Mao Zedong

«Mao» omdirigeres hit. For annen bruk, se Mao (andre betydninger).

Mao Zedong
Født		毛澤東 26. des. 1893 Shaoshan (Qing-dynastiet)
Død		9. sep. 1976 (82 år) Zhongnanhai
Beskjeftigelse		Politiker, lyriker, skribent, filosof, lærer, bibliotekar (1918–1919), strateg, politisk teoretiker, revolusjonær, kalligraf
Utdannet ved		Dongshan Senior High School (1910–1911) Xiangxiang First Senior High School (1911–1911) First High School of Changsha, Hunan (1912–1912) Hunan First Normal University (1913–1918)
Ektefelle		Luo Yixiu (1908–1910) Yang Kaihui (1920–1930) He Zizhen (1928–1938) Jiang Qing (1938–1976)
Far		Mao Yichang
Mor		Wen Qimei
Søsken		Mao Zemin Mao Zetan
Barn		6 oppføringer Mao Anying Mao Anqing Mao Anlong Yang Yuehua Li Min Li Na
Parti		Kinas kommunistparti Kuomintang (1923–1927)
Nasjonalitet		Qing-dynastiet (1893–1911) Republikken Kina (1912–1949) Den kinesiske sovjetrepublikk (1931–1937) Kina (1949–1976)
Gravlagt		Mao Zedongs mausoleum (1976–)
Utmerkelser		People's Liberation Army Strategist
Folkerepublikken Kinas øverste leder
1. oktober 1949 – 9. september 1976
Forgjenger		Chiang Kai-shek (de facto, som formann for Kinas nasjonalistregjering)
Etterfølger		Hua Guofeng
Formann i Kinas kommunistparti
20. mars 1943 - 9. september 1976
Forgjenger		Zhang Wentian (som generalsekretær)
Etterfølger		Hua Guofeng
Formann for Folkerepublikken Kina
1. oktober 1949 - 27. april 1959
Etterfølger		Liu Shaoqi
Formann for Den sentrale militærkommisjon
Desember 1936 - 9. september 1976
Forgjenger		Zhu De
Etterfølger		Hua Guofeng
Signatur
Mao Zedong på Commons

Mao Zedong (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, pinyin: Máo Zédōng; Wade-Giles: Mao Tse-tung, født 26. desember 1893 i Shaoshan i Hunan i Kina, død 9. september 1976 i Beijing) var en kinesisk kommunist, statsleder, revolusjonær og teoretiker. Han ledet Kinas kommunistparti til seier i den kinesiske borgerkrigen og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, som han ledet fram til sin død i 1976. Mao er også grunnleggeren av en retning innen marxisme-leninismen kjent som maoismen.

Under hans lederskap fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av utfallet av den kinesiske borgerkrig. I Folkerepublikken Kina får Mao æren for å ha skapt et (nesten) forent Kina uten utenlandsk dominans for første gang siden opiumskrigene. Samtidig er han kritisert for sin politikk, ikke minst for mangelfull respekt for menneskeliv og for politikken på det økonomiske området.

Mao er noen ganger omtalt som den «fire store»: store lærer, store leder, store øverstkommanderende og store styrmann (伟大导师，伟大领袖，伟大统帅，伟大舵手). Kallenavnet «formann Mao» var det som ble best kjent i Vesten.

Til tross for den nevnte kritikken er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man minnes at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert, og levealderen og folketallet steg.

Mye av den takknemligheten kineserne har overfor Mao, skyldes propagandaens styrke. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet, både før og ikke minst under kulturrevolusjonen. Han tvangsinndrev så meget av jordbruksproduksjonen at det førte til en forferdelig hungersnød. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som mistet livet enten direkte ved henrettelser eller indirekte ved vanstyre i Maos maktperiode, tall på mellom 40 og 70 millioner har vært nevnt.

Barndom og ungdom

Mao Zedong ble født i 1893 som eldste sønn av en måtelig velhavende bonde i Shaoshan i Xiangtan fylke i provinsen Hunan. Dette var i Qing-dynastiets aftenår. Områdets kinesiske tungemål er hunanesisk, og det ble Maos morsmål.

Mao Zedongs fødested i Shaoshan, nå et museum

Hans forfedre var kommet til området fra Jiangxi-provinsen under Ming-dynastiet og hadde drevet jordbruk i mange generasjoner.

Familien var i stand til å gi sønnen enkel skolegang ved landsbyskolen. Han avsluttet i 1906, i den alderen som var vanlig den gangen. Da han ble 14 år, arrangerte foreldrene et ekteskap med en noe eldre ungjente fra naboklanen Luo (sannsynligvis en 18-åring). Mao aksepterte aldri dette som noe egentlig ekteskap.

I 1910 forlot Mao foreldregården, og dro til den nærliggende byen Xiangtan der han fikk to privatlærere som hjalp ham med utdannelsen i leseferdighet og i klassiske tekster.

Under den kinesiske revolusjon i 1911 var han medlem av Hunans antikeiserlige hær. Deretter vendte han tilbake til skolebenken.

Maos hjemprovins Hunan.

Etter avslutningen fra Hunans første lærerhøyskole i 1918, ble han med sin lærer Yang Changji til Peiching (Beijing). Ved denne lærerens formidling ble han ansatt som hjelpebibliotekar ved Pekinguniversitetet i Beijing, med en månedslønn på åtte yuan, og ble der kjent med dets leder, Li Dazhao. Han var av de viktigste av de tidlige kinesiske marxistene og medgrunnlegger av Kinas kommunistparti. Her opplevde han 4. mai-bevegelsen. Mao var samtidig deltidsstudent, og fulgte gjerne forelesningene av ledende professorer som Chen Duxiu, Hu Shi og Qian Xuantong. Det var også i Beijing at han ble kjent med sin senere andre hustru, Yang Kaihui (i Maos øyne var dette hans første; han anerkjente ikke det arrangerte ekteskapet fra tenårene). Yang var datter av læreren hans. Det å gifte seg av kjærlighet var den gang alt annet enn normaltilfellene. Dermed ble ekteskapet mellom de to unge intellektuelle i Changsha feiret som et særlig tegn på det sosiale fremskritt.

Til forskjell fra flere andre av de senere ledende krefter innen den kinesiske kommunisme, tilbragte ikke Mao de tidlige 1920-årene i utlandet. Men han reiste meget i de kinesiske provinsene, ikke minst i Hunan.

Den offisielle kinesiske kommunistiske historieskriving hevder feilaktig at Mao var med på grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1920 i Shanghai. Men det stemmer ikke; på denne tiden bodde og oppholdt Mao seg i Changsha. Men i 1921 var Mao med på Kinas kommunistpartis første kongress. På den andre partikongressen, i 1923, ble han innvalgt i partiets sentralkomite. I Den første enhetsfront mellom KKP og Guomindang (GMD eller KMT – Kuomintang) var han leder for et KMT-institutt for den revolusjonære oppdragelse av bøndene i Guangzhou.

