sin Les Paul, med signatur

Peter Green 2009. På 1990-tallet kom Green tilbake til musikkscenen, med bandet Peter Green Splinter Group, som i tillegg til ham besto av noen av hans musikkolleger, inkludert Cosy Powell. Splinter Group ga ut åtte album mellom 1997 og 2003.

Gary Moore, som ble inspirert av Green og også kjøpte Greens Gibson Les Paul-gitar i 1959, ga ut et hylleste-album med tittelen Blues for Greeny der han spilte Greens sanger.[8] Moore opptrådte også på en konsert med Peter Green i august 1996. 12. januar 1998 ble Green innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame med gruppen Fleetwood Mac og spilte "Black Magic Woman" med Carlos Santana. I begynnelsen av 2004 ble en turné og innspillingen av et nytt album med Splinter Group avbrutt da Green forlot bandet og flyttet til Sverige. Rett etterpå startet han i The British Blues All Stars, men deres turné i 2005 ble også kansellert. Green sa at medisinene han tok for sine psykotiske symptomer, gjorde det vanskelig for ham å konsentrere seg og de tok bort ønsket om å spille gitar. [5][9][10][7][16][11][17][12]

Personlige liv[rediger | rediger kilde]

Green hadde perioder med psykisk sykdom i 1970- og 1980-årene, og flyttet inn hos sin eldre bror Len, hans kone Gloria og moren i huset deres i Great Yarmouth, hvor bedringsprosessen startet. Han bodde en periode på Canvey Island, Essex. Green giftet seg med Jane Samuels i januar 1978, paret fikk datteren Rosebud (født 1978), men de ble skilt allerede i 1979.

Peter Green døde 25. juli 2020 i en alder av 73.[18]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Fleetwood Mac singler[rediger | rediger kilde]

  • "I Believe My Time Ain’t Long" / "Rambling Pony" (1967)
  • "Shake Your Moneymaker" / "My Heart Beat Like a Hammer" (1968)
  • "Black Magic Woman" / "The Sun Is Shining" (1968)
  • "Need Your Love So Bad" / "Stop Messin’ Round" (1968)
  • "Albatross" / "Jigsaw Puzzle Blues" (1968)
  • "Man of the World" / "Somebody’s Gonna Get Their Head Kicked In Tonite" (1969)
  • "Oh Well Pt.1" / "Oh Well Pt. 2" (1969)
  • "The Green Manalishi" / "World in Harmony" (1970)

B-sidene varierer fra land til land, og forskjellige utgivelser har ofte forskjellige B-sider.

Fleetwood Mac album[rediger | rediger kilde]

  • Fleetwood Mac (1968)
  • Mr. Wonderful (1968)
  • English Rose (1969) USA
  • Then Play On (1969)
  • Penguin (1973) Track 8 "Night Watch" (uncredited)
  • Tusk (1979) Track 13 "Brown Eyes" (uncredited)

Fleetwood Mac samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • Fleetwood Mac in Chicago/Blues Jam in Chicago, Vols. 1–2 (1969)
  • The Pious Bird of Good Omen (1969)
  • Greatest Hits (CBS, 1971)
  • Greatest Hits (Warner Bros, 1988) 8x Platinum
  • 25 Years – The Chain (1992)
  • The Complete Blue Horizon Sessions 1967–1969 (1999)
  • The Best of Peter Green's Fleetwood Mac (2002)
  • The Very Best of Fleetwood Mac (2002) Platinum
  • The Essential Fleetwood Mac (2007)
  • 50 Years: Don't Stop (2018)
  • Fleetwood Mac: Before the Beginning 1968–1970 (2019)

Fleetwood Mac arkiv utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • The Original Fleetwood Mac (CBS, 1971)
  • Live at the Marquee, 1967 (released 1992)
  • Live at the BBC (released 1995) (UK #48)
  • Masters: London Live '68 (released 1998)
  • Live at the Boston Tea Party, Vols. 1–3 recorded Feb 5–7, 1970 (Snapper, 1998–2000)
  • The Vaudeville Years of Fleetwood Mac: 1968 to 1970 (2 CD) (1998)
  • Shrine '69 (live 1969, released 1999)
  • Original Fleetwood Mac: The Blues Years (3 CD) (Castle, 2000)
  • Boston Blues (2 CD) (Recall/Snapper, 2000)
  • Show-Biz Blues: 1968 to 1970 Volume 2 (2 CD) (Castle/Sanctuary, 2001)
  • Jumping at Shadows: The Blues Years (Castle/Sanctuary, 2002)
  • Men of the World: The Early Years (3 CD) (Sanctuary, 2005)

Solo singler[rediger | rediger kilde]