Tidlig politisk tenkning

På denne tiden utviklet Mao Zedong mange elementer av den politiske tenkning som senere er blitt kjent under betegnelsen maoismen. Disse tankene har hatt en dyptgripende innvirkning på flere generasjoner av kinesere, og har også satt sterke spor i mange andre land.

Maos tanker tilpasset marxismen til en politisk ideologi som kunne bringe en kommunistisk revolusjon til seier i det for det meste ikke-industrialiserte kinesiske samfunn. Maos hypotese var at bøndene kunne bli drivkraften for en kommunistisk omveltning, men at det bare ville skje dersom partieliten var villig til å forkynne det revolusjonære budskap på grasrotnivå på en måte som landsbybefolkningen var i stand til å begripe. Dette innebar en prosess der det gjaldt å få de ledende partikadre til å sette seg inn i de lokale realiteter, og prøve å integrere bøndenes nære problemer med partiprogrammet. Dette ble kalt masselinjen.

Mao bygget også på Hegels og Karl Marx' filosofi for å utvikle en egen versjon av den dialektiske materialisme. Denne dialektiske teori ble anvendt på samfunnskonfliktene, og la vekt på at konfliktene var empirisk betinget og nødvendige.

Mao utviklet også sin trestadiersteori for geriljakrig, og en egen versjon av kommunismens teori om de demokratiske folkediktaturer.

Under borgerkrigen

Utdypende artikkel: den kinesiske borgerkrig

Etter bruddet mellom GMD og KKP i 1927 anstiftet Mao høstoppstanden i Changsha, men den ble raskt knust. Med enkelte andre overlevende trakk han seg så tilbake til Jinggangfjellene (Jinggangshan). Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også retirert til disse fjellene, etter Nanchangopprøret.

Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi

Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og i november ble sovjetrepublikken Jiangxi grunnlagt av en kommunistisk folkeforsamling i Ruijin. Mao ble innsatt som president, eller formann. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i Shanghai og andre byer. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500 000.

Provinsen Jiangxi.

Men Mao utøvet ikke fullstendig kontroll. Moskva hadde utnevnt Zhu De til hærsjef, og som partisekretær var Zhou Enlai egentlig nr. 1 i det kommunistiske hierarki. Disse årene ble preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt «Striden mellom de to linjer».

I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Mao var allerede gift med Yang Kaihui, men henne hadde han latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Maos sønn Mao Anying falt senere i Koreakrigen under et luftangrep.

Den lange marsjen

Utdypende artikkel: Den lange marsjen

I 1934 ble presset fra Kuomintang til slutt så sterkt at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis. De kommunistiske tropper trakk seg med store tap tilbake til Yan'an i provinsen Shaanxi (tilbaketrekningen kalles Den lange marsjen) – generalissimo Chiang Kai-shek lot dem faktisk slippe ut av fellen i det som noen år etterpå skulle vise seg å være hans største strategiske tabbe.

Det var nærmere 100 000 mann som forlot Jiangxi, og færre enn 20 000 som kom frem til Yan'an. Hele marsjen tok drøyt ett år og strekningen som ble tilbakelagt var på 6000 til 9600 kilometer, alt etter som hvilke marsjkolonner man velger å følge til enhver tid. I den tidligste fase av marsjen var Mao febersyk, og i deler av marsjen ble han derfor båret i en spesialbygd bærestol.

Provinsen Shaanxi.

Blant ofrene for sammenstøtene med Kuomintang eller lokale krigsherrer var antagelig flere barn av ham og He Zizhen. De var blitt etterlatt blant bøndene, men etter 1949 kunne man ikke lenger finne spor etter dem. He Zizhen overlevde marsjen, men var fysisk svært nedbrutt. I 1937 ble hun sendt til Sovjetunionen for å gjenvinne sin helse. Men en annen grunn var at hun ikke skulle kunne stå i veien for Maos kurtisering av sin senere fjerde ektefelle, skuespillerinnen og politikeren Lan Ping, som skulle bli kjent under navnet Jiang Qing. Det endte noen år senere med at Mao skilte seg fra He Zizhen før han giftet seg på nytt.

Det var under Den lange marsjen at Mao, under konferansen i Zunyi i provinsen Guizhou, og med hjelp fra Zhou Enlai, klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets leder.

Konsolidering under Den andre kinesisk-japanske krig

Den andre kinesisk-japanske krig hadde i 1937 ført til Den annen enhetsfront mellom kommunistene og GMD. På denne tiden bekjempet Mao ikke bare den japanske invasjonsmakt, men bekjempet også dem han oppfattet som politiske motstandere i egen leir, og utvidet sitt eget maktgrunnlag.

Det var også fra Yan'an at Mao klarte å konsolidere sin stilling innen kommunistpartiet ytterligere. Særlig viktig var beriktigelskampanjen (Cheng Feng) han satte i gang i 1942, som var rettet mot rivaliserende kommunistiske størrelser som Wang Ming, Wang Shiwei og Ding Ling.

Mao Zedongs militære strategi ble kritisert både av Chiang Kai-shek og USA. USA betraktet Chiang som en viktig alliert som bidro til å forkorte krigen mot Japan med sine angrep på japanerne i Kina. Chiang visste at han samtidig måtte styrke sin regjeringshær for å være i stand til å slå Maos styrker tilbake etter at borgerkrigen ganske sikkert ville blusse opp igjen etter annen verdenskrigs avslutning. Amerikanerne forstod ikke i hvilken grad de to kinesiske styrkene forberedte seg på ny konflikt med hverandre. Til og med mens japanerne stod på kinesisk jord, var det sammenstøt mellom kommunister og nasjonalister. En mer ekte enhetsfront ville utvilsomt betydd meget for et raskere japansk militært sammenbrudd.

Fornyet borgerkrig

Etter Japans kapitulasjon og de japanske troppenes tilbaketrekning fra Kina flammet den kinesiske borgerkrigen opp igjen i 1946. GMD var kommet svekket ut etter den harde krigføringen mot japanerne, mens kommunistene derimot hadde tiltatt i styrke.

USA fortsatte å støtte Chiang Kai-shek, nå helt åpent og med brodd mot kommunistene. Samtidig gav Sovjetunionen en del militær støtte til Mao.

De største sammenstøtene skulle komme i nord. Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig i forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Det skyldes nok i vesentlig grad at Mao klarte å fremstå som moderat i møte med den amerikanske general George Marshall, som var sendt til Kina for å megle mellom kommunister og nasjonalister. Han presset Chiang Kai-shek til en langvarig våpenhvile på et tidspunkt da kommunistene var nær ved å måtte rømme den siste mansjuriske storbyen de holdt, Harbin. Under våpenhvilen klarte Maos styrker å konsolidere sine styrker i det nordlige Mansjuria, og han mottok store leveranser av krigsutstyr fra Sovjetunionen i nord.

En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i Kuomintang-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. I tillegg kom at Chiang Kai-sheks hærstyrker på grunn av brutal framferd fikk liten støtte i befolkningen.

Fra kampene i Mandsjuria omtales ofte skjebnen til innbyggerne i Changchun. Da Maos tropper ikke klarte å innta byen ved et direkte angrep i 1948, ble den omringet. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere, og en stor del av befolkningen sultet i hjel under den fem måneder lange beleiringen. General Cheng Tung-kuo hadde forsøkt å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, «Forby sivilbefolkningen å forlate byen». Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også andre steder.

Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme.

Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Da Den røde armé den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte by på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina.

Ved makten

Kamp mot vestlig innflytelse

Det stod klart både for Mao og for Stalins utsendte, Anastas Mikojan, at mange middelklassekinesere hadde en beundring for den vestlige verden som kunne bli problematisk for innføringen av kommunismen. Store deler av den kinesiske intelligentsia var utdannet i USA, Storbritannia, Tyskland og Japan. Liu Shaoqi rapporterte sommeren 1949 til Stalin at bare USA og Storbritannia hadde 31 universiteter og spesialiserte skoler, 32 religiøse undervisningsinstitusjoner og 29 biblioteker i landet, foruten 2 822 andre skoler, 3 822 misjonsstasjoner og -organisasjoner og 147 sykehus. Kina hadde ikke nok mennesker med høy utdannelse, så arbeidet med å svekke den vestlige innflytelse ville bli vanskelig. Det begynte med at vestlige konsulater ble tvunget til å stenge, og senere fulgte utvisninger, konfiskasjoner og/eller stenging av institusjoner.

Stalin og Mao

Mao møtte Stalin i Moskva i desember 1949 i anledning Stalins 70-årsdag. Det ble inngått en avtale som gav russerne rettigheter både i Xinjiang og i Mandsjuria, og rett til alt det «overskytende» av den kinesiske wolfram-produksjon samtidig som den sovjetiske hjelpen til Kina ble intensivert og handelsforbindelsene bygd ut. Mao hevdet alltid at han bare var en elev av de store; Marx, Lenin og Stalin. Mao og det kinesiske kommunistpartiet var mot Khrustsjovs oppgjør med Stalinepoken (1956) og hevdet at det nye styret i Sovjetunionen var "sosialimperialistisk".

Vietnam

Mens Mao var i Moskva, anerkjente Sovjetunionen Hồ Chí Minhs opprørsregjering i Vietnam. Mao hadde lenge interessert seg for Vietnam, og hadde finansiert, trent og bevæpnet kommunistene der. Nå gav Stalin ham i oppdrag å sørge for kommunismens sak der. Mao engasjerte seg sterkt, og la seg også opp i militær planlegging. Men i oktober 1950 trappet Mao kraftig ned det kinesiske engasjement i Vietnam. Han konsentrerte nå sin oppmerksomhet mot et annet land: Korea.

Koreakrigen

Utdypende artikkel: Koreakrigen

Maos kriger var ennå ikke over. Det interne oppgjøret mellom venstreorienterte og USA-vennlige koreanere utviklet seg til en konflikt mellom de midlertidige statene Nord- og Sør-Korea (Korea, som var okkupert av Japan, ble delt i interessesfærer av seierherrene etter Japans nederlag), og 25. juni 1950 kom det til åpen krig. Nordkoreanerne hadde stor framgang, og USA besluttet å sette inn egne og allierte styrker under FN-flagg. Da nordkoreanerne ble trengt tilbake og den massive USA-offensiven førte til at Pyongyang ble inntatt 20. oktober 1950, satte kineserne inn styrker. Motoffensiven var i det vesentlige en stor suksess, og den 4. januar 1951 hadde de og nordkoreanerne inntatt Seoul. De nådde langt ned mot sørspissen av den koreanske halvøy før motangrepet kom. Til slutt stabiliserte fronten seg omtrent ved den 38. breddegrad.

Tibet

Tibet hadde vært under kinesisk overhøyhet fra 1720. Under de urolige forholdene (krigsherrer, hungersnød osv) i Kina fra 1911 og utover interesserte kineserne seg lite for Tibet. Mao ønsket reell kontroll med Tibet for blant annet å gjennomføre en sosial revolusjon også der. Høsten 1950 rykket den kinesiske hær inn i landet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra tibetanske styrker, nådde den hovedstaden Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom lama-styret og den kinesiske regjering, som fikk hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene i 1959.

«La hundre blomster blomstre»

Utdypende artikkel: Hundre blomster-kampanjen

I 1956 initierte Mao sammen med Zhou Hundre blomster-kampanjen («La de hundre blomster blomstre»): Han uttrykte at partiet var villig til å vurdere andres forslag om hvordan Kina burde regjeres. Kampanjen ble startet i oktober 1956, men det var sterke oppfordringer fra Maos side fra februar som fikk fart på den. Han kritiserte da de intellektuelle som ikke benyttet denne anledningen til å fremføre sunn kritikk, og bedyret dens verdi og nødvendighet for å kunne bygge et bedre Kina. Gitt denne ytringsfrihet og dette pålegg begynte mange liberale og intellektuelle også å stille kritiske spørsmål ved selve kommunistpartiet og dets lederrolle. Dette ble både tolerert og oppmuntret til å begynne med. Men etter et halvt år, i juli 1957, reverserte Maos regjering sin politikk og arresterte dem som hadde fremsatt slik kritikk (eller som det ble hevdet hadde gjort det). Dette tiltaket ble kalt Anti-høyre-bevegelsen.

Forfatterinnen Jung Chang anfører uttalelser fra Mao fra den tiden som gjør det nærliggende å konkludere at Hundre blomster-kampanjen fra begynnelsen av var et knep for å røke ut «farlige» tenkere.

I en tale til partiledere sa Mao i 1958: «Hva er så uvanlig ved keiser Shi Huangdi fra Qin-dynastiet? Han lot bare 460 lærde begrave levende, mens vi derimot har begravd 46 000 lærde levende. Vi er hundre ganger foran keiseren … hva gjelder undertrykkelsen av kontrarevolusjonære intellektuelle.» (Dette er en andre- eller tredjehånds kilde)

Innstramningen etter Hundre blomster-kampanjen skulle prege meget av Maos tenkning i årene som fulgte, og særlig under kulturrevolusjonen som ble lansert ca. ti år senere.

Det store spranget

Utdypende artikkel: Det store spranget

Etter økonomiske feilbeslutninger («Det store spranget» og «De tre røde banneres politikk)» ble Maos makt svekket, og reformatorer som Deng Xiaoping fikk mer innflytelse.

«Det store spranget» var en storslagen plan som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). «Det store spranget» la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av stålindustri. Til å begynne med gikk det svært bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen, var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man trodde på sine egne propagandapregede seiersmeldinger.

Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 25 000 folkekommuner, hver på rundt 5 000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen, gikk han inn for at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet.

I 1959 ble klart at «det store spranget» på mange måter var mislykket. Selv om målsettingene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen ble redusert. Samtidig økte Kina sin eksport av matvarer til østeuropeiske land. Hvor mange millioner kinesere som døde som følge av den feilslåtte kampanjen, er det strid om. Jung Chang og Jon Halliday anslår ca. 36,67 millioner døde, mens historikeren Frank Dikötter er kommet frem til et dødstall på minst 45 millioner.