  • "Heavy Heart" / "No Way Out" (1971)
  • "Beasts of Burden" / "Uganda Woman" (1972) med Nigel Watson
  • "Apostle" / "Tribal Dance" (1978)
  • "In the Skies" / "Proud Pinto" (1979) – UK
  • "In the Skies" / "Slabo Day" (1979) – Spania
  • "Slabo Day" / "In the Skies" (1979) – Tyskland
  • "Loser Two Times" / "Momma Don'tcha Cry" (1980) – UK
  • "Loser Two Times" / "Little Dreamer" (1980) – Tyskland
  • "Loser Two Times" / "Cryin' Won't Bring You Back" (1980) – Italia
  • "Loser Two Times" / "Walkin' the Road" (1980) – Nederland
  • "Walkin' the Road" / "Woman Don't" (1980) – UK
  • "Give Me Back My Freedom" / "Lost My Love" (1981)
  • "Promised Land" / "Bizzy Lizzy" (1981)
  • "The Clown" / "Time for Me to Go" (1982)
  • "Big Boy Now" / "Bandit" (1983)

B-sidene varierer fra land til land, og forskjellige utgivelser har ofte forskjellige B-sider.

Solo album[rediger | rediger kilde]

  • The End of the Game (1970) Reprise RS 6436 [US]; Reprise RSLP 9006 [UK]
  • In the Skies (1979) PVK Records PVLS 101
  • Little Dreamer (1980) PVK Records PVLS 102
  • Whatcha Gonna Do? (1981) PVK Records PET 1
  • White Sky (1982) Creole/Headline HED 1
  • Kolors (1983) Creole/Headline HED 2
  • A Case for the Blues (with Katmandu) (1984) Nightflite NTFL 2001

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • Blue Guitar (1981) Creole CRX 5
  • Legend (1988) Creole CRX 12
  • Backtrackin' / A Rock Legend (1989) Castle TRKLP 101
  • Last Train to San Antone (1991) Frog FG 2-801
  • Baby When the Sun Goes Down (1992)
  • Collection (1993)
  • Rock and Pop Legends (1995)
  • Green and Guitar (1996) – Music Collection MCCD 244
  • Bandit (1997)
  • Knights of the Blues Table (1997) – Lightyear/WEA [includes "Traveling Riverside Blues" med Nigel Watson]
  • Blues for Dhyana (1998)
  • Born on the Wild Side (1998)
  • Alone with the Blues (2000)
  • The Clown (2001)
  • A Fool No More (2001) – Midnite Jazz & Blues Collection MJB 100
  • Promised Land (2001)
  • The Anthology (2008)

Splinter Group albums[rediger | rediger kilde]

  • Peter Green Splinter Group (1997) Snapper Music SARCD 101
  • The Robert Johnson Songbook (1998) Snapper Music SARCD 002
  • Soho Session (1999) Snapper Music SDDCD 816 (2-CD)
  • Destiny Road (1999) Snapper Music SMACD 817
  • Hot Foot Powder (2000) Snapper Music SMACD 828
  • Me and the Devil (2001) Snapper Music SMBCD 844 (3-CD "limited edition" box set; reissue of SARCD 002 and SMACD 828, with the 3rd disc a compilation of all original Robert Johnson recordings)
  • Time Traders (2001) Eagle EAGCD 193
  • Blues Don't Change (2001) Eagle EAGCD 200
  • The Best of Peter Green Splinter Group (2002 compilation of SARCD 101, SARCD 002, SDDCD 816, SMACD 817, SMACD 828) Snapper Music SMADD 849
  • Reaching the Cold 100 (2003) Eagle EAGCD 224

Gjestebidrag og andre grupper[rediger | rediger kilde]

Med Peter B's Looners

  • "If You Want to Be Happy" / "Jodrell Blues" (1966 singel)

Med John Mayall

  • "Looking Back" / "So Many Roads" (1966 singel)
  • "Sitting in the Rain" / "Out of Reach" (1967 singel)
  • "Curly" / "Rubber Duck" (1967 single)
  • "Double Trouble" / "It Hurts Me Too" (1967 singel)
  • "Jenny" / "Picture on the Wall" (1967 singel)
  • A Hard Road (1967)
  • John Mayall's Bluesbreakers With Paul Butterfield (1967 7" EP)
  • "Living Alone" / "Walking on Sunset" (1968 singel)
  • Blues from Laurel Canyon (1968)
  • Looking Back (1969 singel)
  • Thru the Years (1971 samling)
  • Along for the Ride (Eagle/Red Ink, 2001)
  • Live in 1967 (Forty Below Records, 2015)
  • Live in 1967, Volume 2 (Forty Below Records, 2016)

Med Eddie Boyd

  • Eddie Boyd and His Blues Band featuring Peter Green (1967)
  • "The Big Boat" / "Sent for You Yesterday" (1968 singel)
  • 7936 South Rhodes (1968)