Mot brudd med Sovjetunionen

Mao likte ikke Khrusjtsjovs tale til det sovjetiske kommunistpartis 20. partikongress i 1956, der han tok offentlig avstand fra Stalin. Han var kjent med at Khrusjtsjov gikk enda lengre, og i andre taler og sammenhenger hadde avvist Stalins totalitære lederstil og dempet den marxistisk-leninistiske kjernelære om den uunngåelige væpnede konflikt mellom kapitalismen og sosialismen. Mao mente at Sovjetunionen fjernet seg fra den rene marxistisk-leninistiske rene lære (eller mer presist fra stalinismen), og mistet tillit til sovjeterne.

I 1959 var Sovjetunionen svært bekymret over det kaos som rådde i Kina etter det mislykkede «Store spranget», og landet trakk tilbake sine løfter om å hjelpe kineserne med å utvikle atomvåpen. Samme år møtte Khrusjtsjov den amerikanske president Dwight D. Eisenhower, og dessuten vegret han seg for å støtte Folkerepublikken Kina i landets grensekonflikt med India. Mao var nå overbevist om at Khrusjtsjov var for ettergivende overfor Vesten.

Maos maktposisjon svekkes innenrikspolitisk, men går til motangrep

Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for.

Brudd med Sovjetunionen

Se også: Den kinesisk-sovjetiske splittelsen

Den voksende spliden mellom Kina og Sovjetunionen gav Mao anledning til å fremstille sine innenrikspolitiske motstandere som agenter for fremmed makt, og så dra nytte av de nasjonalistiske følelser som det vakte til å fremstå som den eneste naturlige og troverdige leder.

Lenge hadde ikke partene kritisert hverandre direkte. Men man var indirekte på en måte som alle forstod: Når Mao ville ramme sovjeterne gikk han løs på Tito og Jugoslavia (som Sovjet var i ferd med å normalisere sitt forhold til). Omvendt kritiserte sovjeterne den kinavennlige diktator Enver Hoxha og hans Albania. Men i juni 1960 ble striden offentlig, under en kommunistisk kongress i Romania. Khrusjtsjov kalte Mao nasjonalist, eventyrer og avviker, og kineserne kalte Khrusjtsjov revisjonist og kritiserte hans patriarkalske, vilkårlige og tyranniske fremferd. Etter konferansen skrev Khrusjtsjov en åtti sider lang fordømmelse av Kina. Fra dette gikk det kort tid til det formelle brudd.

I 1962 kritiserte Mao russerne for å ha gitt etter under Cubakrisen, og samme år støttet russerne inderne i en kortvarig væpnet grensekonflikt mot Kina. Den siste offisielle kommunikasjon mellom de to stormaktene kom i 1963 der de fordømte hverandres versjoner av kommunismen.

I 1964 hevdet Mao at det hadde skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen, slik at proletariatets diktatur var avskaffet og kapitalismen var gjeninnført. Khrusjtsjovs avsettelse i oktober 1964 gav et lite pusterom. Men da den kinesiske statsminister Zhou Enlai kom tilbake etter et forhandlingsmøte med den nye sovjetiske ledelse i november og kunne fortelle Mao at verken Leonid Bresjnev eller Alekseij Kosygin ville endre den politiske kurs, kalte Mao den sovjetiske politikk for «khrusjtsjovisme uten Khrusjtsjov», og splittelsen vedvarte.

Mao og atombomben

Striden med Sovjetunionen førte til tilbakeslag for Maos utvikling av atomvåpen. De sovjetiske eksperter ble trukket ut. De makulerte alle sine notater før de reiste i 1960.

På denne tiden var sovjeterne blitt mer og mer klar over den redsel og gru en atomkrig ville ført med seg. Men samtidig reflekterte den kinesiske presse mer og mer Maos sterke vilje til at Kina skulle telle med blant stormaktene. Kinesiske forskere klarte å utvikle teknologien så raskt at de kunne foreta den første prøvesprengning allerede i 1964.

Økende personkult

Etter bruddet med Sovjetunionen fremmet Mao en enda sterkere personkult rundt seg selv. Blant virkemidlene var fremfor alt boken Sitater fra formann Mao Tse-tung (Maos lille røde), men også en annen bok, Lei Fengs dagbok, som indirekte styrket Maos lederstilling.

Lei Fengs dagbok

Boken Lei Fengs dagbok var utviklet av propagandaforfattere knyttet til Folkets frigjøringshær. Lei Feng var en ukjent lastebilsjåfør i hæren som ut av sin kjærlighet til Mao gav all sin kraft til kommunismens sak, og som omkom da en lastebil rygget over ham. Boken ble inkludert som pensum i skoleverket, og Mao oppfordret folket til å lære av Folkets frigjøringshær, som han hadde fast kontroll over («Lær av kamerat Lei Feng»-kampanjen, lansert i 1963), og dermed reduserte han kommunistpartiets maktstilling (han hadde ikke lenger den samme lederposisjon der som tidligere). Lei Feng ble raskt til en slags sosialistisk helgenskikkelse, og utallige postere viste ham i heroiske positurer.

Det ble også satt opp et teaterstykke som hyllet Lei Fengs bedrifter.

Kina har fremdeles en «Lær av kamerat Lei Feng»-dag (Xiang Lei Feng tongzhi xuexi), hver 5. mars, men nå er det for det meste en skolemarkering og en dag da folk gjør opprydningsdugnader i parker og på skoler. Et storslagent Lei Feng-museum opprettholdes, og han hylles ved hjelp av den aller seneste teknologi; den offisielle websiden www.leifeng.org.cn.

Det er blitt spekulert over hvor impulsen til Mao-dyrkelsen kom fra. Det kan se ut som om røttene verken lå i noe initiativ fra Liu Shaoqi eller fra Zhou Enlai, men i Folkets frigjøringshær fra 1960/61, det vil si, hos Lin Biao.

Maos lille røde

Sitatsamlingen Maos lille røde ble en viktig ideologisk inspirasjonskilde for rødegardistene under den kinesiske kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Boka er i dag (2008) en yndet salgsartikkel blant kinesiske gateselgere i turistområdene i landet; den har ingen politisk betydning i Kina lenger. Denne tyske utgaven ble trykt i Beijing i 1972.

Den sitatsamlingen med Mao-utsagn som skulle bli så populær under kulturrevolusjonen noen år senere (Maos lille røde, egentlig Sitater fra formann Mao Tse-tung) var blitt til i 1960, men ble ikke systematisk utgitt i den form den skulle bli verdenskjent før i 1964. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao, en av Maos nærmeste ledsagere den gang.

Boken ble oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer (nr. 2 på verdenstoppen, nokså langt bak Bibelen).

Den ble kalt «liten» fordi de fleste utgivelsene var i lommeformat, og «rød» på grunn av fargen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble omtrent umulig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten å se den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene kommer i stor grad fra en gruppe av ca. to dusin dokumenter i firebindsverket Maos samlede verker.

Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som venstreavvik.

Mao-button

Forgudet i levende live

Det er kanskje bare med sitater at man kan få en følelse av hvor omfattende persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16 000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av Arbeidernes Sportsstadion i Beijing den 11. oktober 1965. Hyllesten ble gjengitt i Folkets Dagblad dagen etter:

Formann Mao, vår elskede store leder! Da himmelen var mørk, i dystre og vanskelige år, var du likesom et fyrtårn som opplyste veien fremad.

I nattens mørke var du den styrmann som ledet oss frem, ledet oss over tusener av elver og fjell.

Du lærte oss hvordan å leve og hvordan å kjempe, hvordan å gå fra seier til seier.

Formann Mao fremstår for våre øyne i et majestetisk lys, han ser hen til oss med omsorg, smiler vennlig mot oss.

Våre øyne ser på ham, de stirrer mot ham – umettelig skuer de evig mot ham.

Våre bryst overveldes av følelser, og lykkens tårer fyller våre øyne. Toner veller opp fra våre hjerter:

«Reisende på det vide hav setter sin lit til styrmannen. Alt som gror frem, avhenger av solen. Regn, vann og dygg gjør at den unge spiren vokser seg sterk.»

Revolusjonen setter sin lit til Mao Zedongs tenkning.

Kulturrevolusjonen

Se hovedartikkel Kulturrevolusjonen

Foranledningen

Blant kritikerne av «det store spranget» var den store krigshelt fra Koreakrigen, marskalk Peng Dehuai. Mao tolererte ikke motstanden, og sørget for å fjerne ham fra embedet. Kort tid etter begynte teatrene å sette opp et teaterstykke skrevet av historikeren Wu Han: Hai Rui avsettes fra embedet. Det handlet om en rettskaffen embedsmann på Song-dynastiets tid som hadde stått opp mot myndighetene og forsvart folkets rettigheter. Folk forstod med én gang at dette var et a propos til Maos avsettelse av Peng. Mao sørget for at stykket ble diskreditert: Det kom angivelig til kort når det ble analysert etter marxistiske prinsipper. Frontlinjene var nå trukket opp mellom Mao og hans motstandere i Partiet.

Men det ble ikke med dette. I 1966 møttes den såkalte femmergruppen ledet av Beijings borgermester Peng Zhen for å diskutere tilfellet Wu Shan. Selv om de var enige om at det var en alvorlig sak, lot de være å gjøre noe. Men Maos hustru, Jiang Qing, så det annerledes, og under et forum i Shanghai la hun frem behovet for en renselse innen kunstens verden. Etter dette bad Lin Biao henne om å koordinere Folkets frigjøringshærs kulturpolitikk. Dermed lå forholdene til rette for det som skulle komme: kulturrevolusjonen.

Kulturrevolusjonen

Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao med på sette i gang skarpe politiske angrep mot Liu Shaoqi og Deng Xiaoping og andre pragmatiske politikere. Han lanserte en bevegelse som han kalte «den store proletariske kulturrevolusjon». Ved hjelp av rødegardistene (hongweibing) både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som rystet Kina. I tråd med Maos teori om motsigelsen, var den vedvarende revolusjon en forutsetning for å lede landet til det kommunistiske samfunnstadium, og dette sørget han for å få nedfelt i partiets konstitusjoner under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i 1969.

Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, som hadde fått røde armbind og sendt ut på gatene. De fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, ikke minst ble undervisningsinstitusjonene berørt,med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Politisk og sosialt var det anarkistiske tilstander. Mange nonner, prester, munker, forfattere, professorer og kunstnere ble banket opp, noen så grundig at det stod om livet, andre tok sitt eget liv. Særlig brutalt gikk det for seg i provinsen Sichuan og i storbyen Wuhan.

Under kampanjen mot kulturelle institusjoner i hele Folkerepublikken Kina ble også Tibets buddhisme rammet. Mange av Tibets buddhistklostre ble ødelagt, og munker og nonner ble kvestet/drept eller fengslet.

Maos hovedmotstandere ble sjaltet ut; president Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969, og Deng Xiaoping ble sendt som arbeider til en bilmotorfabrikk sør i landet. Personkulten rundt Mao nådde nye høyder, han ble hyllet som en halvgud. For første gang etter Puyis abdikasjon kom folk for å hylle den nasjonale leder med ordene «lenge leve i ti tusen år», et utrop som hadde sitt historiske utspring i det kinesiske føydalsamfunn.

Det var under kulturrevolusjonen at Mao utpekte Lin Biao til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i en flystyrt i Mongolia i et forsøk på å forlate Kina, formodentlig etter at han fant ut at han var i fare for å bli arrestert. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet.

Etter denne hendelsen mistet Mao sin tiltro til mange i partiets ledersjikt.

Maos siste år

Med Lins død og Maos sviktende helse var det Zhou Enlai som hadde mest innflytelse på styret av Kina fra dag til dag.

I 1969 erklærte Mao at kulturrevolusjonen var over, men i Folkerepublikken Kinas offisielle historieskrivning anses det at den vedvarte til Maos død i 1976.

Det var i denne fasen av sitt liv at Mao justerte Kinas utenriks- og sikkerhetspolitikk ved sine overtyrer mot USA, som førte via pingpongdiplomatiet og Henry Kissingers reiser frem til president Richard Nixons en uke lange Beijingbesøk i slutten av februar 1972. Besøket endte med det såkalte Shanghaikommunikéet, der de to statene fremla sitt syn på utenrikspolitikken. USA, som fortsatt støttet massivt opp om Republikken Kina, tilkjennegav toleranse for Beijings syn om at det bare er ett Kina. Kommunikéet gjorde det mulig for Folkerepublikken Kina og USA å utvikle politiske kontakter og åpne for handel.

De siste årene av livet var han plaget av svekket helse. Det er i dag uenighet om de symptomene han hadde tilsa at han led av Parkinsons sykdom eller en annen motorisk lidelse kalt amyotrofisk lateralsklerose (ALS), men det er sikkert at han i tillegg til dette hadde lungeproblemer på grunn av sin røyking, og dessuten hjerteproblemer. Da Mao ikke lenger kunne svømme, ble hans innendørs svømmebasseng i Zhongnanhai omgjort til en stor mottakelseshall.

Mao var passiv mens maktkampene innen kommunistpartiet tiltok i takt med at hans egen styrke avtok. Hans kone Jiang Qing hadde klart å innta en sentralposisjon, men motkreftene mot henne forberedte seg på det oppgjør som man visste måtte komme etter Maos død.

Mao var mot slutten en del opptatt av styrtede eller avsatte statsledere. Hans reaksjon i 1975 etter den etiopiske keiser Haile Selassies og særlig etter sin mangeårige motstander Chiang Kai-sheks død synes å ha vært personlig sorg. Han hadde også et behov for et siste farvel med den nå fratrådte Richard Nixon, som han lot hente med et eget fly fra USA til Beijing i 1976.