Med Duster Bennett

  • Smiling Like I'm Happy (1968)
  • "Smiling Like I'm Happy" / "Talk to Me" (1969 singel)
  • Bright Lights (1969)
  • 12 Dbs (1970)
  • Out in the Blue (1995 compilation)
  • The Complete Blue Horizon Sessions (2005 samling)

Med Gordon Smith

  • Long Overdue (1968)
  • "Too Long" / "Funk Pedal" (1969 singel)

MedOtis Spann

  • "Walkin'" / "Temperature Is Rising (98.8F)" (1969 singel)
  • The Biggest Thing Since Colossus (1969)
  • "Blues for Hippies" / "Bloody Murder" (1972 singel)

Med Brunning Sunflower Blues Band

  • Trackside Blues (1969)
  • I Wish You Would (1970)

Med Clifford Davis

  • "Man of the World" / "Before the Beginning" (1969 singel)
  • "Come On Down and Follow Me" / "Homework" (1970 singel)

Med Gass

  • Juju (1970)

Med Jeremy Spencer

  • Jeremy Spencer (1970)

With Peter Bardens

  • "Homage to the God of Light Pt. 1" / "Homage to the God of Light Pt. 2" (1970 singel)
  • The Answer (1970)
  • Write My Name in the Dust: The Anthology (2005 samling)

Med Memphis Slim

  • "Mason Dixon Line" / "Boogie Woogie" (1970 singel)
  • "Handy Man" / "Mason Dixon Line" (1970 singel)
  • Blue Memphis (1971)

Med B. B. King

  • B. B. King in London (1971) Green spiller på "Caldonia".

Med Dave Kelly

  • Dave Kelly (1971)

Med Country Joe McDonald

  • Hold On It's Coming (1971)

Med Toe Fat

  • 2 (1971)

Med Richard Kerr

  • From Now Until Then (1973)

Med Duffo

  • The Disappearing Boy (1980)

Med Mick Fleetwood

  • The Visitor (1981)

Med Brian Knight

  • A Dark Horse (1981)

Med SAS Band

  • SAS Band (1997)

Med Dick Heckstall-Smith

  • Blues and Beyond (2001)

Med Chris Coco

  • Next Wave (2002)

Med Peter Gabriel

  • Up (2003)

Hyllest album[rediger | rediger kilde]

  • Rattlesnake Guitar: The Music of Peter Green (1995) (Reissued in 2000 as Peter Green Songbook)
  • TWANG! A Tribute to Hank Marvin and the Shadows (1996) (Song – "Midnight")


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id green-peter[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Daily Star, «Peter Green Dead: Fleetwood Mac co-founder dies aged 73», forfatternavn Chloe Stewart, utgitt 25. juli 2020, besøkt 25. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Fleetwood Mac co-founder Peter Green dies aged 73». BBC News (engelsk). 25. juli 2020. Besøkt 25. juli 2020. 
  5. ^ a b c d e f «Jefferson Blues Magazine - Green, Peter». web.archive.org. 19. oktober 2006. Besøkt 19. februar 2021. 
  6. ^ «Rocklist.net...Mojo Lists...». www.rocklistmusic.co.uk. Besøkt 19. februar 2021. 
  7. ^ a b c d e August 16, Jol Dantzig; 2011. «The Secret of Peter Green’s Tone». www.premierguitar.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  8. ^ a b «Gibson | Explore The Les Paul Collections». www.gibson.com. Besøkt 19. februar 2021. 
  9. ^ a b c d «Peter Green Biography». web.archive.org. 28. april 2009. Besøkt 19. februar 2021. 
  10. ^ a b c d «Peter Green». web.archive.org. 5. april 2010. Besøkt 19. februar 2021. 
  11. ^ a b c d Stone, Rolling; Stone, Rolling (18. desember 2015). «100 Greatest Guitarists». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  12. ^ a b c d Boles, David (3. oktober 2010). «Peter Green: The Green God with the Holy Grail Guitar». David Boles, Blogs (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  13. ^ July 2020, Johnny Black 09. «The story of Peter Green's Fleetwood Mac, as told by John Mayall, Mike Vernon and Green himself». guitarworld (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  14. ^ «Fleetwood Mac • Peter Green • The Band • The Music • The Legacy». fleetwoodmac.org. Besøkt 19. februar 2021. 
  15. ^ «30 on 30: The Greatest Guitarists Picked by the Greatest Guitarists - Guitar World». web.archive.org. 5. mai 2010. Besøkt 19. februar 2021. 
  16. ^ a b c Denselow, Robin (25. juli 2020). «Peter Green: Fleetwood Mac founder and guitar hero of the British blues scene». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. februar 2021. 
  17. ^ a b «Peter Green – The Sixties Remembered – Sixties Music». web.archive.org. 24. november 2011. Besøkt 19. februar 2021. 
  18. ^ Pareles, Jon (26. juli 2020). «Peter Green, Fleetwood Mac’s Founder, Is Dead at 73». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 19. februar 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]