Han flyttet inn i en sikkerhetsbygning i Zhongnanhai for de siste månedene, og forble våken og oppdatert om sine omgivelser inntil få timer før sin død. Han etterlot seg intet testamente, og hadde ikke utpekt noen etterfølger, skjønt han hadde sagt til Deng Xiaoping at han hvis han ville kunne ta et oppgjør med hans kone Madame Mao og hennes krets etter hans bortgang.

Maos død

Mao døde den 9. september 1976 i Beijing, 82 år gammel. Hans helse hadde da vært synlig svekket i flere måneder. Han ble stedt til hvile i Folkets Store Sal, og en minnehøytidelighet ble arrangert på Den himmelske freds plass den 18. september. Tre minutters stillhet inngikk i minnestunden.

Etterpå ble hans nærmeste medarbeidere utsatt for forfølgelser. De ble arrestert, og hans kone Jiang Qing ble dømt til døden. Dommen ble ikke eksekvert, hun ble benådet.

Ettermæle og betydning i tiårene etter sin død

Mao er en av den 20. århundres mest lidenskapelig omstridte skikkelser. Det er stor uenighet om hvordan hans liv og virke skal vurderes.

Noen fastlandskinesere holder fast ved at han var en strålende revolusjonsleder, selv om de også medgir at han begikk alvorlige feil i de senere livsfaser. Ifølge Deng Xiaoping hadde Mao «til syv deler rett og til én del feil», og «hans positive bidrag er av første rang, hans feilslag av annen rang». «Det store spranget» og kulturrevolusjonen anses også som politiske feilgrep, eller regelrette katastrofer. Andre kritiserer ham for ikke å ha gått inn for barnebegrensning og dermed for den demografiske situasjon som senere kinesiske ledere svarte på med ettbarnspolitikken.

Tilhengere av Mao fremholder for eksempel at det før 1949 var 80 % analfabeter i Fastlands-Kina og at gjennomsnittlig levetidsforventning var så lavt som 35 år. De hevder at det ved Maos død bare var syv prosent analfabeter i landet, og at levetidsforventningen oversteg 70 år. (Alternative statistikker viser også store forbedringer, men på langt nær så dramatiske som de ovennevnte.) I tillegg til dette økte Kinas befolkning med 57% til 700 millioner. Den hadde ligget rundt 400-millionsmerket i perioden mellom opiumskrigene og den kinesiske borgerkrig.

Portrett ved porten til Den forbudte by

Tilhengere understreker også at Maos regime markerte slutten på «ydmykelsenes hundreår» i Kinas historie. De fremholder også industrialiseringen av landet. Mange av Maos tilhengere beskriver styret under Kuomintang som korrupt, og takker Mao for å ha fordrevet KMT fra fastlandet. De mener også at den maoistiske era forbedret kvinnenes kår ved at prostitusjonen ble avskaffet, og at den først har dukket opp som følge av at Deng Xiaoping og postmaoistiske kommunistledere liberaliserte økonomien mer og mer. Et av de mer kjente påståtte Mao-sitater er at «Kvinnene holder oppe halve himmelen».

Skeptikere påpeker at lignende fremskritt i leseferdighet og levealder også fant sted i naboland som Taiwan, som ble regjert av Maos motstandere, nemlig Chiang Kai-shek og Kuomintang. Noen av fremskrittene kunne vel tilskrives at landet ikke lenger befant seg i stadig krig og konflikt, mener de, slik at nær sagt et hvilket som helst land ville ha lykkes med slike forbedringer. Det regime som styrte i Taiwan var sammensatt av de samme ledere som hadde regjert på det kinesiske fastland i over 20 år mens levealderen var så lav, men på Taiwan er den også gått kraftig opp.

Mao mente at «sosialismen er Kinas eneste utvei» ettersom USA og andre vestlige land ikke ville ha tillatt Kina å slutte seg til de avanserte kapitalistiske lands rekker. Og det er historisk ubestridt at USA ila Kina en handelsembargo som vedvarte helt til tøværet mellom Richard Nixon og Mao. Mens de asiatiske tigerøkonomiene fikk fordelaktige handelsavtaler med USA, fikk de fleste kapitalistiske land i Den tredje verden det ikke, og de har intet som ligner den fastlandskinesiske økonomiske vekst å oppvise.

Det er større grad av konsensus om Maos rolle som militærstrateg og taktiker under den kinesiske borgerkrig og under Koreakrigen. Selv blant dem som ser på Maos ideologi som ubrukelig eller endog som avskyelig, er det dem som medgir at Mao var en lysende politisk og militær strateg – Maos militære skrifter har fremdeles stor interesse både blant dem som vil oppildne til opprør og dem som vil nedkjempe dem. Maos egenskaper som geriljaleder var uomtvistelige, de kinesiske kommunistenes erobring av makten fra utgangspunkt i områder der de hadde støtte i befolkningen og delte hverdagen med den, ble en mektig inspirasjon for revolusjonære grupper i andre land; Indokina, Nepal og delvis også i Sør-Amerika.

Den maoistiske ideologi har hatt innflytelse på kommunister over hele verden. Dette gjelder blant annet tredje verden-revolusjonære som Kambodsjas Khmer Rouge, Perus Sendero Luminoso og Nepals Kommunistiske Parti. I tillegg preget den for eksempel Revolutionary Communist Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i Norge. AKP(m-l) var ett av de mest utpregede maoistiske partiene i Vest-Europa på 1970-tallet. Kina har selv beveget seg langt vekk fra maoismen etter Maos død, og de fleste som betegner seg som maoister utenfor Kina, anser Deng Xiaoping-tidens reformer som et forræderi mot Maos tanker.

Debatten om Mao i Kina lider noe ved at enkelte verker som øver den skarpeste kritikken mot ham, er forbudt der. Det gjelder blant annet boken Mao: The Unknown Story av Jung Chang og Jon Halliday. Den gir et svært lite flatterende bilde av Mao, og er meget skarpere i sin kritikk enn tidligere historieverker. Changs bok hevder at Mao fabrikkerte mange myter om sin bakgrunn og ungdomstid for å fremme bildet av seg selv som en ekte folkehelt. Den mener også at elementer i beretningene om Den lange marsjen i 1935 er oppdiktede, som for eksempel slaget ved Luding-bruen. Den åpne akademiske diskusjon om Maos liv holder seg til den offisielle «70% god, 30% dårlig»-linjen.

I 2006 ble det i Shanghai innført et nytt sett lærebøker for historieundervisning på videregående skoler. De utelot omtale av Mao, med unntak av i et avsnitt som handler om etikette. I skolealder ville dermed folk bare lære om Mao på ungdomsskolen. Bill Gates og J.P. Morgan fikk bredere omtale enn Mao i dette pensumet. Lærebøkene ble etter ett år bestemt trukket tilbake.

Maos familie og slekt

Hustruer

1. Luo (individualnavn ukjent) (1889–1910) fra provinsen Hunan: Gift 1907 (barnebryllup) – 1910 (død)
2. Yang Kaihui (杨开慧, 1901 – 1930) fra Changsha: Gift 1921–1927 (Ble henrettet av Kuomintang i 1930)
3. He Zizhen (贺子珍, 1910-1984) fra provinsen Jiangxi: Gift 1928–1939 (skilt)
4. Jiang Qing (江青, 1914-1991), gift 1939

Forfedre

• Wen Qimei (文七妹, 1867-1919), mor
• Mao Yichang (毛贻昌, 1870-1920), far, stilnavn: Shunsheng (顺生)
• Mao Enpu (毛恩普), farfar

Søsken

• Mao Zemin (毛泽民, 1895-1943), yngre bror
• Mao Zetan (毛泽覃, 1905-1935), yngre bror
• Mao Zehong (1906–1930), søster, drept av Kuomintang

Mao Zedongs foreldre hadde i alt seks sønner og to døtre. Fire av de åtte døde som barn.

Maos barn

• Mao Anying (毛岸英) (1922–1950): sønn med Yang Kaihui, falt i Koreakrigen
• Mao Anqing (毛岸青) (1923–2007): sønn med Yang Kaihui
• Mao Yangchan (1924–1941): datter med Yang Kaihui
• Mao Anlong (1926–): datter med Yang Kaihui
• Mao Yunfu (1930–): barn (datter?) med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
• en datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
• en annen datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
• en tredje datter med He Zizhen som ble etterlatt under Den lange marsjen og som antagelig døde
• Li Min (李敏) (1930- ): datter med He Zizhen, gift med Kong Linghua
• Mao Mao: datter med Jiang Qing
• Li Na (李讷): datter med Jiang Qing

Mao som dikter

Som mange andre intellektuelle kinesere på den tid var Mao grundig utdannet i de kinesiske klassikere og annen eldre kinesisk litteratur og diktning. Han var særlig påvirket av store Tangdiktere som Li Bai, og skrev selv dikt, hovedsakelig av stilvariantene ci og shi.

Han blir regnet som en romantisk dikter, til forskjell fra den realistiske diktning representert ved Du Fu.

Mange av Maos dikt er fremdeles (2007) populære i Kina og enkelte av dem er obligatorisk skolepensum. Blant hans best kjente dikt er Changsha (1925), Den dobbelt niende (oktober 1929), Loushanpasset (1935), Den lange marsjen (1935), Snow (februar 1936), Folkets frigjøringshær erobrer Nanjing (april 1949), Svar til Li Shuyi (11. mai 1957) og Ode til plommeblomstringen (desember 1961).

Bibliografi

Et utvalg av Maos tanker er gjengitt i Sitater fra Formann Mao Tse-Tung, kjent i Norge som «Maos lille røde». Blant hans øvrige verker er:

Om å rette på feilaktige ideer i partiet, desember 1929. Den økonomiske politikken vår, 23. januar 1934. Sørg for massenes velferd, legg vekt på arbeidsmetodene, 27. januar 1934. Om taktikken mot den japanske imperialismen, 27. desember 1935. Strategiske problemer for den revolusjonære krigen i Kina, desember 1936. Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan, 3. mai 1937. Vinn millionmassene for den nasjonale enhetsfronten mot Japan, 7. mai 1937. Om praksis – Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling [1], juli 1937. Om motsigelsen [2], august 1937. Mot liberalismen [3], 7. september 1937. Om den langvarige krigen, mai 1938. Rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den nasjonale krigen, oktober 1938. Spørsmål om sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten, 5. november 1938. Innrettinga til ungdomsbevegelsen, 4. mai 1939. Å bli angrepet av fienden er ikke en dårlig ting, men en god ting [4], 26. mai 1939. Presentasjon av Kommunisten (nytt internt partitidsskrift), 4. oktober 1939. Til Norman Bethunes minne [5], 21. desember 1939. Om nydemokratiet, januar 1940. Aktuelle taktiske problemer i enhetsfronten mot Japan, 11. mars 1940. Studiene våre må bli bedre, mai 1941. Om den internasjonale enhetsfronten mot fascismen, 23. juni 1941. Korriger arbeidsstilen i partiet [6], 1. februar 1942. Mot den klisjéprega skrivestilen i partiet, 8. februar 1942. Taler på Yenan-konferansen om litteratur og kunst, mai 1942. Noen spørsmål om metoder for ledelse [7], 1. juni 1943. Studiene våre og situasjonen nå, 12. april 1944. Tjen folket (tekst på norsk), 8. september 1944. Om koalisjonsregjeringa, 24. april 1945. Den dumme gamle mannen som flytta fjella [8], 11. juni 1945. Situasjonen etter seieren i motstandskrigen mot Japan og den politiske linja vår, 13. august 1945. Noen synspunkter på vurderinga av den internasjonale situasjonen i dag, april 1946. Om nyutgava av de tre hovedreglene for disiplin og de 8 påbuda – instruks fra hovedkvarteret til det kinesiske folkets frigjøringshær, 11. oktober 1947. Situasjonen nå og våre oppgaver, 25. desember 1947. Om innføringa av et rapportsystem, 7. januar 1948. Noen viktige spørsmål i politikken til partiet nå, 11. januar 1948. Viktige punkter i jordreformen i de nye frigjorte områdene, 15. februar 1948. Om industri- og handelspolitikken, 27. februar 1948. Spørsmål om det nasjonale borgerskapet og de opplyste storfolka, 1. mars 1948. Tale på en kaderkonferanse i det frigjorte området Shanxi-Suiyuan, 1. april 1948. Tale til redaksjonen i Shanxi-Suiyuan dagblad, 2. april 1948. Arbeidet med jordreformen og konsolideringa av partiet i 1948, 25. mai 1948. Styrk systemet med partikomiteer, 20. september 1948. Om septembermøtet – rundskriv fra sentralkomiteens i Kinas kommunistiske parti, 10. oktober 1948. Revolusjonære over hele verden – gå sammen og kjemp mot den imperialistiske aggresjonen, november 1948. Den veldige endringa i den militære situasjonen i Kina, 14. november 1948.

Erklæring om den aktuelle situasjonen, 14. januar 1949. Rapport på den andre plenumssesjonen til den sjuende sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti, 5. mars 1949. Arbeidsmetodene i partikomiteene, 13. mars 1949. Om voldshandlingene fra britiske krigsskip – erklæring fra talsmannen for overkommandoen i Det kinesiske folkets frigjøringshær, 30. april 1949. Tale til forberedelseskomiteen for den nye politiske rådgivende konferansen, 15. juni 1949. Om folkets demokratiske diktatur. Til 28-årsdagen for stiftelsen av Kinas kommunistiske parti [9], 30. juni 1949. Hvorfor er det nødvendig å diskutere hvitboka, 28. august 1949. Sammenbruddet for den idealistiske historieoppfatningen, 16. september 1949. Det kinesiske folket har reist seg, 21. september 1949. Ikke slå i alle retninger, 6. juni 1950. Vær en ekte revolusjonær, 23. juni 1950. Om de politiske retningslinjene for arbeidet vårt i Tibet – direktiv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti, 6. april 1952. Motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er hovedmotsigelsen i Kina, 6. juni 1952. La oss forene oss og skille klart mellom oss sjøl og fienden, 4. august 1952. Nedkjemp byråkrati, kommandometoder og brudd på loven og disiplinen, 5. januar 1953. Løs problemet med ”de fem overdrivelsene”, 19. mars 1953. Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet sitt, 30. juni 1953. Om statskapitalismen, 9. juli 1953. Partiets generallinje for overgangsperioden, august 1953. Nedkjemp borgerlige ideer i partiet, 12. august 1953. Den eneste vegen for å omforme kapitalistisk industri og handel, 7. september 1953. To taler om gjensidig hjelp og kooperasjon i jordbruket, oktober og november 1953. Om grunnlovsutkastet for Folkerepublikken Kina, 14. juni 1954. Taler på landskonferansen til Kinas kommunistiske parti, mars 1955. Tilbakevisning av ”ensretting av folkemeninga”, 24. mai 1955. Om den kooperative omforminga av jordbruket, 31. juli 1955. Forord til det sosialistiske oppsvinget på landsbygda i Kina, september og desember 1955. Redaksjonelle merknader fra det sosialistiske oppsvinget på landsbygda i Kina, september og desember 1955. Sett fart på den sosialistiske omforminga av handverksnæringene, 5. mars 1956. Om de ti viktigste forholda, 25. april 1956. USA-imperialismen er en papirtiger, 14. jule 1956. Styrk enheten i partiet og før partitradisjonene videre, 30. august 1956. Noen erfaringer fra historie til partiet vårt, 25. september 1956. Tale på det andre plenumsmøtet i Kinas kommunistiske partis åttende sentralkomité, 15. november 1956. Taler på en konferanse for sekretærene i partikomiteene for provinsene, byprovinsene og de autonome områdene. I Talen den 18. januar. II Talen den 27. januar. (Bl.a. med kritikk av Stalin.) Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket, 27. februar 1957. Tale på det Kinesiske Kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid, 12. mars 1957. Hold fast på enkelt liv og hard kamp, oppretthold nære band til massene, mars 1957. Forholda begynner å endre seg, 15. mai 1957. Slå tilbake angrepa fra de borgerlige høyreelementene, 9. juli 1957. Situasjonen sommeren 1957, juli 1957. Vær aktivister i å fremme revolusjonen, 9. oktober 1957. Ha fast tiltru til flertallet av folket, 13. oktober 1957. Ei dialektisk holdning til indre enhet i partiet, 18. november 1957. Alle reaksjonære er papirtigre, 18. november 1957. Hvor kommer de riktige tanker fra? [10], mai 1963

Litteratur

• Geremie R. Barmé: Shades of Mao: The Posthumous Cult of the Great Leader, Armonk, NY, M.E. Sharpe, 1996.
• Jasper Becker: Hungry Ghosts: Mao's Secret Famine, 1998. ISBN 0-684-83457-X
• Gregor Benton og Lin Chun (red.): Was Mao Really A Monster? The Academic Response to Chang and Halliday's "Mao: The Unknown Story", Routledge, 2009, ISBN 978-0415493307
• Jung Chang og Jon Halliday: Mao: Den ukjente historien, Gyldendal, 2005. ISBN 82-05-35347-6
• Timothy Cheek: A Critical Introduction to Mao, Cambridge University Press, 2010, ISBN 0521711541, ISBN 978-0521711548
• Timothy Cheek: Mao Zedong and China's Revolutions: A Brief History with Documents, Bedford/St. Martin's, 2002, ISBN 0312256264, ISBN 978-0312256265
• Sabine Dabringhaus: Mao Zedong. C. H. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-56239-6
• Frank Dikötter: Mao's Great Famine, 2010
• Frank Dikötter: The Tragedy of Liberation: A History of the Chinese Revolution 1945-1957, 2013
• Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: CappelenDamm, 2012. ISBN 9788202337827
• Mobo Gao: The Battle for China's Past: Mao and the Cultural Revolution. London: Pluto Press, 2008. ISBN 978-0745327808.
• Oliver Lei Han: "Sources and Early Printing History of Chairman Mao’s 'QUOTATIONS'" Arkivert 7. november 2014 hos Wayback Machine.. The Bibliographical Society of America. 10. januar 2004.
• Hu Chi-hsi: "Mao, Lin Biao, and the Fifth Encirclement Campaign". The China Quarterly. No.82. June 1980. Cambridge University Press.
• Jin Xiaoding: A Critique of J. Chang and J. Halliday’s Book Mao, the Unknown Story, 2005.
• Rebecca Karl: Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World, 2010. Durham: Duke UP. ISBN 978-0822347958
• Li Zhisui: The Private Life of Chairman Mao, 1994. ISBN 0-679-76443-7
• Roderick MacFarquhar: China under Mao, 1966
• Roderick MacFarquhar: The Secret Speeches of Chairman Mao, 1989
• Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006. ISBN 0-674-02332-3
• Maurice Meisner: Mao Zedong: A Political and Intellectual Portrait, 2007
• Alexander V. Pantsov: Mao: The Real Story, Simon and Schuster, 2012 (med materiale fra russiske arkiver)
• Alain Roux: Le Singe et le tigre : Mao, un destin chinois, Paris, Larousse, 2009.
• Paul A. Rule: Mao Zedong: University of Queensland Press, 1984
• Pierre Ryckmans: Les habits neufs du président Mao (The Chairman's new clothes: Mao and the cultural revolution, 1971)
• Thomas Scharping: Mao Chronik, Daten zu Leben und Werk 1893-1976, München: Hanser Verlag 1976
• Stuart R. Schram: Mao Tse-Tung. New York: Simon and Schuster, 1967.
• Benjamin Isadore Schwartz: Chinese Communism and the Rise of Mao. Cambridge: Harvard University Press, 1951.
• Phillip Short: Mao: A Life, 1999.
• Edgar Snow: Red Star Over China, 1937
• Jonathan Spence: Mao Zedong, New York: Viking, 1999.
• Ross Terrill: Mao: A Biography, Revised and Expanded Edition, Stanford University Press; Rev Exp Su edition, 2000, ISBN 0804729212, ISBN 978-0804729215
• Stephen Uhalley: Mao Tse-tung, a critical biography, New Viewpoints Publishing, 1985 ISBN 0-531-05363-6.
• Frederic Wakeman, jr: History and Will: Philosophical Perspectives of Mao Tse-tung's Thought, University of California Press, 1973
• Felix Wemheuer: Mao Zedong. Rowohlt, Reinbek 2010, ISBN 978-3-499-50704-5

Eksterne lenker

• (en) Mao Zedong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mao Zedong – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mao Zedong på Internet Movie Database
• (sv) Mao Zedong i Svensk Filmdatabas
• (en) Mao Zedong hos The Movie Database
• (en) Maos verker på engelsk
• Wikiquote: Mao Zedong – sitater

Forgjenger:  Ingen

Folkerepublikken Kinas formann (1954–1959)

Etterfølger:  Liu Shaoqi